Sak
nr. 3 [10:17:08]
Redegjørelse av justis- og beredskapsministeren
om endringene i kriminalitetsbildet (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart
etter redegjørelsen)
Statsråd Astri Aas-Hansen [10:17:46 ] : Statens viktigste oppgave
er å beskytte befolkningen. Regjeringens fremste mål er å skape
et trygt samfunn for alle.
De siste ukers hendelser, med eksplosjoner,
bruk av skytevåpen og alvorlige voldshandlinger, rokker ved trygghetsfølelsen
vår. Det er unorsk å se bilder av granater i våre nabolag. At politiet
tror hendelsene dreier seg om oppgjør mellom kriminelle, og etterforsker
at svært unge gutter har fått voldsoppdrag via sosiale medier, gjør
det ekstra alvorlig.
Trusselen fra kriminelle nettverk i Europa
har aldri vært større. Den grensekryssende kriminaliteten og de
kriminelle nettverkene påvirker og truer samfunnsstrukturer og våre
felles verdier. Kriminelle nettverk og aktører samarbeider om organisert
kriminalitet på tvers av de nordiske landene. Åpne grenser, digitale
flater og sårbarheter hos risikoutsatte barn og unge utnyttes.
Denne utviklingen truer både tryggheten til
folk flest og tilliten i samfunnet. Trusselen ventes å øke i tiden
framover. Det kan vi ikke tillate. Trusselen fra organiserte kriminelle nettverk
skal bekjempes treffsikkert og effektivt.
I tillegg har det over tid vært en bekymringsfull
utvikling i kriminaliteten som begås av barn og unge, som ikke knyttes til
kriminelle nettverk. Det er noen få barn som utsetter andre barn,
og voksne, for alvorlige og skadelige handlinger som grov vold og
ran. Slike handlinger får store konsekvenser for de fornærmede,
deres pårørende og nærmiljøet. Barn som begår slike handlinger,
må møtes med konsekvenser og treffsikre tiltak. Utsatte for kriminalitet
må tilbys støtte og beskyttelse.
Før jeg gir en bredere beskrivelse av hvordan
regjeringen møter kriminalitetsutviklingen, vil jeg redegjøre noe
nærmere for endringene i kriminalitetsbildet, med særlig vekt på
unge lovbrytere og organisert kriminalitet. Jeg starter med det
siste.
Den organiserte kriminaliteten har utviklet
seg fra lokale, hierarkiske gjenger på 1980-tallet til globale,
nettverksbaserte kriminelle strukturer i dag, med økt digitalisering,
vold og trusler mot samfunnet som kjennetegn.
Kriminelle opererer sømløst på tvers av landegrenser
og utnytter både teknologi og strukturer i samfunn preget av høy grad
av tillit og digitalisering. Dette skaper sårbarheter som kriminelle
nettverk og aktører nyttiggjør seg, og det stiller høye krav til
politiets evne til å tilpasse seg, utvikle nye metoder og ta i bruk
ny teknologi.
Den digitale utviklingen har gitt større handlingsrom
og effektivisering av den organiserte kriminaliteten. Anonymiseringsteknologi,
særlig innen kommunikasjon og betalingstjenester, blir brukt for
å planlegge, rekruttere, bestille, utføre og betale for kriminelle
handlinger. Plattformene kan redusere risikoen for å bli oppdaget,
ved at de kriminelle kan distansere seg fysisk, både fra hverandre
og fra den kriminelle handlingen.
De siste årene har politiet registrert en økning
i antall voldsoppdrag der personer rekrutteres via digitale plattformer,
og teknologien har muliggjort den kriminalitetstypen vi nå kaller
«vold som handelsvare».
Vi har ikke lenger kun en bekymring knyttet
til tilgang på svensk voldskapital og endring av karakteren i voldsutøvelsen
innen organisert kriminalitet i Norge. Denne bekymringen har nå
blitt en realitet. Bruk av granater i norske gater representerer
i seg selv en alvorlig endring i karakteren på voldsutøvelse innen
organisert kriminalitet i Norge.
Norske kriminelle aktører påvirkes av hvordan
svenske kriminelle bruker vold som handelsvare, og norsk politi
har det siste året avdekket flere straffesaker hvor det benyttes samme
rollefordeling og struktur på voldsoppdrag som vi kjenner fra svenske
kriminelle nettverk.
Bare siden sommeren har politiet avdekket flere
straffesaker hvor norske aktører opererer som både bestiller, rekrutterer
og utfører av voldsoppdrag. Politiet ser også en endring i kriminalitetsbildet
ved at unge norske borgere rekrutteres til å utføre voldsoppdrag
i Sverige og andre land i Europa.
Vold eller trusler om vold er et utbredt virkemiddel
innen organisert kriminalitet, både internt i nettverkene og eksternt mot
andre kriminelle. Flere nettverk er også kyniske i sin rekruttering
og utnyttelse av barn og unge til å utføre kriminalitet som bl.a.
voldsoppdrag. Blant oppgavene de unge settes til, er salg, frakt
og oppbevaring av narkotika, og det har også vært en økning i tallet
på mindreårige som får i oppdrag å utføre voldelige handlinger som
utpressing, grov vold eller drap.
De kriminelle nettverkene bruker ulike framgangsmåter for
å rekruttere og sosialisere unge inn i kriminalitet. De unge kan
f.eks. bli satt i gjeld ved å motta penger eller narkotika ment
for videresalg, for så å måtte «jobbe av seg gjelden» på ulike måter.
De kriminelle kan spille på skam og frykt, med bilder og videoer
av ting barna har gjort. Andre blir del av nettverk som følge av
forhåpninger om raske penger, status og spenning.
Sosiale medier og krypterte kommunikasjonsplattformer blir
ofte brukt i kontakten med de unge. Noen blir imidlertid også rekruttert
i et kriminelt nettverk i eget nærområde. Politiet har eksempler
på at eldre søsken har tilknytning til samme nettverk. Familiære
bånd, nærmiljøet og tilstedeværelse av kriminelle nettverk kan dermed
også være driver for kriminalitet blant barn og unge.
Kriminelle bruker ulike virkemidler for å ufarliggjøre
og glorifisere en kriminell livsstil. Rekruttering og sosialisering inn
i kriminelle miljøer øker blant unge som bor i nabolag med høy andel
av sårbare unge eller kriminelle. Personer med lav terskel for å
utøve vold synes å ha særlig risiko for å bli rekruttert av kriminelle
nettverk.
Manglende anerkjennelse, selvopplevd ekskludering
og diskriminering kan være viktige motivasjonsfaktorer for å la seg
rekruttere til gjengfellesskap. I Sverige har en sett at flere av
de mindreårige gjerningspersonene som har tatt på seg voldsoppdrag
mot betaling, har hatt bakgrunn fra barnevernsinstitusjoner. De
unge kan oppleve at det har vært frivillig og ønsket å gå inn, men
at det er vanskelig å komme seg ut igjen. Det kan bl.a. skyldes
lojalitetskultur i de kriminelle miljøene, eller bruk av vold, trusler
og gjeld til nettverket.
Unge som utnyttes til kriminalitet, identifiserer
seg ikke nødvendigvis selv som offer, men kan oppleve at de ved
å utføre kriminelle handlinger får fordeler gjennom å tilhøre et fellesskap.
Utnyttelse, gjennom f.eks. å misbruke unges sårbare situasjon for
å oppnå egen fordel, kan imidlertid være straffbart uavhengig av
hvordan den unge opplever situasjonen.
Det er viktig å understreke at de aller fleste
barn og unge i Norge ikke begår lovbrudd, og at kriminaliteten i
Norge er lav sammenlignet med andre land.
Siden 2016 har Norge opplevd en økning i kriminalitet begått
av unge under 18 år, hvorav en liten gruppe begår gjentatte lovbrudd.
De er ikke mange. Litt avhengig av hvilke kriterier vi legger til
grunn, anslås det av politiet et tall på i underkant av 200 unge
på landsbasis.
Til gjengjeld begår denne gruppen svært mye
kriminalitet som det er knyttet stor bekymring til, og som får store
konsekvenser for de fornærmede – ofte andre barn og unge – og for
deres pårørende og for nærmiljøet. Målrettede tiltak rettet mot
denne gruppen barn og unge kan derfor ha stor betydning for å redusere
den mest alvorlige ungdomskriminaliteten, og for å spare mange –
særlig barn og unge – for de påkjenninger og den smerte og utrygghet
som kriminalitet fører med seg.
Gjennom både forskning og rapporter fra politiet
vet vi etter hvert mye om hvilken bakgrunn de fleste i denne gruppen
har. De er i hovedsak barn og unge med store utfordringer i livet,
oftest fra tidlig alder, og de vokser opp i familier med levekårsutfordringer.
De fleste har innvandrerbakgrunn. Mange har selv vært utsatt for,
eller vært vitne til, vold, eller de har opplevd andre traumatiske
hendelser. De sliter på skolen, deltar mindre i fritidsaktiviteter
og lever ofte i lavinntektsfamilier.
En barndom preget av vold og utrygghet setter
varige spor, og har alvorlige konsekvenser både for den som utsettes, og
for samfunnet som helhet. Dette er barn og unge med mange risikofaktorer
i livet, og som blir svært sårbare i møte med godt organiserte miljøer
som tilbyr penger, status og tilhørighet. Det er bare en begrenset
del av kriminalitet begått av barn og unge som har tilknytning til
organiserte kriminelle miljøer, men til gjengjeld er den svært alvorlig.
Samtidig er ikke barn som begår alvorlig kriminalitet,
en ensartet gruppe, og vi ser også en utvikling der barn uten de mer
tradisjonelle risikofaktorene involveres i kriminalitet. Kripos
har bl.a. nylig gått ut med advarsler om ekstreme, voldelige nettmiljøer
som aktivt rekrutterer barn og unge. Formålet til nettverkene er
ofte å bryte samfunnsnormer og normalisere vold, for på sikt å påvirke
mindreårige til å begå voldshandlinger. Mange av gjerningspersonene
i slike saker har liten eller ingen straffehistorikk.
Kombinasjonen av sårbare barn og unge og kyniske
kriminelle med makt og profitt som motivasjonsfaktor er farlig. Det
krever at vi benytter hele verktøykassen, og at vi gjør det sammen:
politi, barnevern, skole, psykisk helsevern og arbeidsliv – og i
godt samarbeid med foreldre og andre voksenpersoner rundt barna.
I denne redegjørelsen har jeg særlig vektlagt
å gi en beskrivelse av hvordan kyniske kriminelle nettverk rekrutterer og
utnytter barn til kriminalitet. Vi må gjenkjenne nettverkenes modus
operandi for å komme den alvorlige situasjonen til livs, hindre
eskalering og ta vare på barn og unge. Vi må ha flere tanker i hodet
samtidig. Vi må gjøre det som virker.
Gjennom brede velferdspolitiske virkemidler
og godt samarbeid med politi, foreldre og lokalsamfunn skal vi legge til
rette for å redusere risikofaktorer som øker barns sårbarhet. Myndighetene
skal gjøre sitt, og vi skal sørge for at barnevernet har virkemidler
og handlingsrom i møte med barn som begår kriminalitet eller er
i faresonen. Vi skal hindre at unge i randsonen av kriminalitet
blir trukket videre inn i gjenger og kriminelle nettverk. Sist,
men ikke minst skal vi sørge for raske og effektive reaksjoner når
lover brytes.
Vi skal også støtte opp om foreldre og alle
ildsjeler i nabolag og frivillig sektor, som er avgjørende omsorgs-
og ressurspersoner for å bidra til trygghet.
I tillegg kan og må tjenestetilbyderne – særlig
de store tekselskapene – ta et langt større ansvar for å avdekke
og stanse kriminaliteten som skjer på deres plattformer. Når teknologien
spiller en stadig større rolle i å muliggjøre og spre omfanget av
alvorlig, samfunnsskadelig kriminalitet, må det kreves at private
tjenestetilbydere setter inn flere ressurser og tiltak for å forebygge,
avdekke og stanse de kriminelles bruk av disse selskapenes egne
tjenester. Dette er et budskap de nordiske justisministrene har
konfrontert tekselskapene med, og som vi følger videre opp.
Det endrede kriminalitetsbildet fordrer nye
virkemidler og spissede tiltak. Regjeringen har møtt utviklingen
i kriminalitetsbildet med en kraftfull satsing på politiet. I budsjettet for
2025 ble politiet bevilget 600 mill. kr i en varig økning til å
styrke arbeidet mot organisert kriminalitet, kriminelle nettverk
og kriminelle gjenger.
Styrkingen av politiets budsjetter har bidratt
til at trusselen fra organiserte kriminelle nettverk nå håndteres
på en mer treffsikker og effektiv måte. Det har bidratt til høy
aktivitet i politidistriktene og særorganene, bedre nasjonal koordinering og
økt samvirke mellom politi og særorganer. Det bygges permanent kapasitet
som over tid vil gi resultater, bl.a. i form av flere fengslinger,
beslag, inndragninger, etterforskninger og domfellelser. I politiet
omtales dette som en «game changer».
Dette er et arbeid regjeringen skal fortsette
å understøtte, og vi har foreslått et økt handlingsrom til politiet
på 404 mill. kr i budsjettet for 2026 – et økt handlingsrom gjennom
å øke grunnfinansieringen, øke inntektene og effektivisere i politietaten.
Innsatsen bidrar til å sette politiet bedre
i stand til målrettet innsats for å finne sårbarheter, etterforske
og produsere etterretning om narkotikanettverk. Et av oppdragene
i den nasjonale innsatsen har allerede bidratt til beslag av over
350 kg amfetamin og over 50 kg kokain, i tillegg til flere andre
narkotikabeslag i Norge, Sverige og Finland i løpet av sommeren 2025.
Innsatsen mot kriminelle nettverk må føres
på mange arenaer. Internasjonalt samarbeid er en forutsetning når
kriminaliteten ikke lenger er lokal, men opererer uavhengig av nasjonale
grenser. Norsk politi har etablert gode samarbeidsstrukturer med
svensk og europeisk politi. Dette gjør politiet egnet til å ha en
tett oppfølging av utviklingen på området kriminelle nettverk og
kriminalitet som handelsvare i andre land.
Kripos har utplassert en liaison hos Nationella
operativa avdelningen i Sverige, NOA, for å bidra til effektivt
operativt samarbeid mellom norsk og svensk politi innenfor organisert kriminalitet
og kriminelle nettverk. Det operative samarbeidet innebærer raskere
deling av informasjon, noe som igjen vil kunne bidra til å forebygge
og bekjempe felles nordiske kriminelle trusler. Tjenestepersoner
fra Finland, Danmark og Norge sitter samlet og har tilgang til operativ
informasjon og ressurspersonell i Sverige. Erfaringene så langt
er utelukkende positive.
Europol har etablert en operativ arbeidsgruppe,
en «Operational Taskforce», for å bekjempe den økende trenden med voldsoppdrag
på nett og rekruttering av unge personer til alvorlig kriminalitet.
Gruppen ledes av Sverige, og består for øvrig av politi fra Norge,
Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland og Nederland. Innsatsen
gir en plattform for dataanalyse, operativ koordinering og felles
etterforskning, slik at politimyndigheter over hele Europa er samkjørt
i å spore, etterforske og forstyrre nettverk som tilbyr og på andre
måter muliggjør slike voldsoppdrag.
Fenomenet kriminalitet som handelsvare var
også et hovedtema på Europols politisjefmøte og Nordisk rikspolitisjefmøte
nå i høst.
Blant annet som et resultat av det gode internasjonale samarbeidet
er kunnskapsgrunnlaget norsk politi nå besitter om kriminelle nettverk,
bedre enn tidligere. Det gir mulighet til å sette inn riktigere
og mer presise tiltak. Det er etablert tettere regionale samarbeid,
flere politidistrikt understøtter andre politidistrikt som har behov
for styrket etterforskningskapasitet, og det fokuseres tydeligere
på felles regionale og nasjonale trusler heller enn å se på hva
som er unikt for hvert enkelt distrikt.
Det langsiktige og brede forebyggende arbeidet
er grunnmuren for å forhindre at barn og unge utnyttes av kriminelle nettverk.
Effektiv forebygging skal bidra til at rekrutteringsgrunnlaget inn
mot kriminaliteten er så lite som mulig.
For å forebygge at barn og unge blir rekruttert
til kriminalitet, eller på egen kjøl begår voldslovbrudd eller andre
kriminelle handlinger, må vi ta i bruk en rekke grep. Vi må inn med
effektive tiltak både før barn utvikler risikoatferd, når de er
i randsonen av kriminalitet, og etter at kriminelle handlinger er
utført.
Forebygging handler om å ta tak i de faktorene
vi vet er av betydning. Fattigdom, egne voldserfaringer og fravær
av trygge voksne øker sannsynligheten for at barn og unge havner
i kriminalitet. De fleste av disse barna er sårbare, og vi må derfor
redusere belastningen de utsettes for, ved å gripe inn tidligere.
Barn i Norge skal ikke leve under forhold som er egnet til å skade
deres utvikling. Avdekking av uholdbare oppvekstsvilkår fordrer
et tett samarbeid mellom alle berørte sektorer.
Regjeringen gjennomfører en rekke tiltak for
å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot barn innenfor rammen
av opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære
relasjoner.
Opptrappingsplanen skal – sammen med regjeringens øvrige
innsats for å forebygge økonomisk og sosialt utenforskap – bidra
til bekjempelse av vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.
Planen omfatter tiltak innen mange sektorer, bl.a. barnehage og
skole, barne- og familievern, helsesektor og politi.
Vi må også kunne iverksette tiltak overfor
barn og unge som vi er bekymret for, og som er i ferd med å utvikle
et negativt handlingsmønster. Regjeringen har derfor prioritert støtte
til én-til-én-oppfølging i ti byer og kommuner med store utfordringer
med barne- og ungdomskriminalitet, etter en modell fra Bydel Grorud
i Oslo. I samarbeid skal kommunene og politiet følge opp barn og
unge som begår lovbrudd eller som er i risiko for å utvikle seg
negativt.
Når barn og unge først begår lovbrudd, er regjeringen opptatt
av at de skal møtes med raske reaksjoner, og straff som virker.
Lang ventetid mellom lovbrudd og iverksettelse av reaksjon kan være
en stor belastning for både unge lovbrytere, fornærmede og pårørende.
Det vil også kunne utgjøre en risiko for nye lovbrudd.
Vi har forbedret straffereaksjonene for unge
mellom 15 og 18 år – ungdomsstraff og ungdomsoppfølging – og tilrettelagt
nasjonalt for at det kan etableres lokale «hurtigspor». I tillegg
har vi iverksatt en særskilt innsats for raskere behandling av straffesaker
der gjerningspersonen er under 18 år, i politidistriktene Agder,
Oslo, Vest og Øst. Regjeringen vil i denne fireårsperioden rulle
ut denne innsatsen i de resterende politidistriktene, og i 2026
foreslår vi at innsatsen utvides til Sør-Vest politidistrikt.
Det er et mål for regjeringen at barn ikke
skal fengsles sammen med voksne. Vi har derfor prioritert å øke
kapasiteten ved kriminalomsorgens ungdomsenheter. Da Støre-regjeringen
tiltrådte, var det åtte plasser ved ungdomsenhetene. I løpet av
dette året mer enn dobler vi kapasiteten, med totalt 21 plasser
ved ungdomsenheten på Evje, og vi har iverksatt tiltak for å øke
kapasiteten ytterligere, til totalt 27 plasser. Det er mer enn en
tredobling. Videre er vi i gang med en vurdering av kapasitetsbehovet
på lengre sikt.
Den 15. august i år fikk domstolen også hjemmel
til å ilegge varetekt med elektronisk kontroll, såkalt fotlenke.
Det er sånn at bruk av fengsel, enten det er varetekt eller straffegjennomføring,
skal det være en høy terskel for, og det å ha alternativer vil da
være viktig, også for å kunne forebygge ny kriminalitet.
Selv om vi har gjennomført mange tiltak, og
flere er under implementering, må vi fortsette å styrke innsatsen
og tilpasse nye tiltak til kriminalitetsutviklingen. Derfor har
jeg tidligere denne måneden varslet flere endringer.
Politiet har etterlyst flere virkemidler, og
vi kommer dem i møte bl.a. gjennom å foreslå en skjerpelse av strafferammene
for bæring av skytevåpen og kniv på offentlig sted. Våpen har ingen
plass i våre gater, og vi vil sende et forslag på høring før jul.
Vi vil også raskt følge opp forslaget vi nå
har på høring om å gjøre det til et eget straffbart forhold å involvere
mindreårige i kriminalitet, slik at det blir lettere for politiet
å ta bakmenn og tilretteleggere.
Vi gir også politiet flere verktøy i møte med
barn som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. Regjeringen vil
foreslå at domstolene i unntakstilfeller skal kunne forlenge varetektsfengsling
av barn over den kriminelle lavalder med fire uker av gangen, fra
to uker i dag. I alvorlige saker hvor det er behov for lengre fengsling,
innebærer dette i dag en unødvendig hyppig prøving. Dette er belastende
for barnet, som ikke faller til ro, og det medfører også en unødig
bruk av ressurser som heller kunne brukes på å få straffesaken raskest
mulig til domstolen.
Vi vil også foreslå å utvide fristen for hvor
lenge politiet kan innbringe og holde tilbake barn under den kriminelle
lavalderen på 15 år. Innbringelsestiden er i dag på inntil fire
timer. Dette vil vi endre for å sikre at politiet har tilstrekkelig tid
til å få kontroll over situasjonen, og for bedre å kunne ivareta
barnets behov.
Barnevernet har også behov for økt handlingsrom
til å sette tydelige rammer for disse barna. Regjeringen vil derfor fremme
forslag om å forlenge tiden barnevernsinstitusjoner kan låse døren
og begrense besøk og barnets tilgang til telefon og internett, fra
to til fire uker.
Vi vil også sikre at barnevernet kan beslutte
slike restriksjoner på alle typer barnevernsinstitusjoner, og ikke
begrense det til noen typer institusjoner, slik det er i dag. Det
er barnets behov for begrensninger som skal være styrende – ikke
hvilken institusjon barnet bor på.
Vi vil også raskt sette i kraft lovendringer
som gjør at institusjonene kan gjennomgå barnets mobiltelefoner,
for å kunne oppdage om barnet har kontakt med kriminelle aktører, kjøper
narkotika eller selger seksuelle tjenester.
Barnevernet har allerede i dag mange virkemidler
for å sette tydelige rammer for barn på institusjon, men Storberget-utvalget
påpeker at mulighetene i dagens regelverk ikke utnyttes godt nok.
Barne- og familieministeren har derfor bedt Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet om raskt å utarbeide tydeligere retningslinjer
til institusjonene.
Regjeringen vil også framover vurdere behov
for nye tiltak. Vi vil raskt se på hvordan de øvrige forslagene
fra Storberget-utvalget skal følges opp.
Ved å hjelpe barn beskytter vi også samfunnet.
Fengsling av barn skal være siste utvei. Straff skal ha et innhold
som forhindrer nye lovbrudd, gjennom å hjelpe barn til å forstå
og ta ansvar for egne handlinger og å styrke barnets mulighet for
et liv uten kriminalitet. Regjeringen mener samtidig at det er til barnets
beste at ansvarlige voksne og samfunnet griper inn når barnet begår
kriminalitet og er til fare for seg selv og andre.
I møte med en urolig verden der kriminelle
aktører gjennom sin virksomhet undergraver sentrale verdier i vårt
samfunn som tillit og trygghet, må vi samle alle gode krefter for å
motvirke den negative utviklingen.
Det jobbes godt med kriminalitetsbekjempelse
i Norge. Regjeringen vil styrke innsatsen ytterligere. Gjennom denne redegjørelsen
har jeg belyst en rekke konkrete tiltak – både dem som allerede
er iverksatt, og dem som regjeringen vil gjennomføre i tiden som
kommer.
Kriminalitetsutviklingen er for alvorlig for
symbolpolitikk. Vi må ha tiltak som virker. Arbeiderpartiet skal
prioritere midler dit det gir best resultat, og sikre at myndighetene
har nødvendige virkemidler og hjemler for en effektiv forebygging
og bekjempelse av kriminalitet.
Kriminalitetsutviklingen krever bredt samarbeid,
langsiktige løsninger og felles politisk vilje.
Regjeringen ønsker et bredt samarbeid for å
trygge folk og trygge Norge. I denne salen har vi en betydelig vilje
og evne til finne gode, tverrpolitiske løsninger, og jeg ser fram
til felles videre innsats i kampen mot kriminalitet.
Morten Stordalen hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten [10:51:15 ]: Presidenten
vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne for
en kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter
fra hver partigruppe og avsluttende innlegg fra statsråden.
Even H. Eriksen (A) [10:51:44 ] : La meg aller først takke
statsråden for en grundig og god redegjørelse. Redegjørelsen viser
med tydelighet at Arbeiderparti-regjeringen har tatt grep for å
bekjempe kriminaliteten, men enda viktigere: Vi skal ta flere grep
for å trygge landet, med tiltak som faktisk virker.
De siste ukene har vi vært vitne til svært
alvorlige hendelser: eksplosjoner, grov vold og barn som trekkes
inn i kriminelle nettverk. Slike hendelser rokker ved trygghetsfølelsen
for folk i hele landet – enten man bor i Trysil eller i Oslo.
Dette er ikke tilfeldige hendelser eller tilfeldige
ungdommer, men organisert kriminalitet som skjer på norsk jord med forgreninger
til både inn- og utland. Arbeiderpartiets mål er krystallklart:
Vi skal slå ned på gjengene, ta bakmennene og skape trygghet i bygd
og by, og vi skal snu trenden med økende barne- og ungdomskriminalitet.
Jeg er glad for at justis- og beredskapsministeren
er så konkret på tiltak for hvordan Arbeiderparti-regjeringen tenker
å gjøre noe med den kriminalpolitiske situasjonen. Mens noen partier
roper høyt og fremmer forslag med lettvinte løsninger preget av
symbolpolitikk, handler vi.
La meg trekke fram noen av satsingene som statsråden viste
til i sin redegjørelse. Politiet er spydspissen i kampen mot organisert
kriminalitet. Derfor har Arbeiderpartiet i regjering økt politibudsjettene
hvert eneste år etter vi overtok regjeringsmakten i 2021. Siden
da har politiets budsjetter blitt styrket med 31 pst. Aldri før
har flere vært på jobb i politiet for å trygge samfunnet og bekjempe
kriminalitet enn det er i dag. Det handler ikke bare om antall politifolk
ute i gatene, men også om dem som passer på ungene våre på internettet, og
dem som er spesialiserte etterforskere i et stadig mer utfordrende
kriminalitetsbilde.
Politiet er bedre rustet i dag enn for fire
år siden til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge
kriminelle nettverk og organisert kriminalitet. Kriminelle nettverk
følges tettere enn noen gang. Det er mer internasjonalt samarbeid. Politiet
har fått flere og bedre verktøy til å kartlegge og stoppe pengestrømmer,
beslaglegge og inndra verdier og slå til mot økonomien i nettverkene.
Resultatene ser vi: Sammenlignet med i fjor inndrar politiet nå
25 pst. mer av kriminalitetsprofitten. Tar vi bort verdiene, tar
vi også bort drivkraften i mye av kriminaliteten vi ser.
Selv om det allerede er gjennomført flere tiltak,
varslet justis- og beredskapsministeren flere grep i trontaledebatten, noe
hun gjentok i redegjørelsen sin i dag. Fellesnevneren er at forslagene
er godt begrunnet, og det er tiltak vi har tro på at faktisk vil
virke. Vi foreslår strengere straffer for ulovlig bæring av skytevåpen
og kniv på offentlig sted. Et forslag om å gjøre det straffbart
å involvere mindreårige i kriminalitet er ute på høring, og vil
bli raskt fulgt opp. Domstolene skal unntaksvis kunne forlenge varetektsperioden
for unger under den kriminelle lavalderen fra to uker til fire uker.
Tidsrammen for hvor lenge politiet kan holde unger under den kriminelle
lavalderen innbrakt, foreslås utvidet fra dagens fire timer, slik at
man får bedre tid til å håndtere situasjonen som har oppstått.
Justis- og beredskapsministeren sa det så fint:
«Kriminalitetsutviklingen krever et
bredt samarbeid, langsiktige løsninger og felles politisk vilje.»
Arbeiderpartiets utgangspunkt er at vi kommer
til å være positive til alle forslag som faktisk virker – uavhengig
av hvilket parti som står bak forslaget. Jeg ønsker derfor å gjenta statsrådens
invitasjon til samarbeid mellom partiene på Stortinget om tiltak
til det beste for ungene og samfunnet. Vi skal bekjempe gjengene,
beskytte ungene og skape trygghet for framtida. Trygghet for framtida
handler også om frihet fra kriminalitet, og med Arbeiderpartiets
politikk er det nettopp det vi bygger – et tryggere Norge.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:56:29 ] : Jeg vil takke ministeren
for redegjørelsen. Jeg vil starte med å si at det egentlig er synd
at vi står her i dag, for dette kunne vært unngått dersom flertallet
i denne sal hadde tatt signalene på alvor på et langt tidligere
tidspunkt. Jeg snakker ikke nødvendigvis om å bygge opp politiet
eller bygge flere soningsplasser for 15–20 år siden, men jeg snakker
om å iverksette forebyggende tiltak for 15–20 år siden. Forebyggende
tiltak er mer enn fritidsklubber og flere miljøterapeuter. Forebyggende
tiltak for 15–20 år siden kunne vært å ikke føre en hodeløs innvandringspolitikk
som er nødt til å skape problemer. Forebyggende tiltak kunne vært
ikke i praksis å fjerne straff for ungdom, sånn at terskelen for
å begå kriminalitet senkes. Dessverre lyttet ikke flertallet på
advarslene den gangen, og nå står vi her i dag med alle konsekvensene
som det ble advart mot.
Det som opprører meg enda mer, er at vi har
en regjering som fortsatt ikke ser ut til å forstå alvoret. Senest
i forrige uke fikk vi en ny påminnelse da regjeringen leverte sitt
forslag til statsbudsjett, som på ingen måte tar innover seg de
utfordringene samfunnet står i. Politiet trenger en betydelig tilførsel
av ressurser for å håndtere situasjonen, men satsingen på politiet er
nærmest helt fraværende i statsbudsjettet. De siste fire årene har
vi sett en eksplosiv økning i ungdomskriminalitet, men dessverre
har regjeringen vært mer opptatt av å prate om at vi ikke har svenske
tilstander enn å sette inn mottiltak. Men la meg gjennomgå hva svenske
tilstander handler om. Det handler om at kriminelle gjenger åpenlyst
kriger i gatene. Det handler om at det brukes bomber, granater og
skytevåpen og unge voldsutøvere i et omfang som er helt fremmed
for oss. Det handler også om en naiv tilnærming fra politikerne.
Det handler om at noe åpenbart skjer rett foran øynene våre, mens politikerne
nekter å ta realitetene inn over seg. Og når statsministeren bare
for et par år siden avfeide advarslene med å si at diskusjonen om
svenske tilstander hører hjemme i den svenske Riksdagen, er det
åpenbart at vi har å gjøre med en regjering som ikke forstår alvoret.
Vi har bomber, granater, skyting og unge leiesoldater etter samme
modell som Sverige, og vi har også politikere som ikke forstår alvoret.
Vi har dermed svenske tilstander.
La oss nå ta dette skikkelig på alvor. For
å få til dette trengs det en framoverlent regjering som tar inn
over seg situasjonen vi står i, og kommer opp med et spekter av
nye tiltak. Lærdommen fra Sverige var at de handlet for sent. De hadde
for milde straffer, de klarte ikke å bygge opp politiet, og de turte
ikke å diskutere de reelle årsakene. Vi må også innse at det er
for sent med forebyggende tiltak når håndgranatene suser i gatene.
Vi må i det minste utvide forståelsen av hva forebygging er. Har
man vist vilje og evne til å kaste håndgranater i gatene, hjelper
det ikke med flere fritidsklubber. Det beste forebyggende arbeidet
vi da kan gjøre, er å hindre dem fysisk i å gjøre det på nytt. Unge
gutter blir rekruttert av en veldig enkel hovedgrunn. De har lav
eller ingen risiko for straff, og det er underlig at regjeringen
forsøker omtrent alle andre tiltak enn å gjøre noe med selve problemet.
Det er f.eks. naivt å tro at aldersgrense på sosiale medier vil
hindre gjengene i rekruttering av ungdom. For dersom en ungdom er kapabel
til å kaste håndgranater i gatene, så er han sannsynligvis også
kapabel til å laste ned en ulovlig app. Og når 14-åringer helt slipper
straff, og 15-åringer får reaksjoner som på ingen måte minner om
straff, er det her vi må sette inn tiltakene. Vi må gjennomføre
straffer som har en viss preventiv effekt. Den gangen vi hadde det,
gikk kriminaliteten nedover, og nå går den oppover. Vi må også sette
politiet i stand til både å drive forebyggende arbeid og fotfølge
de kriminelle, slik vi har lykkes med før. Da må det store ressurser
til. Men det har denne regjeringen vist gjennom forslaget til statsbudsjett
at de ikke er villig til. Jeg er redd for at det vil få store konsekvenser.
Mahmoud Farahmand (H) [11:01:45 ] : Jeg vil takke statsråden
for redegjørelsen og si at jeg er enig i mye av problembeskrivelsen
som gis. I dag står vi overfor en av de mest alvorlige utfordringene
vårt samfunn har møtt på lenge: en eskalerende ungdomskriminalitet
som drives av kyniske, organiserte kriminelle, som ofte står i ledtog
med fremmede stater. Det er en krise som rammer våre barn og våre
nabolag og bryter ned tilliten til at vi som samfunn har evne og
vilje til å beskytte våre innbyggere.
I de siste årene har vi sett en skremmende
utvikling, men det har vært en varslet utvikling, en utvikling som
politiet har meldt om i sine trusselvurderinger i minst de siste
fire årene. Det hadde dermed vært mulig å ruste opp politiet og
samfunnet slik at vi kunne ha forhindret det vi nå står oppe i.
Det valgte Støre-regjeringen ikke å gjøre tidligere.
Regjeringen har utvist en skremmende blåøydhet,
mangel på handlekraft og en fullstendig ansvarsfraskriving for folks
trygghet – for å si det på en mild måte. Det svekker tilliten og
tryggheten i det norske folk. Det kan vi som politikere ikke akseptere.
Det burde heller ikke regjeringen akseptert. Allikevel styrker de
ikke politiet i neste års budsjett. Forstå det den som kan.
Ungdomskriminaliteten har blitt mer brutal.
Stadig yngre barn bruker vold, bærer våpen og kaster granater i
våre gater. Vi ser barn som kaster granater og bruker håndvåpen
i Oslos gater, men dette problemet er ikke begrenset til Oslo og
hovedstaden. Vi ser skyting på åpen gate i Sarpsborg, og vi ser granatkasting
på Strømmen. Gjenger har nærmest fått fritt spillerom. Utenlandske
gjenger har tilstedeværelse i samtlige av landets politidistrikter,
og politiet sier selv at de ikke har de ressursene som skal til
for å stoppe dette. Jeg merker meg at statsråden snakker om en «gamechanger»,
men politiet varsler om noe annet.
Det som gjør denne krisen enda mer tragisk,
er at så å si alle de unge som rekrutteres til tunge kriminelle
miljøer, har vært utsatt for vold i nære relasjoner eller andre
integritetskrenkende handlinger. Mange av disse har vært i kontakt
med det offentlige, eller har vært – og er – under det offentliges omsorg.
Jeg må si det helt klart: Det er et personlig
valg å begå kriminelle handlinger, men det er klart at med riktig
oppfølging og de riktige verktøyene kunne mange av disse barna og ungdommene
vært et annet sted.
Vi kan ikke akseptere at ungdommene føler utrygghet
i gatene våre, og vi kan heller ikke akseptere at ungdommer begår
kriminalitet som et bedre livsvalg enn aktiv deltakelse i samfunnet.
Statsråden hevder å ha styrket politiets kapasitet
til å bekjempe nettkriminalitet. Men hvordan kan det da ha seg at
politiet selv sier at de ikke klarer å forhindre rekruttering til
kriminelle miljøer via nettet? Hvordan kan det da ha seg at de ikke
klarer å oppklare bedrageri på nettet? Og hvordan kan det da ha
seg at de ikke klarer å håndtere mengden av overgrepsmateriale som
florerer på nettet? Man kan godt peke på tekselskapene, men da må
politiet ha evne og kapasitet til å følge det opp.
Resultatet av dette er at kriminelle gjenger
fortsetter å rekruttere ungdom via sosiale medier, at bedrageri
på nettet går upåaktet hen, og at overgrepsmateriale sirkulerer
fritt – uten konsekvenser.
Flere rapporter har påpekt suksesskriteriene
for å løse problemene rundt disse ungdommene: Tett samhandling og informasjonsutveksling
mellom etatene, men fortsatt står politimesteren i Oslo og påpeker
at lovverket og tolkningen av lovverket er til hinder for informasjonsdeling
og samhandling. I fire år har dette blitt påpekt av politimesteren
uten at regjeringen har gjort noe.
Dette er ikke bare et spørsmål om ressurser,
det er altså spørsmål om politisk vilje, lederskap og handlekraft
til å fjerne de rettslige barrierene som hindrer politi, barnevern
og kommuner i å samarbeide effektivt, til å gjøre det som trengs for
å trygge befolkningen, ta tilbake tryggheten og opprettholde tilliten
i samfunnet.
Høyre har foreslått flere tiltak. Vi foreslo
lukkede institusjoner, hurtigdomstoler, flere politifolk i gatene,
et sterkere barnevern og endringer i lovverket, men regjeringspartiene
i denne sal har stemt ned disse tiltakene tidligere.
Hadde vi gjennomført disse tiltakene, kunne
mange av 13–14-åringene som står og kaster granater i våre gater,
vært reddet, og samfunnet kunne vært trygget.
Det handler om vår felles trygghet og tilliten
til at politikerne kan ivareta borgerne. I disse dager er det også
viktig for meg å understreke at regjeringen ikke har råd og mulighet
til å love tiltak de ikke har tenkt å gjennomføre. Valgkampen er over.
Alle dem som rammes av kriminalitet, fortjener mer enn tomme ord
og lovnader. Valgkampen er, som sagt, over, og det er på tide å
levere. Ofrene fortjener trygghet. Barn og unge som begår kriminalitet,
fortjener andre muligheter i livet, og vi som politikere må vise
oss tilliten verdig og skape den tryggheten som samfunnet fortjener.
Marian Hussein (SV) [11:06:50 ] : Det er ingen av oss som tar
lett på at barn begår alvorlig kriminalitet. Veldig mange av de
voldshandlingene vi har vært vitne til de siste ukene, har også
skremt meg. Jeg har oppdratt barn i denne byen og vet at man skal
gi barn frihet, men man skal også passe på, og jeg har opplevd at
ekstremt mange foreldre har vært bekymret de siste ukene etter det
de har sett.
Det er lett å kjenne på den utryggheten i møte
med utviklingen vi har sett de siste ukene og månedene. For oss
som er folkevalgte fra denne byen, er det også behov for å si fra
om at noe må skje, og det må skje raskt. Samtidig er jeg skremt av
at det som nå kanskje ser ut til å skje raskt, gjelder mange av
de tiltakene som disse barna ikke trenger. Vi ser at barne- og ungdomspsykiatrien
legger ned plasser og kapasitet, vi ser at veldig mange ungdomstilbud
er truet med nedleggelse, vi ser at lærere, som er viktige personer
for veldig mange av disse barna, slutter og har høy turnover. Vi
ser et barnevern som sier at de ikke har ressurser til å drive med
den oppfølgingen de trenger.
Jeg har møtt ekstremt mange mødre som har vært
kasteballer i et system hvor de tar kontakt med sosiallærere, med barnevernstjeneste,
med SaLTo-koordinatorer og opplever at ressursene i tjenestene ikke
strekker til for å beskytte disse barna. Vi ser også at andre land
som har hatt lignende utfordringer, har sett på menneskehandelslovgivningen
for å beskytte barna mot de kriminelle nettverkene.
Det er ganske skremmende å lytte til debatten,
for Storberget-utvalget advarte mot at man skulle ta forhastede
beslutninger og gripe til enkle løsninger med fokus på straff, politi
og lukkede dører. På den måten risikerer vi å overskygge det som
faktisk virker – på bekostning av barna og barnas rettigheter. Fengsling
og frihetsberøvelse av barn skal alltid være siste utvei, og det
kuttes stadig i mange av de tiltakene som vi vet funker.
Det vi trenger, er å styrke barnevernet og
øke midlene til deltakelse i aktivitet. Vi så nylig at Riksrevisjonen
slaktet forebyggingsarbeidet. Det er nesten ingen som ser det som
sin oppgave å forebygge. Når jeg hører hvilke konkrete tiltak regjeringen
har, blir jeg egentlig enda mer skremt. Jeg frykter at regjeringen
ikke kommer til å satse på det som funker, det som er evidensbasert,
det som er kunnskapsbasert, og det er å se på forebyggingssporet.
Jeg savner tiltak for å hindre vold mot barn
og unge og bedre ivaretakelse av de voldsutsatte barna. For de barna
vi snakker om her i dag, er barn som strukturelt har blitt sviktet av
systemet gang på gang på gang. Hvordan er det mulig at barn der
det offentlige har sagt at de har opplevd omsorgssvikt, igjen opplever
svikt av systemet som skal beskytte dem? Dette er barn som har opplevd
vold, og som nå har falt i klørne på folk som utsetter dem for en
ny type vold, fordi vi ikke har evnet å beskytte dem.
Når samfunnet ikke tilbyr reelle alternativer,
ikke klarer å tilby reelle fellesskap som inkluderer, betyr det
veldig lite om den ungen heter Ali og er mitt barn, eller heter
Anders og er Jon Engen-Helgheims barn. Disse barna er våre barn,
og fellesskapet er nødt til å begynne å stille opp for dem. Hvis ikke
svikter vi som samfunn også for framtiden.
Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:11:57 ] : Det kastes håndgranater
på gaten i Norge. Situasjonen som har utspilt seg de siste ukene,
er rystende og dypt alvorlig.
Den ungdomskriminaliteten vi ser i Norge i
dag, er svært bekymringsfull. Når barn og ungdom begår alvorlig
kriminalitet, må hele samfunnet ta grep. Selv om det totale bildet
viser en nedgang i ungdomskriminaliteten, så er det en økning i
de yngste aldersgruppene – de som utfører kriminaliteten, blir yngre
og alvorlighetsgraden er stigende.
Forrige uke pekte Kriminalomsorgsdirektoratet
på at vi må forberede oss på en dobling av antall mindreårige i
fengsel. Det er bra at vi har fått etablert flere ungdomsplasser
for å forhindre at gjerningspersoner under 18 år må sone med hardbarkede
voksne innsatte. Samtidig må vi ikke tro at dette er en situasjon
vi kan fengsle oss ut av. Jeg har, i likhet med forsvarerforeningen,
Barneombudet og andre, ikke tro på at flere fengselsplasser er hele
løsningen. Fengsling av barn øker sannsynligheten for utøvelse av
mer kriminalitet.
Samtidig må vi være stødige. Senterpartiet
mener at barn som håndteres av barnevernet, må håndteres gjennom
en linje som er så åpen som mulig, men så lukket som nødvendig.
Vi må følge faglige anbefalinger fra dem som står med skoene på,
samtidig som vi skjermer samfunnet for følgene av de hardeste kriminelle.
Ungdomskriminalitet og bestilling av kriminalitet
er ikke bare et Oslo-fenomen eller et storbyfenomen. Hendelsene
den siste måneden understreker det, for det ulmer også i andre deler
av landet. I media leser vi om utfordringer både på Gjøvik, i Tromsø
og i Aurskog-Høland. For at politiet skal kunne forebygge og være
på topp av situasjonen, er det helt nødvendig med tilstedeværelse,
lokalkunnskap og forebygging. Et politi som kjenner skolene, ungdomsmiljøene
og lokalsamfunnene kan gjøre mer for tryggheten enn en tilfeldig
patrulje som er på gjennomreise.
Hvorfor blir personer kriminelle? Det er som
regel første setning i fagbøker om strafferett. Dette er det essensielle spørsmålet
vi må stille oss. Jeg har ikke tro på at mennesker ønsker å bli
kriminelle, men det er bakenforliggende årsaker som fører folk,
og nå i større grad barn, på veier de helst ikke vil gå – på veier
vi som samfunn må jobbe for å unngå at de går.
Omsorgssvikt og vold i hjemmet pekes på som
en faktor for at barn og unge blir kriminelle. Jeg savner tydelige
svar på hvordan regjeringen skal gripe inn før mindreårige blir
kriminelle. Det offentlige må være langt tettere på disse mindreårige
enn det de er i dag, og ikke minst sørge for tilstrekkelig informasjonsflyt
mellom politiet, skolen og hjelpetjenestene slik at barn og ungdom
fanges opp – tidlig nok. Dette haster.
Innvandringsbakgrunn er også en faktor. Vi
må kalle en spade for en spade. Sosiale sårbarheter og områder med
store sosiale forskjeller sammenlignet med andre deler av landet
er en utfordring som må tas tak i, kanskje spesielt i Oslo.
I en rapport fra Oslo politidistrikt fra februar
peker politiet på narkotika som en tydelig driver i ungdomskriminaliteten.
Vi vet at kjente kriminelle grupperinger kriger om markedsandeler.
Tall fra Folkehelseinstituttet viser at markedet for kokain og andre
illegale stoffer øker i Norge. Istedenfor å redusere etterspørselen
ved å stramme inn straffereaksjonen for bruk av narkotika før det
utvikler seg til misbruk, valgte stortingsflertallet i vår å fjerne
virkemidler for politiet. Senterpartiet frykter at konsekvenser
av dette blir at tilbud og etterspørsel av narkotika vil fortsette
å øke, og at krigen som pågår mellom gjengene, vil øke i omfang.
Jeg blir derfor noe overrasket over at statsråden i sin redegjørelse
ikke peker tydeligere på sammenhengen mellom narkotika og ungdomskriminaliteten,
ettersom også politiet selv påpeker dette.
Som jeg nevnte innledningsvis, og som også
statsråden var inne på i sin redegjørelse, er ikke barne- og ungdomskriminalitet
en oppgave for politiet alene. Foreldre har et ansvar. Barn har
ingenting å gjøre på sosiale medier, enten det er Snapchat eller
Signal. Her håper jeg og Senterpartiet at Fremskrittspartiet forstår
at de er i et blindspor. Der de ellers snakker om å straffe og stramme
inn, bommer de ikke bare på skiven, men på skytefeltet når de går
mot aldersgrenser på sosiale medier.
Så vil jeg tilbake til essensen. Vi løser ikke
problemet uten å løse årsaken. Vi vet en del om hva som gjør at
barn og ungdom blir kriminelle. Vi snakker om sårbare barn og unge som
trolig ikke ser noen annen utvei, svært unge mennesker som mangler
et fellesskap og tilhørighet – helt grunnleggende behov i ethvert
menneskes liv. Vi som samfunn må gi dem en annen utvei.
Jeg mener hovedinnsatsen må være på de faktorene
politiet peker på som gjenkjennbare blant ungdommene som begår kriminalitet.
Samtidig må vi ha et langt større søkelys på bakmennene, for 13-åringer
får ikke tak i håndgranater av seg selv.
Bjørnar Moxnes (R) [11:17:18 ] : Situasjonen er alvorlig når
kyniske bakmenn rekrutterer barn ned til 12-årsalderen til voldsoppdrag
i Norge. Det er alvorlig for dem som blir ofre for kriminaliteten,
for dem som ødelegger framtiden sin, og for folks tillit til at
vi som samfunn klarer å forebygge, bekjempe og hindre kriminalitet.
Det er ingen grunn til å være naive. Det vi
står overfor, er kyniske, kriminelle, pengesterke nettverk i hundremillionersklassen,
som ikke skyr noe i sin jakt på profitt.
Første bud er at man gjør det straffbart å
rekruttere barn og unge til kriminell virksomhet.
For det andre: Nettverkene bruker sosiale medier
til å slå kloa i barna våre. Derfor trengs det en aldersgrense på
sosiale medier. Et slikt forslag må man visst være naiv for å støtte, skal
vi tro Fremskrittspartiet. Men ikke mer naiv enn at Kripos går inn
for det. Det samme med en rekke av politidistriktene. De uttaler
følgende: En aldersgrense på sosiale medier vil ha «en betydelig
kriminalitetsforebyggende effekt».
Er det noe som virkelig er naivt, er det politikerne
som har gitt tekgigantene fri tilgang på barna våre helt ned i 7-årsalderen
i et gedigent eksperiment, der vi nå ser en av konsekvensene med
voldsoppdrag og annen kriminalitet på anbud i sosiale medier.
De kriminelle bandene har i dag fri tilgang
til tusenvis av barn og unge som de når ut til og «groomer» gjennom
medier som Snapchat og Instagram. Deretter får de barna over på
lukkede app-er. Det er helt åpenbart for alle som vil se, at 11-
12-åringer ikke er modne nok til å stå imot denne «groomingen» fra
kyniske profesjonelle kriminelle.
Det nye i dagens situasjon er verken at det
finnes kriminelle nettverk eller at de bruker ungdom. Det nye er
den digitale infrastrukturen som en motorvei av en inngang til kriminalitet.
Hva vil så Fremskrittspartiet gjøre med dette? Null og niks. Det
er litt rart. Ingen av oss ville vel sendt 12-åringen vår alene
til det mest belastede strøket i byen hver kveld sju dager i uken,
men å gi Foxtrot og annen mafia uhindret tilgang til dem gjennom
smarttelefonen er visst ikke så farlig. Rødt går inn for en aldersgrense
på sosiale medier, og det må komme et strafferettslig ansvar for
Snapchat, Instagram o.l. når disse brukes til å planlegge kriminalitet.
Vi må også bekjempe de kriminelle nettverkenes
mulighet til å smugle narkotika og våpen inn i landet. Derfor er
det viktig at vi styrker politiets etterforskningsarbeid og tollvesenets
evne til å gjøre beslag på grensen.
Og vi vet en ting til, og det er at forebygging
funker. Det handler om et nærpoliti, som blir kjent med ungdommen,
det handler om å gi ungene vår en trygg og god oppvekst, en skole,
hvor de opplever mestring og også ha meningsfulle fritidsaktiviteter.
Men når altså budsjettøksen svinges over skole, barnevern, fritidsklubber
og nærmiljøtiltak landet rundt, ja, da får vi ikke løst problemet.
Vi har et barnevern i Norge som er en viktig del av både forebyggingsarbeidet
og også håndteringen av unge som havner i kriminelle miljøer, gitt
at de får de rette rammevilkårene.
Verktøyene finnes, men ressursene er det manko
på. Skal barnevernet kunne gjøre denne jobben, må bemanningen opp, og
det må bygges opp solide kompetansemiljøer i institusjonene som
kan håndtere barn og unge med komplekse behov. Det klarer man ikke
hvis det alltid er for få på jobb, eller det er stor gjennomtrekk
gjennom utstrakt bruk av vikarer og for få fagfolk som er fast ansatt.
Derfor må vi beskytte barnevernet og velferden fra hensynsløse kutt.
Derfor er det også en diskusjon om dette, om rammevilkårene for
kommuneøkonomien, om situasjonen for velferden og om vi skal prioritere skattekutt
til dem som har mest fra før, eller også satse på det som funker,
som nemlig er forebygging.
Julie E. Stuestøl (MDG) [11:22:29 ] : Jeg vil først takke statsråden
for en god og grundig redegjørelse. Jeg og MDG deler politiets og
regjeringens bekymring for alvorlige tendenser i kriminalitetsutviklingen.
Det er aktører som har vilje og evne til å
påføre enkeltmennesker og samfunnet stor skade. Det er skremmende
at oppvekstmiljøer blir utrygge, det er tragisk at enkeltindivider får
livene sine ødelagt som følge av vold, og det er svært alvorlig
at kriminelle nettverk nå truer samfunnsstrukturer og tillit. Vi
kan ikke akseptere at denne utviklingen får fortsette.
Nettopp fordi dette er så viktig, vil jeg oppfordre
statsråden og regjeringen til å søke løsninger sammen med de partiene
som forstår de komplekse årsakene til kriminalitet. Enkelte partier
ser nemlig ut til å mene at straff forebygger. Det gjør det ikke,
og det er det viktig at vi som har et politisk ansvar, forstår.
Jeg vil sterkt advare regjeringen mot å bli
med i en konkurranse om de mest lettvinte løsningene på kort sikt
– uten å ta hensyn til konsekvensene det får på lengre sikt. MDG
kommer aldri til å gå med på populistiske premisser i justispolitikken.
Vi trenger mindre, ikke mer, krigsretorikk og polarisering. Ofrene
for kriminaliteten fortjener bedre. De fortjener at vi både gjør
grep på kort sikt og tenker langsiktig på hva som faktisk forebygger,
og hva det betyr for oss som samfunn.
I dag bruker kriminelle nettverk sårbare barn
og ungdommer som buffer mellom seg selv og loven. Vi vet at de ofte
er sårbare, fattige og mulige å rekruttere som brikker i et kynisk spill.
Rekruttering av unge til voldsoppdrag er en metode som benyttes
flere steder i Europa. Det er ikke noe nytt at mennesker utnyttes
gjennom å påføre dem utrygghet og gjeld. Det nye er alderen til
dem som utsettes. Fellesnevneren som muliggjør slik utnytting, er
sårbarhet og utenforskap. Bakmennene er først og fremst økonomiske
aktører som beskytter egeninteresser, fullstendig uavhengig av konsekvensene
for dem de utnytter.
På grunn av den feilslåtte forbudspolitikken
har de kriminelle nettverkene monopol på et rusmiddelmarked som
er helt utenfor myndighetenes kontroll. Dessverre finnes det ikke
nå et flertall i denne salen for å gjøre noe med det, men vi i MDG ser
fram til den dagen resten av det politiske Norge ser virkeligheten
i øynene og tør å ta politisk ansvar for å løse også dette problemet.
I mellomtiden forventer vi at regjeringen følger
opp og sikrer at politiet ikke bruker knappe ressurser på mindre
alvorlig narkotikakriminalitet. Politiets innsats må prioriteres mot
aktørene bak den alvorlige utviklingen – de som bestiller vold og
truer samfunnet. Når kriminaliteten blir digital og beveger seg
inn ved den hvite økonomien, må også politiets kapasitet og kompetanse
gjenspeile det. Forventningene til hva etterforskere skal kunne,
har endret seg raskt og mye, og som politikere må vi evne å prioritere
de ressursene. Der må vi også se kritisk på hva vi ber politiet
ta hovedansvar for, og når de kun skal være en del av det store
laget.
Jeg vil skryte av styrkingen av samarbeidet
mellom etater og samarbeidet internasjonalt og styrket etterretning.
Barn og ungdom begår ikke kriminelle handlinger
fordi de er brune i huden, eller fordi de er ondere enn andre barn. For
noen handler det om uflaks og umodenhet. For mange føles det som
at dette samfunnet ikke har like mye å tilby dem som til alle andre.
Én ting er økonomisk fattigdom, men vel så viktig er mulighetsfattigdommen.
Når kriminelle miljøer representerer en mulighet for trygghet, tilhørighet
og anerkjennelse, må vi spørre oss hvor vi som samfunn sviktet.
Å sette barn i fengsel forsterker mulighetsfattigdommen. Vi vet at
fengsler fungerer som kriminalitetsskoler.
Jeg ser fram til å samarbeide med regjeringen
og de andre partiene på Stortinget om å sikre at barn ikke soner
med voksne, og finne løsninger som både beskytter samfunnet og forebygger
framfor å skape mer utenforskap og kriminalitet.
Før jeg trådte på som stortingsrepresentant,
jobbet jeg i politiet. Norsk politi er dyktige fagfolk som løser
sitt samfunnsoppdrag for et trygt samfunn på vegne av fellesskapet
så godt de kan. Likevel må jeg si at jeg er bekymret for om vi er i
ferd med å begå en feil når det gjelder hvilke oppgaver politiet
skal løse. Å forebygge kriminalitet motivert av utenforskap er ikke
først og fremst en politioppgave, men et samfunnsprosjekt og en
hverdagsaktivitet. Vi trenger oppveksts- og helsetjenester tett
på barna våre, et barnevern som beskytter, velfungerende lokalsamfunn
med meningsfylt frihet og økonomisk trygghet for familiene.
Regjeringen har ingen bedre allierte når de
skal finne kunnskapsbaserte og ambisiøse løsninger på kriminalitetsutviklingen
som vi har fått presentert i dag.
Hans Edvard Askjer (KrF) [11:27:59 ] : Takk til justisministeren.
Justisministerens redegjørelse kommer på et tidspunkt der kriminaliteten
blant barn og unge har nådd et nivå som krever mer enn bekymring;
det krever ansvar – politisk ansvar.
Ifølge Riksrevisjonen har antall siktede i
aldersgruppen 5–14 år nå gått forbi aldersgruppen 15–17 år. Dette
er barn – ikke ungdom – som begår grov vold, ran og alvorlige trusler. Det
er en utvikling som ikke bare utfordrer rettssystemet, men som avslører
en dyp svikt i samfunnets evne til å beskytte og til å forebygge.
Tall fra straffesaksregisteret viser at alvorlige
lovbrudd blant barn og unge har økt markant siden 2023. Dette er
ikke tilfeldige utslag, det er en trend, og det er en trend som
regjeringen har hatt all mulighet til å gripe fatt i, men ikke har
klart å snu.
KrF mener at forebygging er det viktigste virkemiddelet mot
kriminalitet. Vi prioriterer tidlig innsats, og vi vet at politi,
barnevern og skole må samarbeide tett for å lykkes. Når barn helt
ned i barneskolealder begår alvorlige lovbrudd, da har samfunnet
sviktet – og da har regjeringen sviktet. Riksrevisjonen er krystallklar:
Myndighetene har sviktet. Etterforskningen av barn under 15 år er
ofte fraværende, barn plasseres i fengsel med voksne, i strid med
FNs barnekonvensjon, og det forebyggende arbeidet er ikke koordinert,
ikke målrettet og ikke tilstrekkelig.
KrF har konkrete tiltak for å snu utviklingen:
Vi vil at SLT-modellen, samordning
av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, skal brukes
i alle kommuner.
Vi vil videreutvikle og styrke multisystemisk terapi, som er
et effektivt behandlingstilbud for familier med ungdom med alvorlige
atferdsvansker, som gis hjemme og i nærmiljøet.
Vi vil ha forebyggende dager i skolen med temaer som vold,
rus og grensesetting fra 5. trinn og oppover.
Vi vil etablere programmer for involvering av foreldre og rollemodeller
i lokalsamfunnet.
Vi vil styrke samarbeidet mellom politi og skole med jevnlige
besøk for å bygge respekt og tillit.
Vi vil føre en alkohol- og ruspolitikk som virker kriminalitetsforebyggende.
Vi har sett til Danmark, som har etablert ungdomskriminalitetsnemnder,
tverrfaglige, forpliktende strukturer som griper inn tidlig. I Norge
har vi fortsatt et system der ansvar pulveriseres, og der barn i
risikosonen faller mellom etatene.
Jeg vil derfor utfordre justisministeren på
dette:
Hvorfor har regjeringen ikke levert
en helhetlig strategi med klare ansvarslinjer og ressurser?
Hvorfor svikter etterforskningen av barn under 15 år, når alvorlighetsgraden
tilsier at samfunnet må reagere?
Hvorfor har man ikke sørget for at barn som begår alvorlige
lovbrudd, får en trygg og strukturert oppfølging, i stedet for å
bli sendt tilbake til miljøer som forverrer problemet?
KrF mener at trygghet skapes gjennom forebygging,
fellesskap og ansvar, ikke bare gjennom straff. Vi må ta ansvar for
barna, for bak enhver statistikk står et barn som har sviktet, ja,
men som også har blitt sviktet.
Vi trenger ikke flere redegjørelser, vi trenger
handling, og vi trenger en regjering som tar ansvar for å beskytte,
for å forebygge og for å gi barn en vei ut av kriminalitet.
Jeg vil stille justisministeren et direkte
spørsmål: Tror justisministeren det kan være en sammenheng mellom
de rammebetingelser vi gir familiene, både i form av tid og økonomi,
og faren for at barn faller ut i skadelige miljøer?
KrF mener at familien er samfunnets viktigste
fellesskap, og at trygge og stabile hjem er det mest effektive vernet
mot kriminalitet. Når foreldre har for lite tid med barna sine,
når økonomiske bekymringer overskygger hverdagen, og når støtteapparatet
svikter, da øker risikoen for at barn søker tilhørighet andre steder,
og noen ganger er det kriminelle miljøer som står klare til å ta
dem imot.
Abid Raja (V) [11:33:20 ] : Jeg vil også takke statsråden for
redegjørelsen, selv om jeg er litt overrasket over at redegjørelsen
lærte oss lite nytt. Så å si alt statsråden sa, visste vi jo fra
før. Jeg skal likevel gi regjeringen ros for flere viktige grep
i statsbudsjettet for 2026, som varsler flere grep framover.
Det er bra at nyere satsinger som beredskapsteam
videreføres, og at det statlige barnevernet styrkes. Det er også
bra at regjeringen har begynt å teste ut et nytt og forsterket institusjonstilbud
i barnevernet for unge lovbrytere, og at de tar sikte på å kriminalisere
det å involvere mindreårige i kriminalitet. Det er på høy tid. Likeså
er det bra at regjeringen har ambisjoner om å rulle ut én-til-én-oppfølging
i flere kommuner som har særlige utfordringer med barne- og ungdomskriminalitet.
Venstre foreslo dette allerede i 2023. Selv om det har tatt regjeringen
lang tid å følge etter, er det gledelig at vi nå endelig kan enes
om at dette er et viktig tiltak for å redde barn som står på kanten
av stupet, ut av en kriminell løpebane.
Det er likevel merkverdig at finansieringen
av tiltaket overhodet ikke matcher ambisjonsnivået. Regjeringen
setter av skarve 90 mill. kr til tiltak på landsbasis i ti byer,
mens Oslo alene trenger 100 mill. kr. Da strekker ikke denne satsingen
til. Da vil vi ikke lykkes med å snu den negative utviklingen. Hvorfor
vil ikke justisministeren mer enn kun dette? I Oslo har Venstres
sosialbyråd, Julianne Ferskaug, stått i spissen for å utvikle Oslo-modellen
for én-til-én-oppfølging av ungdom som står i fare for å begå, eller
allerede har begått, alvorlig og gjentatt kriminalitet. Venstre
har fremmet forslag her i salen om at regjeringen lager en plan
for å rulle ut denne modellen i hele landet. Vil statsråden ta den
utfordringen?
Storberget-utvalgets rapport heter betegnende
nok «De er våre barn». Det tenker jeg det er helt avgjørende at
vi tenker på når vi bør rette en kraftinnsats for å forebygge og
bekjempe ungdomskriminalitet. Hva skulle vi ha ønsket ble gjort
for våre barn? Av de barna som utfører alvorlig og gjentatt kriminalitet,
er det mange vi allerede har sviktet i mange ledd. Vi har sviktet
dem i den tidlige innsatsen – i barnehagen, på skolen og i barnevernet
– og i å fange opp deres hjemmesituasjon. Vi har sviktet i å gi
dem håp når de oppfatter sin framtid som håpløs. Det disse barna
vi allerede har sviktet, bør få av oss, er at vi iallfall nå tar
et krafttak for å kompensere for den systemsvikten vi allerede har
utsatt dem for. Vi må forhindre at de yngste barna opplever den
samme svikten. Det er her Engen-Helgheim i FrP faller helt på utsiden
av all fornuft.
Vi vet at omsorgssvikt og vold avler vold.
Forferdelig nok har 41 av de 55 barna som var registrert med ti
eller flere lovbrudd i Oslo i 2023, selv vært fornærmet i minst
én straffesak, 39 av dem i en voldssak. Et stort flertall har innvandrerbakgrunn.
Venstre har i likhet med Storberget-utvalget
foreslått at MST-CAN etableres i alle Bufetats regioner og i Oslo.
Da kan man arbeide systematisk og målrettet med foreldrenes egne vansker
og deres oppdragerpraksis. Vil statsråden i samarbeid med sine regjeringskollegaer
ta denne utfordringen? Det finnes flere foreldreveiledningsprogrammer
å velge mellom, og det er faktisk et gode, ikke en straff.
Det er umulig å skjønne hvorfor regjeringen
i det framlagte budsjettet gir nærmest blaffen i barnevernet i Oslo.
Det er her de aller fleste barna med de aller største utfordringene bor.
Allikevel sier regjeringen kjølig at Oslo selv må finne rom i sine
budsjetter til å finansiere de dyreste og mest innsatskrevende tjenestene.
De får null drahjelp. Den tryggheten som regjeringen gikk til valg
på, gjelder tydeligvis ikke for barn som befinner seg i svært sårbare
institusjoner i Oslo. Den tryggheten gjelder tydeligvis ikke barna
i Oslo. Hvorfor er det slik at regjeringen ikke vil hjelpe barnevernet
i Oslo? Hva galt har barna i Oslo gjort regjeringen? Det håper jeg
statsråden vil våge å svare på.
Vi trenger omfattende forebyggende tiltak med
utekontakter, støttekontakter, fritidstilbud, mer politi i gatene
og psykologer for å forhindre vold i nære relasjoner, i skoler og i
nabolag. Selv om vi skulle gjøre alt riktig, vil allikevel noen falle
utenfor, men akkurat nå har altfor mange sårbare barn blitt lett
mat for de kyniske bakmennene. Vi har gjort jobben altfor lett for
de kyniske kriminelle. Akkurat nå svikter vi altfor mange svake
barn. De er ikke bare svake, de er blant de svakeste barna vi har,
med færrest taleføre representanter til å tale deres sak. Det må
denne regjeringen og dette stortingsflertallet på vår vakt umiddelbart
ta tak i.
Statsråd Astri Aas-Hansen [11:38:36 ] : Jeg vil takke Stortinget
og representantene for anledningen til å ha denne muntlige orienteringen,
og for den påfølgende debatten, hvor 5 minutter til å oppsummere
er altfor kort tid. Det jeg vil si virkelig takk for til alle, er
det jeg oppfatter som en felles vilje til samarbeid. Jeg har også
oppfattet at redegjørelsen ikke vedlegges protokollen, men oversendes
komiteen, og dermed vil vi jo få god anledning til å jobbe videre
med dette i en litt mindre heseblesende kommunikasjon mellom oss
enn det en femminuttersrunde som dette vil gi. Så det ser jeg fram
til.
Representanten Engen-Helgheim, og dels også
representanten Farahmand, pekte på en «eksplosiv økning» – representanten
Engen-Helgheim betegnet det som det. Det er ikke riktig. Det har
ikke vært en eksplosiv økning i barne- og ungdomskriminaliteten,
men det er alvorlig og bekymringsfullt det vi har sett fra at barne-
og ungdomskriminaliteten hadde gått ned til det laveste i 2015,
til den økningen en har sett alle årene framover fram til i fjor.
Det er heller ikke sånn at en nekter å ta realitetene
inn over seg. Jeg opplever at vi alle tar inn over oss realitetene
– fra regjeringens side ved at politibudsjettet har økt med 31 pst.
i løpet av forrige stortingsperiode til og med nå, at en har satset
600 mill. kr, som er en satsing hvert eneste år på bekjempelse av
kriminelle nettverk, og at politiet og påtalemyndigheten med det
får en mulighet til virkelig å omstille seg og satse på en annen
måte enn det politikere vanligvis sier at de skal gjøre. De får
tid, rom og ressurser til å gjøre det de vet faktisk funker. Vi
ser allerede at det har effekt. Det er å ta realitetene inn over
seg og ta det på alvor.
Så kan en jo diskutere: Hva er det å gjennomføre
straffer som har en viss forebyggende effekt? Det er ikke sånn at
den gangen en hadde det, gikk kriminaliteten nedover, og nå går den
oppover. Det er ikke riktig. Men det som er gjort, er at en nå har
fått en mulighet til enda bedre innhold i straffene. Det skjedde
ikke på alle de årene som representanten Engen-Helgheim hadde sine
folk i regjering. Men Stortinget har vedtatt det, og en ser at også
det har effekt.
Jeg er veldig glad for alle som sier at en
må gripe inn før kriminaliteten skjer. Det er blitt understreket
av både representantene Farahmand, Bentzen, Stuestøl, Moxnes og
Askjer – de krever politisk ansvar. Ja, vilje, lederskap og handlekraft er
det en må ha, og da må vi også tørre å satse der hvor politiet sier
at den viktigste innsatsen ligger, nemlig på det forebyggende arbeidet.
Og politiet peker på at det er ikke politiet som kan ta den største
oppgaven på det området – det er alle andre. Samarbeid og informasjonsdeling
påpekes av flere. Ja, det er viktig – tjenesteledere, politidirektør,
helsedirektør, Bufdir og skole – at en gir klare signaler nedover
i sine organisasjoner. Vi må ha samarbeid. Vi må ha info-deling.
Det er, som det også påpekes fra politimesteren i Oslo, allerede
et handlingsrom innenfor dagens lovverk. Vi har fra regjeringens
side satt ned en ekspertgruppe som bl.a. skal se på det danske Infohus og
den britiske MARAC-modellen, for nettopp å få på plass bedre samarbeid,
bedre info-deling – for forebygging.
I møte med et kriminalitetsbilde i endring
er vi nødt til å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må gjøre som
flere påpeker: Den som bryter loven, skal raskt møtes med en reaksjon
som virker, uansett alder. Men det aller viktigste er å unngå at
kriminalitet begås, med all den skade som det fører med seg for ofrene.
Da må vi se denne kompleksiteten, og vi må også ta den inn over
oss, når vi sammen nå både skal forebygge og bekjempe den kriminalitetsutviklingen
vi ser.
Presidenten [11:43:55 ]: Kommentarrunden
er dermed avsluttet.
Presidenten vil foreslå at justis- og beredskapsministerens
redegjørelse om endringene i kriminalitetsbildet sendes justiskomiteen.
– Det anses vedtatt.
Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger
noen ordet før møtet heves? – Så synes ikke, og møtet er hevet.