Kristian August Eilertsen (FrP) [10:05:09]: Jeg takker for svaret og konstaterer at vi får bekreftet at det ikke nok vekst når det gjelder nye sykehjemsplasser i Norge.

Jeg vil gjerne fortsette å utfordre statsråden om regjeringens prioriteringer. I helgen kunne vi lese om Andreas, som er rammet av lymfekreft. I Norge er CAR-T-behandling bare godkjent for to aggressive lymfekreftformer og én type blodkreft. Når det gjelder de mer langsomme lymfekreftformene, som han har, sa Beslutningsforum nylig nei til behandlingen. Denne behandlingen kunne ha gitt håp til pasienter i samme situasjon som Andreas. Han kaller det en skam at norske kreftpasienter ikke får tilgang til denne metoden. Det er vanskelig å være uenig med ham, særlig når vi vet hvor løst pengene sitter ellers.

Vil statsråden sørge for at lavere dokumentasjonskrav – på linje med andre land i Europa – og høyere ressursbruk ikke bare kan, men skal aksepteres for små pasientgrupper med sjeldne og alvorlige tilstander?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:06:09]: Norge er sannsynligvis langt foran når det gjelder å ta i bruk nye metoder. Den store majoriteten av nye metoder som blir vurdert i vår helsetjeneste, tas i bruk. Vi har faktisk et snitt som ligger over andre land når det gjelder andelen nye metoder som tas i bruk for alle. Det kan være land som raskere tar i bruk enkelte metoder enn det vi gjør, men da er det ikke nødvendigvis slik at de metodene blir tilgjengelig for alle pasientene. Det er f.eks. opp til helseregionene og de enkelte sykehusene om de tar dem i bruk eller ikke.

Vi har gjennom det siste året redusert saksbehandlingstiden dramatisk i Nye metoder. Det er også et bredt flertall i Stortinget som har sluttet seg til den modellen vi har for å ta i bruk nye metoder i norsk helsetjeneste, og de prioriteringskriteriene som ligger til grunn for dette.

Alle land vil måtte gjøre metodevurderinger og prioriteringer, hvis ikke kunne legemiddelselskapene i praksis tatt den prisen de ville. Derfor må vi prioritere – etter kriteriene alvor, nytte og ressurs.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:07:14]: Svaret fra statsråden gjør at jeg velger å fortsette i samme spor. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger utfordret statsråden om medisiner for mennesker som er rammet av Pompes sykdom. Gang etter gang har han sagt at man må prioritere, og at kostnadene er for høye i forhold til nytten. Dette er egentlig fullstendig spinnvilt. Men la oss snakke om prioriteringer: Kostnaden ved denne medisinen er betraktelig lavere enn kostnadene ved å havne i respirator.

«Handlingslammelse» er ordet man leter etter her. Dokumentasjonen som foreligger, er vurdert som tilstrekkelig i en rekke andre europeiske land, og prioriteringsmeldingen åpner også opp for lavere dokumentasjonskrav på sjeldenfeltet.

Jeg spør igjen: Vil statsråden skjære gjennom og sikre at systemet faktisk følger de politiske føringene om sjeldne diagnoser, sånn at ikke nordmenn som er rammet av Pompes sykdom må bli helseflyktninger til et land som har godkjent disse medisinene?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:08:10]: Det er ikke spinnvilt at Norge må prioritere nye metoder ut ifra hvor alvorlig sykdommen er, hvor stor nytte pasienten vil ha av metoden, og hvor ressurskrevende det er. Alle land har en eller annen metode for hvordan dette skal prioriteres. Nesten syv av ti nye metoder i Norge tas i bruk, og når de tas i bruk, får hele andelen av befolkningen som har nytte av metodene, glede av det.

Jeg har ikke sett noe dokumentasjon på at vi stiller urimelige dokumentasjonskrav. Jeg ikke sett dokumentasjon på at vi har lavere betalingsvilje, snarere tvert imot. Vi villig til å betale mer når det gjelder sjeldenfeltet. Vi er villig til å betale mer når det gjelder barn og unge, som har hele livet foran seg, og vi har redusert saksbehandlingstiden betydelig. Men vi kan ikke si ja til alle metoder, heller ikke der hvor nytten anses liten, eller der hvor ressursene ikke står i stil til den effekten det har på pasienten. Da ville vi i realiteten tatt penger fra andre viktige deler av helsetjenesten vår, noe som ville gått ut over andre pasienter. Det handler om å prioritere.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:09:14]: Det svaret er det umulig å være fornøyd med, så jeg vil prøve en tredje gang. Givinostat er virkestoffet i et nytt legemiddel som er godkjent i EU for behandling av Duchennes muskeldystrofi hos pasienter fra seks år og oppover som kan gå og som får steroider. Behandlingen er allerede godkjent i både Europa og USA, og nylig ble den også godkjent i Storbritannia. I Norge ligger imidlertid dette legemidlet hos prioriteringssystemet Nye metoder, noe det har gjort siden tidlig i 2024, uten noe framskritt. For foreldrene til barn som er rammet av denne sykdommen, framstår det som helt meningsløst at systemet vårt skal fungere på denne måten. Det er også provoserende når man samtidig vet hvor mye penger denne regjeringen sløser bort, bl.a. på bistand som ikke virker.

Hvorfor skal vårt system være skrudd sammen sånn at godkjenning i USA, Storbritannia og Europa ikke er mer enn godt nok her i Norge?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:10:09]: All relevant dokumentasjon legges det vekt på. Jeg er fristet til å stille spørsmålet tilbake til representanten: Mener Fremskrittspartiet at vi ikke skal ha en prioriteringsdiskusjon? Mener Fremskrittspartiet at vi skal si ja til alle nye metoder, koste hva det koste vil, helt uavhengig av hvilken nytte de har for pasientene? Og ser ikke Fremskrittspartiet at det i realiteten vil være å ta penger fra andre viktige formål i helsebudsjettet og til dette? Vi må ha metoder for å vurdere alvor, nytte og ressursbruk.

Jeg vil advare mot at vi gjør dette til en politisk debatt, der vi skal ha veldig sterke meninger om det som er tunge medisinskfaglige spørsmål. De som vurderer de nye metodene, er alle sammen mennesker som har tung medisinskfaglig bakgrunn og utdanning. Dette er metoder som blir nøye og veldig grundig vurdert av noen av landets aller beste fagfolk. Når de da kommer til at noen metoder kan vi ta i bruk raskt, mens andre må vi forhandle mer om når det gjelder pris, har jeg tillit til at de gjør det ut fra gode helhetshensyn.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:11:14]: Det er akkurat den prioriteringsdiskusjonen Fremskrittspartiet inviterer til her. Nå har Fremskrittspartiet utfordret statsråden om sykdom etter sykdom, og svaret er mer eller mindre akkurat det samme hver gang. Jeg konstaterer at regjeringen åpenbart har verken vilje til eller ønske om å prioritere våre egne innbyggeres helse. Samtidig er statsråden en del av en regjering som deler ut milliarder til alle mulige formål utenfor landets grenser, mens her hjemme får kreftsyke og både barn og voksne som lider av sjeldne sykdommer, ikke tilgang til nye behandlingsmetoder og medisiner som er tilgjengelig i våre naboland. Særnorske krav til dokumentasjon, kombinert med å være den kjipeste i klassen når det gjelder betalingsvilje for legemidler, gjør at nordmenn lider helt unødig. Samtidig sitter pengene løst så snart et eller annet medlem av denne regjeringen setter seg på et fly fra Gardermoen med destinasjon til det store utland. Da sitter pengene løst.

Så spørsmålet er: Hvordan kan statsråden stå her i Stortinget og forsvare dette?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:12:11]: Det hadde vært en fordel om representanten ville høre på det jeg faktisk sa. Det er ikke noe dokumentasjon på at vi er «kjipest i klassen når det gjelder betalingsvilje». Jeg har, siden jeg ble helse- og omsorgsminister, spurt legemiddelindustrien om å framlegge dokumentasjon på at vi stiller særnorske krav. Det har jeg ikke sett dokumentasjon på. Representanten bør også tenke litt over hvem sitt ærend en faktisk går. Helse- og omsorgsministerens ansvar er å ivareta det som er best for flest mulig innbyggere, og da må vi prioritere.

Sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Senest fra møter i Beslutningsforum i sommer har vi eksempler på legemidler og metoder som vi har besluttet innført i Norge, som våre naboland ikke har valgt å ta i bruk. Så det er ikke noe hold i disse påstandene om at vi skulle være dårligere på dette. En høy andel av budsjettene våre går til legemidler. Vi er på topp i overlevelse innenfor en rekke sykdommer. Vi har aldri behandlet flere pasienter enn nå, og vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land rundt oss. Det mener jeg er nok bevis på hva vi prioriterer i politikken.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:13:32]: Jeg skal fortsette litt på prioriteringssporet. De siste fire årene har altså Arbeiderpartiet prioritert å bruke 3,5 mrd. kr på at unge og friske folk mellom 21 og 28 år skal få sterkt rabatterte tannhelsetjenester. Det er over en halv milliard kroner mer enn det Arbeiderpartiet har lagt opp til å bruke i opptrappingsplanen for psykisk helse de neste ti årene. Da lurer jeg på: Hva er grunnen til at helseministeren og regjeringen mener det er viktigere å prioritere 3,5 mrd. kr til sterke rabatter i tannhelsetjenesten til 21- til 28-åringer, og ikke til at mennesker som sliter med sin psykiske helse, som det blir flere av, skal få den helsehjelpen de har behov for?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:14:22]: Vi må jo sammenligne epler og epler, og ikke epler og pærer. Det budsjettet som gjelder for psykisk helsevern, overstiger langt det som er opptrappingsplanen på 3 mrd. kr. Vi bruker veldig mye penger nettopp på mental helse, lavterskeltilbud, økt behandlingskapasitet, kortere ventetider, utbygging av ACT, FACT, FACT ung-team, og styrking av hele tjenestetilbudet innenfor psykisk helsevern, for det trengte en real snuoperasjon, som vi nå er i ferd med å levere. Og så er det riktig at vi også har prioritert å øke overføringene til tannhelseformålet. Det er fordi denne regjeringen med våre rød-grønne samarbeidspartnere og det parlamentariske grunnlaget faktisk mener at det er urimelig dyrt for en del å få tannhelsehjelp, og at dette i større grad bør bli en del av vår felles helsetjeneste. Derfor har vi begynt med de unge, de skal ha gode vaner tidlig. Der kan vi forebygge godt, og det gjør at veldig mange flere nå får sterkt rabatterte tannhelsetjenester.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:15:27]: Selvfølgelig må vi prioritere bedre i helsetjenesten, og nå går vi ikke bare tom for folk, som vi har snakket om lenge, vi begynner å gå tom for penger. Da er Høyre helt tydelig på at vi prioriterer bedre psykisk helsehjelp til folk som har behov for det, framfor at vi skal ha sterkt rabatterte tannhelsetjenester for unge og friske. Så er det også veldig mye fint som statsråden her står og prater om at en har gjort, det er ikke måte på. Men det som nå skjer i psykisk helsevern, er at andelen pasienter som blir avvist, altså pasienter som får nei til psykisk helsehjelp i sykehusene våre, har økt med 40 pst. siden 2021. Dette er folk som trenger hjelp, men som ikke får hjelp. Konsekvensen av det er størst for enkeltmennesket, men det er også en konsekvens for kommunene, som er nødt til å ta mer ansvar når det gjelder psykisk helse. Det er et betimelig spørsmål å stille statsråden når vi ser at andelen avviste pasienter øker så kraftig, om statsråden mener at kapasiteten i sykehusene er god nok, når andelen avviste går så kraftig opp som den har gjort?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:16:30]: Fakta er jo at vi aldri har gitt flere behandling enn nå, ventetidene har gått markant ned det siste året, og vi ruller ut lavterskeltilbud i veldig mange kommuner. Og det er viktig, for de som sliter med mental helse, bør få hjelp så tidlig som mulig. Derfor må vi styrke dette feltet, og det gjør vi også. Så er det jo et faglig spørsmål hvorvidt en pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten, skal ha hjelp der eller et annet sted. Dette er altså spesialister og overleger som gjør en rettighetsvurdering av de pasientene som blir henvist, og så kommer en i noen tilfeller til at vedkommende ikke skal ha hjelp i spesialisthelsetjenesten. De skal kanskje hjelp av fastlegen i kommunehelsetjenesten eller et annet lavterskeltilbud, men det er altså faglige spørsmål – ikke et politisk spørsmål. Så mener jeg at vi kan gjøre mer for at flere får hjelp på riktig sted raskere, og det er grunnen til at vi nå tester ut nye modeller der kommune og spesialisthelsetjeneste sammen vurderer henvisningene. Da går avvisningene ned, og flere får hjelp raskere.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:17:34]: Det er jo ikke noe hokuspokus at flere får behandling. Det blir flere folk, og det er også flere som sliter med sin psykiske helse, så det mener jeg faktisk ikke er noe argument. Vi skal selvfølgelig lytte til fagfolkene våre. En av dem er Eivind Hansen, som er direktør i Helse Bergen. Han har vært veldig tydelig på at vi må ha en diskusjon, også blant politikerne, om hvilke prioriteringer vi skal gjøre. Han setter det i sammenheng med når flere blir avvist. Hvis en øker kapasiteten, som jeg spurte statsråden om, vil flere få behandling. Den sammenhengen må jo også statsråden se. For to år siden vedtok Stortinget at vi skal øke antallet døgnplasser i psykisk helsevern. Det har ikke Arbeiderpartiet fulgt opp, men kom i høst heller med et forslag om at det skal lages en plan for hvordan vi skal øke kapasiteten. Det er fint og flott med en plan, men folk som sliter, trenger handling og har ikke den samme tiden som de som vil utrede. Hvorfor har ikke regjeringen og Arbeiderpartiet fulgt opp økningen i døgnplasser som Stortinget vedtok for to år siden?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:18:38]: La meg først få nevne, siden den nevnte Eivind Hansen bringes på banen, at jeg mener å huske at direktør Eivind Hansen, sammen med ansatte og tillitsvalgte, reagerte sterkt da Høyre i valgkampen mer eller mindre insinuerte at fagfolkene lot være å gi helsehjelp til dem som hadde rett til det, for å få bedre ventetidstall. Det er litt det samme jeg advarer mot. Dette er ikke politiske spørsmål, det er faglige spørsmål. Når spesialister og overleger vurderer at de som henvises, skal ha hjelp et annet sted, må vi ha tillit til at de gjør den jobben riktig. Det er helt riktig at denne regjeringen har stoppet nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern. Under Solberg-regjeringen forsvant det om lag 500 døgnplasser. Nå har vi bremset den utviklingen, og vi vil allerede i år, før nyttår, se en svak oppgang i antallet døgnplasser. Vi har nå en plan for hvordan vi de neste 15 årene skal øke med om lag 430 døgnplasser, hvor hovedvekten av det vil komme allerede før 2030. Det mener jeg er et uttrykk for handlekraft, og at vi faktisk gjør det vi sier vi skal gjøre.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:19:43]: Jeg kan godt bruke tiden på å snakke om historien. Under Stoltenberg-regjeringen ble det lagt ned 1 000 døgnplasser i psykisk helsevern – 500 mer enn under Solberg-regjeringen – og det var jo fordi det var de faglige anbefalingene på det tidspunktet. Jeg tror vi som politikere skal være ærlig på at den nedbyggingen har skjedd altfor fort.

Jeg hører statsråden si at dette er utelukkende et faglig spørsmål, men da er det litt merkelig at Stortinget har gjort et vedtak om at vi skal øke kapasiteten i tråd med framskrivingene, som er 430 plasser fram mot 2040. Hvis det er et utelukkende faglig spørsmål, er det litt spesielt at Arbeiderpartiet i regjering sier at de skal øke døgnplassene utover det som er sagt.

Jeg prøver meg en gang til, for jeg vil vite når Arbeiderpartiet har tenkt å øke antallet døgnplasser. Det er jo ikke det første løftebruddet Vestre kommer med, for i valgkampen sa helseministeren at en raskt skulle oppskalere antallet døgnplasser i psykisk helsevern, men i statsbudsjettet er det ikke økt med en eneste døgnplass. Hva er grunnen til at en ikke følger opp egne valgløfter og de framskrivningene Stortinget har gjort?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:20:48]: Med all respekt: Jeg må igjen henstille til representanten å høre hva jeg faktisk sier, for allerede i år vil det bli en økning i døgnkapasiteten innenfor psykisk helsevern. Den kommer til å fortsette gjennom 2026, og fram til 2030 vil flertallet av de plassene der vi har en faglig framskriving på 430, være på plass. Først måtte vi jo stoppe nedbyggingen. Etter at nedbyggingen var stoppet, kunne vi stabilisere situasjonen. Nå kan vi begynne oppbyggingen igjen. Når en vil sammenligne tallene fra henholdsvis 2024 til 2025, vil en se at det er en økning i antallet døgnplasser i 2025, helt i tråd med det regjeringen har sagt at vi skal gjøre. Vi gjør det vi sier vi skal gjøre.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:21:35]: Jeg kan forsikre statsråden om at jeg både hører og ser veldig godt, sånn at han vet det.

Jeg synes at det er en annen virkelighetsbeskrivelse som statsråden kommer med her, og den virkeligheten som både pasienter og ansatte opplever ute på sine sykehus. Når jeg problematiserer at andelen avviste i psykisk helsevern har økt så kraftig som det har, så er jo det nettopp mennesker som trenger hjelp, men som ikke får det. Det er jo bare å se på utviklingen i sykehusøkonomien, som er et annet eksempel, der statsråden forteller at det nå er en kjempestyrking i statsbudsjettet, mens realiteten er at 90 pst. av den styrkingen regjeringen legger på bordet, er demografikostnader, altså forventet vekst, f.eks. fordi det blir flere eldre.

Vi ser jo også at det kuttes i pasienttilbud ute, det kuttes i psykisk helsevern, det kuttes til kreftposten på UNN, det kuttes i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS. Så statsråden må gjerne stå her og snakke om hvor mye penger han bruker, og at en gjennomfører en masse tiltak, men det er en helt annen virkelighet folk ute på gulvet opplever. Og da er oppfølgingsspørsmålet mitt: Hva er grunnen til at det er annen virkelighet ute blant folk enn det er hos statsråden her?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:22:43]: Der var det veldig mange ting på en gang, men la oss holde oss til det som var hovedtemaet, nemlig om avvisninger er et problem eller ikke. Det er altså ikke riktig det representanten sier, at det blir avvist pasienter som skulle hatt hjelp i spesialisthelsetjenesten, og som ikke får det. De som da blir henvist til et annet sted, f.eks. til fastlegen eller til kommunehelsetjenesten, blir gjort det etter en grundig vurdering av hvor den pasienten skal ha helsehjelp, og det er – igjen – et medisinsk faglig spørsmål. Det er verken regjeringsmedlemmer eller stortingsrepresentanter som skal sitte og sile pasienter eller vurdere om pasientene skal få ha hjelp.

Det representanten Svardal Bøe her egentlig insinuerer, er at overlegene og spesialistene i norske sykehus ikke gjør jobben sin, eller at de avviser pasienter som skulle hatt helsehjelp. Det mener jeg man må framlegge dokumentasjon på, for det er ganske grove påstander overfor den fagprofesjonen som jobber i sykehusene våre, som er opptatt av pasientene, som har pasientenes brukerrettigheter først, og som vil at alle skal få hjelp på riktig nivå, til riktig sted og til riktig tid.

Margret Hagerup (H) [10:24:03]: Kvinnehelse er jo også noe som ikke når helt opp på prioriteringslisten. Før valget lovte helse- og omsorgsministeren i VG et krafttak for kvinnehelse, med bl.a. bedre tilbud ved overgangsplager. Brenna og Vestre viste i VG til høyt sykefravær blant kvinner, og VG utfordret da begge ministrene på at det ikke kom noe pengeløft rundt dette, og på hva det ville koste. Da svarte Brenna: «Hva koster det å ikke gjøre dette?» Og Vestre fulgte opp med: «Vi har ikke eksakt tall på dette, men det er ikke gratis noe av det vi skal gjøre her. Så dette må vi prioritere innenfor helsebudsjettene våre.»

Dette kom rett før valget. Jeg trodde ærlig talt at det kom midler til dette kvinnehelseløftet. Jeg forutsetter, når ansvarlig statsråd i etterkant av regjeringens budsjettkonferanse i en nasjonal avis lover et kvinnehelseløft, at det er hold i dette løftet. Så spørsmålet er: Hvorfor er det ikke satt av penger til hormonbehandling i dette budsjettet?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:24:59]: Jeg er veldig stolt over å være den første helse- og omsorgsministeren som har lagt fram en egen kvinnehelsestrategi, og der følger vi opp den store majoriteten av forslagene fra kvinnehelseutvalget. Så lanserte Arbeiderpartiet i valgkampen også en egen kvinnehelsesatsing, som vi skal gjennomføre i løpet av fireårsperioden. Det skal vi gjøre, og vi har begynt allerede i forslag til statsbudsjett for 2026. Der ligger det bl.a. inne midler til kvinnehelseforskning.

Jeg tror representanten også vet at vi har etablert en nasjonal kompetansetjeneste for viktige kvinnesykdommer. Jeg tror representanten vet at vi har klart å redusere ventetidene for mange kvinnesykdommer, der norske kvinner har ventet altfor lenge. Jeg tror representanten også vet at vi veldig nylig fikk en rapport om hvordan hormonbehandling for damer i overgangsavtalen eventuelt kan bli en del av blåreseptordningen. Den rapporten mottok vi for få uker siden. Nå gjennomgår vi denne, og dette vil da bli en del av våre prioriteringer inn mot de kommende statsbudsjettene. Så vi følger opp det vi har sagt vi skal gjøre.

Margret Hagerup (H) [10:26:01]: Jeg er glad for at helseministeren kom inn på overgangsalderen på slutten, for det var i hovedsak det mitt spørsmål handlet om.

Det virker jo som om kvinnehelse er et kommunikasjonsprosjekt for denne regjeringen, for det er mye snakking om ting som skal gjøres. Men det er vanskeligst å forstå at regjeringen utsetter tiltak som kunne ha lindret overgangsavtalen og redusert sykefraværet, som to ansvarlige statsråder pekte på i VG-saken, der en kom med et løft om dette og et løfte om at kvinner skulle få hormoner på blå resept. Da er spørsmålet: Hva har skjedd fra 5. september til budsjettet ble lagt fram, siden dette ikke var så viktig lenger?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:26:37]: Når det gjelder hormonbehandling for damer i overgangsalderen, så mottok vi rapporten fra direktoratet 1. november. Det er altså under fire uker siden. Det er et oppdrag vi har gitt, nettopp fordi vi vil se på hvordan vi kan tilgjengeliggjøre denne behandlingen for flere. Det er veldig mange som sliter i overgangsavtalen, og vi vet det går ut over helse, trivsel, arbeidsdeltakelse, sykefravær. Det finnes nå ganske effektiv behandling og effektiv hjelp, men det er ikke så godt tilgjengelig, det er ganske kostbart, og vi tror det er grunn til å anta at det kan være noen samfunnsøkonomiske gevinster i å tilgjengeliggjøre denne behandlingen for flere, og også å gjøre det billigere, eventuelt også å få det inn i blåreseptordningen.

Det vi sa i valgkampen, var at vi ønsker å tilby hormonbehandling og annen hjelp for kvinner med overgangsplager, og det har vi fortsatt ambisjoner om at vi skal gjøre i løpet av denne fireårsperioden. Men når rapporten fra direktoratet med hvordan dette kan gjøres, først kom for tre en halv uke siden, så ber jeg om litt tid til at vi kan få gjennomgått dette, og få komme tilbake til det i framtidige budsjettprosesser, for det er en investering som skal gjøres.

Kjersti Toppe (Sp) [10:27:53]: Ei heilt sentral prioritering i helsevesenet er å gi trygg helsehjelp ved livets start. «Situasjonen på fødestuen er så alvorlig at vi til tider er redde for å gå på jobb», sa ei jordmor til VG i går. Ho jobbar ved Hammerfest sjukehus, og ho fryktar for pasientsikkerheita. Helseføretaka har sett inn sparetiltak som går ut over Finnmark si einaste nyfødtintensiv- og barneavdeling. Det gjer eit stort inntrykk å lesa om situasjonen til dei tilsette og dei fødande i Hammerfest. Eg meiner dette ikkje kan forsvarast. Når ein er gravid og skal føda, må ein kunna stola 100 pst. på at det er jordmødrer som er til stades for å yta helsehjelp, slik at fødselen går bra. Situasjonen er no så kritisk at jordmødrer er redde for å gå på jobb og fryktar at ting kan gå gale. Spørsmålet er om helseministeren vil gripa inn i denne uhaldbare situasjonen.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:28:54]: For det første må vi huske på at det er trygt å føde på norske sykehus. Helsedirektoratet har nettopp gjennomført en veldig stor undersøkelse der de har spurt tusenvis av kvinner som har født, om deres erfaringer, og gjennomgående får norsk svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg gode tilbakemeldinger.

Det er riktig at vi har hatt og fortsatt har flere steder et problem med mangel på jordmødre. Derfor har vi lagt til rette for en betydelig økning i antall utdanningsplasser for jordmødre. Det rekrutteres flere. Det jobbes med bedre ansvars- og oppgavedeling og også andre tiltak for å redusere arbeidsbelastningen, slik at flere jordmødre kan stå i jobb. Alle som føder i Norge, skal være trygge på at det skjer på en trygg, forsvarlig og god måte i våre sykehus.

Det er en omstillingsprosess som nå pågår i Finnmarkssykehuset, og det er bl.a. fordi Finnmarkssykehuset må forholde seg til de budsjettrammene de har fått. Jeg har tillit til at tillitsvalgte og ledelse jobber (presidenten klubber) godt sammen med å finne de beste løsningene for dette.

Kjersti Toppe (Sp) [10:29:59]: Det er slik at jordmødrer i Hammerfest er i opprør. Dei uttalar at dei til tider er redde for å gå på jobb, og dei fryktar for pasientsikkerheita. Det er fordi dei er i ein del av ein omstillingsprosess, som betyr at dei er i ein del av sparetiltaka i helseføretaket. Det er det som er spørsmålet mitt: Meiner helseministeren at det er greitt at fødselstilbodet vert utsett for sparetiltak, og at vi får ein situasjon der tilsette varslar om at dei no er redde for å gå på jobb til tider? Meiner statsråden at fødsels- og barselomsorga bør prioriterast og skjermast for kuttforslag, eller vil han ikkje gripa inn?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:30:57]: Jeg registrerer at det er litt ulike virkelighetsoppfatninger i Hammerfest. Vi skal lytte til alle tilbakemeldinger, og jeg tar selvsagt alle tilbakemeldinger på alvor, men jeg ser også at klinikkledelsen har et litt annet bilde på situasjonen enn det som framkommer i denne artikkelen. Det mener jeg vi også må lytte til.

Inntektene til Helse nord er altså om lag 40 pst. høyere enn landsgjennomsnittet, bl.a. fordi vi tar hensyn til beredskap, til avstander og til at ting er dyrere å drifte. I Hammerfest har altså bemanningen totalt sett blitt redusert med 13 årsverk. Det var ikke faste ansatte i noen av disse stillingene, men det var høy bruk av vikarbyråer og innleie. Antallet intensivsenger er redusert med to, men da har man altså fortsatt dobbel intensivkapasitet sammenlignet med resten av landet. Så jeg må være så ærlig å si at ja, noe av denne omstillingen er helt nødvendig, for hvis enkelte sykehus kan bruke mye mer penger enn de andre uten å måtte omstille seg, er det å ta penger fra andre sykehus og andre regioner, og det er ikke rettferdig.

Kjersti Toppe (Sp) [10:32:04]: Dette er dessverre ikkje er ein unik situasjon for fødselsomsorga i nord. I vår kom TV 2 med sjokktal om arbeidspresset i norsk fødselsomsorg. «Vi har jordmødre som gråter på jobb fordi de er så presset», uttalte den dåverande leiaren i Jordmorforbundet. Kartlegginga viste hundrevis av brot på arbeidsmiljølova og massiv overtidsbruk. Tillitsvalde sa dei hadde varsla om høgt arbeidspress og dårleg bemanning, kvart år. I valkampen sa helseministeren at han skulle ta grep. Han la fram ei tipunktsliste for fødselsomsorga. Ikkje eitt punkt handlar om bemanning, og eg vil seia at det er lite igjen av desse grepa. Det er jo ikkje første gong at det vert lova ting i valkampen som ikkje er følgt opp sidan. Så spørsmålet mitt er om statsråden kan tidfeste når regjeringa vil setja i verk reelle tiltak for å betra den akutte situasjonen i dagens fødselsomsorg.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:33:08]: Flere av de tiltakene i den tipunktsplanen er vi i gang med å gjennomføre.

Når det handler om situasjonen for jordmødrene, er det, som jeg var inne på i første svar, et rekrutteringsproblem en del steder fordi vi rett og slett ikke har nok jordmødre. Når regjeringen da har lagt til rette for å øke utdanningskapasiteten betydelig – jeg tror det er et sted mellom 30 og 40 pst. – vil selvfølgelig dette ha effekt. Men det har ikke effekt på én, tre eller seks måneder, og det vil ta noe tid før disse blir utdannet og kommer inn i arbeid.

Vi jobber tett med ansvars- og oppgavefordeling fordi vi ser at det er en del oppgaver som jordmødrene gjør i dag som andre personellgrupper kan gjøre, slik at vi avlaster presset på jordmødrene. Det er vi i gang med. Vi tester nå også ut nye måter å organisere dette arbeidet på, der vi har en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barseltjeneste der jordmødrene kan brukes både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det ser vi at har bidratt til lavere sykefravær, mindre arbeidsbelastning, høyere arbeidsglede (presidenten klubber) og høyere kvalitet. Så dette jobber vi med og følger opp hver eneste dag.

Maren Grøthe (Sp) [10:34:29]: Det er riktig som helseministeren sier at det er en ulik virkelighetsforståelse der ute. Jordmor ved sykehuset i Hammerfest, Silje Dagslott, forteller til VG at når personalet på fødeavdelingen har uttrykt sine store bekymringer rundt pasientsikkerheten til sin øverste leder, klinikksjefen ved Hammerfest sykehus, får de beskjed om at de gjør en god jobb, de har gode kvalitetsdata, og at «det er jo ingen som har dødd ennå.»

Mener helseministeren at målet på om vi har en god fødselsomsorg for kvinner, barn og familier i Norge er at ingen har dødd ennå?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:35:15]: Jeg mener at målet skal være at vi har høy kvalitet, og vi kan ikke ha noe lavere ambisjonsnivå enn at det å føde ved norske sykehus skal være med kvalitet i verdenstoppen. En del steder tror jeg det er det. Det viser også den store undersøkelsen som Helsedirektoratet nå har gjennomført, hvor de faktisk har spurt de som har født ved norske sykehus.

Vi har noen utfordringer, og det er bl.a. det jeg har sagt om rekruttering, at vi må utdanne flere. Vi må også beholde dem vi har. Det er bekymringsfullt at arbeidspresset hos enkelte er altfor stort, og vi må selvfølgelig ta det på alvor. Det var derfor jeg inviterte partene og organisasjonene til et møte før sommeren, som da endte opp i denne tipunktsplanen med helt konkrete tiltak vi nå er i ferd med å gjennomføre. Men vi får ikke gjort alt dette på et halvt år. Det er et langsiktig arbeid, som gjør at vi skal komme styrket ut.

Jeg har vært i Hammerfest flere ganger og møtt både tillitsvalgte, verneombud og ledelse. Også jeg er bekymret for at det er en for ulik virkelighetsoppfatning. Det er derfor jeg sier at her er det veldig viktig at ledelsen lytter til de ansatte og de tillitsvalgte, og at man har gode prosesser framover for å bli enige om veien videre.

Maren Grøthe (Sp) [10:36:22]: Det er fine ord, men realiteten som vises der ute, viser at det ikke skjer så mye i praksis. Vi ser eksempler på at i Bergen ligger fødende på gangen fordi den nye fødeavdelingen er for liten. I Tinn kommune foreslås nå følgetjenesten for fødende å bli lagt ned. I statsbudsjettet varsler Arbeiderpartiet i tillegg at de ikke vil følge opp Stortingets vedtak om at man skal rettighetsfeste hjemmebesøk av jordmor innen en uke etter fødsel.

I valgkampen lovte statsråden å ta grep for å styrke fødsels- og barselomsorgen, som han også viste til, men vi i Senterpartiet ser ikke at det faktisk skjer noen endring i praksis. Dette er dessverre ikke første gang at statsråden lover ting som ikke blir fulgt opp i budsjettet.

Mitt spørsmål er: Når kan ansatte, gravide kvinner og familier forvente at fødsels- og barselomsorgen i Norge faktisk får et reelt løft?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:37:21]: Det skal en oppleve år til år. Jeg må bare si at alle disse tiltakene som representanten her tar opp, er fine, flotte tiltak. Men problemet er – hvordan skal en få dette til når vi har mangel på fagfolk? Uansett hvem som er helseminister kan vi altså ikke bare trylle fram fagfolk som ikke finnes.

Nå har jeg sagt et par ganger at vi har økt utdanningskapasiteten betydelig for jordmødre. Det vil gi varig, god effekt framover. Det er veldig flott at det er mange som søker, og som har lyst til å bli jordmor også – det er et veldig spennende og viktig yrke som vi trenger flere i. Men det vil ta tid før dette utkrystalliserer seg for norske kommuner og norske sykehus.

Det som er satt i gang når det gjelder bedre oppgavedeling med sammenhengende forløp og en rekke andre tiltak, også for å rydde bort oppgaver som gjør at jordmødrene får mer tid, vil også ha effekt.

Jeg synes ikke vi må svartmale for mye, for når det store flertallet av norske kvinner som faktisk føder på norske sykehus er fornøyd, må vi også ta med oss det og ikke snakke tjenesten ned. Det fortjener ikke fagfolkene som jobber der.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:38:41]: Det er stor underkapasitet i psykiatrien, spesielt i distrikta, og opptrapping i psykisk helse merkar ein lite til. Hos oss i Sogn og Fjordane veit eg at det er ein vesentleg utfordring at pasientar ikkje møter til time i barne- og ungdomspsykiatrien, og at ein ikkje tek ikkje-møtt-gebyr. Det er svært vanskeleg å få utnytta timar på fridagane i skulen. Vi lurer på kor godt kapasiteten i dagens psykiatri faktisk er utnytta.

Dei som jobbar i psykiatrien, må få tillit og tryggleik til prioritere, så dei sjukaste får rask og effektiv behandling. Rekruttering er ei stor utfordring, spesielt i distrikta. Vi lurer på: Vil helse- og omsorgsministeren sørgje for fleire døgnplassar og støtte forslaget vårt om auka løyvingar, betre rekruttering til distrikta og eit godt desentralisert tilbod i psykiatrien?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:39:38]: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Ja, vi skal øke antall døgnplasser. Det kommer til å skje allerede i inneværende år. Den veksten kommer til å fortsette gjennom neste år og neste år der igjen, og vi skal opp på om lag 240 døgnplasser ekstra de neste fem årene, hvis jeg husker tallet riktig. Så her kommer en til å merke forskjell.

Så er det veldig positivt at vi har et desentralisert tilbud. Det er viktig med nærhet, men det er også viktig med høy kvalitet og at det er et pasientgrunnlag som gjør at vi kan rekruttere og beholde fagpersonell, at det er gode fagmiljøer, og at den hjelpen en får, faktisk har høy kvalitet. Det betyr at noen av de tilbudene vi har i distriktene, kan vi videreutvikle, forsterke og bygge videre. Andre kommer til å måtte flytte på seg i løpet av de neste 10–20 årene, rett og slett fordi pasientgrunnlaget endrer seg. Sånn er det. Hvis vi ønsker høy kvalitet i tjenestene, må vi faktisk også ha en struktur som gjør høy kvalitet mulig, og det kommer til å være min prioritering også innenfor psykisk helsevern.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:40:42]: Overbehandling og overdiagnostikk er allereie ei av dei største helseutfordringane våre og får lite merksemd. Det fører ikkje berre til unødvendig ressursbruk at dei som treng helsehjelp, må vente unødvendig lenge. Overbehandling og overdiagnostikk fører også til uhelse på fleire måtar. Det fører til unødvendige bekymringar i ventetida, både for dei som vert greidde ut unødvendig, og for alle dei andre som må vente lenger, og det fører til plager knytte til behandlinga. I verste fall kan det føre til varige mein eller livstruande komplikasjonar som følgje av utgreiing og behandling som i tillegg er fullstendig unødvendig. Det er så mykje lettare å greie ut meir og behandle meir, for det får ein sjeldan kritikk for, sjølv ikkje når det går galt. Kva vil helseministeren gjøre for at helsepersonell kan vere trygge og ta kloke val også i framtida – til beste for alle?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:41:42]: Dette er et veldig viktig tema, og her tar vi også et konkret grep nå i forslaget til statsbudsjett. Der ligger det bl.a. inne en satsing for at helsepersonell skal ta såkalte kloke valg og få god beslutningsstøtte. Det handler om holdningsarbeid, kompetanse og hjelp også til å si nei, for vi vet at det er overbehandling i norsk helsetjeneste.

Vi vet at det er for mange utredninger som gjennomføres som sannsynligvis ikke har noen helsegevinst. Jeg tror vi med ganske stor sikkerhet kan si at vi både tar for mange blodprøver og tar for mange bilder, uten at det egentlig gir oss gevinst. Det er nok for mange utredninger og kanskje delvis også helsehjelp som skjer uten at det har vært indikasjon på at noe er galt. I sum gjør det ikke befolkningen friskere. Det kan i verste fall ha motsatt konsekvens, som representanten sier, og det beslaglegger viktig kapasitet i tjenestene våre for dem som faktisk trenger den helsehjelpen. Det er grunnen til at vi nå tar dette initiativet, som er en forlengelse av Legeforeningens egen Gjør kloke valg-kampanje, som har hatt god effekt.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:42:58]: Når ventetidene til faktisk behandling bare øker, er det vanskelig å se at regjeringen prioriterer pasientene i helsevesenet. Statsråden forteller igjen og igjen at ventetidene til første time hos lege har gått ned, men unnlater å snakke om at i hele den Arbeiderparti-ledede regjeringens tid, har ventetidene til selve behandlingen økt i alle helseregioner og øker ennå. Mener statsråden at dagens situasjon – med ventetider på opptil 93 uker for hofteproteser, der to av tre er kvinner med store smerter, 58 uker for livmoroperasjon på grunn av framfall og 72 uker etter fødselsskade – er akseptabel? Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å få ned ventetidene?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:43:49]: Svaret på det er veldig enkelt: Nei, det er ikke greit, og ventetidene i norske sykehus har økt jevnt og trutt fra 2017. Så kom pandemien og veldig mange behandlinger ble utsatt på ubestemt tid. Helsekøene vokste helt til vi tok skikkelig grep gjennom ventetidsløftet og partnerskapet med fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene hvor vi inviterte offentlige, ideelle og private sykehus med på arbeidet. Nå ser vi at trenden ikke bare er snudd, men vi ser også en markant nedgang – 17 dager reduksjon og 40 000 færre i helsekø. Tallene går nedover, og det er veldig, veldig gledelig.

Så var det mye riktig i det innlegget representanten holdt, men det er ikke riktig av ventetidene til behandling går opp. Ventetidene til behandling går også ned, men det er fortsatt altfor mange pasienter som venter for lenge. Derfor fortsetter dette arbeidet med full kraft også framover, ikke bare ventetidene fra man blir henvist til man starter utredning og behandling skal ned, men også ventetidene til man blir behandlet, skal betraktelig ned. Og så tror jeg at det for enkelte av disse sykdommene er kortere ventetider andre steder, og derfor må folk bruke fritt sykehusvalg.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:44:56]: Ventetiden en pasient har til sin behandling har økt jevnlig, og den har økt i takt med at Arbeiderpartiet har gjort endringer i finansieringen. Allerede nå burde statsråden tatt initiativ til å endre på finansieringen med mer innsatsstyrt finansiering – eventuelt bare der det er lange ventetider – og ikke minst styrket de ideelle med spesifikke oppdrag der det følger penger med. Vi vet at ideelle snur seg veldig raskt og har evnen til å gjøre det. I ventetidsløftet ser vi veldig klart at økonomiske insentiver ja, de virker. Ventetiden til første konsultasjon har gått ned, og det er utrolig viktig. Men hva gjør at statsråden tenker at økonomiske insentiver ikke virker for sykehusene?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:45:46]: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det var tross alt Arbeiderparti-regjeringen som i sin tid innførte innsatsstyrt finansiering. Vi er for innsatsstyrt finansiering, men vi mener at den forrige regjeringen la innsatsstyrt finansiering noe for høyt. Det mente også hele sykehusutvalget, som foreslo å ta den bort og innføre en basisfinansiering istedenfor. Vi har tatt ned ISF noe, men det er ikke riktig at ventetidene har gått opp, samtidig som ISF-andelen har gått ned. ISF-andelen har gått ned, og ventetidene har gått ned. Mye av dette skyldes at vi jobber på andre måter – bedre ansvars- og oppgavefordeling, mer bruk av teknologi og vi tar bort tidstyver. Jeg tror aldri sykehusene våre har kjøpt flere tjenester fra ideelle og private og – jeg holdt på å si – det har de min store velsignelse for. Så lenge ventetidene går ned, kan de gjøre det de vil så lenge det er offentlig styrt, finansiert og organisert. Her har vi et helt pragmatisk forhold. Det er derfor politikken virker. Men vi må også huske på at vi behandler flere pasienter enn noen gang før. Det krever kapasitet og aktivitet. Så det at vi har en sykehusramme som gjør det mulig, er kanskje det aller viktigste.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:46:49]: Det er riktig at det var anbefalt en større basis, men det ble også anbefalt å legge på en toppfinansiering. Regjeringen har gjort det ene, men ikke det andre. Og kvinnehelse nedprioriteres hele veien. Regjeringen snakker om at det skal prioriteres, men det skjer ingenting. Kvinner som trenger fjerning av livmor på grunn av endometriose, må vente opptil 58 uker. De med fremfall av underlivsorganer venter opptil 93 uker. Kvinner med muskelknuter i livmoren står opptil 79 uker i kø. Det er kvinner som lever med urinlekkasje som må vente opptil 122 uker. Dette er kvinner som får livet sitt satt på pause, og for denne gruppen er det vanskelig å se bedring i ventetidene. Vi vil prioritere kvinnehelse, styrke forskningen, bedre barselomsorgen, sikre raskere behandling og tydeligere retningslinjer.

Hva vil regjeringen gjøre for at kvinnehelse ikke nedprioriteres i sykehusene, og for at kvinner får den behandlingen de skal ha når de trenger det, og ikke år senere?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:47:53]: Vi følger opp over kvinnehelsestrategien og Kvinnehelseløftet i statsbudsjettet, bl.a. med midler til forskning. Vi har etablert et nasjonalt kompetansesenter for bl.a. endometriose. Vi jobber nå med hvordan vi kan bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner med overgangsplager. Kjønnsperspektivet innarbeides nå i alle viktige dokumenter, pakkeforløpene, faglige råd, anbefalinger og pasientforløp. Vi har bedret informasjonstilgangen og kompetansen om kvinnehelse, og ventetidene for typiske kvinnesykdommer går ned. Jeg var bl.a. på Kvinneklinikken i Oslo, som fortalte at de hadde hatt over ett års ventetid på operasjon for hjelp mot urinveislekkasje. Jeg mener det er helt uakseptabelt. Det er ingen damer i Norge som fortjener å gå og vente over et år på det, det er virkelig ikke greit. De tok tak, og de snudde utviklingen, og jeg mener at ventetidene der nå er mer enn halvert. Det er viktig å bruke fritt sykehusvalg. En kan velge mellom offentlige sykehus og private sykehus som har avtale med det offentlige, og ventetiden er kortere andre steder.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:49:00]: Ja, det er viktig å bruke fritt sykehusvalg, men det er også viktig å gi sykehusene insentiver til å ta ned ventetidene.

Så viser regjeringen til fall i ventetid for nyhenviste pasienter, men det er en vekst i andre køer. Innen øyehelse står 16 000 mennesker i kø. Enkelte steder venter pasienter over 700 dager, mens synet svekkes. Dette har vært ganske gjennomgående. En kø tas ned, mens en annen skapes. FFO melder også om at kronikergrupper skyves bakover i køen, fordi kapasiteten ensidig brukes til å oppfylle Ventetidsløftet. Dette skjer på tvers av fagområder, og pasienter med behov for jevnlig poliklinisk oppfølging risikerer forverring av sykdommen fordi systemet ikke har plass til dem. Mener statsråden det er forsvarlig å fortsette slik at ansatte opplever seg presset og at det fører til at andre pasientgrupper får lengre ventetid og dårligere oppfølging? Hvordan vil statsråden sikre at kortsiktige ventetidsmål ikke går på bekostning av kronikere og eldre pasienter som faktisk trenger kontinuerlig oppfølging?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:50:07]: Det følger vi veldig nøye med på i partnerskapet, og det har vært klart fra dag én at det fortsatt er prioriteringskriteriene alvor, ressurs og nytte som skal legges til grunn. Vi kan ikke legge oss opp i hvilke pasienter som prioriteres. Dette må være medisinskfaglige vurderinger. Så har noen sykehus i helseregionene hatt ulik praksis med hensyn til hvordan de utløser overtid og ekstra kompensasjon for utvidet poliklinisk aktivitet. Der har mange valgt å ta unna dem som har ventet lenge. Jeg har også hørt eksempler på påstander om at det har gått ut over kontroll av kronikere. Vi har gått inn i de eksemplene så langt vi kan, og så langt har vi vel egentlig sett det motsatte, at det også gjennomføres rekordmange kontroller og er rekordstor oppfølging. Hvis det er andre eksempler, vil jeg gjerne se det, for da skal vi selvfølgelig ta tak i det. Grunnen til at Ventetidsløftet lykkes, er at det er et partnerskap hvor fagforeningene og arbeidsgiverne sitter sammen – det er fag som ligger til grunn for de vurderingene som man gjør. Så har vi styrket sykehusøkonomien betydelig, som gjør at det går an å øke aktiviteten og kapasiteten.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:51:13]: Ventetidsløftet er viktig, men det er bare halve delen av jobben. Vi må også gjøre den siste delen av jobben, og sykehusene har fått stadig nye oppgaver, men uten at finansiering følger med. Bevilgningene fører ingen vei i møte med økte renter og avdrag, kapitalkostnader som spiser opp hele handlingsrommet til sykehusene. Realveksten dekker knapt den demografiske kostnadsveksten, og Ventetidsløftet videreføres nå uten friske midler. Resultatet er varslede innstramminger, stans i rekruttering og stor økning i belastningen på de ansatte. Mener statsråden at dette er en bærekraftig utvikling på sikt? Og hvordan skal vi sikre at Ventetidsløftet kan opprettholdes uten å undergrave økonomien i spesialisthelsetjenesten og kvaliteten i behandlingen?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:52:02]: Jeg er veldig glad for og takker for anerkjennelsen til Ventetidsløftet. Så er det helt riktig, som representanten sier, at jobben bare er halvgjort, fordi det er mye som står igjen, og ventetidene skal fortsatt betydelig ned. Tall fra teknisk beregningsutvalg viser at sykehusene har hatt en realvekst under denne regjeringen. Det hadde de ikke under den forrige regjeringen. Da var det motsatt. Det er jo også en grunn til at helsekøene vokste, og at ventetidene steg, fordi aktiviteten og kapasiteten da ikke kunne stå i stil med det som var behovet, gitt de budsjettene man fikk. Vi har nå f.eks. gått fra å kompensere marginalkostnad fra 80 pst. til 100 pst. Vi dekker demografien fullt ut, vi dekker kostnadsveksten fullt ut, og det ligger en viss ramme til aktivitetsøkning oppå der igjen, i et budsjett som allerede er på 238 000 mill. kr – jeg vet ikke om noe land som bruker mer penger på helse enn oss. Da må vi også innenfor de rammene kunne prioritere bedre. Vi må fortsatt jobbe for å øke produktiviteten, ta bort tidstyver, ta bort unødvendig helsebyråkrati. Det kan ikke bare handle om mer og mer bevilgninger.

Guri Melby (V) [10:53:22]: Det kan synes som om virkelighetsforståelsen av hvor god fødselsomsorgen er, er avhengig av om man sitter i regjering eller ikke. Selv om jeg registrerer at Senterpartiet her stiller både gode, kritiske og engasjerte spørsmål, registrerer jeg også at de ikke greide å gjøre noe med fødetilbudet de årene de selv satt i regjering, eller da de laget budsjett med Arbeiderpartiet. Vi har i dag en kritisk situasjon med mangel på jordmødre i både kommunene og helseforetakene. Kommunene mangler ca. 250 jordmødre. I regjeringens statsbudsjett er det lagt opp til et kutt i tilskuddsordningen til kommunehelsetjenesten, som reduserer deres mulighet til å ansette nye jordmødre. I helseforetakene har vi en situasjon der det stadig er brudd på arbeidsmiljøloven, og jordmødre som gråter på jobb og ikke får gitt det fødetilbudet de vil. Representanten Grøthe spurte om vi må vente på at det verste som kan skje, skjer. Vel, det har faktisk skjedd. Vi har opplevd at barn har dødd etter fødsel på grunn av for lav bemanning.

Mitt spørsmål er: Vil Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og resten av budsjettkameratene nå for første gang prioritere fødselsomsorgen i budsjettforhandlingene?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:54:31]: Vi prioriterer fødselsomsorgen i sykehusbudsjettene, med alt det jeg nevnte av tiltak som nå settes i gang, tidligere i denne debatten. Vi kommer tilbake til at den grunnleggende utfordringen er at vi har for få fagfolk. Det er også grunnen til at regjeringen har invitert alle partiene på Stortinget med på et forpliktende samarbeid om en helsepersonellplan 2040, der vi sammen kan stake ut en kurs for hvordan vi skal sikre at vi har nok av de fagfolkene vi trenger, fram til 2040. Vi kan komme til å mangle 100 000 fagfolk. Det må vi selvfølgelig finne gode politiske svar på hvordan vi skal håndtere, også når det gjelder jordmormangelen. Jeg tror vi kan gjøre mer for å beholde de jordmødrene vi faktisk har i yrket. Når de rapporterer om høy arbeidsbelastning, stress, for få folk på jobb, og at for mye av tiden går med til andre og feil oppgaver, må vi gjøre noe med det. Det er derfor vi nå jobber med nye tjenestemodeller, ansvars- og oppgavedeling, å ta bort tidstyver og å rett og slett la jordmødrene få lov til å bruke tiden sin på faget sitt.

Guri Melby (V) [10:55:35]: Det høres faktisk ut for meg som om statsråd Vestre har skjønt poenget: Vi må utdanne flere jordmødre, og vi må ansette flere folk på fødeavdelingene våre. Problemet er jo at det ikke skjer i tilstrekkelig grad i dag. Ja, det er opprettet flere utdanningsplasser for jordmødre, men det er fortsatt slik at jeg har møtt veldig mange sykepleiere som har fått avslag på sine søknader om å bli jordmor – folk vi trenger rundt omkring i distriktene. Blant annet møtte jeg på sykehuset i Førde to sykepleiere som hadde fått avslag på søknaden om å bli jordmor. Vi vet også at mange slutter i yrket fordi arbeidsbelastningen er for tøff. Ikke minst slutter de å stå i yrket fordi de opplever at det er et tilbud som ikke er i henhold til de kravene de selv setter. Regjeringen har også ansvaret for at et attraktivt tilbud for jordmødre, ABC-enheten i Oslo, ble nedlagt. De jordmødrene endte opp med å starte et privat tilbud, som da kun er tilgjengelig for de pengesterke.

Spørsmålet er: Når vil statsråden gjøre ord til handling når det gjelder å både rekruttere og beholde gode jordmødre?

Statsråd Jan Christian Vestre [10:56:37]: Vi jobber som sagt med dette hele tiden, og utdanningskapasiteten er økt betydelig. Den er økt såpass mye at vi nå ikke får entydige svar fra Jordmorforeningen og Jordmorforbundet om den bør økes enda mer. Nå handler det også om å sikre god kvalitet i den utdanningen – at de som begynner, faktisk fullfører og består, og at vi klarer å få dem inn i yrket. Jeg har veldig tro på det som nå testes ut i Drammen, og det vil også komme flere slike prosjekter under Prosjekt X, som er et samarbeidsprosjekt mellom KS og regjeringen der vi tester ut nye tjenestemodeller. Der hvor jordmødrene jobber i både den kommunale tjenesten og spesialisthelsetjenesten, der de deler på tunge vakter, der de kan følge kvinnen gjennom både svangerskap, fødsel og barsel, og der de får kompetanseutvikling og et større mangfold av oppgaver, ser vi at det har hatt veldig positiv effekt. Dette er Jordmorforeningen og Jordmorforbundet veldig positive til. Vi gjør det vi kan for å legge til rette for dette. Målet mitt er at det skal bli den nasjonale standarden, og det håper jeg at vi kan få til i løpet av noen år.

Lars Haltbrekken (SV) [11:01:43]: På Røros snakker vi om et fagmiljø som har bygd seg opp siden 2009, og som kan vise til svært gode resultater når det gjelder rehabilitering av pasienter som har hatt kreft. Det tilbudet står nå i fare for å bli rasert, som en følge av at dette er noe som skal ut på anbud. Spørsmålet mitt er:

Hvorfor mener statsråden det er fornuftig at solide fagmiljøer, som de på Røros og på Hysnes fort i Indre Fosen, blir ødelagt gjennom anbudsprosesser?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:02:34]: Det følger, som sagt, av norsk lov at en skal gjennomføre offentlige anskaffelser også der det er konkurranse mellom ulike tilbydere. Vi må huske på at vi bruker milliarder av skattebetalernes penger i året på å kjøpe kapasitet hos ideelle og private, og det er veldig positivt. Som jeg sa i mitt første svar, har vi en høyere andel ideelle og private i denne sektoren enn i mange andre sektorer i helsetjenesten, og jeg er veldig for og positiv til offentlig–privat samarbeid. Men da er det også sånn at man, med jevne mellomrom, må ut i markedet, og da er det de beste tilbyderne som når opp. Det er sånn anskaffelser fungerer. Noen vil da vinne, noen vil tape. Vårt ansvar er å sørge for at det er nok kapasitet, og med disse anskaffelsene er det som sagt flere enn før som vil få tilbud om rehabilitering. Det må også ses i sammenheng med at vi har bedret og styrket rehabiliteringstilbudet i regi av offentlige sykehus: Det er et større poliklinisk tilbud, det er flere ambulante team, det er flere som får rehabilitering hjemme. Det er en del av den samlede rehabiliteringssatsingen.

Lars Haltbrekken (SV) [11:03:40]: Jeg takker for svaret. Jeg vil følge opp med å stille spørsmål om spesialisert rehabilitering, som vi snakker om disse to tilfellene: I stedet for at det skjer gjennom anbudsprosesser hvert fjerde eller hvert åttende år, som det har vært snakk om her, som gir stor grad av usikkerhet, bør ikke tildelinger av denne typen avtaler om rehabilitering skje gjennom langsiktige avtaler?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:04:28]: Det kan tenkes at det er andre måter å anskaffe disse tjenestene på, og vi er åpne for å vurdere det framover. Nå er det viktig at disse anskaffelsene som Helse Midt-Norge og Helse sør-øst har gjort, får gå sin gang. Vi får legge til grunn at det ligger gode vurderinger til grunn, både av kapasitetsbehov, av hva som er beste praksis, og av hva som er den faglige utviklingen på feltet.

Når Riksrevisjonen har vært så tydelige på at det her anskaffes og tilbys hjelp som i stort ikke alltid har vært i tråd med nyere kunnskap om hva som gir best effekt, når de har kritisert sykehusene for disse innkjøpene, og når vi vet at det er snakk om milliarder av kroner over noen år – det norske folks penger – mener jeg vi ikke har noe annet valg enn å la de regionale helseforetakene få teste markedet, se hva som er de beste tilbyderne, og da, etter en helhetsvurdering, velge den de mener gir best helse for prisen.

Lars Haltbrekken (SV) [11:05:32]: Jeg hører to ting i svaret fra statsråden. Han sier både at han kan være villig til å se på andre måter å sikre denne typen rehabiliteringstjenester på, og at prosessene knyttet til rehabiliteringssentrene på Røros og i Indre Fosen må gå sin gang. Da er spørsmålet mitt:

Er beskjeden fra statsråden til Røros-samfunnet og samfunnet i Indre Fosen at de bare må belage seg på nedleggelse av Hysnes fort og kreftrehabiliteringstilbudet på Røros?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:06:16]: Det er nå gjennomført en konkurranse der mange tilbydere har presentert sine løsninger, og det har vært gjennomført en grundig anskaffelsesprosess, som Helse Midt-Norge har ansvaret for. Så har de tildelt avtaler – og tildeler avtaler – basert på hvem de mener gir det beste tilbudet til den beste prisen. Den prosessen er det selvfølgelig viktig at får gå sin gang, også fordi alle involverte i en sånn prosess har både rettigheter og plikter – bl.a. klageadgang – og det er viktige kontrakter for mange. Det er noe som Helse Midt-Norge må gjennomføre.

Det er helt riktig som representanten sier, at jeg åpner for at vi framover også kan vurdere om det er andre måter vi kan organisere dette på, men det mener jeg må skje uavhengig av denne anskaffelsen, som altså er satt i gang for en god stund siden, og som nå nærmer seg slutten, gjennom at tildelingene skjer og er i ferd med å skje.

Simen Velle (FrP) [11:10:51]: Jeg finner en kartlegging svært lite tilfredsstillende og velger derfor å utdype ytterligere.

I Panoramastrategien, som ble lagt frem i april 2021, står det klart og tydelig at Kina er et av Norges prioriterte samarbeidsland innen høyere utdanning og forskning, noe som for all del nok kan gi isolerte gevinster gjennom kunnskapsdeling med en av verdens ledende kunnskapsnasjoner. Jeg finner det likevel bemerkelsesverdig at vi ikke har klarere kjøreregler for hvordan dette samarbeidet skal utarte seg.

I stortingsmeldingen statsråden selv nevnte, står det:

«De norske etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) har gjennom flere år understreket at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner er utsatt for uønsket kunnskapsoverføring og etterretningsvirksomhet.»

I lys av dette ønsker jeg å spørre statsråden om hun deler bekymringen til våre hemmelige tjenester, og hvilke konkrete tiltak hun som statsråd i dag vil sette i gang for å motvirke disse uønskede framstøtene – altså ikke en kartlegging, men hva statsråden har planer om å gjøre umiddelbart.

Statsråd Sigrun Aasland [11:11:44]: Når det framgår av vår stortingsmelding at disse tingene skjer, er det nettopp fordi det er noe vi er svært bevisst på. Vi er tjent med å ha et samarbeid på forskning og høyere utdanning med Kina på områder der vi selv mener det er i vår interesse, og vi utviser forsiktighet langt utover den nevnte kartleggingen, som for øvrig er viktig, fordi stadig flere teknologier har betydning for både sivil og militær bruk.

Vi har i tillegg, som jeg også nevnte, regelmessige møter med sektoren, tydeligere retningslinjer for sektoren, faste rundebord, bl.a. spesifikt om akademisk samarbeid med Kina, og er i aller høyeste grad oppmerksom på og jobber med dilemmaene representanten framhever.

Simen Velle (FrP) [11:12:35]: I den tid hvor verden utvilsomt er mer spent, og hvor USAs unipolare verdensorden er under stadig økende press, må et lite land som Norge åpenbart være svært varsomme. USA er som kjent vår viktigste allierte, og statsråden har vært svært tydelig i sin kritikk av hvordan akademia styres politisk i USA. Til Khrono har statsråden sagt:

«Jeg er dypt bekymret for utviklingen i USA når det gjelder akademisk frihet og fri forskning, og for hvordan dette vil påvirke fri forskning i hele verden.»

Så vidt jeg kan se, har statsråden unnlatt å bruke slike ord om akademia i Kina, til tross for at tilstanden der unektelig er mindre fri enn hos vår viktigste allierte. Hvordan ser statsråden på utviklingen til akademia i Kina, og hva skal til for at norske myndigheter sier at nok er nok, og kutter noen av de overraskende tette båndene til Kina på dette feltet?

Statsråd Sigrun Aasland [11:13:24]: Jeg vil minne representanten om at selv om det er utviklingstrekk som sterkt bekymrer oss i USA, har vi også et utstrakt forsknings- og utdanningspolitisk samarbeid med USA. Det har vi også med Kina, og vi har, som det framgår både av stortingsmeldingen og av vår Kina-strategi og vårt samarbeid med Kina, et veldig informert og balansert forhold til vårt samarbeid med Kina.

Akademisk samarbeid er nødvendig og viktig og, som sagt, interessebasert, i den forstand at vi samarbeider med Kina når det er formålstjenlig for Norge.

Vi er også oppmerksomme på alle de elementene representanten framhever, og jeg takker for gode spørsmål om en viktig balanse vi må finne i samarbeidet med både Kina og andre land, i en verden der samarbeid er viktig, men også der både akademisk frihet og demokratisk frihet er under press i mange land.

Simen Velle (FrP) [11:14:23]: Jeg registrerer statsrådens balansegang og prioriteringer og ønsker å spørre videre om disse prioriteringene.

NIFUs tematiske kandidatundersøkelse for 2025 viser at de fleste som fullfører norsk høyere utdanning, er tilfreds og kommer i jobb, og det er bra. Men undersøkelsen viser også at hvor tilfredse kandidatene er, avhenger av hva slags utdannelse de har tatt.

«Kandidater fra humanistiske og estetiske fag har noe lavere andel sysselsatte, samtidig som de oftere rapporterte om ulike former for mistilpasning knyttet til jobben: dårlig samsvar mellom innholdet i jobb og utdanning (innholdsmisforhold), høyere utdanning enn nødvendig (overutdanning) og ufrivillig deltid.»

Og videre:

«Blant kandidater fra norske læresteder er det en gjennomgående tendens til at kandidater innen økonomiske og administrative fag er godt tilpasset i jobben.»

Ser statsråden på dette som et problem, og hvilke tiltak har eventuelt statsråden for å bidra til at flere velger studieretninger som gir høyere tilfredshet og høyere sjanse for trygg jobb?

Statsråd Sigrun Aasland [11:15:20]: Jeg er, som representanten, veldig glad for at de aller fleste som tar høyere utdanning, får jobb. Vi har store kompetansebehov i landet, som bl.a. de tidligere spørsmålene i dag har synliggjort.

Denne regjeringen har jobbet veldig systematisk med å prioritere opp de utdanningene vi vet samfunnet har stort behov for. De siste årene har vi økt antallet studieplasser betydelig innen sykepleie, psykologi og medisin. Vi har i årets forslag til statsbudsjett også trappet opp teknologifag gjennom en betydelig kvantesatsing, med nye studieplasser ved universitetet i Oslo og NTNU.

Jeg har veldig klare forventninger i alle mine møter og samtaler med norske universiteter og høyskoler og fagskoler om at de skal være i tett kontakt med arbeidslivet og levere kompetanse samfunnet trenger. Den kompetansen er imidlertid ikke begrenset til økonomiske og administrative fag. Vi trenger også en større bredde og langsiktighet enn det representanten gir uttrykk for.

Simen Velle (FrP) [11:16:20]: Jeg registrerer at statsråden har noen klare forventninger til sektoren, men det gjenspeiles ikke nødvendigvis i hvilke ferdig uteksaminerte studenter vi faktisk leverer, for fremtidens Norge krever høyere produktivitet og at vi får mer ut av hver eneste arbeidstaker. I lys av dette er det svært betenkelig at en del norske studenter dessverre ikke får seg relevant arbeid etter endt studietid. Akademia skal naturligvis nyte en stor grad av frihet, men det er verdt å spørre seg om dette er formålstjenlig for fellesskapet.

Norske offentlige universiteter er tilnærmet gratis for studentene, og vi finansierer både stipend og gunstige lån over skatteseddelen. Er det da for mye å forvente av studentene finner veien til studieretninger som gir kompetanse både offentlig sektor og næringslivet skriker etter? Det er f.eks. gjennomgående for få studenter på STEM-linjene ved norske universiteter, og satsingen i statsbudsjettet er ikke tilfredsstillende.

Er det tenkelig for statsråden å dimensjonere studieretningene i større grad etter hvilke jobber samfunnet trenger? Og hva skal eventuelt til for at statsråden vil vurdere en slik løsning?

Statsråd Sigrun Aasland [11:17:23]: Svaret på spørsmålene er ja, det er å forvente, og nei, det er ikke fremmed for meg å stille strengere krav til dimensjonering. Det har vi allerede gjort de siste årene. I årets forslag til statsbudsjett har vi også veldig tydelig prioritert opp studieplasser i fag vi vet samfunnet trenger, bl.a. medisin, psykologi og kvanteteknologi, på bekostning av andre fag og andre studier. Det kommer til å fortsette å være viktig, for vi vet at ungdomskullene kommer til å flate ut, og vi vet at vi har store kompetansebehov.

Det representanten Velle og jeg kanskje er litt uenig i, er at vi også, selv om vi ikke har store behov for veldig mange, kommer til å trenge studenter som har studert humanistiske fag, språkfag og samfunnsvitenskap, for det trenger vi for å forstå den verden vi lever i, bl.a. forholdet vårt til Kina og resten av verden.

Seher Aydar (R) [11:22:29]: Det er positive takter å høre at dette ikke er et spørsmål om, men hvor fort regjeringen ønsker å gjennomføre en tannhelsereform. Det er ingen tvil om at Rødt er utålmodig. Det handler om at vi har jobbet mye med tannhelse, og på denne veien har vi møtt mange mennesker med dårlig råd og egentlig også helt vanlige inntekter og for store tannlegeregninger, og folk som har blitt nødt til å ta opp forbrukslån eller er avhengig av veldedige organisasjoner for faktisk å få tannhelsehjelpen de trenger. I en velferdsstat skal fellesskapet sørge for trygghet for folk, og ingen skal være avhengig av veldedighet for å få helsehjelp.

Den utålmodigheten vi har, er ikke noe Rødt står alene om. Folkeflertallet er også helt tydelig på det. Ja, det handler om prioriteringer, men det er helt klart at hvis vi er villige til å gjøre det, finnes det rom for det. Det innebærer at noen av Høyres, Venstres eller Frps styrtrike bidragsytere kanskje må betale bitte litt mer skatt, men det rommet finnes, og vi mener at det er verdt det. Vi håper at regjeringen vil få fortgang i dette arbeidet.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:23:33]: Jeg er enig i mye av det. Statsbudsjettet er betydelig, og det må prioriteres. For Arbeiderpartiets del er skatteløftet vi har gitt, veldig, veldig viktig. Det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ikke øke, så hvis noe går opp, må noe annet gå ned. Det legger noen ganske sterke føringer på det handlingsrommet regjeringen har framover.

Det er mulig å bake kaken større. Jeg er uenig med dem – og ofte er det partier på høyresiden – som sier at det nå er slutt på velferdsreformer eller at vi nå har bygget Velferds-Norge så bra at vi ikke kan få til mer. Det synes jeg er veldig uambisiøst, for dette handler om vår evne til å bake kaken større. Å øke arbeidsdeltakelsen, få ned sykefraværet, øke produktiviteten i norsk økonomi, få opp verdiskapingen – alt dette vil jo, alt annet ellers likt, bidra til økt økonomisk handlingsrom. Det ligger store føringer framover på demografi, vi blir flere eldre, vi må styrke kommunene, helse, forsvar m.m., men hvis det er vilje til å prioritere og vi gjør dette effektivt, tror jeg vi kan komme et godt stykke på vei i denne fireårsperioden.

Seher Aydar (R) [11:24:38]: Jeg er veldig enig i det statsråden sier om at tiden for velferdsreformer ikke er over. Det er ingen tvil om at ganske mange på høyresiden har stått i veien for nesten alle velferdsreformer som har blitt gjennomført i Norge. Det er en stor oppgave som hviler på denne regjeringen og egentlig dette stortingsflertallet til faktisk å gjennomføre det, for hvis ikke vi gjør det, tror jeg ikke det skjer. Det ville vært veldig synd, for dette handler om at folk med helseutfordringer og dårlig økonomi også skal ha tilgang på helsetjenester og ikke stå med lua i hånden eller konkurrere om penger fra byråkratiske og underfinansierte støtteordninger.

Dette handler egentlig om at tannhelse skal bli en naturlig del av offentlig finansierte helsetjenester. Så klart koster det å satse på velferd, men det er en kostnad det er verdt å ta. Det er veldig synd at Arbeiderpartiet har innsnevret sitt eget handlingsrom, og det skal jeg nok la stå uimotsagt, men kan ikke vi tenke at velferd er viktigere enn at de rikeste får beholde litt mer av pengene sine?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:25:42]: Skatteløftet er veldig viktig, for det gir grunnleggende forutsigbarhet til folk og næringsliv i Norge. Vi mener at med et såpass stort statsbudsjett som vi har, og med de store ambisjonene vi bl.a. har for å få flere inn i arbeid, øke verdiskapingen og øke produktiviteten i alle deler av norsk økonomi, som ville gitt større økonomisk handlingsrom, må det være mulig også å kunne prioritere viktige velferdstiltak. Det har vi også gjort i de forrige fire årene, gjennom historisk satsing på barnehager, skolefritidsordning, en lang rekke velferdsoppgaver og ikke minst at vi nå har mye kortere ventetider i norske sykehus, som er godt nytt for pasientene og et viktig velferdspolitisk grep.

Tannhelse vil også være en sak å prioritere framover, og da må vi ha en plan for hvordan vi skal gjøre det. Hvordan skal vi bruke offentlige og private tannleger? Hvordan skal vi bygge et rammeverk rundt dette som er hensiktsmessig, som sikrer at offentlige penger går til formålet, og at vi får mest mulig tannhelse ut fra hver skattekrone vi investerer? Hvilke grupper skal vi prioritere, og hvordan skal vi fase dette inn? Det tror jeg vi skal kunne bli enige om.