Per-Willy Amundsen (FrP) [10:02:42] (komiteens leder og ordfører for saken): Kontroll- og konstitusjonskomiteens budsjettområde er ikke blant de største – det er faktisk det minste – men det betyr ikke at innholdet i de sakene som er gjenstand for prioriteringer på dette området, ikke er desto viktigere. For det er slik at vårt budsjettområde handler om å utøve kontroll med staten, utøve kontroll med de tjenestene som leveres, og tilbudet innbyggerne får, og det handler ikke minst om at vi har en stat som fungerer. Det er et særdeles viktig område.

Riksrevisjonen er i særdeleshet et viktig instrument som Stortingets kontrollorgan for å sikre at skattebetalernes penger brukes klokt, at vi har et tilbud som står i forhold til det vi forventer – gitt finansieringsrammen – og at Stortinget får vite at viktige funksjoner i statsapparatet fungerer. Det er ingen selvfølge. Vi har gjennom denne høsten fått demonstrert svært alvorlige saker som er lagt frem av Riksrevisjonen, som tyder på at man dessverre ikke har tilstrekkelig kontroll, at man dessverre ikke bruker skattebetalernes penger godt nok, og at man dessverre heller ikke har en forvaltning som alltid fungerer slik vi forventer.

Det har fremkommet alvorlig kritikk, sist i forrige uke, hvor Riksrevisjonen kom med sterk kritikk hva gjelder finansering av PST – en sak som komiteen og for øvrig heller ikke denne salen har vært involvert i. Det handler altså om en vedvarende underfinansiering av noen av de viktigste funksjonene for å ta vare på vår sikkerhet, kontraetterretning og kontraterror, og som ikke har fungert godt nok. Og det har skjedd under sittende regjering. Det er på Støres vakt det har skjedd. Det er klart at når vi opplever at det kommer så sterk kritikk, blir det desto viktigere at vi har en riksrevisjon som er i stand til å utøve sin kontroll på vegne av Stortinget. Det er særdeles viktig.

Så er det sånn at man har – og nå skal jeg selvfølgelig legge frem det som er innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, de ulike partiene – med utgangspunkt i regjeringens fremlegg gjort det jeg vil si er vesentlige endringer: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG, som da utgjør et flertall, kommer i dag til å sørge for at det blir flertall for å kutte i Riksrevisjonen, i størrelsesorden 8 mill. kr. Høyre gjør det samme; de kutter også i Riksrevisjonen, i størrelsesorden 20 mill. kr. Det er altså kun FrP og KrF som står ved det opprinnelige budsjettforslaget som ble fremlagt av regjeringen.

Videre kan jeg peke på at i det forslaget som da endres sammenlignet med det som kom fra regjeringen, foreslår Fremskrittspartiet å nedlegge Norges institusjon for menneskerettigheter. Vi halverer pengebruken på det området fordi vi må prioritere det som er viktig. Og da skal jeg gli over til det som er FrPs anliggende.

Det er slik at vi har mange organisasjoner og mange institusjoner som ivaretar menneskerettighetene. Det er ikke mangel på dem, og det bør heller ikke være behov for at vi har denne relativt nye institusjonen, som Stortinget vedtok for en del år siden, og som utmerket godt kan avvikles, etter Fremskrittspartiets syn, og ivaretas av andre funksjoner.

Men det som fremstår spesielt, er at man i dag kommer til å vedta et kutt i Riksrevisjonen. Det er altså stortingsflertallet, som utgjør det parlamentariske grunnlaget for denne regjeringen, som kutter i kontrollørene av regjeringen. Hvis det ikke smaker godt i munnen å si, så er det fordi det overhodet ikke er det. Det er altså ikke en bra fremgangsmåte å kutte i dem som faktisk fører kontroll, som sørger for at vi har en oppegående forvaltning, som sørger for at vi får frem informasjon som er særdeles viktig for at Stortinget for kan vedta gode lover, vedta gode budsjetter, følge opp de feilene som skjer.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det er grunnlag for å være svært kritisk til sånne kutt. Vi er også skuffet over at Høyre gjør det tilsvarende, under henvisning til ABE-reformen. Det er ikke her vi trenger å kutte. Fremskrittspartiet er opptatt av å kutte på alle områder, og vi gjør det totalt sett på dette budsjettområdet, men når det gjelder Riksrevisjonen, mener vi at det ikke er riktig.

Så hører det med til historien at komiteen er godt informert om at Riksrevisjonen står i det som er en omstilling, som på sikt – etter deres egne ambisjoner – vil føre til et mindre forbruk i fremtiden. Det er bra, for også Riksrevisjonen må være effektiv, men da er det jo særdeles uklokt å kutte når man går inn i nettopp den type endringer. Vi vet fra all erfaring at en kutter ikke før en får resultatene av omstillingen. Det har vi altfor mange ganger sett dårlige eksempler på, som har ført til at man ikke henter ut den gevinsten man kan hente ut.

Derfor fremstår dette helt urimelig. Det er kun FrP og KrF som står på det opprinnelige forslaget fra regjeringen. Regjeringspartiet og deres støttespillere kutter. Det er visstnok hevdet av enkelte – det får i så fall de representantene komme frem hit og redegjøre for selv – at det delvis er begrunnet i «politisering av Riksrevisjonen». Det vil jeg ta sterk avstand fra. Jeg oppfatter overhodet ikke at Riksrevisjonen er politisert. Ja, de har en leder som har bakgrunn i regjeringspartiet, men det er altså ingen grunn til å oppfatte det som politisk styrt.

Videre er det sånn at man kan ha mange meninger om Riksrevisjonens vurderinger. Som regel er denne salen enig i dem, men man kan ha politiske enkeltstandpunkter som avviker. Men det er i så fall godt spredt mellom partiene i de ulike sakene, ut fra ulike hensyn.

Det er kjedelig at vi i dag faktisk får vedtatt et budsjett på kontroll- og konstitusjonskomiteens område som kutter i Stortingets eget kontrollorgan hva gjelder å ha en effektiv stat, som bruker skattepengene godt, og at vi har gode tjenester, en velfungerende stat – en av de viktigste virkemidlene mot korrupsjon, som kan utvikle seg, og som vi ser utvikle seg i mange land. Så det er svært beklagelig.

Fremskrittspartiet kommer til å stemme for å opprettholde det opprinnelige forslaget fra regjeringen, selv om regjeringspartiet ikke gjør det selv, og vi mener også at det er rom for å kutte i Norges institusjon for menneskerettigheter, altså NIM.

Jeg regner med at representantene fra de andre partiene klargjør sitt syn, og at de kommer med en ganske god begrunnelse. Det forventer jeg nesten når man kutter i Riksrevisjonen, slik man gjør her. Det krever en forklaring.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Sverre Myrli (A) [10:12:10]: Det skulle egentlig være unødvendig å ha noen debatt om det som er kontrollkomiteens ansvar i statsbudsjettet, og som dreier seg om Stortingets fem underliggende organer, hvorav Riksrevisjonen er det klart største. Men det er klart at når komitélederen ikke klarer å dy seg, må vi andre også si litt, og særlig når komitélederen insinuerer at flertallet ønsker å kutte i Riksrevisjonen. Det kunne høres ut som, slik det ble presentert av komitélederen, at en ønsker en mindre brysom riksrevisjon. Det er så langt fra virkeligheten som det går an å komme. Riksrevisjonen gjør en svært viktig jobb, og vi har en svært oppegående riksrevisjon i Norge – ja, så oppegående at det legges merke til internasjonalt hvor dyktig den er.

I år, i 2025, har Riksrevisjonen et budsjett på 699 mill. kr om vi legger saldert budsjett til grunn. I Prop. 1 S var det foreslått en bevilgning på 723 mill. kr for 2026. Etter forliket blir bevilgningen til Riksrevisjonen 715 mill. kr. Så det er ikke et kutt, det er en betydelig økning i Riksrevisjonens budsjett. Ja, den er mindre enn det som lå i Prop. 1 S, men i stedet for en økning på 24 mill. kr blir det nå en økning på 16 mill. kr – det er en betydelig økning til Riksrevisjonen. Det er mange som har fått litt mindre økning i budsjettet enn ønsket, det ble vel faktisk en litt mindre økning både i Stortingets eget budsjett og på andre områder – slik budsjettforhandlinger medfører.

De 8 millionene utgjør noe slik som 1 pst. av Riksrevisjonens budsjett, og jeg er helt sikker på at Riksrevisjonen finner gode løsninger for å forvalte de 715 millionene som det ser ut som de vil få neste år. Riksrevisjonen er i en omstilling, og slik verden er nå, trenger Riksrevisjonen mer digital kompetanse og mer digitale hjelpemidler. Det er ingen ting med den endringen som nå ligger inne i budsjettet, som skulle medføre noen som helst endringer i det. Så jeg vil gjenta at det må ikke bli hengende igjen at en ønsker en mindre brysom riksrevisjon, og at Riksrevisjonen skal være mindre aktiv. Det er snarere tvert imot, det er veldig bra at vi har en så oppegående riksrevisjon.

Det som derimot er et kutt, og ikke bare et kutt, for Fremskrittspartiet vil legge ned Norges institusjon for menneskerettigheter, så de halverer bevilgningene fra det første året, fra 36 til 18 mill. kr. Det er selvsagt urealistisk, det er folk ansatt i sekretariatet. At det selvsagt er helt urealistisk å kutte 18 mill. kr, er nå én ting, men det sier vel også litt om Fremskrittspartiets syn på menneskerettigheter og på hvor viktig det er. Vi får nesten håpe at tidligere stortingspresident Olemic Thommessen ikke følger med på debatten og ikke hørte på komitélederens innlegg. Han var svært opptatt av at vi skulle opprette en slik institusjon, Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM. Heldigvis er det bare Fremskrittspartiet som ikke ser på det som en viktig institusjon.

Ove Trellevik (H) [10:16:15]: Det hadde nesten vore freistande å be Riksrevisjonen sjå på FrPs alternative budsjett, for viss me ser på side 36 i FrPs alternative budsjett, har dei ei ABE-reform på 1,5 pst. Dei ønskjer kutt jamt over, flatt, overalt, bortsett frå på sjukehus, bortsett frå på operative politistyrkar og bortsett frå på Forsvaret. Dei skjermar jo ikkje Riksrevisjonen i sitt alternative budsjett, i alle fall ikkje slik eg les det. Så her kunne det vore kjekt om komitéleiaren kunne gjera greie for kva som faktisk er tilfellet, om me skal lesa budsjettet slik me les det, ord for ord, eller kva som eigentleg er FrPs alternative budsjett når det gjeld ABE-reforma. Her oppfattar eg nesten at dei talar med to tunger.

Høgre står for ABE-reforma. Me meiner det er rikeleg rom for ei ABE-reform i offentleg sektor. Det betyr sjølvsagt ikkje at me skal gå på akkord med det som Riksrevisjonen skal utføra av revisjon. Det handlar om å ta i bruk IT-verktøy, det handlar om å ta i bruk AI, det handlar om å ta i bruk ny teknologi, nye arbeidsformer, osv. Det handlar ikkje om å skalera ned revisjonen deira i det heile – tvert imot.

Det me heller ønskjer å fokusera litt på, er dette med at Noregs institusjon for menneskerettar skal oppbemannast, og at ein ønskjer å ha meir ressursar. Me har hatt møte med dei, og eg opplever at Noregs institusjon for menneskerettar har godt med ressursar. Dei tilbyr Stortinget og enkeltrepresentantar rettleiing, dei tilbyr fraksjonar rettleiing, dei tilbyr heile parti rettleiing, og dei tilbyr heile komitear rettleiing i menneskerettar. Dei er godt bemanna og har gode ressursar i Noregs institusjon for menneskerettar. Så me i Høgre ønskjer berre å vidareføra flatt det budsjettet som dei hadde, trass i at dei har fått eit par nye oppgåver.

Eg er for så vidt heilt einig med komitéleiaren når det gjeld det me erfarte her for eit par dagar sidan, før helga, nemleg at PST ikkje er i stand til å gjennomføra oppdraget sitt, mandatet sitt, at det er masse arbeid som ligg brakk fordi dei ikkje har dei ressursane dei treng. Det er svært, svært kritikkverdig. Når me attpåtil erfarer og les i avisene at menneskerettar vert brukte som ei form for beskyttelse her i Noreg for utanlandske kriminelle, er det sjølvsagt ikkje bra – når PST i tillegg ikkje er i stand til å gjennomføra oppdraget sitt på ein god nok måte.

Me i Høgre står for budsjettet vårt, både ABE-reforma og kuttet til NIM, som me ikkje ønskjer å prioritera opp.

Aina Stenersen (FrP) [10:19:28]: Et flertall ønsker å redusere Stortingets kontroll med regjeringen og statsforvaltningen. Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG førte til at bevilgningene på kap. 51 Riksrevisjonen, post 1 driftsutgifter er redusert med 8 mill. kr.

Riksrevisjonen har nylig gitt Nav kritikk. Sykmeldte får for lite oppfølging fra Nav, og andelen som faller ut av arbeidslivet, øker. Dette er svært bekymringsverdig, og det er flott at Riksrevisjonen retter oppmerksomhet mot det.

Videre har Riksrevisjonen også påpekt at Utenriksdepartementet ikke har oversikt over hvilke resultater bistanden fører til, og at de heller ikke har en korrekt og helhetlig oversikt over størrelsen på den norske klimatilpasningen. Dette er også svært viktig å ta tak i.

Nylig har Riksrevisjonen gitt vurderingen «Sterkt kritikkverdig» – det er den sterkeste kritikken Riksrevisjonen har – av ressursbruken og effektiviteten i PST. Et hovedfunn er at departementet ikke har sikret nok økonomiske ressurser, kapasitet og virkemidler. PST får med andre ord ikke ressursene dagens trusselbilde krever. Dette er svært alvorlig.

Riksrevisjonen slår også alarm om at Norge står overfor en trippel utfordring. Vi har rekordhøye utgifter, en økt bruk av oljepenger og en sårbar velferdsstat. Dette er det godt at Riksrevisjonen fokuserer på. Vi trenger et slikt organ, og dette organet trenger å styrkes.

Fremskrittspartiet vil ikke kutte i midlene til Riksrevisjonen. Det er en svært god grunn til å sikre at kontrollen med forvaltningen opprettholdes også i framtiden, noe Fremskrittspartiet vil jobbe hardt for.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:21:59]: Det er nok ikke normalt at ABE-reformen blir gjenstand for debatt på kontroll- og konstitusjonskomiteens område, men når det nå er sånn, skal jeg likevel ta ordet for å svare ut. Dersom representanten Trellevik er i tvil om hva Fremskrittspartiet mener, vil jeg henvise til side 3 i innstillingen. Der fremkommer det svært tydelig hva Fremskrittspartiet mener. Vi foreslår altså å videreføre det beløpet regjeringen selv mente var et riktig beløp, før det ble lagt frem for Stortinget.

Det hører med til historien at man har gjort seg noen erfaringer med ABE-reformen og ABE-kutt – noen erfaringer som har vært dyrekjøpte. Det å kutte flatt over hele linjen og forvente at man skal gjøre det på forsvar, på politi – altså på viktige samfunnsområder – har ikke Fremskrittspartiet noen god erfaring med at forrige regjering gjorde. Derfor har vi unntak for enkelte viktige oppgaver. Det er åpenbart saker som handler om rikets sikkerhet, som handler om vår frihet og uavhengighet, som handler om en velfungerende stat. Fremskrittspartiet kutter tydelig på byråkrati, men ikke på de aller, aller viktigste oppgavene, f.eks. på helseområdet. Vi kan ikke akseptere økte helsekøer fordi man skal gjennomføre ABE-kutt. Her har Fremskrittspartiet en annen tilnærming enn Høyre, og det er for så vidt greit. Det er to forskjellige parti.

Jeg takker for debatten. Den var lengre i år enn den vanligvis bruker å være. Vi får anta at det kanskje blir sånn til neste år også.

Benjamin Jakobsen (A) [10:25:36]: Det viktigste for Arbeiderpartiet er å gi folk trygghet i en urolig tid. Forslaget til statsbudsjett og det endelige budsjettforliket svarer på nettopp dette. I en krevende tid for landet må vi prioritere det viktigste først. Derfor er dette et budsjett som satser på barn og unges oppvekstsvilkår.

De fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer, men noen gjør ikke det, og det er først og fremst disse barna som trenger at fellesskapet stiller opp. Barnevernet er et av de viktigste uttrykkene for dette fellesskapet. Til enhver tid bor det rundt 1 000 barn på en barnevernsinstitusjon. Dette er barn som har opplevd vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. De ansatte i barnevernet gjør en svært viktig jobb med å gi disse barna trygghet og omsorg, men de får sjelden den positive oppmerksomheten de fortjener. Derfor vil jeg benytte anledningen til å rette en stor takk til alle som hver dag står på for å ta vare på de mest sårbare barna i vårt samfunn. Utfordringene barnevernet står i, skyldes ikke de ansatte, men rammene og måten vi organiserer tjenesten på.

Med Arbeiderpartiet i regjering har barnevernet fått et etterlengtet løft. I budsjett etter budsjett har vi bevilget mer penger til barnevernet. Bare i 2026 øker vi bevilgningen med 534 mill. kr. Nå følger vi opp med å gi barnevernet flere verktøy for å håndtere den alvorlige situasjonen med unge som rekrutteres til kriminelle nettverk. Før sommeren vedtok Stortinget en ny barnelov som styrker barnas rettigheter. Tidligere i høst la Stene-utvalget frem sin rapport om institusjonsbarnevernet, som peker ut en ny retning for utviklingen.

Det skjer mye positivt i barnevernet, men vi har fremdeles store utfordringer. Og disse utfordringene løser vi best i fellesskap. Vi i Arbeiderpartiet tror ikke at løsningen er enda mer kommersialisering av barnevernet, slik FrP og Høyre ønsker. Det kommersielle vil være en del av tilbudet, men for Arbeiderpartiet er det viktig at vi framover bygger opp den offentlige og ideelle kapasiteten. For få dager siden slo høyesterett fast at det offentlige kan utestenge kommersielle aktører fra anbudsutlysninger. Dette kan være et viktig bidrag til den nødvendige kapasitetsbyggingen av det ideelle barnevernet.

Med Arbeiderpartiet i regjering har vi satset tungt på barn, unge og familier. Barnetrygden er økt med 11 mrd. kr, foreldrepermisjonen er styrket, maksprisen i barnehagen er kraftig redusert, og vi har innført gratis kjernetid i SFO. Dette gir resultater. Mens andelen barn som vokste opp i fattigdom økte hvert eneste år under FrP og Høyre, er den nå på vei ned. Det er faktisk sånn at barnefattigdommen er på sitt laveste nivå på ti år, og 20 000 barn er løftet ut av fattigdom. Barn som tidligere ikke kunne delta på fritidsaktiviteter, kan det nå. Barn som ikke kunne gå i bursdag fordi foreldrene ikke hadde råd til gave, kan det nå. Barn som før så ned i gulvet når andre barn snakket om feriereiser og flotte julegaver, kan nå heve hodet.

Det er fortsatt altfor mange barn som vokser opp i fattigdom i Norge, men takket være Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartnere blir det færre. Vårt mål ligger fast: Alle barn skal ha de samme mulighetene til en trygg og god oppvekst, og ingen skal måtte vokse opp i fattigdom.

Hovedansvaret for å gi barn og unge en trygg oppvekst ligger hos kommunene. Med en stram kommuneøkonomi ser vi dessverre at viktige tilbud kuttes. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med våre budsjettpartnere prioritert å styrke rammene til kommunene. I budsjettforliket foreslår vi å styrke kommunene med 8,4 mrd. kr. Hvis man regner inn prisvekst og demografi, gir det et økt handlingsrom på 5,5 mrd. kr. Dette er penger som kan brukes til å gi barn og unge et bedre aktivitetstilbud, flere ansatte i skole og barnehage, mer midler til biblioteket og bedre åpningstider ved helsestasjonen for ungdom.

Det finnes ikke noe viktigere for Arbeiderpartiet enn å sikre barn og unge en trygg og god oppvekst. Det viser vi tydelig i dette budsjettet. Som pappa til en liten gutt gjør det meg stolt å representere et parti som alltid setter ungene våre først.

Til slutt vil jeg anbefale det rød-grønne budsjettflertallet å støtte innstillingens A og B og stemme imot C.

Liv Gustavsen (FrP) [10:35:41]: Jeg kom inn i politikken for å gjøre en forskjell for dem som har den laveste stemmen, for dem som står alene, for barn og unge som mangler trygghet og omsorg i hverdagen, for barn som opplever omsorgssvikt, vold og overgrep, og som altfor ofte blir sviktet av systemene som skulle beskytte dem. Det er disse barna jeg er her for. Nettopp derfor har det vært viktig for meg å kjempe for mer fokus, flere ressurser og tydeligere prioriteringer på dette området i Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Når vi ser på regjeringens forslag, selv etter runder med alle de fem budsjettkameratene, er det dessverre lite som faktisk styrker tryggheten og omsorgen for barna som trenger samfunnet aller mest. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett prioriterer og styrker det med 180 mill. kr. ekstra nettopp der hvor behovene er størst.

Fremskrittspartiet er opptatt av én ting i denne debatten: at barn som vokser opp i utrygghet, vold eller omsorgssvikt, faktisk får hjelp – raskt, målrettet og på barnas premisser. Altfor mange barn i Norge lever i dag med vold i hjemmet, overgrep, alvorlig omsorgssvikt eller utrygge oppvekstsvilkår. For disse barna er det ikke godt nok med gode intensjoner eller fine ord i budsjettdokumentene. Det som avgjør, er om hjelpen finnes når barnet trenger den. Fremskrittspartiet har derfor i sitt alternative budsjett valgt å prioritere konkrete, dokumenterte tiltak som gir trygghet, beskyttelse og reell hjelp til barn og familier i krise.

For det første styrker vi voldsforebyggende tiltak med 40 mill. kr. Vi ser en svært alvorlig utvikling der stadig yngre barn og ungdom både utsettes for og involveres i grov vold. Forebygging handler om tidlig innsats, kompetanse og tilstedeværelse – før volden skjer, før barna blir ødelagt for livet. Disse midlene går til aktører som jobber systematisk med forebygging, informasjon og tidlig intervensjon, og som faktisk når barna der de er. Det er både billigere og langt mer menneskelig å forebygge enn å reparere i etterkant.

For det andre setter vi av 30 mill. kr til sentre for voldsutsatte barn. Barn som har opplevd vold og overgrep trenger mer enn et vedtak; de trenger trygghet, omsorg, stabilitet og oppfølging over tid. Sentre som Stine Sofie Senteret gir barn og familier et helt unikt tilbud for bearbeiding av traumer og mestring etter alvorlige krenkelser. Det er uakseptabelt at økonomi skal avgjøre om et barn får tilgang til et slikt tilbud. Fremskrittspartiets prioritering handler nettopp om å sikre at disse barna ikke faller utenfor fordi foreldrene ikke har råd.

For det tredje styrker vi kjøp av private barnevernsplasser med 60 mill. kr. Barnevernet er i dag i en alvorlig kapasitetskrise. Hundrevis av barn venter på plass. Samtidig fører regjeringen en ideologisk kamp mot private aktører. Det går på bekostning av barn som trenger et trygt sted å bo – og det nå. Barnets beste må alltid veie tyngre enn politisk prestisje. Private og ideelle aktører har i mange år bidratt med spesialisert kompetanse og fleksibilitet, særlig for barn med store og sammensatte behov. Når det offentlige ikke har kapasitet, er det direkte uansvarlig å stenge døren for løsninger som faktisk fungerer.

For det fjerde styrker vi incest- og voldssentrene med 10 mill. kr. Disse sentrene er ofte det første, og noen ganger det eneste, trygge stedet barn og unge våger å ta kontakt med etter overgrep. De tilbyr lavterskelhjelp, krisehåndtering og langvarig støtte når andre systemer svikter. Overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem, og da må oppfølgingen være der.

Felles for alle disse satsingene er at de handler om reell trygghet, ikke om symbolpolitikk. De handler om handling, ikke om ideologi, og om å sette barnet først – alltid. Når systemet svikter, er det barnet som betaler prisen. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere. Derfor har vi valgt å bruke penger der de gjør den største forskjellen for barn og familier som lever med vold, frykt og utrygghet i hverdagen.

Helt til slutt tar jeg opp FrPs forslag og dem vi har sammen med andre, noe som framkommer i innstillingen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:47:33]: Hvordan vi prioriterer barna i statsbudsjettet, sier mye om hvilket samfunn vi ønsker å være. For Høyre er det et grunnleggende ansvar å stille opp for de barna som lever i sårbare og utsatte situasjoner, enten det handler om økonomisk utrygghet hjemme, manglende deltagelse i fellesskapet eller behov for hjelp fra barnevernet. I dag vokser rundt 100 000 barn opp i familier med vedvarende lav inntekt. Det er et høyt tall fortsatt, og det minner oss om at utfordringene langt fra er løst.

Familieøkonomi er barnepolitikk. Barnetrygden er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre trygghet for barnefamilier. Da Høyre satt i regjering, økte vi barnetrygden for første gang på 20 år, men i sine budsjetter vil ikke Arbeiderpartiet prisjustere barnetrygden. Det er samarbeidspartiene som tvinger Arbeiderpartiet til ikke å svekke barnetrygden over tid. Høyre vil verne om barnetrygden, og i vårt alternative budsjett prisjusterer vi den også i år for alle barn. Det gir familiene større forutsigbarhet og er et konkret bidrag i arbeidet mot barnefattigdom.

Sårbare barn trenger et barnevern som har kapasitet, kvalitet og kompetanse. Vi ser nå et barnevern med store utfordringer. Stene-utvalget dokumenterer manglende styring, for lav kapasitet og svak kostnadskontroll i institusjonsbarnevernet. Riksrevisjonen viser til en kraftig økning i antall brudd på bistandsplikten. Det betyr at barn ikke får den hjelpen de har behov for når behovet er akutt. For Høyre er dette dypt alvorlig.

Løsningen kan ikke være å begrense hvem som får bidra. Vi må ta i bruk alle gode krefter – offentlige, ideelle og private – for å sikre tilstrekkelig med fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og gode institusjonstilbud med riktig kompetanse. Det paradoksale er at Arbeiderpartiets eget budsjettforslag erkjenner at private kjøp er nødvendig for å sikre kapasitet i barnevernet, men at denne erkjennelsen forsvinner når de skal forhandle med sine kamerater på venstresiden.

Det er dypt bekymringsfullt dersom regjeringen igjen lar Rødts og SVs ideologiske motstand mot private gå foran barnas behov for trygghet og omsorg. Dette handler jo ikke om ideologi, det handler om barnas beste. Det er nesten fristende å bruke Einar Gerhardsens ord, slik Benjamin Jakobsen gjorde i sitt innlegg i sted: «Resultatene er det som teller.»

Jeg vil også være tydelig på situasjonen for barnevernet i Oslo. Oslo kommune har et særskilt ansvar fordi den statlige delen av barnevernet, andrelinjetjenesten, i Oslo ivaretas av kommunen – ikke av staten, slik det er i resten av landet. Denne oppgaven har vært underfinansiert av staten i mange år. Finansieringen per barn er betydelig lavere i Oslo enn i resten av landet. Det betyr at Oslo må bruke midler fra andre områder for å løse en statlig oppgave som staten fullt ut finansierer andre steder. Det er urimelig og innebærer en forskjellsbehandling av Oslos innbyggere. Dette er ikke et lokalt prioriteringsproblem, det er et statlig ansvar, og situasjonen i hovedstaden og i hovedstadsområdet er mer krevende nå enn tidligere. Nettopp derfor er denne underfinansieringen alvorlig, og her må Stortinget være med og ta et ansvar.

Et av de mest alvorlige problemene vi fortsatt ser, er at barnevernet og helsetjenesten ikke jobber godt nok sammen. Historien om tvillingene Mina og Mille minner oss om hva som skjer når samhandlingen svikter, og når ingen tar helhetsansvar. At regjeringen fortsatt ikke har sørget for at disse tjenestene jobber sømløst sammen, er dypt alvorlig.

Høyre vil at alle barn skal ha mulighet til å delta i minst én fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes økonomi. Derfor styrker vi innsatsen for inkludering av barn og unge. Det er god forebygging, og med Høyres påplussing med 25 mill. kr på denne budsjettposten vil inntil 30 000 barn kunne få være med på en fritidsaktivitet hvor de kanskje ellers hadde måttet bli hjemme – for når familieøkonomien er stram, er det kanskje fritidsaktivitetene man først kutter ut.

Når det gjelder de mest sårbare barna, har vi ikke råd til flere kompromisser eller ideologiske omveier som vi har sett de siste årene. Høyre vil sette barnas beste først, vi har ansvarlige prioriteringer i vårt budsjett, og vi har løsninger som faktisk virker.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:57:40]: La meg begynne med et barn – et barn som ble hentet sent på kvelden, en akutt plassering, en bag som aldri rakk å bli ferdig pakket, først et midlertidig sted, så en institusjon, nye voksne og nye regler, til slutt et fosterhjem, og så et nytt brudd. Hun lærte seg tidlig ikke å tilknytte seg for sterkt, for hun visste at voksne kunne forsvinne igjen. Forskjellen på om dette barnet fikk det bedre eller bare lærte seg å overleve, handlet ikke om et skjema eller et vedtak. Det handlet om én ting: om det fantes voksne som hadde tid, tid til å bli, og tid til å tåle dette barnet.

Barn velger ikke hvilket liv de blir født inn i, de velger ikke fattigdom, vold, rus eller omsorgssvikt, men de lever med konsekvensene, ofte resten av livet. Derfor er barns oppvekst ikke et sidekapittel i politikken, det er selve målestokken på hvilket samfunn vi er. SV mener at alle barn har rett til en trygg, varm og kjærlig oppvekst, og at når foreldrene ikke kan gi det, er det vårt fellesskaps ansvar å gjøre det.

Barnevernet er samfunnets løfte til barna om at de ikke står alene. Det er et løfte som bare er verdt noe om det kan holdes. Derfor må barnevernet ha kvalitet, tid, kompetanse og kontinuitet. Barn som allerede har opplevd svik, skal ikke møte nye brudd skapt av systemet selv.

Vi vet også at altfor mange barn vokser opp med vold i nære relasjoner – barn som lever med konstant utrygghet i sitt eget hjem, barn som lærer å være stille for ikke å gjøre situasjonen verre. Barn og voksne som forteller om vold, skal ikke møtes med tvil, de skal møtes med beskyttelse.

Jeg er glad for at det er enighet på rød-grønn side i dette statsbudsjettet om et tydelig kvalitetsløft for barnevernet, og at barnevernet er en hovedprioritet. Styrkingen av Barne- og familiedepartementets budsjett i 2026 er enormt viktig. Barnetrygden økes og prisjusteres fordi økonomisk trygghet er grunnmuren i barns liv. Familie- og oppveksttiltak styrkes betydelig, særlig oppfølgingstiltak for familier som strever. Når det gjelder barn og familiens trygghet og omsorg, står vi samlet.

For SV handler dette om langt mer enn tall i et budsjett. Det handler om et barnevern som faktisk har kapasitet til å følge opp barn over tid, om at færre barn må flytte, og om at flere voksne kan bli. SV vil framover fortsette å arbeide for å styrke det kommunale barnevernet. Vi satser på flere og bedre spesialiserte fosterhjem, og vi prioriterer ideelle aktører med langsiktighet og kvalitet, ikke kortsiktig profitt, for barn som vokser opp i fosterhjem eller institusjon, trenger mer enn trygghet på papiret. De trenger de stabile voksne som blir værende, voksne som aldri gir opp, heller ikke når barnet tester om de virkelig mener det. For SV er det derfor også viktig å prioritere kampen mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi styrker krisesentrene og sentrene mot incest og seksuelle overgrep. Vi ser det viktige arbeidet som Stine Sofies Stiftelse gjør, og Statens barnehus og politiets arbeid med vold og overgrep. Dette må vi styrke.

La meg være tydelig: Det er reelle forskjeller i denne salen. Der høyresiden vil åpne for mer marked og konkurranse i barnevernet, vil SV og den rød-grønne siden bygge fellesskap, faglighet og stabilitet. Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger ikke flere leverandører, de trenger færre brudd. For forebygging er den viktigste politikken vi har. Derfor mener SV at vi må styrke barnefamiliene, sikre at alle barn har mulighet til å delta i meningsfull aktivitet, og fjerne de økonomiske barrierene for deltakelse. Felleskap forebygger utenforskap, og trygghet forebygger kriminalitet. Når ungdom begår kriminalitet, skal det møtes med alvor, men trygghet bygges ikke med frykt alene. Det bygges med voksne som er til stede, tidlig. Dette budsjettet handler ikke bare om økonomi, det handler om hvilke minner barn bærer med seg videre i livet.

Kjersti Toppe (Sp) [11:08:59]: Tillit og fellesskap: Vi er i ei tid med rekordmange unge i utanforskap. Da må vi med politikken byggja samfunn med tillit, små forskjellar og sterke fellesskap. Å veksa opp i utanforskap, i fattigdom, utan å kjenna på fellesskap eller nokon som bryr seg om deg eller din familie, er resepten på ei negativ utvikling. Det kan vi gjera noko med gjennom politiske prioriteringar.

Familien er ein grunnmur i samfunnet vårt. I Senterpartiet vil vi byggja opp politikken rundt familien, slik at familiane kan kjenna på tryggleik og fridom i kvardagen, og få hjelp frå fellesskapet når ein treng det.

Fødselstala i Noreg har falle betydeleg i løpet av dei siste 15 åra. Det er færre som får meir enn to barn, og det er færre unge som får barn. Fødselstalsutvalet peikar i sin fyrste delrapport på at unge vaksne har vore den største drivaren av fallet i fødselstala i perioden.

Senterpartiet ønskjer å styrkja ordningane rundt dei unge som ønskjer å få barn. I vårt alternative budsjett føreslo vi å auka barnestipendet for studentar, innføra eit ekstra foreldrestipend på 25 000 kr, innføra dobbel barnetrygd for tredje barn, ikkje redusera foreldrefrådraget og reversera kuttet i eingongsstønaden.

Vi er glade for at vi i budsjetteinigheita fekk reversert kuttet i eingongsstønaden. Regjeringa grunngir kuttet med at utbetalinga da kjem ned på nivået for reelle kostnadar av å få barn, jf. SIFO-tal for dette, men her har forskarane gått ut mot regjeringa og sagt at departementet brukar tala på ein misvisande måte, og at dette reknestykket utelet reelle kostnadar barnefamiliar har. Det trur eg er noko alle forstår.

Eg er veldig overraska over at dette kuttet ikkje vart stoppa politisk i departementet. Eg var òg skuffa over omkampen om at barnetrygda ikkje skulle kunna innlemmast i utrekning av sosialhjelp. Eg vil takka samarbeidspartia for einigheita om å reversera desse kutta til barnefamiliar som hadde minst frå før, og for ei styrking av barnetrygda generelt.

Barnevernet får i budsjettet om lag ein halv milliard kroner til auka kjøp av private plassar. Det skal gå til om lag 1 000 barn som til kvar tid bur på institusjon. Det kjem i tillegg til ein stor auke til drift dei siste åra. Mesteparten har gått til private og dyre enkeltkjøp.

Eg kjennar godt til den vanskelege situasjonen som er kring bistandsplikta. Det viktigaste her og no er sjølvsagt at barn i krise får ein plass når dei har behov for det, men vi kan ikkje fortsetja å driva barnevernet på denne måten. Dette er kortsiktige satsingar og kortsiktig politikk. Det hastar med å gjera det offentlege barnevernet i stand til å ta imot barn og familiar som står i krise.

På same måte som vi ikkje har private akuttmottak på sjukehus i landet, meiner Senterpartiet at akuttilboda i barnevernet og tilbodet til barn med dei aller største behova, må kunna verta tilbydd av det offentlege. Vi ser framleis for lite igjen av planar for å byggja opp det offentlege tilbodet og styrkja ideell drift i barnevernet.

Stene-rapporten om organisering og styring av statleg barnevern må følgjast opp. Utvalet kom med ein utruleg sterk kritikk av dagens styring og peikar på at verken departement eller direktorat har tilstrekkeleg kontroll på kvalitet, kapasitet eller kostnadane i institusjonsbarnevernet. Utvalet meiner at dagens organisering forsterkar utfordringar i institusjonsbarnevernet. Utvalet tilrår ei deling av direktoratet og etaten til to sjølvstendige organisasjonar underlagt departementet.

Eg ser at Høgre skriv merknadar i tråd med dette. Eg vil anbefala at ein no søkjer eit mest mogleg tverrpolitisk fleirtal om ein ny modell, men ny organisering må skje raskt. Eg meiner det må vera gjennomført i løpet av denne stortingsperioden.

Til slutt vil eg kommentera trus- og livssynsfeltet. Eg meiner at alle dei som er opptatt av Den norske kyrkja og andre trussamfunn, må vera sjeleglade for at dette statsbudsjettet vert gjort opp på denne sida av politikken. FrP føreslår om lag 1 mrd. kr i kutt til trussamfunn, 400 mill. kr til Den norske kyrkja. Det er mange prestestillingar, det. Det hjelper ikkje å vera opptatt av bygg viss det er slik at ein ikkje kan ha aktivitet inn i dei kyrkjene, og ikkje har prestar til å kunna ha gudsteneste. Med FrP sitt budsjettkutt hadde det ikkje vore mogleg å ha ei landsdekkande folkekyrkje.

Remi Sølvberg (R) [11:20:53]: La oss være ærlige: Kampen mot Forskjells-Norge og forskjellssamfunnet starter for veldig mange i barndommen. Den starter når noen barn vokser opp med trygghet, fritidsaktiviteter, matpakke og uten bekymringer, mens andre vokser opp med foreldre som teller kroner, hopper over måltider og gruer seg til neste regning. Det er ikke barns ansvar, det er vårt ansvar – oss i denne sal.

I dag merker barnefamiliene prisveksten før de merker politikken. Med dyrere mat, dyrere strøm og dyrere bolig, samtidig med at Kommune-Norge sliter med tanke på skole, barnevern og forebyggende tjenester, da er det tøft for mange. Vi trenger også nok voksne – nok voksne som ser barna, og som er der når det trengs. Resultatet er økende klasseskiller også blant barna våre. Mange foreldre gjør alt riktig, men taper allikevel. De er lavtlønte, de er uføre, eller de står på avklaringspenger. De jobber hardt, men systemet er ikke rigget for at det skal strekke til. Det er arbeidende fattige og deres barn og familier.

At barnetrygden nå prisjusteres fra 1. februar, er et viktig gjennomslag, men målet må være å lovfeste automatisk årlig prisjustering, ellers vil barnetrygden igjen tape verdi år for år, slik vi så i perioden 1996–2018, da den i praksis sto helt stille. Neste år fyller barnetrygden 80 år. Det er den eldste universelle velferdsordningen vi har. Den ble innført for å bekjempe barnefattigdommen, og den må fortsatt være der, for det er en så utrolig viktig oppgave.

Det er også helt avgjørende at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp. Barnetrygden er barnas penger. Den skal ikke spises opp av et system som først gir med den ene hånden, og så tar med den andre. Stemmene var sterke. Det var opprop, og det var underskriftskampanjer. Fagbevegelsen var der. Det var ganske unisont trykk på at dette var feil. Jeg er glad for at det snudde, for barnetrygden er barnas penger.

Det finnes også en medisin mot fattigdom, nemlig penger. Det er også viktig at disse pengene brukes riktig. Et annet riktig grep er å reversere kutt i engangsstønaden for nybakte mødre uten arbeidsinntekt. Det er jeg stolt av, for det er riktig. Rødt velger side. Vi velger barna. Det må være trygghet framfor marked og profitt, og kampen mot Forskjells-Norge må vare fra barndommen og opp.

Det er også viktig at vi styrker kommuneøkonomien, for en stor del av barnevernet er i kommunen, og da må det være midler nok der. Det må være nok voksne som ser barn, og som er der når livet rakner. Det koster, men barna er vår framtid.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:26:59]: Statsbudsjettet for 2026 er eit budsjett som styrkjer familien, førebyggjer ulikskap og byggjer tillit. Som representant for Miljøpartiet Dei Grøne med ansvar for familie- og kulturkomiteen vil eg løfte fram kva MDG har fått gjennomslag for og kvifor dette budsjettet fortener støtte frå Stortinget.

Ulikskap startar ofte i barndomen. Vi har vore tydelege – barnetrygda skal vere eit universelt bidrag som løfter alle barn, og som ikkje blir brukt til å kutte i sosialhjelp. I budsjettavtalen er det slått fast at barnetrygd ikkje skal trekkjast frå når sosialhjelp blir utmålt. Det er eit viktig, verdimessig og praktisk gjennomslag som sørgjer for at dei fattigaste familiane sit att med meir, ikkje mindre.

Samtidig ligg grunnsatsen i barnetrygda på 1 968 kr per barn per månad, og tillegget på 500 kr per månad vidareførast for familiar i Finnmark, Nord-Troms og på Svalbard. Dette gjev ei reell styrking i område med høgare levekostnader og er målretta for busetjing i nord.

For å førebyggje utanforskap må vi investere i tidlege år. Vi har sikra makspris i barnehage, at han blir halden på 1 200 kr per månad, og barnehageplass er gratis i Finnmark og i Nord-Troms, og kommunar i minst sentrale strok får ein makspris på 700 kr. Dette gjev lågare utgifter for foreldre og gjer det enklare å kombinere arbeid og omsorg særleg for dei som er aleineforeldre.

Kvalitet krev folk. Difor er bemanning i barnehagane styrkt. Øyremerkte midlar til levekårsutsette område vidareførast og i tillegg blir betydeleg vekst i frie inntekter grunngjeve med behov for fleire tilsette. Dette er førebygging i praksis. Meir tid per barn, betre språkutvikling og tryggare arbeidskvardag.

SFO blir styrkt gjennom frie inntekter til kommunane, slik at fleire barn får eit godt tilbod etter skuletid, og foreldre får ein meir føreseieleg arbeidsdag. Dette er ein del av den raudgrøne einigheita om å prioritere grunnleggjande velferdstenester.

Når omsorgssvikt oppstår, skal staten stille opp raskt og kompetent. I budsjettet for 2026 er det sett av meir til statleg barnevern for å møte auka behov og kostnader og til kompetanseheving i kommunalt barnevern. Det vil bidra til å løfte kapasiteten og kvaliteten i tenestene, som møter barn og foreldre i krise.

I tillegg er det sett av midlar til lokal rekruttering av fosterheimar og opplæringsprogram for tilsette, som skal gje eit fagleg felles grunnlag og kompetanse for tilsette i kommunane og Bufetat. Dette er viktig, for Bufetat har rettleiingsoppgåver overfor fosterheimane i tillegg til kompetansestøtte i oppfølging av fosterheimar. For barn med samansette behov, som altfor ofte har opplevd mange brot, er dette viktig, og målet er stabile og trygge heimar framfor institusjon som førsteval.

Familiefattigdom heng ofte saman med utanforskap i arbeidslivet. Budsjettavtalen styrkjer kommunesektoren og gjev rom for lokale tiltak som seinkar tersklane inn i arbeids- og språkopplæring, kvalifisering og tiltak for dei med funksjonsvariasjonar eller kronisk sjukdom. Samtidig legg budsjettet til rette for universell utforming, nærmiljøtiltak og trygg skoleveg, rammer som gjer kvardagen lettare for familiar og barn og som løfter deltakinga i fellesskapet.

Vi veit også at aleineforeldre ber mykje ansvar aleine. Difor har MDG vore ein pådrivar for lågare barnehagepris, styrkt SFO og eit barnevern med høgare kapasitet. For dei som ikkje har rett til foreldrepengar, er eingongsstønaden viktig. Vi har vore tydelege på at denne ordninga må styrkjast vidare framover, slik at ho gjev reell tryggleik i ein sårbar fase. Det er også viktig for MDG at økonomiske lettingar som lågare barnehagepris og barnetrygd utan avkorting i sosialhjelp samla gjer kvardagen økonomisk meir berekraftig for aleineforeldre.

Dette budsjettet koplar sosial rettferd og førebygging med kvalitet i tenestene. Vi styrkjer familiane framfor å kutte i ytingane. Vi byggjer barnehage og SFO som reduserer ulikskap. Vi løfter barnevern som gjev barn tryggleik når det trengst. Slik førebyggjer vi fattigdom, styrkjer språk og læring og gjev barn betre helse og livssjansar helt i tråd med det verdigrunnlaget som MDG står for. Det er slik vi byggjer tillit, fellesskap og moglegheiter for kvar familie og for kvart barn.

Kjerstin Lianes Kjøndal (KrF) [11:34:01]: Jeg vokste opp i en familie der min mor og far prioriterte at min mamma skulle være hjemme med oss barna da vi var små. Etter at jeg ble voksen, fortalte min mor meg at hun ofte sto foran speilet og sa til seg selv: Du gjør verdens viktigste jobb.

Grunnen til dette var at selv om hun trodde fullt og fast på det hun sa og gjorde, var det veldig få andre som sa det til henne. Dette har brent seg fast i meg, og jeg ser for meg hvordan mamma – midt i kaoset med fire små barn – må stå og si til seg selv: Du gjør verdens viktigste jobb.

Jeg er helt enig med mamma, for hva er viktigere enn å ta vare på og bruke tid sammen med de mest dyrebare vi har, nemlig barna våre? Jeg er derfor stolt av at KrF sier at vi vil sette familien først. Dette følger også naturlig av en forståelse av at familien er fundamentet i samfunnet. Det er i familien det aller viktigste grunnlaget for hele resten av livet blir lagt. Dette vet vi alle av erfaring. Vi har sett både konsekvensene av trygge og velfungerende familier og konsekvensene og ringvirkningene når familien av ulike grunner ikke fungerer.

KrF mener derfor at det beste og mest strategiske grepet vi som samfunn kan gjøre når vi skal bygge framtidens Norge, er å satse på familien. Nå er imidlertid situasjonen den at det fødes altfor få barn i Norge. I 2024 ble det født 1,44 barn per kvinne. Ifølge SSB er dette det tredje laveste fruktbarhetstallet som er registrert i Norge. Vi i KrF mener dette er en alvorlig samfunnsutfordring. Spørsmålet blir da: Kan vi som politikere gjøre noe med det?

Spørsmål om barn er dypt personlig, og det er mange aspekter vi som politikere ikke kan eller skal mene noe om, men vi vet at mange oppgir økonomi som én årsak til at de får færre barn enn de ønsker seg. Dette er imidlertid noe vi politikere kan ta opp. Helt konkret foreslår derfor KrF flere tiltak som for det første skal gjøre det lettere å få barn, og for det andre skal styrke familiene når barnet er kommet.

Ja, det koster å ha barn. Mat, klær, bolig, bil og fritidsaktiviteter er ikke gratis. Som firebarnsmor selv kan jeg skrive under på det. Vi i KrF vil derfor betraktelig øke engangsstønaden til alle som får barn. I vårt alternative budsjett foreslår vi også en betydelig økning av barnetrygden. En slik økning vil løfte omtrent 5 000 barn ut av vedvarende lavinntekt. Det vil også gi helt vanlige familier mer økonomisk spillerom. Videre foreslår KrF å øke kontantstøtten. Dette vil gi bedre økonomiske rammer for dem som ønsker å være hjemme med barna sine også utover det første leveåret.

Et annet viktig moment for oss er at vi vil fjerne tredelingen av foreldrepermisjonen. Vi mener det skal være opp til hver enkelt familie å bestemme selv hvordan de vil fordele permisjonen, av den enkle grunn at slike avgjørelser gjøres best av dem som er tettest på sin egen hverdag.

Jeg er videre stolt av at vi i KrF ønsker å øke bevilgningene til familievernkontorene, slik at familier kan få tidlig lavterskeltilbud. Samlivsbrudd er krevende, særlig for barna, og dette er derfor en viktig prioritet for oss. Jeg vil også ta med at vi i KrF vil gi barnefamiliene en stor skattelette i form av å øke foreldrefradraget. Til sammen viser dette i praksis at KrF faktisk setter familien først.

Avslutningsvis vil jeg si at en helt vanlig menneskelig mekanisme jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i, er at vi dessverre har en tendens til å ta de vanlige tingene i livet for gitt. Som samfunn har vi derfor kanskje tillatt oss selv å ta familien for gitt. I dette har vi kanskje mistet av syne den ekstremt viktige institusjonen familien er, ikke bare for det enkelte barn eller den enkelte voksne, men som nevnt er familien også grunnmuren i samfunnet. Alt har sitt utspring her. Når familiene strever, strever samfunnet. Barna våre fortjener derfor at vi gir familiene de beste rammene, slik at disse kan være sunne, friske og trygge veksthus. Mens vi gjør det, bygger vi samtidig en solid grunnmur for hele samfunnet.

Statsråd Lene Vågslid [11:44:36]: Før eg begynner innlegget mitt om budsjettinnstillinga, vil eg som trus- og livssynsminister uttrykkje støtte og medkjensle til alle jødar i Noreg. Terroråtaket som ramma jødar i Australia i går, fordømmast på det sterkaste av den norske regjeringa. Både i Noreg og i verda feirar jødar no den jødiske høgtida hanukka. Åtaket er, som statsminister Jonas Gahr Støre har uttala, djupt opprørande og skremmande. Alle innbyggjarar skal trygt kunne leve med trua si og livssynet sitt, eller ikkje-tru, utan å risikere diskrimineringar og hat-ytringar, slik vi òg har sagt i livssynsstrategien.

Eg vil også takke dei raud-grøne budsjettpartnarane for at Stortinget i dag får vedtatt eit budsjett som styrkjer tryggleiken og moglegheitene for barn og unge og deira familiar. Eit godt budsjett har blitt betre. Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste i folks liv må vere det viktigaste i politikken. Derfor er tryggleik for barn og unge ei av dei viktigaste sakene i denne regjeringsperioden. Dette kjem tydeleg fram i regjeringa sin Plan for Noreg, som blei lagt fram i dag. I dag skal komiteen diskutere eit budsjett som skal ta på alvor utfordringane me står overfor når det gjeld barne- og ungdomskriminalitet, som tar innover seg utfordringane barnevernet står overfor, og som styrkjer vernet av barn òg i ein digital oppvekst. Dette skjer innanfor ei ansvarleg økonomisk ramme, og det krev tøffe prioriteringar.

Dei aller fleste barn og unge i Noreg gjer ikkje kriminelle handlingar. Men utviklinga der unge som bryt lova, blir yngre, og lovbrota meir alvorlege, er eit samfunnsproblem som regjeringa prioriterer høgt. I inneverande periode har Arbeiderparti-regjeringa samla prioritert om lag 500 mill. kr til målretta tiltak for å førebyggje barne- og ungdomskriminalitet. Til neste år prioriterer regjeringa å styrkje dette vidare. Me utvidar bl.a. ein-til-ein-oppfølginga av barn og unge som står i fare for å gjere kriminelle handlingar, eller som allereie har gjort lovbrot, med 90 mill. kr.

Ei anna viktig sak for regjeringa og for meg er å sikre barn ein trygg oppvekst i eit digitalt samfunn. Arbeidarparti-regjeringa ønskjer ei 15-års aldersgrense i sosiale medium, og eg ser fram til handsaminga i Stortinget av Trygg digital oppvekst-meldinga. Eg meiner me heilt klart må verne ungane våre betre i det digitale, det vere seg mot å bli rekrutterte til kriminalitet, utsette for skadeleg innhald eller utsette for kommersielt press. Me ønskjer òg eit betre digitalt forbrukarvern for barn og unge og har derfor i budsjettet for neste år løyvd 15 mill. kr til å utvikle eit viktig tilsynsverktøy for Forbrukartilsynet.

Eg er også glad for at talet på barn som lever i familiar med vedvarande låg inntekt, går ned under Støre som statsminister, men arbeidet med å jamne ut skilnader må halde fram. Me er ikkje nøgde. Det er framleis store utfordringar med barn og familiar som lever i utanforskap og med dårlege levekår. Eg er derfor veldig glad for at regjeringa i februar lyste ut eit samfunnsoppdrag som systematisk skal arbeide med utanforskap blant barn og unge i ein tiårsperiode, og som òg er tildelt over 117 mill. kr.

Arbeidarparti-regjeringa held fram med å arbeide med å styrkje kvaliteten i barnevernet. Gjennom kvalitetsløftet som Stortinget slutta seg til i juni, følgde vi opp Stene 1-rapporten. Kvalitetsløftet blei omtala av Erik Stene sjølv som eit paradigmeskifte i barnevernet. Så kjem me også til å følgje opp Stene 2-rapporten, som no er på høyring, og som eg registrerer at mange parti har eit stort engasjement i. Eg ser fram til gode tverrpolitiske diskusjonar om dette.

Barn som bur på barnevernsinstitusjon, treng god helsehjelp. For å gje helsehjelp til barn på institusjon, føreslår òg regjeringa å løyve 40 mill. kr til dei regionale helseforetaka neste år til oppretting av ambulante helseteam. Gjennom kvalitetsløftet i barnevernet tar også regjeringa eit nytt steg for barn som ikkje kan bu heime, med meir føreseielegheit og stabilitet. Her prioriterer me å løyve om lag 100 mill kr til kommunane.

Eg starta innlegget mitt med å vise til at Arbeiderparti-regjeringa prioriterer tryggleik for barn og unge. Eg meiner at dette med årets budsjettforlik blir ytterlegare styrkt til neste år.

Bente Estil (A) [12:00:00]: Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en bærebjelke i vårt demokrati. Akkurat i dag kjennes det ekstra sterkt å prate om akkurat det, og jeg kan bare vise til statsrådens innledende ord i hennes innlegg. Regjeringens politikk på området handler om å sikre likebehandling og respekt og rom for mangfold og uavhengighet, uansett om man tilhører en religion, et livssynssamfunn, eller om en står utenfor.

Regjeringen ønsker å fortsette satsingen på Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Der gis det rom for dialog, der forebygges konflikter, og fellesskapet styrkes. Når tros- og livssynssamfunn møtes, bygges bruer, og det skapes forståelse for noe som er helt avgjørende for et trygt og inkluderende Norge. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er en investering i tillit, fellesskap og demokrati.

Den norske kirke står fortsatt sterkt i landet vårt. Den statlige finansieringen skal legge til rette for at det fortsatt skal kunne være en folkekirke med en sterk lokal forankring.

Jeg vil nevne Den norske kirkes betydning i et beredskapsperspektiv. I hele 32 pst. av landets kommuner er Kirken med i de kommunale kriseteamene. I hele 80 pst. av kommunene sier de at Kirken er relevant i kommunens beredskap. Det er verdt å merke seg, for i FrPs alternative budsjett er det et nedtrekk på 400 mill. kr til Den norske kirke. Det ville betydd at én av tre prester forsvant, og hvem skal da gjøre jobben som de gjør i kommunenes beredskapsarbeid? Hvem skal følge opp i sorg og i vanskelige livssituasjoner?

I en tid der samfunnet blir stadig mer mangfoldig, er det viktig at vi har en helhetlig politikk som ivaretar individets frihet og legger til rette for samarbeid mellom ulike tros- og livssynssamfunn, og samtidig for at Den norske kirke skal være en landsdekkende, selvstendig og demokratisk folkekirke.

Liv Gustavsen (FrP) [12:02:58]: For Fremskrittspartiet handler barn- og familiepolitikken om tre grunnleggende ting: God integrering, mer frihet til familiene og ikke minst trygghet for barn og unge. Alt vi prioriterer i vårt alternative budsjett, tar utgangspunkt i dette. Barn skal vokse opp trygt, foreldre skal ha frihet og økonomisk handlingsrom, og samfunnet skal stille opp når familier ikke klarer det alene.

Situasjonen i barnevernet er alvorlig. Derfor styrker vi barnevernet med 100 mill. kr. Kapasiteten er for lav, presset er for stort, og konsekvensene rammer barna direkte. Når barn må vente på hjelp, eller plasser ikke finnes, er det systemet som svikter – ikke barna.

Vi kan ikke unngå å peke på den godt dokumenterte underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Likevel velger regjeringen å videreføre en forskjellsfinansiering der hovedstaden ligger langt under resten av landet. Det svekker tilbudet og går direkte ut over barns tilgang til trygghet, stabilitet og nødvendig omsorg. Fremskrittspartiet er tydelige: Barns rett til trygghet og omsorg kan ikke avhenge av postnummeret. Dette er et politisk ansvar, og regjeringen kan ikke skyve det fra seg.

Fremskrittspartiet styrker også kampen mot vold og overgrep mot barn. Utviklingen er dypt urovekkende. Derfor prioriterer vi midler til voldsforebyggende tiltak, til sentre for voldsutsatte barn, til Dixi- og Nok.-sentrene og til Stine Sofie Senteret. Dette er tiltak som gir reell hjelp – ikke bare på papiret. I dag er finansieringen av Nok.-sentrene uforutsigbar. Flere har måttet stenge for nye overgrepsofre før året er omme. Det er dypt alvorlig at barn og unge risikerer å bli avvist – ikke fordi behovet mangler, men fordi budsjettet er brukt opp. Overgrep tar ikke pause selv om kassa er tom. Fremskrittspartiet også tatt initiativ til pakkeforløp for voldsutsatte, slik at barn og familier møtes av et helhetlig og koordinert hjelpeapparat når de ber om hjelp.

Når vi snakker om barns oppvekstsvilkår, må vi også snakke om barnefattigdom. For Fremskrittspartiet er det viktigste tiltaket at foreldre kommer i arbeid og får beholde mer av pengene sine. Derfor prioriterer vi kutt i skatter og avgifter og en politikk som gjør det mer lønnsomt å jobbe. Vi prioriterer trygghet for barna, frihet for familiene og et system som stiller opp når det virkelig gjelder.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:06:13]: Noen ganger må vi stoppe opp og stille oss spørsmålene: Er det dette vi har kjempet for i generasjoner? Er dette det aller beste vi kan? Har iveren etter å løpe fortere, jobbe mer, prestere mer og rekke over mer gjort at vi har glemt noe helt fundamentalt: verdien av omsorg, tilknytning og tid til hverandre?

Politikken skal legge til rette for gode liv og ikke regulere dem, men er det ikke nettopp det vi gjør? For å få nyte godt av velferdsordninger kreves det at vi innretter oss. Vi skal dele permisjonen slik flertallet i denne salen mener er best – og ikke ut fra hva to voksne mennesker kommer til er best for sin familie. Barna skal gå i barnehage fra de er ett år, fordi vi trenger alle i arbeid, men hva om barnet trenger sine foreldre litt til og litt mer? Å gå ned i stilling blir omtalt som nærmest å svikte velferdsstaten, som man samtidig vil lene seg på. Et valg om å leve litt saktere, ha litt mer tid og litt mindre stress kan virke ganske utopisk, og for noen virker det kanskje også provoserende.

Alt dette er med på å skape de stramme rammene og gi familien stadig mindre betydning i samfunnet vårt. Det er nettopp derfor KrF setter familielinja over arbeidslinja, for meningen med livet er ikke å jobbe – vi jobber for å kunne leve. Det handler ikke om å velge bort velferd, men om å kunne velge velferd. Det handler om å bryte opp den sosialdemokratiske innprentede tanken om at det er staten som sørger for oss, for det er det ikke: Det er vi som sørger for staten. Det er ikke staten som gir oss velferd. Nei, det er vi som betaler for vår egen velferd – etter evne – og får velferd ved behov.

En god familiepolitikk handler ikke om å bøte for at familiene må tilpasse seg samfunnets rammer. Det handler om å endre samfunnets rammer – for å tilpasse det til familielivet. Derfor trenger vi en ny retning for landets familier, og det er det KrF legger fram i vårt alternative budsjett: bedre økonomi, mer valgfrihet og mer fleksibilitet. Mens andre partier klatter litt her og der, har KrFs budsjett en veldig, veldig tydelig linje, nemlig: familiene først.

Hashim Abdi (A) [12:09:13]: Barn og unge i dag vokser ikke bare opp hjemme, på skolen eller på fotballbanen. De vokser opp foran en skjerm og i en feed, og der møter de ting vi som voksne aldri ville ha akseptert. La meg komme med noen tilfeller:

• En ung jente som skroller før hun legger seg, får høre – igjen og igjen – at kroppen hennes burde ha vært annerledes.

• En ung gutt har en dårlig dag, men i stedet for å oppleve trøst får han servert videoer som forteller ham at han bare ikke er sterk nok, ikke tøff nok eller mann nok.

• Barn helt ned i 13-årsalderen blir dratt inn i kriminalitet – ikke på gata, men på mobilen.

Dette skjer ikke av og til, det skjer hele tiden. Nettopp derfor foreslår Arbeiderpartiet en 15-års aldersgrense på sosiale medier, fordi foreldre og barn ikke kan stå alene imot selskaper som tjener milliarder på at barn skal ha en dårlig dag.

Det er bred enighet om dette i denne salen. De aller fleste partier ser at grensene har sklidd altfor langt, at det ikke lenger holder bare å si at foreldrene må følge bedre med eller må ta større ansvar – med unntak av Fremskrittspartiet.

Jeg registrerer at representanter fra FrP har kalt dette et tulleforbud. Jeg mistenker kanskje at samtlige der har blitt løpegutter for Silicon Valley, ettersom partiet selv konsekvent løper store tekselskapers ærend.

I juni foreslo vi å stramme inn markedsføringsloven for å beskytte barn mot aggressiv og målrettet reklame på nett. Vi ga Forbrukertilsynet sterkere virkemidler og fulgte det opp med 15 mill. kr i dette budsjettet. FrP er imot det. Først sier de nei til aldersgrense, så sier man nei til å slå ned på dårlig markedsføring mot barn. Det sier mye om FrPs prioriteringer

Dette er ganske enkelt. Utviklingen har startet, og så er spørsmålet om man i dette tilfellet står på markedets side eller på barn og unges side.

Arbeiderpartiet er klinkende klare. Barn skal få være barn, foreldre skal få de verktøyene de trenger, og fellesskapet må tørre å sette grenser der markedet aldri ville ha gjort det selv. Opplever man disse utfordringene som politiske problemer, må man levere politiske løsninger på det. Her har Arbeiderpartiet tatt et europeisk ansvar på dette feltet, og andre land følger etter. I forrige uke innførte Australia en lik aldersgrense, og nå kaster Meta barn ut av sine plattformer.

Dette er enkelt: Enten står man på Silicon Valleys side, eller så står man på barn og unges side.

Haagen Poppe (H) [12:12:00]: Gårsdagens grufulle handlinger i Australia er hjerteskjærende, men jeg kan – dessverre – ikke lenger si overraskende. Jøder, også her i Norge, er nå redde for å vise sin identitet. Når man f.eks. er på en jødisk begravelse, står folk vakt bortenfor begravelsen, bare i tilfelle – sannsynligheten for at noe skjer, er lav, men bare i tilfelle.

Tror representantene i denne sal at man vil kunne gå gjennom Oslos gater med en kipa eller en davidsstjerne uten å oppleve en eller annen form for negativ oppmerksomhet? Svaret vil nok i altfor mange tilfeller være nei. Jødene i Norge føler seg alene – ikke nødvendigvis glemt, men alene – fordi de misforstås og blir nødt til å svare for ting de ikke har noe med.

Høyre står sammen med norske jøder og mener det er behov for at det vi har vedtatt i denne salen, nemlig en handlingsplan mot antisemittisme for 2025–2030, må følges opp gjennom å styrke jødiske organisasjoner og inkludere jødiske perspektivers arbeid mot diskriminering og rasisme. Antisemittisme er en helt særlig og særskilt form for rasisme som ikke fanges godt opp gjennom de eksisterende ordningene.

Den merknaden ble det dessverre ikke flertall for i komiteen, men jeg håper at salen stiller seg bak at dette er et arbeid som må fortsettes og jobbes med tverrpolitisk.

Benjamin Jakobsen (A) [12:13:58]: Jeg vil begynne med å si tusen takk for en veldig fin debatt om kanskje noen av de viktigste tingene i folks liv, nemlig tryggheten til ungene våre.

Jeg kjenner på et behov for å klargjøre en del ting og kanskje imøtegå noe av den kritikken som har blitt framført på denne talerstolen.

Når det gjelder barnevernet i Oslo, er jeg glad for at man i budsjettforliket styrker det, men det blir litt rart å høre noe av kritikken som kommer fra høyresiden, all den tid vi har et høyrebyråd som konsekvent nedprioriterer grunnleggende velferd og satsinger på barn og ungdom, for å kunne bruke pengene til eiendomsskattekutt. Oslo kommune har planlagt å kutte 600 mill. kr i eiendomsskatt, og de sender regningen til bydelene i Oslo. Det er faktisk sånn at flere bydeler frykter økt ungdomskriminalitet, og sier at disse kuttene vil få direkte konsekvenser for barnevernet. Det er vel og bra å rette en pekefinger mot regjeringen, men når man selv er delaktig i å kutte grovt i barnevernet, bør man kanskje gå litt stillere i dørene.

Det er også litt snodig at man går så hardt ut mot barnevernet generelt, all den tid det skjedde forsvinnende lite på området de åtte årene Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Solveig Horne fra Fremskrittspartiet var barne- og familieminister i seks år, men leverte stort sett kun rapporter på feltet, ikke politikk som gjorde oppveksten til barn og unge tryggere.

Det er viktig at man har med seg historien, at man har med seg det man selv velger å gjøre og prioritere ute i kommunene, når man går opp og retter kritikk fra denne talerstolen.

Jeg mener det har vært helt nødvendig å styrke kommunene, og det gjør vi i dette budsjettforliket. 8,4 mrd. kr mer til kommunene er fasit – 5,5 mrd. kr i reell vekst, hvis man tar bort prisvekst og demografi. Dette er et budsjett som satser på barnefamilier, satser på barn og unge, men også satser på kommunene og gjør dem i stand til å ta vare på det som er det viktigste i livet til så mange av oss, nemlig ungene våre og deres trygghet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:16:40]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men innlegget fra representanten Abdi fra Arbeiderpartiet gjorde at jeg ble nødt til å tegne meg likevel. Representanten tar for seg hvordan Fremskrittspartiet har stilt seg til en rekke av de moralistiske forbudene regjeringen har innført gjennom de siste årene, bl.a. forbudet mot markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn og unge.

Dette forbudet hadde absolutt gode intensjoner, for Fremskrittspartiet deler bekymringen for den økende fedmeproblematikken i samfunnet generelt og blant barn og unge spesielt, men her mener vi at man bommer fullstendig mellom mål og virkemiddel. Dette virkemiddelet rammer unntakene, ikke det som er den reelle kilden til problemet. Den reelle kilden til økende fedme blant barn og unge er hverdagskosten, ikke at man deltar på et pepperkakeverksted en lørdag før jul, ikke at man deltar i et lotteri der man får utlevert gavekort på pizza, ikke at man kjøper is på Norway Cup. Det er ikke disse tingene som skaper fedme blant barn og unge, det er rett og slett hverdagskosten. Der har regjeringen ingen tiltak. Istedenfor kommer man bare med denne typen forbud, som ikke tar tak i problemet.

Derfor ønsker Fremskrittspartiet heller å komme med ting som funker, f.eks. å halvere matmomsen. Det vil være med på å kunne gjøre at sunn og næringsrik mat blir billigere. Hva med å senke skatter og avgifter, som gjør at folk får bedre råd? Det gjør at man kan kjøpe næringsrik og sunn mat i større grad enn det man kan i dag, under Arbeiderpartiets styre.

Istedenfor å komme med denne typen forbud, som ikke fungerer, som bare er moralistiske og ikke rammer dem det burde ramme, og som gjøres til et stort poeng i denne debatten, burde Arbeiderpartiet legge fram forslag som funker, og som tar tak i de reelle problemene. Forbudet rammer bl.a. ikke internasjonale giganter som i dag peprer barn og unge med markedsføring gjennom sosiale medier, f.eks. på TikTok. Det har man ingen virkemidler for å håndtere. Det man skal ramme, er altså pepperkakeverkstedet på Tynset eller i Stjørdal eller 17. mai-lotteri rundt omkring i Norge. Det er det man rammer.

Det får enorme konsekvenser for frivilligheten, ved at privat næringsliv ikke ønsker å sponse fordi de rett og slett er redde for å gjøre feil. Det er det Arbeiderpartiet har klart å forby. Det er det Arbeiderpartiet har klart å ramme. De har ikke klart å komme med noen tiltak som tar tak i hverdagskosten til barn og unge, som er den reelle årsaken til fedme, ikke unntakene i hverdagen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:19:25]: Jeg vil også gjerne takke for debatten, men jeg vil samtidig ta opp noe jeg vil si kanskje oppleves som relativt lite sjarmerende fra Arbeiderpartiet: det å snakke ned andres innsats på barnevernsfeltet. Jeg vil bare nevne at barnevernsreformen ble vedtatt med Høyre i regjering. Den trådte i kraft 1. januar 2022. Det var et viktig løft for barnevernet. Man innførte mer kompetanse og tydelige krav. Kommunene fikk også ansvar for å forebygge bedre.

Det er sånn at kritikken kommer fra et parti som da de overtok i 2021, bidro til astronomiske utfordringer på barnevernsfeltet. Brudd på bistandsplikt for barn som trengte å komme i trygge forhold, økte rekordmye. Man faset ut private aktører uten å bygge opp kapasitet i det ideelle eller i det statlige barnevernet. Barnevernsansatte nær sagt over hele landet hadde krevende utfordringer fordi de barna som trengte enten fosterhjem eller institusjonsplass, var det ikke plass til. Så skjedde det en enorm snuoperasjon fordi man innså at den ideologiske kampen mot private aktører bidro til én ting, og det var å ramme sårbare barn, som ikke fikk den omsorgen de skulle ha.

Jeg gjentar at jeg synes det er lite sjarmerende å rakke ned på andre partier i stedet for å ta ansvar for det man selv har bidratt til i regjering fra 2021.

Så noen ord om barnevernet i Oslo: Det er litt overraskende å lese den merknaden Arbeiderpartiet har sammen med sine samarbeidspartier, hvor man nærmest setter barnevernet opp mot eiendomsskatten. Det er ikke sånn at byrådet i Oslo ikke har prioritert barnevern. Det har de gjort i hvert eneste budsjett siden de gikk på. De har styrket barnevernet med 200 mill. kr, en varig økning som ligger inne i budsjettene hvert år. Neste år styrker de med 14 mill. kr mer, for å styrke bemanningen og kvaliteten i barnevernet. Det er også sånn at når det gjelder den andrelinjen i barnevernet som alle de andre kommunene får et statlig tilskudd til, får barnevernet i Oslo halvparten av det tilskuddet. Det betyr at Oslo prioriterer fra andre områder inn til den delen av barnevernet som andre kommuner får et statlig tilskudd for å kunne dekke.

Jeg vil avslutte med å si at eiendomsskatt også er ganske krevende for ganske mange barnefamilier i etableringsfasen, så når Høyre ønsker å lette skattetrykket for familiene, både på eiendomsskatt og på arbeidsinnsats, er det for å sikre at familiene kan skape den velferden selv ved å sitte igjen med mer igjen i måneden.

Hashim Abdi (A) [12:22:42]: La meg starte med å si at jeg er glad for at representanten Eilertsen tok ordet i debatten, for stillheten fra FrP når det gjelder debatten om 15 års aldersgrense og stortingsmeldingen om trygg digital oppvekst, som nå ligger til behandling i Stortinget, har vært øredøvende. Det er litt synd at representanten misforsto hvilken debatt han var i, og hvilke forbud eller endringer i markedsføringsloven jeg snakket om. Her er det snakk om økte gebyrer, verktøy til Forbrukertilsynet.

Det representanten også glemte å nevne og ta et oppgjør med, er den siden FrP har tatt når det gjelder vern for barn og unge i sosiale medier. Når vi gjør endringer i markedsføringsloven for å beskytte barn og unge mot dårlig markedsføringsteknikk, sier FrP nei. Da står man på tekselskapenes side. Når vi foreslår 15 års aldersgrense, går representanten Simen Velle ut i Aftenposten og kaller det for et tulleforbud, sier at foreldre og FAU-er rundt om i Norge må ta et større ansvar. Det er snakk om store tekselskaper som tjener milliarder på at barn og unge skal ha en dårlig dag. Det mener FrP at foreldre og barn skal stå alene mot. Vi er klinkende klare på hva vi mener. Foreldre må få verktøyene, barn kan ikke stå alene i møte med store tekselskaper. Det er ikke algoritmer som skal styre hverdagen til barn, barn skal få lov til å være barn.

Her har Arbeiderpartiet igjen tatt et europeisk ansvar. Vår statsminister Jonas Gahr Støre var i Nordisk råd og anmodet om at man danner en felles aldersgrense på sosiale medier. Vi påvirker også prosesser i Europa, der man jobber med en felles lommebokordning der man kan drive effektiv aldersverifisering.

Denne problematikken er stor. Når en jente sier at hun går på sosiale medier og kontinuerlig får se TikTok-trender om hvordan bli tynnere, noe som påvirker hennes hverdag på en dårlig måte, da må vi som politikere gjøre noe med det. Når en gutt på 13 år på en eller annen Snapchat-konto blir rekruttert til kriminalitet, er det vår oppgave som politikere å regulere det.

Det FrP gjør, handler ikke om frihet for enkeltmennesket, det er å la enkeltmennesket stå alene i møte med store tekselskaper. Det vil Arbeiderpartiet alltid være imot. Så håper jeg FrP kommer hit og har lest seg opp neste gang vi tar denne debatten.

Statsråd Lene Vågslid [12:25:27]: Eg òg vil takke for ein god debatt, og for den første budsjettdebatten vi har saman.

Når det gjeld sjarmkonkurranse, trur eg kanskje andre skal få bedøme kven av oss som er mest eller minst sjarmerande i debatt, men når ein ser tilbake på dei siste månadene, trur eg partiet Høgre leier ganske godt i å bruke spalteplass på å snakke ned det som skjer i barnevernet.

La meg berre ha sagt det: Det er store utfordringar, og i regjering og når eg no er barne- og familieminister, skal eg gjera meir enn berre å levere rapportar. Det verkar som at ein del har gløymt at i juni vedtok Stortinget kvalitetsløftet i barnevernet. Kva var kvalitetsløftet i barnevernet? Jo, det var ein konkret oppfølging av institusjonsutvalet – det første utvalet som Erik Stene leidde. Forgjengaren min, Kjersti Toppe, gjorde ein veldig god jobb med kvalitetsløftet, og Stortinget slutta seg til store delar av det. Det er eg veldig glad for, for det betyr ei heilt ny innretning for institusjonsbarnevernet, der me skal sikre at ungane får den hjelpa dei treng, og der me òg no er i gang med å følgje opp Storberget-rapporten. Både justisministeren og eg har varsla at me kjem til å følgje opp delar av den rapporten raskare enn tenkt, for å sikre at me klarer å gje ungane, særleg dei som er utsette for kriminalitet, betre hjelp, omsorg og ikkje minst beskyttelse.

Det andre Stene-utvalet har fått stor merksemd i dagens debatt, og det er eg òg veldig engasjert i. Det er viktig at me får diskutert organiseringa av det statlege barnevernet. Det var under Arbeidarparti-regjeringa at det utvalet blei sett ned. For første gong har me fått ein heilskapleg gjennomgang av organiseringa, og det er ein viktig rapport, som no er på høyring, og som eg ser fram til å ha gode diskusjonar og samtalar med andre parti om, som nemnt tidlegare.

Eg vil støtte kollegaen min, representanten i komiteen, som etterlyste FrP i debatten om aldersgrenser på sosiale medium. Eg er glad for at ein deltek no. Alle parti i Stortinget med unntak av FrP har sagt at me treng å beskytte barn betre i det digitale. Heldigvis er det stor bevegelse i Europa og i Norden. Me må òg gjere meir for å beskytte barn og unge mot kommersielt press. Difor er det spesielt at FrP stemte imot endringane i marknadsføringslova i juni som vil gje Forbrukartilsynet nødvendige verktøy for å beskytte barn og unge betre mot kommersielt press på nettet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:28:32]: Hver gang man står overfor en utfordring i dette samfunnet, eller et problem, har Arbeiderpartiet kun én oppskrift, og det er forbud, reguleringer, forskrifter, veiledere, håndbøker, retningslinjer osv. Det er den eneste medisinen man har å ty til hver gang man møter på et problem.

Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å prøve en mye eldre oppskrift, som har vist seg å fungere i generasjon etter generasjon, og det er tillit og ansvar. Hva med å ta opp ansvaret den enkelte har for hva man gjør? Hva med å ta opp ansvaret foreldrene har for å oppdra sine egne barn? Hva med å ta opp ansvaret foreldrene har for å sette tydelige grenser for hva barn skal gjøre på sosiale medier, eller hva slags mat man spiser? Hva med å ha tillit til at foreldre er i stand til å gjøre det, og hva med heller å komme med virkemidler som gjør at foreldrene kan gjøre det i enda større grad enn det de gjør i dag? Det får vi aldri høre noe om. Det eneste man tyr til, er den samme gamle oppskriften med forbud, reguleringer, forskrifter, veiledere, håndbøker, retningslinjer osv. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å prøve ut den oppskriften som man har prøvd før, og som har gitt gode resultater.

For hvert eneste problem som man møter på og tyr til denne nye oppskriften fra Arbeiderpartiets side for å løse, forvitrer også tilliten og ansvaret i samfunnet – steg for steg i sak etter sak forvitrer dette. Til slutt står vi igjen med en stat som må regulere alt og styre alt fra vogge til grav, og vi er ikke i stand til å gjøre noe, ta egne valg og ha ansvar for eget liv. Det er en utvikling som Fremskrittspartiet advarer mot, og som vi mener at vi må prøve å motvirke på område etter område, sånn at vi har et samfunn der man har ansvar for eget liv og helse, og ansvar for egne barns liv og helse, og også et samfunn som faktisk gir deg tillit til at dette er du i stand til å håndtere selv og dette er ikke noe som staten må regulere hele tiden.

Liv Gustavsen (FrP) [12:30:39]: Jeg hadde ikke tenkt til å ta ordet og forlenge debatten, men jeg kan ikke la være når jeg hører representanten fra Arbeiderpartiet stå og fortelle en historie han knapt har opplevd selv. For det kan han umulig ha gjort når han henviser til at Solveig Horne, tidligere barne- og familieminister, ikke har gjennomført noe, men bare skrevet rapporter. Jeg kan minne salen om hva Solveig Horne gjorde, hvis dere ikke husker det. Hun tok initiativet til å styrke barns samvær med begge foreldrene. Hun opprettet institusjoner for psykisk helse og omsorg. Hun satte i gang et kompetanseløft i barnevernet og bevilget mange millioner til det i sin periode. Hun løftet også fram Foreningen 2 Foreldre og mottok en pris fra dem. Jeg mener at representanten fra Arbeiderpartiet bør lese sin historie hvis han mener at det bare foreligger rapporter etter henne. Det ble gjennomført praktisk politikk.

Bente Estil (A) [12:32:27] (komiteens leder): Budsjettavtalen mellom de rød-grønne for 2026 legger opp til en helhetlig kultur- og likestillingspolitikk, med en ramme på 27,1 mrd. kr, en økning på om lag 1,3 mrd. kr fra 2025. Hovedformålet med regjeringens kultur- og likestillingspolitikk er å bygge opp under de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt: demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livsutfoldelse.

I en tid da vi ser at disse verdiene utfordres i land der autoritære krefter vokser fram, er det viktigere enn noen gang å hegne om dem. Da må kulturen få være fri. For hva er det som skjer når noen vil styre den, når autoritære krefter kommer og bestemmer hvilke bøker som skal finnes på biblioteket?

Det er menneskets rett å ytre seg fritt. Når kriser rammer oss, er det fellesskapet, historiene og samholdet vi har bygd gjennom kultur, som gjør oss sterke. Det er gjennom kulturen vi husker hvem vi er, og hvem vi er for hverandre, og det er gjennom kunst og kultur vi får utfordret oss selv. Tilgangen til et mangfold av kulturuttrykk er derfor nødvendig i samfunnet. Det er da vi får mulighet til å reflektere og gjøre oss opp egne meninger om hva vi opplever. Det er sånn vi utvikler oss.

Noen ganger kan en opplevelse også gjøre at vi ser verden med helt nye øyne. Det gir oss et rikere, mer åpent og mer mangfoldig samfunn, med større forståelse for at vi er ulike, og i dagens verden er dette viktigere enn noen gang. Kultur er et barometer for ytringsfrihet og en forutsetning for en opplyst offentlighet. Vi må heller ikke glemme at kultur er forsvar og beredskap.

Så til budsjettet, som innfører konkrete tiltak for å støtte kultur, idrett og frivillig sektor.

De regionale kulturfondene er nå, etter budsjettforliket, omtrent på samme nivå som i 2025. Det betyr at fylkene får en god ramme til å prioritere hvem som skal få støtte i akkurat sin region, for det er de som kjenner kulturlivet sitt aller best. Så er det full momskompensasjon til frivillige, noe som gir midler til aktivitet rundt omkring i hele landet. Frivilligsentralene får også økte tilskudd. Rammen til frivilligsentralene er rekordhøy. Antall sentraler øker imidlertid, noe som er veldig bra, men det betyr at det blir mindre på hver enkelt. Derfor har regjeringen sagt at det skal gjennomføres en evaluering av regelverket for tilskuddene, for å se til at dette fungerer på best mulig vis, sånn at frivilligsentralene skal kunne fortsette å være brobyggere mellom frivillige organisasjoner og bindeledd mellom kommunene og lokalsamfunnene.

Og så til idrett. Idrett for barn og unge er viktig, og i lag med Norges Idrettsforbund er det utviklet en tilskuddsordning med tiltak mot økonomi som barriere for barn og unges deltakelse. Tilskuddet skal gå til idrettskretser rundt omkring i kommuner der det er mer enn 200 unger som lever i familier som sliter økonomisk.

Hvorfor er det så viktig at vi nå styrker rammen for kultur og likestilling? Kultur er et demokratisk fundament og nødvendig for sosialt samhold som bygger fellesskap, skaper tilhørighet og styrker lokal identitet. Vi må ha lavterskeltilbud rundt omkring i hele landet, til unge, til voksne og til eldre. Det fremmer helse og psykisk trivsel, og det gir god samfunnsdeltakelse.

Regjeringens budsjettforslag for 2026 viser en klar kurs. Kultur og idrett og frivillighet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bosted eller bakgrunn. Med det legger vi et grunnlag for det som tar vare på kjerneverdiene i vårt samfunn: demokrati, ytringsfrihet, felleskap og retten til fri livsutfoldelse.

Morgan Langfeldt (FrP) [12:42:09]: Frivilligheten er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det er de frivillige som stiller opp på idrettsbanen, i korpset og i nærmiljøet. De er i beredskapen, og de er i kultur- og fritidstilbudene for barn og unge. Uten frivilligheten ville svært mye av det som skaper fellesskap, aktivitet og trygghet i hverdagen, rett og slett ikke eksistert. Likevel opplever mange lag og foreninger at det blir stadig dyrere og mer komplisert å drive. De møter økte strømpriser, høyere leiekostnader, strengere krav til rapportering, mer byråkrati og uforutsigbare støtteordninger. For mange er det ikke mangel på engasjement som er problemet. Det er mangel på forutsigbarhet og handlingsrom.

For Fremskrittspartiet er det derfor helt avgjørende å føre en politikk som gjør frivilligheten sterkere og ikke mer avhengig av staten. Vi vil gi frivillige organisasjoner større frihet og mindre byråkrati, bl.a. gjennom forenklede regler og ordninger som treffer bredden, ikke bare de største aktørene.

Statlige overdrevne føringer gir ofte konsekvenser som ikke gagner fellesskapet. Et nylig eksempel på dette er pantelotteriet til Røde Kors. Fra denne uken og ut året er det ikke lenger mulig for nordmenn å gi penger til pantelotteriet. Det betyr i praksis at en av Røde Kors sine viktigste inntektskilder stenges ned i årets mest givervennlige periode. Pantelotteriet genererer over 1 mill. kr om dagen til frivillige formål – penger som nå uteblir. Årsaken er ikke manglende giverglede, men et politisk vedtak. Regjeringen har satt en maksgrense på 410 mill. kr for hvor mye som kan gis gjennom pantelotteriet, og denne grensen er nådd. Resultatet er at frivilligheten straffes for å lykkes. At Arbeiderpartiet ikke har grepet inn og justert regelverket umiddelbart, er ganske uforståelig. Frivilligheten trenger forutsigbarhet, ikke kunstige topper som stopper giverglede og rammer hjelpearbeidet, spesielt rett før jul.

Det å styrke frivilligheten handler i bunn og grunn om å styrke lokalsamfunnene. Det handler om inkludering og mestring og om å gi barn og unge trygge arenaer å høre til på. Derfor vil Fremskrittspartiet alltid stå opp for frivilligheten, ikke ved å styre den mer, men ved å la den gjøre det den kanskje kan best: skape aktivitet, fellesskap og engasjement nedenifra.

Kultur for voksne mennesker bør nok i større grad enn i dag kunne finansieres uten offentlig støtte og baseres på betalingsviljen hos publikum. Det er ikke alltid en politisk oppgave å avgjøre hva som er gode kulturuttrykk gjennom offentlige støtteordninger. Der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det imidlertid viktig at pengene kommer folk flest til gode. Når man i høst – nærmest til det kjedsommelige – har lest om mer eller mindre tvilsomme utdelinger fra Kulturrådet, kan man jo lure på om man har nok respekt for hvordan skatteinntektene til staten blir brukt. Man dytter habilitet foran seg, og Kulturrådet nærmest avviser saken.

Når offentlige midler fordeles, må ikke bare habiliteten være i orden. Den må også framstå som i orden. Når det skapes inntrykk av at de samme sitter på begge sidene av bordet, svekkes legitimiteten til de statlige ordningene. Det rammer ikke bare forvaltningen, men også alle de aktørene som ikke når fram, og som med rette forventer likebehandling.

Derfor er det nødvendig med et tydeligere, strengere, bedre og mer forståelig habilitetsreglement, kombinert med praksis som setter tillit foran bekvemmelighet. Åpenhet, armlengdes avstand og klare rolleavgrensninger – ikke byråkratiske hindringer – er forutsetningen for at offentlige støtteordninger skal fungere etter hensikten og ha tillit i befolkningen.

Barn og unge bør prioriteres når offentlige kultur- og idrettsmidler skal fordeles, slik at flest mulig kan delta. Kultur er også næring, og mange næringer klarer seg godt uten offentlig støtte. FrP ønsker at offentlige midler i størst mulig grad skal gå til nettopp barn og unge. Det er i barne- og ungdomsaktiviteten vi får mest igjen for pengene, i form av både inkludering, folkehelse, kultur og gode fritidsvaner. I tillegg vil vi styrke frivilligheten gjennom full regelstyrt momskompensasjon, slik at det blir enklere og billigere å drive lag og foreninger. Nettopp regelstyrt momskompensasjon var gjennomgangsmelodien gjennom hele tre dager med høringer i budsjettarbeidet, men er altså ikke å finne i budsjettet.

I budsjettet har Fremskrittspartiet et forslag der vi ber regjeringen innen våren 2026 komme tilbake til Stortinget med et forslag om hvordan mva.-fritaket for redaktørstyrte medier kan gjøres plattformnøytralt. Mediene er enstemmig når de mener dagens regelverk er utdatert, fordi det forskjellsbehandler journalistikk basert på distribusjonsform – papir, lyd, levende bilder eller digitalt – istedenfor innhold. Vi har til gode å høre et eneste godt argument for hvorfor dette skal være bra. Dagens medievirkelighet trenger det plattformnøytrale for bedre å kunne nå ut til alle aldersgrupper og publikum generelt.

Haagen Poppe (H) [12:53:51]: Kunsten og kulturens egenverdi er udiskutabel, og kulturens rolle og verdi blir bare sterkere av at vi lever i en stadig mer utrygg verden. Samlingspunkt og gode kulturelle leirbål hvor vi får noen felles referansepunkt er helt avgjørende for å danne samlende felleskap. Høyre danser ikke etter pipen til populistiske sløseriombudsmenn som vil kutte all offentlig finansiering av kunst, medier eller kultur, og heller ikke etter pipen til venstreradikale kulturfolk som tror at ethvert samfunnsproblem kan løses med mer penger til kunst og kultur. Vi går den gylne middelvei, slik vi alltid har gjort, og slik et fanatisk moderat parti alltid bør gjøre.

Perspektivmeldingen viser at det økonomiske handlingsrommet vil reduseres i årene som kommer. Velferdsstaten er i ferd med å gå tom for folk. Prognosene tilsier at statens utgifter vokser langt raskere enn inntektene. Dette må alle vi i denne sal ta inn over oss og være ærlige om når vi diskuterer statens pengebruk. Vi må rett og slett erkjenne at tiden for de store, nye påplussingene på budsjettet er over. Inntil vi klarer å stoppe, eller i det minste bremse, veksten i utgiftene til pensjoner og trygder, vil vi ikke få andre store vinnere enn Nav og Forsvarsdepartementet på budsjettet.

Vi må klare å snu det enorme tankskipet som heter utenforskap. Da må vi skape mer og få flere til å jobbe. Hvorfor snakker jeg om dette i denne debatten? Jo, jeg skulle veldig gjerne gitt veldig mye mer penger til kunst og kultur, men det kan jeg ikke gjøre uten et slikt handlingsrom, og det samme kunne jeg sagt i alle andre debatter som skal være i denne sal de kommende dagene.

Med det sagt: Høyre mener at det offentlige skal være en forutsigbar bidragsyter til kulturlivet, og vi er ikke prinsipielt imot at det offentlige skal være den betydeligste aktøren i finansieringen. Samtidig må det legges til rette for at kulturen får flere ben å stå på og flere økonomiske inntektskilder, i tillegg til skattefinansiering. Det ene utelukker ikke det andre.

Det finnes knapt ordninger på statsbudsjettet som bidrar til å gjøre kulturlivet mer økonomisk robust og mer uavhengig av direkte statsstøtte, eller som bidrar til å løfte kultur som næring. Forskjellen mellom høyre- og venstresiden er at Høyre ønsker å gi kulturlivet et bredere og mer uavhengig økonomisk grunnlag. Dette er ingen radikal idé utarbeidet av sløseriombudsmenn, men hvordan kunst- og kulturpolitikken stort sett er utformet i mange europeiske land og i Vesten.

Ingenting gleder meg mer enn mesener som blar opp av egen lomme for å skape glede, gode lokalsamfunn og mer skjønnhet i en tidvis stygg verden, enten pengegavene er til det lokale barneteateret eller til Oslo-Filharmonien. Kulturfeltet bør hylle dem som klarer det, og staten bør hylle og legge til rette for det gjennom egne ordninger.

I vårt alternative budsjett er det forslag som vil styrke rammebetingelsene for dette offentlig-private samarbeidet. Vi gjeninnfører gaveforsterkningsordningen og ordningen om kultur som næring. Gaveforsterkningsordningen var en enorm kulturpolitisk suksess. Dessverre skrotet regjeringen Støre den av ideologiske årsaker. I tillegg vil Høyre øke skattefradraget for gaver til 30 000 kr.

Staten skal ikke være en regissør for kulturen. Staten skal sikre rammene, scenene, infrastrukturen og friheten til å skape, for så å slippe kunstnerne til. Vi må ha mindre direkte støtte, men sterke institusjoner, gode rammeverk og flere insentiver, sånn at vi baker kulturkaken større og sikrer at flere kunstnere og kulturarbeidere får flere ben å stå på.

Siden jeg har 25 sekunder igjen, avslutter jeg innlegget jeg ikke fikk holdt i stad med å si at det nettopp er som det sto i Aftenposten: en julegave som ikke blir en varig økning, og – som det står – penger som må brukes opp på én uke.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:05:05]: Budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene for 2026 viser at vi setter fellesskap, kultur og likestilling høyt. I SVs alternative statsbudsjett har vi vært tydelige: Vi vil styrke kunstnerøkonomien, sikre arbeidsrettigheter for kunstnere og løfte den frie kunsten og kulturen i en tid da den er mer nødvendig enn noen gang.

Kunst og kultur er ikke pynt: Det er selve grunnlaget for et levende demokrati. Det er fellesskapets hukommelse og framtidens fantasi. Når vi investerer i kultur, investerer vi i ytringsfrihet, i mangfold og i et samfunn som tåler uenighet.

SV har derfor prioritert høyt å styrke kunstnerøkonomien. Altfor mange kunstnere lever i dag under utrygge økonomiske forhold, med inntekter langt under gjennomsnittet og uten de samme rettighetene som andre arbeidstakere. Vi mener at kunstnere skal ha rett til faste inntekter, pensjon og sosiale rettigheter, ikke bare applaus. Vi vil styrke ordninger som SKUDA og Musikeralliansen, noe som gir et sikkerhetsnett og en vei inn i et mer rettferdig arbeidsliv. Gjennomslaget med SKUDA har derfor vært veldig viktig for SV.

Dette er eksempler – både SKUDA og Musikeralliansen – på politikk som virker. Gjennom SKUDA får dansere og skuespillere ansettelse og mulighet for å jobbe kontinuerlig, og de gir publikum over hele landet tilgang til profesjonell scenekunst. Jeg håper at de andre samarbeidspartiene vil opprettholde disse viktige ordningene ut perioden.

Vi vil også sikre at kunstnere har vern om sitt arbeid. I en tid da kunstig intelligens kan generere bilder, musikk og tekster på sekunder, blir åndsverkloven og opphavsretten enda viktigere. Kunstnere må ha rett til å eie sitt eget arbeid, og samfunnet må beskytte den skapende kraften mot å bli utnyttet av kommersielle aktører. Den frie kunsten må jo være nettopp fri, ikke en råvare som kan kopieres og selges uten respekt for den som skapte den.

Vi lever i en tid preget av uro og usikkerhet. Demokratiet utfordres, polariseringen økes, og desinformasjon sprer seg raskere enn noen gang. Nettopp derfor er den frie kunsten og de redaktørstyrte mediene så avgjørende. Vi trenger medier som unge kan stole på, som gir kvalitet og sannhet i en tid der algoritmer og falske nyheter dominerer. Vi trenger kultur som gir rom for kritikk, refleksjon og nye perspektiver.

For SV har det vært viktig å vise at vi ønsker å styrke Kulturfondet og Filmfondet, og vi styrker folkebibliotekene i vårt alternative statsbudsjett. SV vil ha en solid satsing på folkebibliotekene for å sikre leselyst og kunnskap i hele landet. Vi løfter samisk og kvensk kultur som en del av Norges felles arv. Vi vil fjerne økonomiske barrierer for deltakelse og prioritere tilskudd til idretten og fritidsaktiviteter, nettopp for å øke deltakelsen i hele landet. Vi styrker kulturskolene, museer og kulturminner – for vi vet hvor viktig det er.

Når høyresiden kutter i kultur, kutter de i demokratiets livsnerve. FrP, Høyre og KrF velger skattekutt til dem som har mest, framfor å sikre at kunstnere kan leve av arbeidet sitt. Konsekvensene er jo klare: færre tilbud til barn og unge, mindre mangfold i kulturlivet og en ytterligere svekkelse av kunstnernes økonomiske trygghet, i tillegg til økte geografiske og sosiale forskjeller.

SV og de rød-grønne, vi velger en annen vei. Vi styrker kulturbudsjettet, vi investerer i kunstnerøkonomi, og vi sikrer arbeidsrettigheter for dem som skaper og formidler. Vi vet at et samfunn uten fri kunst blir fattigere, ikke bare kulturelt, men også demokratisk. Derfor er jeg glad og stolt av budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene. Den viser at vi kan prioritere fellesskapet framfor skattekutt. Den viser at vi kan styrke kunstnerøkonomien og arbeidsrettighetene. Den viser at vi kan løfte den frie kunsten og kulturen, og vi i SV skal fortsette å jobbe for å beskytte åndsverk, motvirke desinformasjon og sikre redaktørstyrte medier for unge, og fjerne økonomiske barrierer for deltakelse.

Vi vet at et samfunn uten fri kunst ikke er et fritt samfunn, og hver krone bevilget til dette feltet gir så enormt mye tilbake.

Maren Grøthe (Sp) [13:14:36]: Kultur, idrett og frivillighet bygger lokalsamfunn, skaper fellesskap og aktivitet og binder oss sammen. Senterpartiet er grunnleggende opptatt av at vi politisk må legge til rette for det, for en investering i frivillighet, idrett og kultur er en investering i beredskap, inkludering og gode liv over hele Norge.

Derfor har det også vært en av våre prioriteringer når vi har forhandlet om statsbudsjettet i år. Først vil jeg trekke fram at i dette statsbudsjettet får alle de over 20 000 frivillige lagene, organisasjonene og idrettslagene full momskompensasjon. Det er verdt å minne oss selv om, for bare for noen år siden, da Høyre og FrP styrte Norge, var det langt fra realiteten. Full momskompensasjon er avgjørende for å styrke grunnmuren i frivilligheten. Neste steg må være at ordningen blir regelstyrt.

Senterpartiet har i budsjettenigheten fått en rekke gjennomslag for gode kulturtiltak over hele Norge. Nå blir det en større satsing på regionale kulturfond. Det blir mer midler til frivilligsentralene og en rekke mindre og større aktører i små og store lokalsamfunn. Listen er lang, men jeg vil trekke fram et par eksempler. Leveld Kunstnartun i Ål, Ryfylkemuseet i Rogaland, Ishavsmuseet i Møre og Romsdal, Trøndelag Teater, Huset Aukrust i Alvdal, Frolands Verk i Agder og Unge Viken Teater får mer. Ja, sånn kunne vi ha fortsatt. Jeg er også glad for at vi styrker skuespiller- og danseralliansen SKUDA, som er viktig for at man skal kunne leve som kulturutøver også i mindre sentrale strøk.

Idretten står – gjennom lokale idrettslag og uorganisert drift – for Norges største fritidsaktivitet. For Senterpartiet er det et mål å legge til rette for idretten i både topp og bredde. Viktigst er det likevel at alle barn og unge skal ha muligheten til å delta. Derfor er jeg veldig glad for at det nå settes av 100 mill. kr i nysalderingen av budsjettet til ekstra innsats mot økonomiske barrierer i idretten.

Senterpartiet har også fått gjennomslag for en betydelig satsing på den viktige kulturarven vår. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider får 5 mill. kr til sitt viktige arbeid. Det blir bevilget mer til markeringen av tusenårsjubileet. Norges Husflidslag får et løft. Kystpilegrimsleia blir prioritert, og kirkebevaringsfondet skal nå etableres i Waisenhuset i Trondheim.

Vi har også en tydelig prioritering av nynorsken, med mer i støtte til både Norges Mållag, Det Vestnorske Teateret, Teater Vestland og Noregs Ungdomslag.

Budsjettenigheten innebærer i så måte i sum et stort løft for familie- og kulturfeltet. Fortsatt er det likevel mange behov. Det er flere prosjekter det ikke funnet rom til, tiltak og organisasjoner som skulle ha fått mer. Noe av det viktigste vi likevel har fått på plass, er en betydelig satsing på 4 mrd. kr mer til kommunene og fylkene, som er avgjørende for at de kan prioriterer kultur, idrett og frivillighet i sine lokalsamfunn.

Jeg vil avslutte med å takke budsjettpartnerne for et godt samarbeid på dette området. Senterpartiet er nå ikke en del av familie- og kulturkomiteen. Det skulle vi gjerne ønsket at vi var. Likevel har vi nå en nøkkelposisjon i Stortinget og et veldig stort engasjement for dette viktige feltet. Vi skal bruke den nøkkelposisjonen vi har, for å få mest mulig gjennomslag for god politikk som sikrer utvikling og gode liv over hele Norge, også for kulturen, for idretten og for frivilligheten i årene som kommer.

Remi Sølvberg (R) [13:19:06]: Kunsten forteller historier vi ikke finner i budsjettdokumenter. Den gir oss et språk som er vanskelig, vakkert og til tider ubehagelig. Det utfordrer makt, bygger fellesskap og gir rom for både glede og motstand. Derfor er kunsten så utrolig viktig, og derfor må den også være fri.

Fri kunst forutsetter mer enn fine ord og festtaler. Den forutsetter rammer som gjør det mulig å skape uten politisk styring, uten kommersielt press og uten konstant økonomisk utrygghet. Kunsten skal ikke måles i liker-klikk, og den skal ikke temmes av markedet. Den skal heller ikke styres av politiske preferanser. Skal kunsten være fri, må den ha mulighet til å blomstre. Det betyr forutsigbar finansiering, sterke institusjoner og støtteordninger som gir kunstnere tid og rom til å utvikle seg, også når resultatet ikke kan loves på forhånd.

Kulturpolitikken handler også om hvem som får tilgang. Kunst og kultur skal ikke være forbeholdt dem som har god råd, riktig bosted eller høy utdanning. Den skal tilhøre oss alle, og den skal også være tilgjengelig for barn i tidlige leveår. Ungdommen skal også kjenne seg igjen i kulturen. Folk, uansett bakgrunn, skal ha mulighet til å oppleve teater, musikk, litteratur, film og visuell kunst. Og tilgjengelighet er ikke bare et tillegg; det er selve kjernen i en rettferdig kulturpolitikk.

Når vi investerer i kultur i hele landet, investerer vi i deltakelse, identitet og fellesskap. Vi sørger for at kunsten når ut, ikke bare til de få, men til de mange. Derfor er det også viktig at kommuneøkonomien er på plass.

Så må jeg snakke litt om arbeidsvilkår i kulturfeltet, for bak forestillinger, utstillinger og konserter står det mennesker – kunstnere, teknikere, formidlere og frilansere – som altfor ofte lever med lav inntekt, usikre kontrakter og manglende rettigheter. Det må være mulig å leve av kunsten, ikke bare overleve, men faktisk å leve. Som selvstendig næringsdrivende og kunstner gjennom over 25 år må jeg si at overgangen til en forutsigbar stortingslønn er til å ta og føle på.

Et samfunn som forventer kunst, men ikke betaler for den, undergraver sitt eget kulturliv. Profesjonell kunst krever profesjonelle vilkår. Det handler om honorarer, om opphavsrett, om trygge ordninger og om respekt for arbeidet. For eksempel gir vi midler til SKUDA, slik at det også er mulig å leve mellom oppdrag. Det er bra.

Dette budsjettforliket er et skritt i riktig retning. Det styrker kulturfeltet og anerkjenner at kunst ikke kommer av seg selv. Den skapes av mennesker, og den trenger politisk vilje for å få rom. 72 mill. kr – men vi kan gå enda lenger. Rødt mener kultur er fellesskapets ansvar, ikke fordi kunsten skal være snill og ufarlig, men nettopp fordi den skal være fri, mangfoldig og utfordrende.

Et samfunn uten kunst er fattigere økonomisk, sosialt og demokratisk. Vi må derfor sikre den frie kunsten. Vi må sikre at den er tilgjengelig, at det går an å skape, at det er mulighet for deltakelse, at det er mulighet for å oppleve at tilgjengeligheten er der, at vi ivaretar og investerer i kunsten, og at vi styrker muligheten til å være nettopp kunstner.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:23:42]: Kultur er ikkje berre pynt eller underhaldning, det er sjølve pulsen i demokratiet vårt. Det gir rom for ytring, fellesskap og kritisk refleksjon. I budsjettavtalen for 2026 har MDG vore ei tydeleg stemme for å styrkje kultur, frivilligheit og mangfald, og vi har fått gjennomslag for viktige tiltak som gir kunstnarar, kulturarbeidarar og sivilsamfunnet betre rammer.

Vi veit at skapande og utøvande kunstnarar treng tillit, fridom og føreseielegheit. Vi ønskjer at driftsstøtte skal vere normalen og prosjektstøtte unntaket. Mellom anna difor er vi glade for at SKUDA, Skuespiller- og danseralliansen, får styrkt rammene sine, sånn at fleire frilansarar får tryggare arbeidsvilkår og kan leve av kunsten sin.

Frivilligheita er limet i lokalsamfunna våre, og i budsjettet styrkjer vi grunnstøtteordninga til frivilligheita, som betyr at Raudekrossen, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet har moglegheita til å rekruttere fleire frivillige og oppgradere utstyr.

Noreg har ei historie med undertrykking av urfolk og nasjonale minoritetar. Eit oppgjer med dette krev handling og prioritering i budsjettsamanheng også. Vi er langt ifrå i mål, men i budsjettet har vi sikra styrking av Sametinget og av kvenske språk og kvenske kulturtiltak. Dette gir rom for språkopplæring, festivalar og kulturarenaer som held tradisjonane levande. Vi har også fått gjennomslag for styrking av Kvensk institutt, som er ein nøkkelaktør for kvensk språk og kultur. Dette er eit lite bidrag på vegen mot å sikre at kvensk språk ikkje berre blir bevart, men får rom og moglegheit til å utvikle seg.

I tillegg er vi veldig glade for at danseløftet fann plass til Davvi – Senter for scenekunst, som får midlar til å gi dansarar og scenekunstnarar i Nord-Noreg betre produksjonsmoglegheiter og internasjonale samarbeid.

Vi har også fått gjennomslag for ei ytterlegare styrking av nynorsken, som etter kvart kan bidra til å sikre reell likestilling mellom bokmål og nynorsk.

Eit godt samfunn er eit samfunn der folk kan leve trygge liv utan frykt for å ytre seg. Det er bakgrunnen for at vi har prioritert å styrkje skeive sine rettar gjennom tilskot til organisasjonar som jobbar mot hatkriminalitet og diskriminering.

Frie og redaktørstyrte medium er avgjerande for tillit i samfunnet. Det er viktig å leggje til rette for at dei kan møte digitalisering og konkurransen frå teknologigigantane. Vi kjem til å halde fram med å jobbe for at internasjonale plattformar skal skattleggjast for verdiar som er skapte i Noreg, og vil framleis stå på for å få gjennomslag for dette.

Idrettslag og foreiningar er ikkje berre arenaer for aktivitet. Det er òg ein viktig del av beredskapen. Vi har sikra tilskot til oppgradering av idrettsanlegg og tilfluktsrom, og vi kjem til å involvere idretten i arbeidet med tryggleik i lokalsamfunna.

Dette budsjettet viser at vi kan kombinere kulturpolitikk med sosial rettferd og beredskap. Vi gir kunstnarar og kulturarbeidarar føreseielege rammer, vi styrkjer frivilligheita og sivilsamfunnet, vi tek eit reelt oppgjer med historisk urett mot urfolk og minoritetar, vi sikrar skeive sine rettar og frie medium, og vi gjer idretten til ein del av tryggleiken i lokalsamfunna. MDG er stolt over å ha bidrege til dette budsjettet. Det er eit budsjett som gir rom for fellesskap, mangfald og ytringsfridom, og som byggjer eit samfunn der kultur og frivilligheit er ei kraft for demokrati og tryggleik.

Kjerstin Lianes Kjøndal (KrF) [13:28:27]: Kristelig Folkeparti vil styrke familiene, frivilligheten og lokalsamfunnene, grunnleggende bærebjelker i et godt samfunn, men de små fellesskapene i Norge er under press. Regjeringen svekker frivilligheten og de ideelle organisasjonene, som er avgjørende for et samfunn der vi stiller opp for hverandre. Som kjent stopper Norge opp uten denne frivilligheten.

KrFs alternative budsjett prioriterer derfor tiltak som styrker sivilsamfunnet og motvirker en stadig ekspanderende stat. Vi styrker tilskuddet til frivillighetssentralene med 17,5 mill. kr og øker skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner til minst 50 000 kr årlig. Nye tall viser at organisasjonene har mistet 7,5 mrd. kr siden fradragsgrensen ble halvert. Perspektivmeldingen sier klart at staten ikke kan ta alt ansvaret framover. Da må vi styrke egenfinansiering og gi folk mulighet til å bidra. Uten frivillighet stopper altså Norge opp. Dette vet vi jo. Uten de tusenvis som hver dag gir av sin tid til idrett, kultur, eldreomsorg, ungdomsarbeid og integrering, ville vi ikke hatt det samfunnet som vi er stolte av.

Vi mennesker trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av. Et levende kulturliv er avgjørende for demokrati og ytringsfrihet. KrFs budsjett legger opp til en desentralisert kulturpolitikk med styrket finansiering av institusjoner og kulturbygg over hele landet. Vi foreslår 30 mill. kr til innkjøp av trykte bøker til skolebibliotekene, 25 mill. kr til regionale kulturfond, 10 mill. kr til rehabilitering av Kunstneres Hus og 5 mill. kr til Skuespiller- og danseralliansen. Frivillighet og personlig engasjement er bærebjelken i et fritt, sterkt og variert kulturliv, samtidig som det profesjonelle kulturlivet med dets utøvere og infrastruktur må understøttes.

Å dele opplevelser med andre er viktig for å kjenne samhørighet og fellesskap. Vi vil derfor gjennomføre et løft for barne- og ungdomskultur som gir barn og unge like muligheter til å delta i kulturaktiviteter. Dette bidrar videre til kulturell ballast, opplæring og glede i møte med ulike kulturuttrykk og større mulighet til å skape sin egen frivillighet.

Jeg vil også benytte muligheten til å rette fokus mot den økende antisemittismen vi ser. I går så vi alle terrorangrepet i Sydney mot den jødiske befolkningen. Holocaust-overlevende Alex Kleytman og flere andre ble skutt og drept. Å se at jøder blir angrepet mens de feirer hanukka, en høytid som handler om lys, håp og overlevelse, er dypt rystende. De norske jødene avlyste sin lysfest til uken med begrunnelsen at de ikke ønsker å utsette mennesker for unødig risiko, ei heller å legge mer belastning på politiet i en allerede travel førjulstid. Det er uhørt at norske jøder skal kjenne på dette.

Jeg er veldig bekymret for den dramatiske økningen av jødehat vi har sett i Norge de siste årene. Etter 7. oktober har vi sett en urovekkende utvikling. Hele syv av ti norske jøder holder sin religiøse tilhørighet skjult av frykt for negative reaksjoner. «Jøde» brukes fortsatt som et skjellsord, og synagogene i Oslo og Trondheim har strenge sikkerhetstiltak på bakgrunn av trusler fra høyreekstreme og islamister. KrF vil stå opp for de norske jødenes trygghet og sikre målrettede tiltak mot hat og diskriminering.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:35:00]: Regjeringens mål er å gi trygghet for framtiden og muligheter for alle. Det handler om trygg økonomi, trygghet for helse og trygghet for landet. Det handler om at vi alle skal kunne finne vår plass i samfunnet og ha like muligheter for å delta og bli inkludert.

Regjeringens kultur- og likestillingspolitikk skal bygge opp under de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, slik som demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livsutfoldelse. Kulturen er en del av vårt felles forsvar. Det er kulturen som gjør oss til hvem vi er. Ja, dypest sett er det kulturen vår vi forsvarer når det handler om å ta vare på landet vårt.

Derfor prioriterer regjeringen kultur og frivillighet også i krevende økonomiske tider. Neste års kultur- og likestillingsbudsjett er på 27,1 mrd. kr. Det er en økning på 1,3 mrd. kr, eller 5,1 pst., fra årets budsjett – på samme måte som denne regjeringen hvert år har sørget for realvekst i kulturbudsjettet.

Bevilgningene over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett favner en bredde av virkemidler og tiltak og er innrettet mot frivillige organisasjoner, kulturinstitusjoner, kunstnere, medievirksomheter og aktører som fremmer arbeidet med likestilling. I budsjettsammenheng snakker vi ofte om enkelttildelinger eller budsjettøkningene, men jeg synes det er vel så viktig å presentere de store linjene.

Frivillig innsats har en uvurderlig betydning for samfunnet vårt og for barn og unges oppvekstsvilkår i nærmiljøet. Regjeringen vil sikre frivillige organisasjoner gode og forutsigbare rammevilkår, slik at alle gis like muligheter til å delta i meningsfulle fritidsaktiviteter. Noe av det første vi gjorde da vi overtok i 2021, var å innfri løftet om full momskompensasjon for frivilligheten. Det har vi fulgt opp i alle årene siden. I neste års budsjett har vi foreslått å bevilge 3,1 mrd. kr til ordningen, som er en fordobling fra Solberg-regjeringens siste budsjettforslag.

Regjeringen vil gjennomføre et kulturløft for hele landet, med særlig satsing på lokal og regional kultur. I 2026 vil nær 6,3 mrd. kr bli fordelt i driftstilskudd til musikk- og scenekunstinstitusjoner og museer i alle landsdeler. I tillegg fordeles ca. 1 mrd. kr i tilskudd til ulike kulturorganisasjoner, kompetansesentre og kunstscener. Blant annet styrker vi nå dansefeltet med 10 mill. kr.

Samlet utgjør disse bevilgningene vår kulturelle infrastruktur, som skal sikre at hele befolkningen har tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet.

I budsjettavtalen er det dessuten kommet påplussinger som vil komme ulike kulturtiltak til gode. Jeg er særlig glad for at det er enighet om å styrke det lokale og regionale kulturlivet ytterligere gjennom å øke tilskuddene til regionale kulturfond.

Regjeringen vil verne om ytringsfriheten og legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte medier. Polarisering og spredning av desinformasjon kan være en direkte trussel mot demokratiet vårt. Derfor er jeg glad for at vi i dette budsjettet har fått på plass målrettede satsinger som ledd i regjeringens strategi for å styrke den sivile motstandskraften mot desinformasjon.

Deltakelse, trygghet, inkludering og mangfold er en forutsetning for et likestilt og demokratisk samfunn. Jeg er glad for å leve i et land der vi vet å verdsette frie ytringer, og jeg er stolt av å være kultur- og likestillingsminister med ansvar for gode støtteordninger som er innrettet mot det brede mangfoldet i kulturlivet og frivilligheten.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for godt arbeid og særlig berømme de partiene som har forhandlet seg fram til enighet om å gjøre et godt kulturbudsjett enda bedre.

Benjamin Jakobsen (A) [13:46:36]: 280 millioner: Det er antallet timer som legges ned i frivillig arbeid hvert eneste år – i kiosken, på fotballbanen, på sykehjemmet og i nabolaget. Hver eneste dag går tusenvis av mennesker på jobb for andre. Ingen andre land i verden kan vise til noe tilsvarende.

Det var nettopp gjennom dugnad og frivillighet at jeg ble sosialdemokrat. Jeg vokste opp i den lille bygden Follese på Askøy, og store deler av barndommen min ble tilbrakt sammen med mine foreldre på dugnad på den lokale fotballbanen. Rundt middagsbordet snakket vi ikke så mye om politikk, men vi snakket mye om fellesskap og verdien av å stille opp for lokalsamfunnet vårt. Det er nettopp disse verdiene som gjør at jeg står på denne talerstolen i dag.

Frivilligheten stiller opp for oss hver eneste dag. De gjør det uten å forvente noe tilbake, men de trenger samtidig gode rammer, og de rammene skal vi i Arbeiderpartiet sørge for. For femte år på rad fremmer vi et budsjett med full momskompensasjon til frivillige lag og organisasjoner. I 2026 utgjør dette 3 mrd. kr som går rett ut til frivillig sektor. Disse midlene skaper aktivitet og inkludering over hele landet. Dette står i sterk kontrast til da Solberg-regjeringen styrte, som aldri prioriterte full momskompensasjon.

Med Arbeiderpartiet i regjering har det aldri blitt bevilget mer penger til idretten. I 2025 ble det bevilget 4,25 mrd. kr til idrettsformål. Om lag 2,2 mrd. kr gikk til anlegg, noe som har bidratt betydelig til å redusere etterslepet.

Spillemidlene er avgjørende for å holde hjulene i gang i idretten – fra de største klubbene til de minste lagene. Da er det alvorlig at Fremskrittspartiet ønsker å fjerne enerettsmodellen for å åpne opp for utenlandske spillselskaper. Det vil føre til mindre penger til idretten og mer penger rett i lommen på utenlandske eiere. Dette er ikke bare skadelig, men det er direkte uansvarlig – og rett og slett dårlig gjort – overfor dem som hver eneste dag står på for å gi ungene våre et trygt og inkluderende fritidstilbud.

Heldigvis er ikke dette Arbeiderpartiets politikk. I dag la regjeringen frem sin plan for Norge, der vi varsler arbeidet med en ny idrettsmelding. Målet vårt er en idrett som inkluderer flere over hele landet.

Seher Aydar (R) [13:49:40]: Jeg tegnet meg for å snakke om noe helt annet, som jeg synes er oppsiktsvekkende at nesten ingen har snakket om, nemlig likestilling. Hører man på denne debatten, skulle man nesten tro at vi var helt i mål, men det er vi ikke, og jeg synes kanskje det er noe av problemet med denne debatten, at alle sier seg enige. Alle – eller nesten alle – er enige om at kvinner skal ha økonomisk selvstendighet, at vi er imot vold mot kvinner, og at kvinnehelse er viktig, men i realiteten, når vi kommer til debattenes innhold, er det veldig lite tiltak og veldig mye prat. Jeg tror det ville ha vært bedre for disse sakene om vi kunne gått litt mer inn i dem, snakket om hva problematikken er, og hva våre løsninger er, for alle partiene er ikke enige, og vi trenger egentlig ikke å late som.

Problemet er at kvinners hardt tilkjempede rettigheter jevnlig må forsvares mot angrep, og det er ikke riktig, som enkelte påstår, at likestillingen har gått for langt. Det er tvert imot: Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn og jobber i større grad ufrivillig deltid i arbeidslivet. Økonomisk selvstendighet er en viktig forutsetning for kvinners frigjøring, og så er det klart at smålige kutt i engangsstønaden og overgangsstønaden vil gå ut over spesielt kvinner som har dårlig råd.

Det andre jeg vil nevne, er kampen mot vold mot kvinner. Det er et folkehelseproblem, og det er et samfunnsproblem, som vi må behandle som det. Det er ikke en privatsak, og da må vi også kunne diskutere det politisk. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt. Over 150 000 opplever vold i nære relasjoner. Partnerdrap står fortsatt for 25 pst. av alle drap i Norge. I de aller fleste tilfellene har offeret vært i kontakt med hjelpeapparatet uten at det har klart å stanse drapene.

Så kan vi si: Nei, dette er Justisdepartementet, dette er helsedepartementet og dette er dette departementet, men det er ingen som tar helhetlig ansvar, føles det som, og noen må jo gjøre det. I dette bildet er krisesentrene livsviktige.

Det er det samme med kvinnehelse: Ja, det er helse, men det handler om at kvinner som kjønn blir diskriminert, også i helsevesenet, som gjør at det ikke blir stilt riktig diagnose for kvinnespesifikke lidelser og sykdommer. Kvinner opplever ofte at symptomene ikke tas på alvor. Grunnen til at jeg nevner det, er at de er alle en del av det samme samfunnet som vi er i. Det er jo oppsiktsvekkende at det handler om økonomi, at det handler om vold i hjemmet, at det handler om helsen – det handler om alle samfunnets områder. Det betyr at det er en skjevhet her, som vi er nødt til å ta et helhetlig ansvar for.

Helt til slutt vil jeg si at det finnes noen som gjør det, f.eks. kvinneorganisasjoner og andre som driver med likestillingsarbeid, og de organisasjonene er underfinansierte. En viktig del av dette er å støtte opp om kvinneorganisasjoner som jobber hver eneste dag for at man skal se det helhetlige bildet av det samfunnet vi lever i, som dessverre fortsatt ikke er helt likestilt når det gjelder kjønn.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:52:52]: Frivilligheten er en av de sterkeste bærebjelkene i det norske samfunnet. Den skaper fellesskap, tilhørighet og mening i lokalsamfunn over hele landet. For Høyre er ikke frivilligheten et tillegg til velferden; den er egentlig helt avgjørende for velferden. Jeg sier dette også med et personlig utgangspunkt. Jeg har lang erfaring med dugnadsarbeid, både i korps og i idretten, og jeg har sett hvor viktig det er for mange å delta – ikke bare for å steke vafler på fotballcup eller for å organisere loppemarkeder i korpset, men for å møte andre mennesker. For noen er dugnaden kanskje den eneste kontakten de har med andre i løpet av uken, et sted å høre til.

I dag lever veldig mange et liv der stadig mer er selvbetjent, digitalt og automatisert. Vi møter skjermer og automater i stedet for mennesker, og nettopp derfor er de fysiske møteplassene frivilligheten skaper, så utrolig viktige. Vi ser det i alt fra idrettslag og korps til Røde Kors sin besøkstjeneste, som bryter ensomhet for mennesker som ellers ville vært alene. Vi ser det også i Sykehusklovnenes arbeid for barn som er alvorlig syke. Midt i en krevende hverdag skaper de øyeblikk av glede og trygghet og normalitet. Det betyr enormt mye, både for barna og for familiene deres.

For frivilligheten er forutsigbarhet helt avgjørende. De ekstra midlene som kom rett før jul, som en del av nysalderingen, var selvfølgelig for frivilligheten både velkomne og viktige, og mange organisasjoner setter stor pris på dem, men samtidig vet vi at det frivilligheten selv etterspør mest, er stabile og langsiktige rammer. Det er vanskelig å planlegge aktivitet og utvikle tilbud og ta ansvar når midler kommer uventet og med svært kort tidshorisont. Det har Høyre stor respekt for.

Idretten er en helt sentral del av norsk frivillighet. Den favner både bredde og topp og barn og voksne. Bak hver trening står frivillige trenere, foreldre og ildsjeler – frivillighet i praksis hver eneste dag og kveld, hver eneste uke.

Derfor er det helt uakseptabelt at barn, unge og frivilligheten skal lide økonomisk fordi et statlig selskap har brutt regelverket. Norsk Tipping har det siste året fått betydelige bøter, i størrelsesorden rundt 120 mill. kr. Høyre mener at disse bøtene ikke skal tas fra spillemiddelpotten som går til idrett, kultur og frivillighet. Norsk Tipping må rydde opp i egne rekker uten å belaste formålene. Barn og unge, frivillige trenere og lokale idrettslag skal ikke straffes for feil som er begått av Norsk Tippings ledelse. Vi har i mange år tatt til orde for mer ansvarlig drift. Vi har pekt på at det brukes for mye penger på reklame, på konsulenter og på profilering – midler som heller burde gått til formålene.

Morgan Langfeldt (FrP) [13:56:08]: Jeg skal ikke dra dette ut i det lange, men jeg føler at det må svares opp når Arbeiderpartiets representant beskriver en opplevelse av enerettsmodellen som at det vil føre til en rasering av finansiering til idrett og frivillighet. Nei, tvert imot: Med dagens monopolordning forsvinner veldig mye penger ut av landet til store utenlandske spillselskap. Skulle vi innført en lisensordning, ville det kunne bety at mer av disse pengene ville komme idretten og frivilligheten i Norge til gode. Finland, Sverige og Danmark har allerede innført lisensmodeller, med gode resultater. Vi er i en ny tid og vi trenger nye virkemidler.

Kjersti Toppe (Sp) [13:58:07] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Helse- og omsorgskomiteen har behandla regjeringa sitt forslag til statsbudsjett. I denne innstillinga gjer komiteen greie for dei ulike partia sine prioriteringar og merknader til rammeområde 15, kapittelet under Helse- og omsorgsdepartementet, og fremjar forslaga sine om løyvingar under dette rammeområdet.

Komiteen har gjennomført ei open høyring i saka den 23. og 24. oktober. I tillegg har vi fått ei rekkje skriftlege innspel. Helse- og omsorgsdepartementet har òg skrive brev om rettingar i proposisjonen, som ligg ved innstillinga. Budsjettforliket mellom Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV, Raudt og MDG har den 5. desember 2025 lagt rammene for Helse- og omsorgsdepartementet sitt ansvarsområde på vel 300 mrd. kr, jf. Innst. 2 S for 2025–2026. Dei ulike partia vil gjera greie for budsjettforslaga sine i sine innlegg.

For Senterpartiet er det eit viktig mål å sikra at helsetenester er likeverdige og tilgjengelege i heile landet, nær der folk bur – ei desentralisert helseteneste som gir tryggleik, styrkjer beredskapen og byggjer tillit i befolkninga. I Noreg har vi skilnader i helse som heng saman med sosioøkonomisk bakgrunn og skilnader i inntekt og utdanning. For å motverka dette treng vi ein tydeleg helsepolitikk, ein tydeleg folkehelsepolitikk. Senterpartiet vil òg styrkja verdigrunnlaget og samfunnsansvaret til helsetenesta vår, ei teneste som byggjer på likeverd, rettferd og solidaritet. Vi vil ha eit offentleg helsevesen som er politisk styrt, med nasjonale mål og lokal forankring.

Det er mykje god helse i ein god kommuneøkonomi. For Senterpartiet var det viktig å styrkja kommuneøkonomien, utover det Arbeidarparti-regjeringa føreslo. Vi fekk gjennom 3 mrd. kr og 1 mrd. kr meir til fylkeskommunen.

Auka toppbemanning i barnehage er òg ei viktig folkehelsesatsing, og styrking av eingongsstønad og barnetrygd vil løfta barnefamiliane som treng det mest, økonomisk, og det er òg viktig for helsa.

Senterpartiet ønskjer å styrkja dei offentlege sjukehusa. Vi hadde ønskt meir, men er tilfredse med ein halv milliard i auka rammer, i tillegg til 100 mill. kr meir til psykisk helsevern.

Av andre gjennomslag i budsjettet vil eg trekkja fram 50 mill. kr til helseteknologiordninga i kommunane. Aktivitetstilskot til eldre er auka med 10 mill. kr, og vi skriv i merknadene at denne auken i 2026 skal tildelast Pensjonistforbundet sitt lokale arbeid for nettopp auka aktivitet og inkludering blant eldre. Pensjonistforbundet, med sine 750 lokallag over heile landet, er eit godt utgangspunkt for å bruka desse midlane veldig bra.

Senterpartiet er òg tilfreds med gjennomslaget for å få øyremerkte midlar til Amathea igjen, som driv med oppfølging av og rettleiing om abort, og til Pårørendesenteret i Stavanger, for å styrkja pårørandearbeidet. Vi er òg glade for 1 mill. kr til Verdighetsenteret, for arbeidet deira for frivillige og særleg frivilligheitsarbeidet rundt livets slutt.

Regjeringa hadde òg føreslått kutt i programmet for teknologiordning for vassbransjen. Ho hadde tilsynelatande gløymt kor viktig trygt drikkevatn er for folkehelsa og for beredskapen i Noreg. Teknologiordninga blir no oppretthalden.

I budsjettforliket har Senterpartiet òg fått gjennomslag for styrking av legevakt i distrikta. Det er veldig viktig for den lokale beredskapen der det er lengst veg til sjukehus. Vi har òg sørgt for at tannhelsetenester til personar med sterkt nedsett eigenomsorg ikkje blir kutta i. For rekruttering til helsetenesta er det sentralt at Senterpartiet fekk gjennomslag for å hindra ei sentralisering av studieplassar innan sjukepleie til Oslo, og at ein legg studieplassar i sjukepleie tilbake til Molde, Nord universitet og Universitetet i Tromsø.

På den store budsjettdagen har regjeringa fremja sin plan for Noreg, og eg synest det er spesielt å lesa at ei Arbeidarparti-regjering no varslar å føra Høgre-politikk for sjukehusa, med å skulla påleggja helseføretak å kjøpa meir tenester frå private. I planen sin nemner ikkje regjeringa offentlege sjukehus med eit ord. I ei tid der norske offentlege sjukehus står i det som vert omtalt som ei gjeldskrise, er det spesielt at det som er det tydelegaste løftet, er at offentlege sjukehus no skal kjøpa meir tenester frå private – dette som ein kommentar på ein dag der vi behandlar statsbudsjettet for helse for 2026.

Truls Vasvik (A) [14:08:29]: De to siste innleggene mine i de to siste statsbudsjettdebattene har startet med ventetider. Som alle vet, når vi gjør noe tre ganger: Ja, da blir det en tradisjon. Så da starter vi en ny tradisjon i dag. Når vi har debatt samme dag som oppdaterte ventelistetall legges fram, må det nevnes.

Arbeiderpartiets Ventetidsløftet har gitt akkurat de resultatene som var målet, like lange ventetider som før pandemien, altså på 2019-nivå. I dag kl. 10 kom oppdaterte tall, og det er all grunn til å være tilfreds. For landet som helhet er ventetidene for påbegynt helsehjelp nå på 60 dager i november. Det er 15 dager kortere enn i november 2024 og november 2023 og like mange dager som i 2019. Altså: Målet er nådd.

Ventetiden for ventende er 16 dager kortere i november 2025 sammenlignet med i fjor, og én dag kortere enn i november 2021. Antall ventende var om lag 220 659 personer ved utgangen av november. Det er en nedgang på hele 36 600 personer sammenlignet med november i fjor. Andelen fristbrudd for ventende har også gått ned. Den nedgangen har ikke kommet av seg selv. Det er knallhard jobbing fra de dyktige fagfolkene våre, det er en mer systematisk tilnærming, mange ulike prosjekter og mange ulike handlinger – ofte initiert ytterst i pasientbehandlingen, fra fagfolk som vet hvor skoen trykker.

Arbeiderpartiet i regjering og våre budsjettpartnere her på Stortinget gir oss ikke her. Derfor foreslår vi å styrke de regionale helseforetakene med 3,9 mrd. kr. Det gir muligheter til å få ventetidene ytterligere ned, slik at jeg forhåpentligvis kan følge opp tradisjonen med å skryte av resultatene også neste år.

De aller fleste konsultasjoner skjer på fastlegekontorer rundt om i hele det langstrakte landet vårt. Dette budsjettet fastholder viktigheten av fastlegen også i framtiden. Alle vi som noen ganger går i Oslo, ser reklameplakater fra ulike private fastlegetilbydere, der man kan kjøpe seg inn digitalt når fastlegen har fulle bøker. Det skaper et klasseskille som vi i Arbeiderpartiet ikke vil ha. Derfor er jeg glad for at det i dette budsjettet settes av midler til en utprøving av en kommunal nettlegeordning, som for øvrig allerede er en suksess i bl.a. Kristiansand.

Arbeiderpartiet i regjering har allerede bevist at vi klarer å følge opp planer gjennom Ventetidsløftet. Nå skal vi også løfte de eldre gjennom eldreløftet – dog ikke bokstavelig talt. Det legges opp til 1 500 heldøgns omsorgsplasser ved å sette av over 3,3 mrd. kr i tilsagnsramme. Det foreslås et nytt tilskudd gjennom Husbanken, der eldre kan søke om bistand for å oppgradere boligen sin. Vi vet at de aller fleste eldre er friske eldre, men de må ha noe å gjøre. For å øke aktiviteten blant de eldre etablerer vi en ny tilskuddsordning for frivillige og ideelle aktører.

Sist, men ikke minst: Arbeiderpartiet skal innføre en høreapparatgaranti. Eldre skal få tilgang på høreapparat innen fire måneder. Jeg tror flere av oss opplevde å møte en mann på 97 år på Eidsvolls plass for et par år siden – 97 år og ventet et år på høreapparat. Det er en fortvilende situasjon. Nå er tanken at alle skal få det innen fire måneder. Det vil også begrense alle følgeutfordringene det gir av ensomhet, sykmeldinger og i noen tilfeller forverring av demens. Det er nok noen som kan påstå at fire måneder også er for lang tid, men et sted må vi begynne. Jeg er overbevist om at dette er et ekstremt godt tiltak. Med dette grepet håper jeg at enda flere eldre kan ta del i barnebarnas henrykte gledesskrik når de åpner julegavene sine neste år. Det kan også sies at det er mulig å slå av høreapparatene hvis gledesskrikene blir for høye.

Dette budsjettet styrker vår felles helsetjeneste, den vi alle er så glad i. Fortsatt skal man få hjelp i verdensklasse når man trenger det. Det er rett og slett trygghet for helsen.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:22:05]: Jeg vil gjerne starte på samme sted som i finansdebatten.

Når folk står i helsekø, når eldre ikke får verdig omsorg, og når nordmenn med alvorlige, sjeldne sykdommer ikke får tilgang på medisiner og nye metoder, da har vi et problem, og det problemet heter regjeringen Støre. Regjeringen Støre har nemlig lagt fram et budsjett, og forhandlet fram et budsjettforlik, som svikter på det mest grunnleggende, nemlig trygghet for syke og verdighet for eldre. De kaller det ansvarlig økonomisk politikk og trygg styring. Fremskrittspartiet kaller det ansvarsfraskrivelse. For Fremskrittspartiet handler vårt alternative forslag til statsbudsjett om to ting: frihet for pasienten og trygghet i møte med både sykdom og alderdom.

Hvorfor skal pasienter stå i kø når private sykehus har ledig kapasitet? Hvorfor skal mennesker vente i månedsvis når vi har mulighet til å behandle dem nå? Regjeringen velger passivitet, Fremskrittspartiet velger handling. Vi vil bruke den kapasiteten som finnes, vi vil få folk friske og tilbake i jobb. Løsninger – ikke venting. Vi vil fjerne helsekøene, ikke bare snakke om dem, og vi vil sikre viktige helsetilbud, som nå står i fare for å bli kuttet og lagt ned landet over.

I mitt eget valgdistrikt, Troms, er spesialisthelsetjenesten i ferd med å forlate distriktene, og det skjer på statsråd Vestres vakt. Tilbudet ved Distriktsmedisinsk senter for Nord-Troms kuttes. Døgntilbudet ved de distriktspsykiatriske sentrene på Storslett, Storsteinnes og Senja skal legges ned og fjernes, og slike kutteksempler finner vi flere steder i landet. Derfor legger Fremskrittspartiet 1,7 mrd. kr på bordet for å behandle flere, stoppe kuttene og få folk tilbake i jobb. Det er trygg styring for alle som i dag venter på behandling.

Hvorfor er det sånn at pengene sitter løst når regjeringens statsråder reiser verden rundt, men når det gjelder livsviktig behandling her hjemme, må vi snu og vende på hver eneste krone? Hvorfor er det uproblematisk å bruke milliarder på bistand som ikke gir resultater, mens man nøler med å betale for medisiner som faktisk redder liv? Dette er ikke bare et paradoks – det er et svik mot pasientene. Og resultatet? Jo, det er pasienter som venter, pasienter som lider, og pasienter som mister verdifull tid med familie og venner.

Fremskrittspartiet vil ha handling, ikke byråkratiske forsinkelser. Vi vil ha raskere godkjenning av nye metoder, og vi vil ha raskere tilgang til behandling. Vi vil at Norge skal være villig til å investere mer for å sikre at pasientene får de beste medisinene – når de trenger dem. For oss handler dette om to ting, om frihet og trygghet – frihet til å kunne leve gode liv, fordi man har trygghet for at hjelpen kommer i tide.

Hva slags samfunn er vi når adressen din avgjør om du får en verdig alderdom? Hva slags omsorg er det når kommuneøkonomien avgjør om man får en sykehjemsplass, eller blir overlatt til utrygghet i eget hjem? Er det sånn vi vil behandle dem som bygde landet vårt? Dette er ikke bare urettferdig, det er uverdig.

I dag er det om lag like mange sykehjemsplasser som for ti år siden, til tross for at det blir stadige flere eldre i årene fremover, noe det også har blitt i perioden vi har lagt bak oss. Regjeringen skyver ansvaret nedover til kommunene, som allerede sliter med budsjettene. Og i budsjettforliket var det ikke en eneste kraftfull satsing for eldreomsorgen – ikke én. Resultatet ser vi: store forskjeller i kvalitet, nedleggelser av sykehjem og eldre som mister tryggheten de fortjener.

Igjen sier Fremskrittspartiet: Nok er nok! Vi vil ha en omsorg som er like god for alle, uansett hvor du bor. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at staten tar over finansieringen av eldreomsorgen. Og derfor legger vi nærmere 2,5 mrd. kr på bordet for å bygge flere sykehjemsplasser – 4 000 totalt, hvorav 3 000 nye til neste år – og for å sikre tjenestetilbudet i eldreomsorgen over hele landet, i et øremerket tilskudd til kommunene.

For Fremskrittspartiet handler dette om verdighet, om trygghet og om frihet til å leve et godt liv – hele livet. Regjeringen styrer mot en krise i eldreomsorgen. Fremskrittspartiet styrer mot løsninger.

Vi har en regjering som svikter. De prioriterer byråkrati, penger til utlandet og ulønnsomme, grønne industriprosjekter, mens folk her hjemme i Norge står i kø, enten for å få behandling, sykehjemsplass eller nye medisiner.

Fremskrittspartiet prioriterer pasienten og det norske folk først. Vi prioriterer valgfrihet, verdighet og trygghet. Det gjør vi fordi for oss er helsa det viktigste i livet.

Avslutningsvis vil jeg ta opp forslagene nr. 1–10 i saken.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:37:05]: Maktesløsheten en kjenner på når en er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. For Høyre er ikke det viktigste om folk får hjelp av det offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp – som f.eks. Ulf Hansen fra Mandal: I over 30 år har han vært gartner. Han opplevde å få en slitasjeskade i hånden og måtte ha en operasjon. Når en er gartner, er en ganske avhengig av å kunne bruke hendene sine. Han fikk beskjed om at ventetiden for å bli operert i det offentlige var på opp mot ett år. Framfor å stå i helsekø og bli sykmeldt i ett år valgte han å betale av egen lommebok for å få hjelp i det private, sånn at han kom raskere tilbake i jobb. Ja, det tok faktisk bare noen uker før han var tilbake igjen.

For Høyre er det helt meningsløst at vi som samfunn er villig til å betale for at folk går syk hjemme, men ikke er villig til å betale for at folk skal komme raskere tilbake i jobb, ved å bruke alle gode krefter for å få ned ventetidene og helsekøene. Derfor vil Høyre i sitt budsjett øke kapasiteten i sykehusene, kjøpe mer ledig behandlingskapasitet hos private aktører og se helse og arbeid mer i sammenheng med hverandre.

I VG leste jeg historien om Emilian, som bare seks uker gammel fikk en alvorlig RS-virusinfeksjon. Å lese hvordan foreldrene Celine og Dennis opplevde situasjonen, gjorde et sterkt inntrykk. Jeg unner ingen å stå i en situasjon der barnet deres blir hastet til sykehus, lagt i pustemaskin og må stå i en kamp mellom liv og død. Hvert år blir over 1 000 spedbarn lagt inn på norske sykehus med alvorlig RS-virusinfeksjon. Vi vet at det er noe som kan forebygges med å inkludere vaksine eller antistoffer i barnevaksinasjonsprogrammet, men i Norge har vi ikke gjort det. Det er et godt eksempel på den kraftige endringen Høyre vil gjøre i helsepolitikken framover. Vi vil snu opp ned på helsetjenesten og gå fra en behandlingstung helsetjeneste, som vi har i dag, over til en mer forebyggende helsetjeneste. Det er også grunnen til at Høyre i sitt alternative budsjett legger inn en større satsing på mer forebygging.

Jeg synes det er vondt å se at mennesker som sliter med rus og psykisk helse, ikke får den helsehjelpen de trenger. Andelen som trenger helsehjelp innen rus og psykisk helse, men som får nei til helsehjelp, har økt kraftig. Ja, den har faktisk økt med 60 pst. – 60 pst.! – siden Arbeiderpartiet kom i regjering. Det gjør at problemene vokser seg større. Frustrasjonen for den enkelte blir også stor – og ikke minst for pårørende som står hjelpeløse rundt.

Det er også grunnen til at Høyre vil ha en snuoperasjon innen rus og psykisk helse. Vi vil ha 100 nye rusplasser, og vi vil ha flere døgnplasser innen psykisk helsevern. Kapasiteten må økes innen både døgn- og dagbehandling. Vi trenger å få på plass flere lavterskeltilbud, og vi må gjeninnføre fritt behandlingsvalg, som jo bidro til at flere fikk hjelp, og til at ventetidene gikk kraftig ned innenfor rus og psykisk helsevern.

Høyres helsepolitikk handler om å skape et samfunn der folk får den hjelpen de trenger, når de trenger den, et samfunn der vi gir de svakeste av oss mer makt over eget liv og egen behandling, et samfunn der vi betaler for å få folk friske heller enn å forlenge sykmeldinger. Skal vi skape det samfunnet, må vi både styrke den offentlige helsetjenesten, hvor de aller fleste fortsatt vil få hjelp, og ta i bruk mer av den ledige behandlingskapasiteten hos private og ideelle når ventetiden er for lang. Derfor er satsingen i Høyres alternative budsjett nettopp å styrke sykehusøkonomien, noe som vil få ned ventetidene, sørge for at vi satser mer på forebygging og tidlig innsats, og at vi får til en skikkelig snuoperasjon innen rus og psykisk helse.

I dag har Arbeiderparti-regjeringen lagt fram sin plan for Norge. Det er ganske fantastisk at etter nesten fem år i regjering skal en altså ha en plan for hvordan en skal løse utfordringene som en selv har skapt.

Jeg tar opp det forslaget Høyre har alene.

Kathy Lie (SV) [14:52:59]: Med denne budsjettenigheten tar tannhelsereformen et stort skritt framover. Etter flere års arbeid og press fra SV har vi endelig målstreken i sikte. Nå satses det nesten 400 mill. kr ekstra på tannhelse, og regjeringen sender snart ut forslag til en full tannhelsereform. Målet er enkelt: Tannhelse skal behandles på samme måte som resten av helsetjenesten. Nå tetter vi hullene i systemet og i tennene.

Allerede høsten 2026 kommer ulike modeller for hvordan reformen kan tas i mål, og i 2027 skal det legges fram et konkret lovforslag. Dette skal gå fort, og det er satt av mye penger for at prosessen skal gjennomføres grundig. Dette bygger videre på fire år med utredning og over 1,5 mrd. kr som allerede er brukt på å styrke den offentlige tannhelsen. Dette er et stort gjennomslag for SV og viser at langvarig politisk arbeid gir resultater. Tennene er en del av kroppen, og endelig skal det lages en tydelig plan for å gjøre tannhelse til en del av vår felles helsetjeneste.

Vi er også glad for at vi stanset regjeringens forsøk på å kutte i tannhelsen til mennesker med nedsatt evne til egenomsorg, og vi styrket tilskuddsordningen til tortur- og overgrepsutsatte.

I dette budsjettet styrker vi psykiatrien med 100 mill. kr til flere døgnplasser innen psykisk helse, rus og vold. Vi styrker også aktivitetstilbudet til mennesker med rusproblemer.

SV skulle gjerne sett at vi fikk til mer på tverrfaglig spesialisert behandling som styrking av ACT, FACT og FACT ung-team, og mer til lavterskeltilbud i kommunene. Det er noe vi vil jobbe videre med. De tverrfaglige teamene har vist gode resultater og er noe alle fagorganisasjonene stiller seg bak.

Vi vil også jobbe videre med å styrke distriktspsykiatriske sentre. For mange med psykisk uhelse er terskelen for å oppsøke hjelp høy, og mange av dem som oppsøker hjelp, synes det er vanskelig å få hjelp. SV mener derfor det er viktig å styrke tilbud så nært folk som mulig.

I likhet med flere andre partier mener SV at sykehusøkonomien er kritisk og trenger et realt løft. I vårt alternative budsjett hadde vi en økning på 1,2 mrd. kr i tillegg til regjeringens økning. Nå ble resultatet av budsjettforliket en økning på 500 mill. kr. Det er en liten håndsrekning, men langt fra nok til å redde alle de tilbudene som står i fare for nedleggelse, flytting og effektivisering. Særlig kritisk ser vi at det er for de helseforetakene som har måttet bygge nye hus. Med dagens finansieringsordning, med lån fra staten som må betales tilbake med renter, kommer mange sykehus i den situasjon at de må kutte i driften. Det er ikke en bærekraftig og framtidsrettet ordning for å utvikle vår felles helsetjeneste og redusere ventetider.

I SVs alternative budsjett hadde vi satt av 150 mill. kr til styrking av føde og barseltilbudet. Vi ønsket også å følge opp flere av tiltakene fra kvinnehelseutvalgets rapport, bl.a. etablering av en nasjonal faglig komité for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv og en egen tilskuddsordning for arbeid med kvinnehelse. Vi satte også av penger til å sette i gang arbeidet med å få medisiner mot overgangsaldersplager på blå resept.

Mange av de sykdommene som bare eller i størst grad rammer kvinner, blir mangelfullt behandlet og i liten grad forsket på. I tillegg får kvinner ofte dårligere behandling for sykdommer som rammer begge kjønn, fordi forskningen er gjort på menn. Når vi vet at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og at kvinner er i stort flertall blant ansatte i helsetjenesten vår, blir satsing på kvinnehelse en kritisk viktig del av å sørge for bedre arbeidshelse og å beholde viktig kompetanse og arbeidskraft i arbeidslivet og særlig i helsetjenesten vår. Dette er et område SV vil prioritere framover.

Vi er glade for at vi klarte å styrke tilskuddsordningen og fortsatt øremerke midler til Amathea. De fyller en viktig rolle i rådgivning og samtaler rundt den vanskelige og for mange usikre tiden før, under og etter abort. Her er det et stort behov for fagpersoner som kan være til stede for dem som er usikre på om de skal fullføre et svangerskap, for dem som har bestemt seg, og for dem som opplever spontanabort og sitter igjen med tunge tanker.

Vi er godt fornøyde med at vi nå endelig ser ut til å komme videre med en helhetlig tannhelsereform, og vil selvfølgelig følge opp arbeidet med den svært tett. Det er mye annet arbeid i helsesektoren som fortsatt trenger fokus og tydelige prioriteringer. Vi må gjøre viktige grep for å bøte på bemanningskrisen. Vi må sørge for at helsepersonell har et arbeid de ikke bare holder ut med, men også trives med og har helse til å stå i. Vi må sørge for en kommuneøkonomi som sikrer forebyggende tjenester og eldreomsorg. Vi må også verne om vår felles helsetjeneste, hvor man får hjelp og behandling uansett hvor man bor, og hvilke ressurser man har. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som avgjør om man får den hjelpen man trenger.

Seher Aydar (R) [15:03:39]: Det er mye bra med helsevesenet vårt, men fellesskapets helsetjeneste er under press. Det aller viktigste vi gjør, er å sikre at de offentlige helsetjenestene er gode, tilgjengelige og billige.

Rødt har for første gang deltatt i forhandlinger om statsbudsjettet, og gjennom å være både konstruktive og knallharde har målet hele tiden vært å skape forandring til det bedre, som kan merkes i folks hverdag. Folk med dårlig råd har både dårligere helse og dårligere tilgang på helsetjenester. Siden egenandelstakene ble slått sammen, har det økt med nesten 1 000 kr. Nå fryses det for første gang. Det må bli mindre dyrt å være syk. I Rødts alternative budsjett går vi inn for å senke frikortgrensen til 2 500 kr. Nå klarte vi i det minste å hindre en økning, og det er jeg veldig glad for. De ekstra hundrelappene folk nå slipper å gå ut med før frikortgrensen slår ut, betyr noe. Det kan bety noe for hvor mye mat du kan legge i handlekurven etterpå.

Alle vet at tannhelse har vært en av Rødts hovedsaker. Det gjør meg skikkelig stolt at vi leverer på det allerede ved første anledning. Tiden for nye velferdsreformer er ikke over. Dette er startskuddet for en ordentlig tannhelsereform for alle. Først skal det jobbes ut et detaljert forslag til hvordan tannhelsetjenesten kan likestilles med andre helsetjenester, som da sendes ut på høring, og minst én modell skal være for hvordan egenandelstak og frikort kan fungere. Dette skal kunne startes opp fra 2027. Det er et fundamentalt, historisk gjennomslag og startskuddet for en ny velferdsreform. Allerede fra neste år øker Helfo-satsene med 10 pst., og det er også historisk. Det gjelder folk som har store tannhelseutgifter på grunn av sykdommer eller skader, f.eks. tannhelsesykdommer, noen krefttyper eller langvarig psykisk sykdom. Det har blir underregulert, spesielt under Erna Solbergs regjering, og nå får det endelig en økning. I tillegg styrker vi TOO-ordningen, som er for personer som er utsatt for tortur eller overgrep, eller har sterk odontofobi.

Det er noe galt med måten vi driver sykehusene våre på. Helseforetaksmodellen og dens tid må nå være over. Sykehus er ikke en butikk eller en fabrikk. Det er velferd. Dagens finansieringsmodell gjør kravene til rask gjennomstrømming av pasienter så høye at fagfolkene slutter. Det forsterker helsepersonellkrisen, samtidig som det gjør livet som pasient og pårørende mer sårbart. Det har gjort eldre til kasteballer mellom sykehus og kommune, og innsparingskravene presser fram kutt i lokalberedskap, psykisk helse og fødselsomsorg. Rødt vil både styrke bemanningen og sykehusøkonomien, og jeg er også glad for de ekstra midlene som kommer i budsjettforliket.

Rødt vil også stanse pengeflommen som går fra våre offentlige sykehus til kommersielle vikarbyråer. De pengene må heller brukes til bedre grunnbemanning. I budsjettforliket har vi oppnådd enighet om å redusere bruken av innleie, slik at det blir forsvarlig å avvikle unntaket fra innleiereglene i helse- og omsorg. Det er nå tid for å satse på god bemanning med faste og hele stillinger og gode arbeidsvilkår. Helsekronene må brukes i sin helhet på helse, ikke havne i lommene på eiere av kommersielle bemanningsbyråer. Rekrutteringsutfordringer, frafall, tidlig avgangsalder henger alt sammen med arbeidsvilkårene i helsetjenestene. Da må vi bruke pengene der de trengs – ikke på kommersielle eiere, ikke på overbetalte direktører eller på massevis av eksterne konsulenter, men på folkene.

Over mange år har det vært en massiv overføring av ansvar til kommunene uten at kommunehelsetjenesten har blitt styrket skikkelig. Med budsjettforliket styrker vi hverdagsvelferden til kommunene med 3 mrd. kr. Dette er midler som kan gå til å stanse kutt og styrke velferden. Det er selvfølgelig synd at flertallet til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i f.eks. Oslo nekter å bruke det på velferd, mens velferdstjenester for unge, eldre og syke, som hjemmetjenesten og psykisk helsehjelp, møter kutt. Da blir det litt – beklager for å bruke dette ordet – dobbeltmoralsk å stå her og si at man skal styrke eldre og psykisk helse, samtidig som man nekter å gjøre i kommunene.

Rødt går fremst i kampen mot Forskjells-Norge. Det er også en kamp for helse, leveår og livskvalitet. Vi er selvfølgelig ikke i mål med ett budsjett. Vi bruker den styrken vi har fått i valget, til å skape faktisk forandring. Framover skal vi også bygge en sterkere venstreside, for det trengs når vi skal få ned levekostnadene og bedre levekårene for folk flest.

Helt til slutt vil jeg takke Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG for samarbeidet og for at vi sammen har bedret budsjettet.

Marius Langballe Dalin (MDG) [15:16:13]: Det viktigaste vi kan gjere for helsetenesta, handlar om dei tre t-ane: tillit, tryggleik og tid.

Vi bør gje tryggleik for dei som jobbar i helsetenesta. Eg kjenner sjølv på det når eg jobbar der – og det gjorde eg sist i november – den litle utryggleiken som heile tida er i kvardagen, for om vi har gjort nok, om vi har sjekka nok, og om vi har dokumentert godt nok. Vi må gje tillit til dei fantastisk dyktige fagfolka som kan jobben sin, veit kva som trengst, og brenn for å gje gode helsetenester til befolkninga vår. Vi må gje tid til å vere hos pasienten og til å gjere jobben for pasientane våre.

Det er mange hindringar for dette. Det er tungvinte journalsystem, tungvinte rutinar, mykje kontroll og rapportering oppover og ei lang rekkje ting som er stein i skoen for dei som har skoen på. Difor må vi sjå kva vi kan gjere med dette gjennom betre leiing, gjennom mindre styring og pålegg frå Stortinget, og i det heile teke gjennom å forenkle kvardagen. Då treng vi leiarar som er tett på, som er nede i avdelinga, anten ein er direktør eller mellomleiar, og som skjøner kva det går i, sånn at ein kan gjere dei riktige tiltaka.

I dette budsjettet er det heldigvis mykje å glede seg over, sjølv om vi sjølvsagt gjerne skulle nådd lenger. Vi er glade for at vi fekk på plass midlar til Amathea, og for at vi kan vidareføre eigenandelstaket med same kronebeløp, slik at det reelt sett gjev meir igjen i kassa for dei som har helseproblem og dårleg råd. Ikkje minst er vi i Miljøpartiet Dei Grøne glade for at vi klarer å satse meir på psykiatri og rusomsorg gjennom eit styrkt aktivitetstilbod for rusmiddelavhengige og fleire døgnplassar i psykiatrien. Så er eg spesielt glad for at vi jobbar vidare med betre kvalitet til lokalsjukehusa. Vi fekk gjennom eit tilbod for Sogn og Fjordane, der vi skal ha eit minst like godt tilbod i lokalsjukehusa våre, for dei er sjølve grunnmuren i helsetenestene. Dette har vi god dialog med helseministeren om, og eg er sikker på at vi skal få til mykje bra i året som kjem.

Eg er oppteke av at vi verkeleg tek tak i det som trengst, nemleg å få på plass effektive personalsystem – ikkje berre brukbare personalsystem, slik det er i dag – og at vi kan ta kloke val i helsetenesta, slik at vi bruker ressursane på dei som treng dei mest, ikkje på unødvendige utgreiingar og rapportar.

Som sagt må vi ha leiarane ned i avdelingane. Den enorme rapporteringa oppover og konsentrasjonen om ein masse møte og alt som ikkje genererer gode helsetenester, må vi gjere noko med. Vi må fjerne steinen i skoen til dei som har han på.

Igjen: Det viktigaste vi driv med, er å leggje til rette for at dei fantastiske fagfolka gjer den jobben dei kan, og gje dei tid, tryggleik og tillit.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [15:27:44]: En grunnleggende forutsetning for et velferdssamfunn med høy tillit er en velfungerende helsetjeneste der alle kan være trygge på å få rett hjelp til rett tid. Vi står overfor store utfordringer. Tusenvis av nordmenn står i lange køer for helsehjelp, psykiatrien bygges ned til tross for behov for å øke kapasiteten, det er mangel på personell, særlig i distriktene, og eldreomsorgen vår er ikke rigget for de store utfordringene som ligger foran oss.

Det er behov for store strukturelle endringer i styringen av norsk helsevesen, men det fjerner ikke det faktum at det er store behov som både kan og må løses helt uavhengig av dette. Pengene må i større grad følge pasienten, ventetidene må ned, vi må skape attraktive arbeidsplasser for framtiden, rekrutteringen må opp, og eldreomsorgen må ha kapasitet og kompetanse og være rigget for en helt ny situasjon.

KrFs budsjett styrker sykehusene med nær 1,5 mrd. kr, og det trengs i en situasjon der sykehusene kutter i pasientbehandlingen for å kunne betale rentene til staten etter nødvendige investeringer.

Det er også gledelig at ventetidene nå går litt ned, men det er fortsatt langt til målet. Pengene må i større grad følge pasientene, og private og ideelle aktører som kunne bidratt mer, må få lov til å slippe til.

Helsetjenesten er vår framtids viktigste arbeidsplass, og da må det også være den aller mest attraktive. I dag er attraktiviteten så å si på bunn, og det må vi snu gjennom bedre oppgavedeling, gjennom å ta i bruk teknologi som kan spare personell, og ikke minst gjennom å styrke rekrutteringen for en bedre grunnbemanning.

Antallet eldre vokser raskt, og behovet for tilrettelagte boliger og sykehjemsplasser øker drastisk. Mange eldre og deres pårørende står i dag i en helt usynlig kø, fortvilet over at sykehjemsplassen ikke finnes når behovet er som størst. Derfor foreslår vi 1 000 flere heldøgns omsorgsplasser i vårt budsjett.

Vi vil også løfte kvinnehelse gjennom mer forskning, tydeligere retningslinjer og helsetjenester med mer bevisst kjønnsperspektiv, en egen kvinnehelsepott, i tillegg til å styrke overføringene til forskning på hjertehelse blant kvinner.

Fødsels- og barselomsorgen må styrkes, ikke svekkes. Jordmødre melder om høyt arbeidspress og lav grunnbemanning. Erfarne slutter fordi presset er for høyt og tillegg fjernes, og jordmorstyrte enheter legges ned. Skal flere ønske å få barn, må det også oppleves trygt å gå gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. Altfor mange opplever akkurat denne perioden som krevende, og at hjelpen ikke strekker til.

I 2024 tok 739 mennesker sitt eget liv. Det er det høyeste antallet som noen gang er registrert. Psykiske plager og lidelser er blant våre største folkehelseutfordringer. Det fører til betydelig helsetap, svekket livskvalitet og økt utenforskap. Likevel mangler vi en tydelig nasjonal prioritering som står i forhold til alvoret. Vi vet at selvmord kan forebygges, og at målrettede tiltak redder liv. KrFs budsjett styrker det psykiske helsefeltet med en opptrappingsplan, flere døgnplasser, en styrket ordning for rask psykisk helsehjelp og utvidelse av tilbudet til flere kommuner, og Livslosen.

Jeg må si det var skuffende å lese budsjettforliket. Det var en liten styrking av sykehusene, ja, men langt fra nok. Det var ingenting til flere sykehjemsplasser, det var kutt i kommunal rusomsorg og kutt i forebyggingstiltak. Det er det motsatte av det vi trenger. Vi må forebygge mer, ikke mindre. Vi må få ventetidene ytterligere ned, fra det de er i dag, ta i bruk de private og ideelle tilbyderne. Vi må sikre at de som trenger det aller mest, får hjelpen når de trenger den.

Jeg tar opp det forslaget KrF har alene.

Marit Vea (V) [15:39:56]: Venstre ønsker seg en sterk offentlig helsetjeneste som gir likeverdige tjenester, uavhengig av bosted og lommebok. Men skal vi bevare den sterke offentlige helsetjenesten, må vi bruke ressursene våre mer effektivt, vi må ta bedre vare på helsearbeiderne våre, og vi må ta i bruk ny teknologi.

Siden Venstre dessverre ikke sitter i helse- og omsorgskomiteen, vil jeg bruke litt tid på å begrunne de satsingene som vi ønsker oss i helsepolitikken framover. I vårt alternative budsjett satser vi på kvinnehelse, fødselsomsorg, psykisk helse og rusomsorg.

Når det gjelder kvinnehelse og fødsels- og barselomsorg, vil vi ha hormonbehandling ved overgangsalder på blå resept som hovedregel. Mange kan få god hjelp, men dagens kriterier mener vi er for strenge. Vi vil også utdanne flere jordmødre og bygge en mer sammenhengende fødsels-, svangerskaps- og barselomsorg.

Når det gjelder psykisk helse, vil vi styrke lavterskeltilbudene i kommunene, utvide samarbeidet med spesialisthelsetjenesten, og vi vil ha flere psykologer med offentlig avtale for å få ned ventetidene, og særlig prioriterer vi rask psykisk helsehjelp. Ikke minst prioriterer vi rusomsorg. Der er Venstre en tydelig kontrast til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, MDG og SV, for mens de fjerner hele tilskuddsordningen for kommunalt rusarbeid, vil Venstre styrke den. Når kommunalt rusarbeid ikke lenger er en nasjonal ordning, vet vi at rusfeltet i altfor mange kommuner taper i konkurransen med mer synlige behov, som vei eller eldreomsorg.

Siden Venstre har fremmet seks løse forslag til denne saken, vil jeg bruke resten av taletiden min på å begrunne dem helt kort.

For det første, forslaget om å sikre kapasiteten i helsestasjon- og skolehelsetjenesten og å innføre årlig rapportering: Når regjeringen legger om tilskuddsordningen, er risikoen stor for at intensjonen om styrking ikke blir fulgt i praksis. Da risikerer vi å svekke kapasiteten i førstelinjen for barn og unge, der vi vet at forebygging fungerer aller best.

For det andre må vi ha bedre verktøy for bemannings- og kompetansestyring i kommunale helse- og omsorgstjenester. Med gode digitale planleggingsverktøy kan vi redusere unødvendig vikarbruk og gi de ansatte mer forutsigbarhet. Dette er moderne, smart offentlig styring.

For det tredje vil vi ha en systematisk gjennomgang av skift og turnus i helse- og omsorgstjenestene. Vi vet at helse- og omsorgsyrkene er kvinnedominerte, med svært høy vakt- og turnusbelastning. En mer rettferdig organisering av arbeidstid vil gjøre det mulig å stå lenger i jobben.

For det fjerde: Ansatte skal ha tilgang på nødvendig arbeidsverktøy, og de skal få det dekket. Dette er et enkelt, men viktig HMS-tiltak. Arbeidstøy er ikke noe luksus. Det er en grunnleggende trygghet og en kvalitet i hverdagen.

For det femte vil vi ha tiltak for å hindre tidlig avgang fra sykepleieryrket. Det kan være bedre arbeidstidsløsninger, mulighet for tilpassede seniorordninger og sterkere faglig støtte, som gjør at høyt utdannede fagfolk kan bli i yrket lenger.

For det sjette ønsker vi en nasjonal anbefaling for lederlinje og lederkapasitet. Gode tjenester krever gode ledere. I dag er førstelinjeledere i helse- og omsorgstjenesten ofte overbelastet med mange ansatte og lite systemstøtte. En nasjonal anbefaling gir retning og kan sette standarder som trengs.

Dette er konkrete, gjennomførbare og kunnskapsbaserte forslag. De styrker tjenestene for barn og unge. De bygger et smartere og mer effektivt helsevesen, og de sørger for at fagfolk kan stå lenger i jobb. Alt sammen er helt i tråd med Venstres verdier og prioriteringer, og jeg håper at Stortinget vil støtte disse forslagene.

Jeg tar opp forslagene.

Statsråd Jan Christian Vestre [15:50:16]: Velferdsstaten er den beste helseforsikringen vi har i Norge. Norge har blant verdens beste helsetjenester, og det skal vi sammen sørge for også i framtiden. Budsjettet regjeringen og samarbeidspartiene har blitt enige om, og som Stortinget i dag skal behandle, sørger nettopp for at vi beholder verdensledende helsetjenester, trygghet for helsen, og at vi utvikler vår felles helsetjeneste for framtiden – fornye, forsterke og forbedre.

I mai 2024 lanserte regjeringen Ventetidsløftet – et partnerskap for å få ned ventetidene ved norske sykehus. Dette arbeidet har gitt resultater. Fra og med juni 2025 har ventetidene på norske sykehus vært tilbake på nivået før pandemien. Senest i dag kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet som bekrefter den utviklingen. Dette er viktig, for alle i Norge skal være trygge på at de får helsetjenester av høy kvalitet når de trenger det, og at vår felles helsetjeneste skal være det naturlige førstevalget.

Det er grunnen til at vi sammen med budsjettpartnerne nå foreslår å styrke de regionale helseforetakene med 3,9 mrd. kr. Innenfor den foreslåtte veksten skal 40 mill. kr gå til helseteam tilknyttet barnevernsinstitusjonene og 100 mill. kr gå til døgnplasser for psykisk helse, rus og vold. Regjeringen foreslår også lånebevilgning til fem nye store sykehusprosjekter med lånerammer på 26,3 mrd. kr og om lag 580 mill. kr i lånebevilgning for 2026.

Jeg har også mottatt rapporten som følger opp Stortingets vedtak om en analyse av fordeler og ulemper med Helseplattformen. Rapporten viser at Helseplattformen har bidratt til forbedring i de kommunale tjenestene, bedre samhandling, men at det fortsatt er utfordringer knyttet til brukervennlighet, særlig for ansatte i sykehus. Dette forutsetter og forventer jeg at Helse Midt-Norge kommer til å følge opp i fortsettelsen.

Det er igjen tid for å reformere våre helse- og omsorgstjenester. Vi går inn i en epoke med store endringer, og regjeringen vil gjerne samarbeide med alle partier på Stortinget, om både helsereform og helsepersonellplan.

I tillegg bidrar Prosjekt X, som er et samarbeid mellom KS og regjeringen, til at vi nå får gjennomført lokale utprøvinger der innovative kommuner og innovative sykehus kommer sammen for nye måter å organisere en mer sammenhengende helse- og omsorgstjeneste på. Medregnet 40 mill. kr innenfor veksten i sykehus foreslår vi totalt 80 mill. kr til slike utprøvinger i 2026. Sammen med anbefalingene og modellene vi får fra helsereformutvalget, vil dette i sum gi oss et solid grunnlag for å reformere helse- og omsorgstjenestene våre, slik at alle innbyggere i Norge kan oppleve at vi har én felles helsetjeneste, der en ikke er kasteballer og svingdørspasienter, uansett om det er kommunen eller spesialisthelsetjenesten som gir hjelp.

Vi skal også stille opp for våre eldre, det skulle bare mangle. Derfor har regjeringen lagt fram Eldreløftet. Vi foreslår nesten 3,4 mrd. kr i tilsagnsramme til 1 500 heldøgns omsorgsplasser og 89 mill. kr til et helt nytt tilskudd til oppgradering av private boliger, for å gjøre det enklere for eldre å bo trygt hjemme så lenge de selv ønsker.

Regjeringen vil også innføre en høreapparatgaranti på fire måneder, og foreslår 38 mill. kr til personell og kompetanseheving innenfor hørselsomsorgen. For å øke aktiviteten blant eldre foreslår vi videre 70 mill. kr til en helt ny tilskuddsordning for frivillige og ideelle aktører, slik at vi får mobilisert den eldrekraften som er i samfunnet.

Vi fortsetter også arbeidet med rekruttering av personell til kommunale helse- og omsorgstjenester og foreslår 100 mill. kr til et helt nytt rekrutteringsprogram for å få unge utenfor arbeid inn i helse- og omsorgstjenesten.

Vi har også lagt fram en opptrappingsplan for psykisk helse, en opptrappingsplan som faktisk kommer med penger. Styrkingen skal være på 3 mrd. kr permanent over 10 år. Med dette budsjettforslaget har vi trappet opp med om lag 1,2 mrd. kr, og vi følger opp også neste år.

Vi jobber for at vår felles allmennlegetjeneste skal være førstevalget for innbyggerne også i framtiden. Derfor foreslår vi penger til utprøving av kommunal nettlege, og vi foreslår penger for at sykepleiere skal kunne utløse refusjon for konsultasjoner utført på delegasjon av fastlegen. Også dette er et arbeid for å fornye, forsterke og forbedre helsetjenesten vår, gjennom å modernisere og digitalisere allmennlegetjenesten og bidra til mer tverrfaglige fastlegekontorer.

Regjeringen er opptatt av å holde egenbetalingene på et lavt nivå. Vi skal også i framtiden ha gode, rettferdige ordninger. Derfor foreslår vi bl.a. 30 mill. kr til å øke aldersgrensen for egenandel hos fastlege og legevakt fra 16 til 18 år fra og med 1. august 2026.

God tannhelse er viktig. Gjennom budsjettforliket med våre gode samarbeidspartnere er det satt av nesten 400 mill. kr til å styrke tannhelsetilbudet og sette i gang et arbeid med en konkret tannhelsereform.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke for det gode samarbeidet med SV, Senterpartiet, Rødt og MDG. Sammen foreslår vi et budsjett for bærekraftige helse- og omsorgstjenester i dag og inn i framtiden.

Farahnaz Bahrami (A) [16:16:47]: Kvinnehelse krever mer – mer enn fine ord.

Altfor lenge har kvinners helse vært nedprioritert i helsepolitikken. Diagnoser som f.eks. endometriose, senskader etter gynkreft, overgangsalder og andre sykdommer har ikke fått den oppmerksomheten de fortjener. Derfor er det viktig at regjeringen i statsbudsjettet for 2026 følger opp den nasjonale kvinnehelsestrategien med konkrete tiltak.

Som en kvinne som har ansvaret for kvinnehelsepolitikken, er jeg glad for å se at Arbeiderpartiet i regjering prioriterer kunnskap og tilgjengelig informasjon som et grunnleggende virkemiddel for bedre helse. I 2026 videreføres satsingen på kvinnehelse gjennom bl.a. digitale løsninger som kvinnehelseplattform. Plattformen samler forskningsbasert kunnskap og gjør den tilgjengelig for kvinner, pårørende og helsepersonell – et viktig bidrag til mer likeverdige helsetjenester.

I 2026 skal vi også investere mer i kvinnehelseforskning gjennom Norges forskningsråd. Eksempelvis er det planlagt om lag 90 mill. kr til prosjekter som styrker kunnskap om kvinnehelse. Dette er ikke symbolpolitikk. Det er praktisk helsepolitikk som bygger bro mellom forskning, frivillighet og offentlig helsetjeneste. Når kvinner får bedre informasjon, styrkes også muligheten for tidligere diagnose, bedre behandling og økt livskvalitet.

I kontrast ser vi at Høyre og Fremskrittspartiet i sine alternative budsjetter for 2026 i liten grad foreslår målrettede kvinnehelsetiltak. Å prioritere generelle helsetiltak løser ikke de strukturelle utfordringene kvinnehelsefeltet står overfor. Uten kunnskap og målretting risikerer vi at kvinners helse nok en gang blir salderingspost.

Nå om dagen er det blitt svært lett å være opposisjonspolitiker. Høyre kritiserer oss for at kvinnehelsemilliarden ikke var med i budsjettet vårt. Samtidig har de selv ikke klart å finne dekning for dette i sitt eget alternative budsjett. Det går likevel lett under radaren fordi de ikke har ansvar for å levere på sine løfter.

Statsbudsjettet vi legger fram, er et ansvarlig og solidarisk budsjett. Det inneholder bl.a. bevilgninger til støtte til internasjonalt arbeid med kvinners helse, noe FrP har kuttet betydelig av, ikke under helse, men utenriks. Jeg rekker ikke mer enn dette, president.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [16:20:09]: Det sies at den friske har tusen ønsker, mens den syke bare har ett. Helsen er vår mest verdifulle eiendel. De fleste av oss ønsker egentlig ikke å komme i kontakt med helsetjenestene våre, kanskje med unntak av ved lykkelige omstendigheter som et nytt liv, men vi må trygge folk om at helsetjenestene finnes der når sykdom inntreffer og hverdagen vakler. Livet til hver og en av dem som står i den situasjonen nå, hviler i at vi har gjort den jobben godt, både strukturelt og finansielt. Den tryggheten mangler nå.

Gjennom flere år har sykehusene, eldreomsorgen, psykiatrien, familiestasjonene og helsestasjonene vært underdimensjonert og underfinansiert. Det klattes på systemer som ikke fungerer, helsekøene er fortsatt lange, psykiatrien nedskalerer, psykiatriske sentre trues med nedleggelse, flere blir avvist i spesialisthelsetjenesten, eldreomsorgen vakler, medisiner som godkjennes i våre naboland, avvises eller står i lange saksbehandlingskøer i Norge, og kiropraktorene som behandler Norges største sykefraværsgrunn – muskel- og skjelettlidelser – får nok et dramatisk kutt.

Skattebetalernes penger skal forvaltes klokt. Derfor er det uklokt at mennesker står utenfor arbeidslivet fordi de venter i lange behandlingskøer. Det er uklokt at mennesker og deres pårørende får sin livskvalitet sterkt redusert fordi frister i sykehusene brytes. Det er uklokt at helsetjenester som er tilgjengelige, står ubrukt, mens folk venter på behandling.

Det ville vært klokt å styrke sykehusbudsjettene. Det ville vært klokt å benytte den ledige kapasiteten vi har tilgjengelig, til sykehusbehandling, rehabilitering, habilitering, psykiatri og rusomsorg. Og FrP gjør nettopp det. Vi styrker sykehusbudsjettene betraktelig og benytter ledig kapasitet hos private og ideelle aktører.

Vi hører ofte at vi går tom for folk før vi går tom for penger. På sikt er det nok mye sannhet i de ordene, men nå, akkurat her og nå, er det penger som mangler i helsetjenesten vår. Og det som ligger på bordet nå, monner ikke.

Kalnes sykehus har ikke tilfluktsrom. Det er sykehuset til 350 000 mennesker, og i den tiden vi lever i nå, i en utrygg verden og en situasjon vi ikke har stått i på mange tiår, er dette ikke et eksempel på god beredskap. Nå skal Kalnes sykehus bygges ut for milliarder av kroner med et nytt stråle- og somatikkbygg. Når spaden settes i jorden, er tiden inne for å gjøre rett og sikre Kalnes sykehus et tilfluktsrom. Sykehuset selv ønsker det, og kravene om tilfluktsrom ved bygging av større bygg er på vei tilbake. Likevel vil ikke Arbeiderpartiet ta i det. Det er kritikkverdig, korttenkt og egentlig ganske overraskende. Det trygger ikke oss som bor i denne regionen. Men FrP vil fortsette jobben. Vi trenger et tilfluktsrom på Kalnes.

Margret Hagerup (H) [16:23:33]: Eldrebølgen handler ikke bare om hvor mange eldre vi blir, men om hvilke valg vi tar. Den handler om holdninger til alder, ansvar og frihet. Mange eldre kan og vil bidra lenger, og da må vi se på både kompetanse og funksjonsevne, ikke fødselsår. Samtidig må flere kunne bo trygt hjemme så lenge de ønsker. Da holder det ikke med gode intensjoner alene. Da må vi sørge for riktige boliger.

Trygghetsboliger er helt avgjørende hvis flere eldre skal kunne leve selvstendige, sosiale liv, og hvis vi samtidig skal forebygge behovet for stadig flere heldøgns omsorgsplasser. Regjeringen varslet i sin bo-trygt-hjemme-reform i 2023 at den ville etablere en tilskuddsordning for bygging av trygghetsboliger i kommunene, slik regjeringen Solberg hadde foreslått. Men den ordningen er fortsatt ikke kommet. I statsbudsjettene for 2024, 2025 og 2026 finner vi ingen tilskuddsordninger for trygghetsboliger. Til tross for store ord, brede allianser og nye utredninger står kommunene fortsatt uten et konkret virkemiddel for å bygge det boligtilbudet vi vet vi mangler mest mellom enebolig og sykehjem.

Det er et problem, for i dag mangler mange kommuner i distriktene nettopp egnede boliger som gir eldre trygghet, fellesskap og nærhet til tjenester, uten at de trenger heldøgns omsorg. Når slike boliger ikke finnes, flytter mange for sent, og behovet for mer omfattende tjenester øker raskere enn nødvendig. Det er verken god eldrepolitikk eller god ressursbruk.

Høyre prioriterer derfor bygging av trygghetsboliger i vårt budsjett. Vi vil legge til rette for økt offentlig-privat samarbeid, gi kommunene større fleksibilitet, ha mindre detaljstyring i Husbankens regelverk og etablere økonomiske virkemidler som faktisk gjør det mulig å bygge. Trygghetsboliger er ikke et tillegg i eldreomsorgen – de er en forutsetning for å kunne bo trygt hjemme, og at den politikken skal lykkes.

Regjeringen viser til arbeid i eldreboligalliansen og at man vil komme tilbake til saken, men eldre som i dag bor i uegnede boliger, kan ikke bo i en rapport. Kommunene kan ikke bygge uten løfter om finansiering, og Stortinget kan ikke nøye seg med uklare tidslinjer når behovet er åpenbart.

Ja, det er riktig å tilpasse eksisterende boliger, og ja, heldøgns omsorgsplasser vil fortsatt være nødvendig, men uten et krafttak for trygghetsboliger i distriktene vil presset på hjemmetjenestene og sykehjemmene bare øke. Skal flere kunne bo trygt hjemme lenger, må de ha et hjem som er tilpasset alderdommen. Det krever handling og ikke flere runder med utredning. Høyre er klare til å prioritere trygghetsboliger, for de gir eldre frihet, de gir kommunene handlingsrom, og de gir velferdsstaten bedre bærekraft.

Det er på tide at regjeringen følger opp sitt eget løfte – hvis det da ikke bare var nok et tomt løfte.

Kai Steffen Østensen (A) [16:26:47]: Historiefortellingen om dem som har bygd landet, er en fortelling om hvordan generasjoner stiller opp for hverandre, om hvordan mennesker født i ulike tiår utgjør det bunnsolide fellesskapet Norge er, med små forskjeller og store muligheter. Det er muligheter som er skapt med levd liv og tydelige arr – for min generasjon.

Denne historien minner oss på hvorfor Norge er Norge – om generasjonskontrakten som slår fast at vi får gratis utdanning som unge for å jobbe, at vi betaler skatt for å få gratis helsetjenester og et sikkerhetsnett når vi snubler, og at vi pensjonerer oss når vi har lagt ned innsatsen i arbeidslivet, for de av oss som kan det. I denne fortellingen hører det med at vi skriver folkehelsehistorie – med en million alderspensjonister. Det er muligheter og utfordringer vi må ha med oss som bakteppe når nabolag over hele Norge skal omstille seg, sånn at vi bruker folk og ressurser best mulig. Det er det eldreløftet til Arbeiderpartiet og Stortingets flertall handler om.

I altfor lang tid har vi diskutert politikk for eldre som bare eldreomsorg. Derfor tar eldreløftet vi i dag vedtar, også på alvor de hundretusenvis av friske, raske eldre som utgjør eldrekraften vår. Vi gjør en historisk prioritering på rød-grønn side. Vi setter av en millionsatsing til eldrefrivillighet. Vi sørger for at eldre som kan og vil, skal kunne bo trygt hjemme lenger, fordi staten betaler for deler av oppgraderingen som må til.

Vi tar på alvor at livskvalitet og forebygging av ensomhet og demens henger sammen med muligheten til å kunne høre. Hørselstap er en funksjonsnedsettelse mange eldre opplever. Høreapparatgarantien vi innfører, er derfor helt nødvendig. Folk skal få bedre livskvalitet, samtidig som vi med garantien intensiverer kampen mot en dødelig sykdom – en kamp som skal følges opp i Demensplan 2030.

Det skal være greit å være gammel her til lands, var det en kar som sa til meg da jeg var på besøk på et eldrehjem. Det er sant – både når du er frisk, og når du trenger at fellesskapet stiller opp for deg. Derfor prioriterer vi flere heldøgns omsorgsboliger og sykehjemsplasser i vårt budsjett, for dem som trenger det. Vi styrker innsatsen for å rekruttere flere fagfolk til hjemmesykepleien, med et nytt rekrutteringsprogram for å møte dem som har behov for det. Vi gir kommunene et bedre handlingsrom for hverdagsvelferden når kommunerammen økes med om lag 8 mrd. kr.

Summen er et eldreløft som peker retning. I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet har vi et helhetlig eldreløft som jeg er stolt av å stå bak. Det er et løft som ikke aksepterer Fremskrittspartiets ønske om å diskutere gårsdagens statistikker, men som faktisk setter fart for et aldersvennlig samfunn med trygghet for helsen vår.

Ragnhild Bergheim (A) [16:29:58]: Vi står overfor store utfordringer i helsesektoren. Helsepersonellkommisjonen har avgitt sin NOU, Tid for handling, der et viktig stikkord er oppgavedeling: Hvordan bruke ressursene på best mulig måte i en framtid med flere eldre og færre yrkesaktive?

Helseteknologi vil være en sentral faktor i dette arbeidet, og kommunene må settes i stand til å ta i bruk slik teknologi så raskt som mulig. Etter at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen etablerte helseteknologiordningen i 2024, har vi sett et massivt taktskifte fra kommunene. Ordningen gir drahjelp til kommuner som innfører ny helseteknologi, og vi ser at kommuner går sammen for å gi helsetjenesten et digitalt løft. Jeg nevner som eksempler Bodø og 21 kommuner som har anskaffet en ny journalløsning som vil gi over 240 000 innbyggere og 13 000 helsepersonell et moderne og mer effektivt arbeidsverktøy. Tilsvarende samarbeid finnes i Værnes-regionen, Kongsberg, Innlandet, Telemark og Vestfold, Agder, Stavanger, Bergen, Nordfjord og Sunnfjord. Dette løser mange utfordringer og hadde ikke vært mulig uten denne ordningen.

I tillegg skal ordningen bidra til stabile rammebetingelser for leverandører med mål om å øke investeringer på dette feltet, og ordningen skal utvides gradvis. Over 300 kommuner mottar tilskudd fra helseteknologiordningen til teknologi som sparer tid hos helsepersonell og bidrar til at innbyggerne får trygge tjenester. Leverandørsiden sier at ordningen virker som en motor, og at det er en fordel for både kunde og leverandør når flere kommuner samarbeider om anskaffelse.

Helsedirektoratet har akkurat lyst ut midlene for neste år, med søknadsfrist den 15. januar. Den ene potten, som nå er på nesten 123 mill. kr, er til tilrettelegging for å ta i bruk teknologiske løsninger i kommunehelsetjenesten. Den andre potten, på 30 mill. kr, er til utprøving og innføring av digitale samhandlingsløsninger, som f.eks. pasientens legemiddelliste og pasientens journaldokumenter.

I Høyres og FrPs alternative statsbudsjetter er denne støtteordningen fjernet, og det forundrer meg stort.

Innføring av helseteknologi i kommunene er nødvendig, men det er også komplisert. Å gi kommunene støtte, både økonomisk og faglig, er av helt avgjørende betydning for at kommunene skal kunne ta i bruk teknologiske løsninger som bidrar til den nødvendige omstillingen vi står overfor, og slik at våre innbyggere fortsatt vil ha trygghet for helse.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:32:39]: Vi har hørt fra regjeringspartiet og deres koalisjonspartnere at man satser på helse og på sykehusene, men hører man med Helse Bergen hvordan dette faktisk slår ut, kan vi se hva de har foreslått av kutt på sitt styremøte som kommer nå på onsdag. Stillinger må holdes ledig. Dette gjelder både på avdelingen for kreft, på rehabilitering, på rusmedisin, på psykisk helsevern og på kirurgisk serviceklinikk. Sykehuset må utsette nødvendig vedlikehold og oppgradering av utstyr, noe de selv sier gir økt risiko for svikt og driftsstans. Det blir kutt for leger i spesialisering på både lungeavdelingen, hjerteavdelingen og kirurgisk klinikk. Det gir en mangel på framtidig rekruttering til viktige fagfelt. For dem som skal ha planlagt fødsel i Helse Bergen, ser vi at det nå må skje i ukedagene, for det kan ikke lenger sykehuset ta seg råd til å gjøre i helg.

Dette er blant grunnene til at Fremskrittspartiet har sett seg nødt til å prioritere å legge milliarder på bordet i vårt alternative statsbudsjett.

Det er et kutt jeg må si skjærer dypt inn i hjerteroten. Alvorlig syke barn ved barnekreftavdelingen på Haukeland sykehus får nå kutt i sitt tilbud. Leketerapi har vært et fantastisk tilbud til de barna som bokstavelig talt allerede, så tidlig, står i sitt livs kamp. Det har gitt lettelse for barna som har vært der, å kunne smile, le, føle seg trygge, glade og ivaretatt. I Bergensavisen kunne man lese i en beskrivelse av tilbudet av mor til en jente at det å få en pause på lekerommet var som å få et friminutt fra å være syk:

«Idet hun fikk lov til å forlate sykehussengen og de sterile hvite veggene, rømte hun til rommet fylt med all slags leker. Der kjente fjes, som bare ville leke og tulle, erstattet legene og sykepleierne.»

Nå skal dette tilbudet kuttes, med det budsjettet som foreligger per i dag. Heldigvis er det en privat giver som har stilt opp og gitt penger, sånn at det kan drives ut juli måned. Men dette er ikke godt nok. Det er nødt til å tas grep i helsevesenet vårt for å ivareta dem som trenger oss mest. Det er derfor Fremskrittspartiet har sagt at vi er helt nødt til å prioritere opp både midler for neste års budsjett og å snu på prioriteringene innenfor helse, slik at ikke sykehusene blir gjeldsslaver til staten og kutter i tilbudet.

Sander Delp Horn (A) [16:36:05]: Psykiske plager og lidelser er blant våre største folkehelseutfordringer. Blant dem som blir rammet, ser vi ofte svekket livskvalitet og at de oftere havner i et utenforskap. Samtidig ser vi dessverre rekordhøye selvmordstall.

Derfor så Arbeiderpartiet behov for kraftfulle tiltak og en styrking av feltet over tid, Derfor la vi fram en opptrappingsplan for psykisk helse for litt over to år siden – en plan som forplikter stat og kommuner, og som budsjettpartnerne er med og følger opp også i dette budsjettet. Over ti år skal det psykiske helsearbeidet styrkes med 3 mrd. kr, og med dette budsjettet er vi kommet opp til 1,2 mrd. kr i opptrappingsplanen. Vi er godt i rute med planen, og dette viser at når Arbeiderpartiet legger en plan, følger vi den opp.

Alle bor i en kommune, og den helsetjenesten en først møter, er i de fleste tilfeller den kommunale. Derfor skal vi i 2026 bruke 60 mill. kr på arbeidet kommunene gjør på lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus.

Samtidig ser vi at frivillige organisasjoner gjør et uvurderlig arbeid innen psykisk helse. Mange gode lavterskeltilbud blir drevet av frivillige organisasjoner, og denne opptrappingsplanen hadde blitt vanskelig uten dem. Derfor setter vi av 30 mill. kr til frivillige organisasjoner, slik at deres arbeid kan styrkes, og at de kan gi et enda bedre tilbud.

Vi gjør også mer for de aller mest sårbare av oss: barn og unge på barnevernsinstitusjoner. Det er unge mennesker som står i vanskelige situasjoner, i krise og ofte i konflikter. Vi vet at dette er en gruppe som sliter særlig med psykiske lidelser og rus, og at de i for liten grad får den hjelpen de trenger. Derfor gir vi 56 mill. kr i 2026 til arbeidet med å få på plass ambulante helseteam tilknyttet alle barnevernsinstitusjoner over hele landet. Dette er bra for de barn og unge som kommer til å få bedre helsehjelp, men det er også bra for de ansatte som jobber ved institusjonene.

Med dette budsjettet blir vi bedre på forebygging, og med dette budsjettet kan vi gi hjelp raskere. Dette budsjettet gir trygghet for helsen.

Anne Grethe Hauan (FrP) [16:38:48]: Eldreomsorg handlar ikkje om tal i eit rekneark. Det handlar om korleis me behandlar dei som bygde landet før oss. Heilt sidan Framstegspartiet blei stifta, har me vore tydelege på dette.

Carl I. Hagen sa det rett ut: Eldre skal ha tryggleik og verdigheit – ikkje stå med lua i handa. John Alvheim minte oss òg om at omsorg ikkje er ein kostnad – det er eit ansvar.

Det er nettopp dette ansvaret regjeringa no sviktar. Arbeiderpartiet snakkar varmt om fellesskap, men i budsjettet er eldreomsorga nedprioritert. Dei sender rekninga vidare til kommunane, utan å senda med pengar. Resultatet er brutalt: Kutt i tenester, færre tilsette og eldre som blir ståande utan den hjelpa dei har krav på.

I Vestfold ser me konsekvensane kvar einaste dag. I Horten varslar pårørande om eldre som ventar altfor lenge på heimehjelp og tilsyn. Pleiarar melder «kode raud» fordi dei må velja mellom heilt grunnleggjande oppgåver: Skal medisinar gjevast til rett tid? Skal nokon få hjelp på toalettet? Skal ein rekkja eit tilsynsbesøk til ein eldre som er redd for å vera åleine?

Dette er ikkje enkeltståande tilfelle – det er eit landsdekkjande mønster. Ansvaret ligg hos Arbeidarpartiet og dei som støttar regjeringa, som har lagt ansvaret på kommunane utan å ta sjølve rekninga. Dette er ekstra alvorleg fordi dette ikkje kjem brått på. Eldrebølga har vore varsla i fleire tiår. Ho har vore omtalt i meldingar, rapportar og debattar i denne salen. Alle visste at ho kom. Likevel står kommunane no underfinansierte og uførebudde. Det er ikkje fordi ein ikkje visste, men fordi regjeringa ikkje prioriterte.

Tal frå Vestfold fylkeskommune viser at eldre med låg inntekt og låg utdanning har dårlegare helse og mindre sosial støtte. Det betyr at dei som treng samfunnet mest, er dei som blir svikta først. Dette er ikkje tilfeldig. Det er resultatet av politiske val.

Kommunane blir pressa til brestepunktet. Dei gjer alt dei kan, men når staten sviktar, må nokon ta støyten. Og det er ikkje byråkratiet som taper – det er bestemor, som sit og ventar på tilsyn.

FrP vil rydda opp. Me vil ha statleg finansiering av eldreomsorga, så ingen kommune kan skyva rekninga over på dei svakaste. Me vil gje eldre reell valfridom – retten til å velja kven som skal gje omsorg, og ikkje bli tildelt ei løysing som ikkje fungerer. Me vil ha fleire omsorgsbustader, fleire hender i arbeid, mindre papir og meir tid til folk.

Eg vil òg seia dette: Ingen skal kjenna at dei må be om orsaking for å trenga hjelp. Omsorg er ein rett – ikkje ei gåve. Dersom du ikkje får den hjelpa du har krav på, så ta kontakt med ein politikar. Me er faktisk valde for å lytta og for å ta ansvar når systemet sviktar.

Det er ikkje velferd å bli gløymt. Det er ikkje verdig å vera utrygg i eigen heim. Når ein treng hjelp, skal ein få det – ikkje i morgon, ikkje etter neste utgreiing, men når behovet er der.

Ragnhild Bergheim (A) [16:42:14]: Nå vil jeg snakke litt om folkehelse. Arbeiderpartiet vil arbeide for en friskere befolkning, mindre sosiale helseforskjeller, redusert sykefravær og mindre frafall fra arbeidslivet. Det står i planen for Norge, som er lansert i dag. Jeg er veldig glad for at det fokuseres på og gripes fatt så klart i de sosiale forskjellene i helse i det budsjettet som ligger foran oss. Godt folkehelsearbeid krever tverrfaglig jobbing og langsiktig fokus, og det skal ikke være sånn at hvor du bor, inntekt og levekår betyr flere års forskjell i levealder.

Veldig mye av det forebyggende arbeidet skjer ute i kommunene og fylkeskommunene, og derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene har prioritert en styrket kommune- og fylkesøkonomi i statsbudsjettet for 2026. Det er 3 mrd. kr ekstra til kommunene for å sikre lokale helsetjenester og forebyggende arbeid. Det er 1,1 mrd. kr til fylkeskommunene for bl.a. å styrke kollektivtransport og infrastruktur, god kollektivdekning, mindre trafikk, støy og svevestøv, gang- og sykkelveier som gjør det attraktivt å gå og sykle, og trygge skoleveier. Alt dette er viktige bidrag inn i folkehelsearbeidet.

Tannhelse er også en del av det forebyggende helsearbeidet. Å forebygge tannkjøttsykdommer og syreskader og sikre god tannstatus langt opp i alderdommen er viktig både for selvbildet og ernæring. I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt har det blitt lagt inn 316 mill. kr til Helfo for å redusere egenbetalingen. Det er veldig bra.

Det at ungdom oppsøker lege ved sykdom og/eller psykiske problemer, er viktig, og lommeboka skal ikke være et hinder for en ungdom får adekvat og rask hjelp. Gratis fastlege og legevakt for ungdom på 16 og 17 år og fjerning av egenandelen for psykisk helsehjelp opp til 26 år bidrar til det. I budsjettet ligger det også konkrete lavterskeltiltak for psykisk helse og rusvern.

Kanskje aller viktigst: Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt har laget et budsjett som gir en helhetlig satsing på utjevning av sosiale helseforskjeller. Jeg nevner fryste priser i barnehager, nå også gratis kjernetid i SFO på 4. trinn i levekårsutsatte områder, norgespris, flere ansatte i barnehagen – i det hele tatt økt trygghet for at fellesskapet stiller opp når du trenger det, og at du har færre bekymringer for morgendagen.

Jeg merker meg at Høyre og FrP fokuserer på behandling og effektivisering i sine helsebudsjetter. Det kuttes bl.a. til tannhelsetiltak. For Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene er det viktig å forebygge sykdom, ikke minst sykdom forårsaket av dårlig økonomi og utsatte levekår. Sosial utjevning er et viktig tiltak når målet er trygghet for helse.

Margret Hagerup (H) [16:45:31]: Jeg er glad for at Høyre har fått med en samlet komité, som viser til utredningen av hormonbehandling, som Direktoratet for medisinske produkter, DMP, nå gjør, og det vil vi følge opp. Regjeringen snakker mye om kvinnehelse, men det gjøres få grep på feltet. Det sier noe om regjeringens forståelse av kvinnehelse når de klarer å prestere å si at de ikke har noe av det i sitt budsjett.

Pårørendesenteret ble reddet i tolvte time. Det var ikke takket være regjeringen, og Vestre har gjentatte ganger avvist i Stortinget at en vil opprettholde støtten som de har fått, på tross av sterke advarsler fra feltet. Der har Høyre vært tydelig hele tiden: Vi er nødt til å ha Pårørendesenteret med på laget, for det er god kvinnehelse.

Vi har også vært tydelige på at vi ikke vil avvikle den øremerkede tilskuddsordningen til Amathea. Når regjeringen gjør det, er det også å ikke prioritere kvinnehelse. At vi må kjempe for dette tilbudet fire år etter at Stortinget lovfestet retten til oppfølging og veiledning etter abort, er smått absurd. Jeg håper, og jeg forventer, faktisk, at regjeringen nå skaper forutsigbarhet for disse viktige tilbudene. Det kan ikke fortsette å være en årlig salderingspost for Arbeiderpartiet.

Det er mye som gjenstår for å sørge for at både kvinner og kvinnehelse tas på alvor, men oppskriften er jo ikke å rive ned de tilbudene vi har, og å gjøre dem til gjenstand for årlige forhandlinger, og å skape usikkerhet.

I dag debatterer vi hvordan fellesskapets ressurser skal brukes på helse. Men det handler jo først og fremst om hvorvidt vi setter mennesker foran systemet, og om vi tar hver enkelt pasient på alvor. Pasientens helsetjeneste er selve grunnlaget for gode tjenester, og det er helt avgjørende for bærekraften i velferden at vi ser sammenhengen mellom helse og arbeid, og at folk får riktig behandling til rett tid.

Når ventetidene øker, settes liv på vent, og mennesker med smerter, psykiske plager eller funksjonstap går gående for lenge uten hjelp. Da øker risikoen for langtidssykefravær og varig utenforskap, og arbeid fremmer ofte helse. Høyre vil gjøre graderte sykmeldinger til hovedregel og sørge for tettere og bedre oppfølging av sykmeldte. Det avgjørende er at pasienten får riktig behandling på rett nivå til rett tid.

Du skal få rask avklaring i primærhelsetjenesten når det er mulig, og rask vei til spesialist når det er nødvendig. Du skal kunne få lavterskel psykisk helsehjelp uten henvisning for vanlige plager som angst, depresjon og søvnproblemer. Du skal kunne få arbeidsrettet rehabilitering som kombinerer helsehjelp og jobbsporet, med mål om rask retur til arbeid. Pasientens helsetjeneste handler om deg, enten du er mann eller dame. Du skal ikke være en kasteball i systemet, og du skal oppleve at helsetjenesten tar deg på alvor, behandler deg rett og hjelper deg tilbake til hverdagen.

Remi Sølvberg (R) [16:48:38]: I Norge er det ikke mangel på penger eller kompetanse, og vi har masse gode fagfolk og gode verktøy for planlegging. Likevel skjer det samme gang på gang. Nye sykehus bygges for små. Det er et resultat av et valgt politisk system. Rødt mener at måten sykehus finansieres på og bygges på i dag, nærmest garanterer en underdimensjonering. Når helseforetakene må låne penger for å bygge og deretter betale renter og avdrag fra egne driftsbudsjetter, sier det seg selv hva som skjer. Man kutter der man kan – færre senger, mindre areal.

Sykehus planlegges ikke etter befolkningens behov, men etter hva som er mulig innenfor de trange investeringsrammene. For å få prosjektene godkjent legges det til grunn optimistiske antakelser om korte liggetider, mer dagbehandling og at kommunene skal ta mer ansvar. Når disse forutsetningene ikke holder, er det pasientene og de ansatte som betaler prisen. Dette er historien om mange sykehus. Det er også dessverre historien om mitt lokalsykehus, Kalnes. Vi ser konsekvensene allerede ved åpning: overbelegg, pasienter på gangen, ansatte som løper fortere, og kommunen som må ta imot pasienter tidligere enn hva de har kapasitet til.

Et sykehus skal være et sikkerhetsnett, ikke et minimumstilbud presset til bristepunktet. Det handler også om beredskap. Finansieringssystemet belønner effektivitet, ikke ledig kapasitet. Men ledig kapasitet er ikke sløsing; det er trygghet. Pandemien viste oss hvor sårbart systemet er når alt dimensjoneres til normaldrift i høyeste gir, og ikke noe annet.

Rødt mener at staten må ta et langt større ansvar for sykehusbygg. Sykehusene er kritisk infrastruktur, ikke forretningsobjekter. De må fullfinansieres av staten, planlegges med rom og vekst og bygges etter faglige vurderinger, ikke etter økonomiske regneark som forretningsmodell. Rødt har lenge vært sterkt kritisk til foretaksmodellen. Vi trenger fullverdige sykehus som er store nok den dagen de åpner, og robuste nok for framtiden. Alt annet er et politisk valg. Det er på tide å velge annerledes og ta debatten om hvordan vi finansierer sykehusbyggene våre.

I Rødts alternative budsjett legger vi 1 mrd. kr til vekst og styrking av sykehusene. At sykehusene i dag bygges uten tilfluktsrom, er galskap, og det er en debatt vi skal komme tilbake til. At sykehusene bygges for små, er et politisk valg. Rødt vil ta et annet valg: fullverdige sykehus for pasienter, for ansatte og for framtiden.

Mats Henriksen (FrP) [16:51:41]: Helsepolitikk handler om trygghet. Folk skal være trygge på at de får nødvendig hjelp når de trenger det. I Midt-Norge opplever dessverre stadig flere at denne tryggheten er svekket. En presset økonomi i helseforetaket fører til kutt, og det er pasientene som til slutt betaler prisen.

En viktig del av dette bildet er innføringen av Helseplattformen. Den skulle gi bedre samhandling og frigjøre tid til pasientbehandling. I stedet har prosjektet blitt et tungt økonomisk og organisatorisk anker for Helse Midt-Norge. Direktøren i Helse Nord-Trøndelag skriver dette i en fersk rapport til styret:

«Selv om det gamle systemet hadde begrenset funksjonalitet […], var det enklere og raskere i bruk.»

Samtidig viser en rapport fra Vista Analyse, utarbeidet for Helse- og omsorgsdepartementet, at Midt-Norge har fått landets desidert dyreste IKT-løsning i helsesektoren.

I forrige uke ble det kjent at byggingen av nye akuttmottak ved sykehusene i Levanger og Namsos blir utsatt. Prosjektet er beskrevet som faglig solid, godt begrunnet og strategisk viktig for hele regionen, og nødvendig for å kunne ta unna pasientene. Utsettelsen handler ikke om fag, men om økonomi. I verste fall kan dette få konsekvenser for akuttberedskapen i nordre del av regionen.

Det samme mønsteret ser vi i anbudet for spesialisert rehabilitering. En lang og krevende prosess har skapt stor usikkerhet for både pasienter og fagmiljøer. Ambisjonen er at flere skal få tilbud om rehabilitering, samtidig som det skal brukes mindre penger. Tilbydere advarer om at resultatet kan bli et dårligere tilbud for pasientene, og at fagmiljøer som er bygget opp over flere år, risikerer å bli svekket eller lagt ned.

I valgkampen møtte jeg en mann på 78 år. Etter langvarige plager ble han henvist fra fastlegen til spesialisthelsetjenesten. Henvisningen ble avvist, med begrunnelsen at han ikke hadde rett til utredning eller behandling. Mannen hadde heldigvis privat helseforsikring og fikk utredning hos en privat aktør, men veldig mange andre har ikke denne muligheten. Tallene viser at antallet avviste henvisninger i Helse Midt-Norge har økt de siste årene. For mange kan konsekvensene være at helseplager aldri blir fulgt opp, fordi systemet sier nei før hjelpen gis.

Helse Midt-Norge er under hardt press. Økonomien er stram, og jeg opplever at regjeringen i altfor stor grad ser på mens tilbudet til pasientene gradvis svekkes. Vi i Fremskrittspartiet foreslår i vårt alternative statsbudsjett å styrke sykehusøkonomien sånn at vanlige folk får den helsehjelpen de trenger, når de trenger den. Det handler om trygghet, hele livet, i hele Norge.

Anne Grethe Hauan (FrP) [16:55:02]: La oss begynna heilt utan omskrivingar: Statsbudsjettet for 2026 gjev ikkje den tryggleiken folk treng. Kommunane får litt meir pengar, men utgiftene veks raskare. Løn, drift og helse kostar meir enn før, og då er ikkje dette ei styrking, det er ei innstramming, uansett kva ord ein brukar.

Dette er ikkje noko me finn på her i salen. KS, Kommunesektorens organisasjon, seier det tydeleg. Kommunane seier det same. Og folk kjem til å merka det. Over heile landet ser me at presset i helse og omsorg aukar. Det er fleire eldre, fleire med samansette behov og for få folk på jobb. Samtidig blir handlingsrommet lokalt mindre. Dette budsjettet gjev kommunane i Vestfold mindre handlingsrom enn utfordringane i helse og omsorg krev, og det slår rett inn i kvardagen – i Horten og i heile resten av landet. Det betyr lengre ventetid, mindre tid per pasient, og tilsette som må springa fortare dag etter dag.

Når systemet ikkje strekkjer til, blir ansvaret skyvd nedover, og til slutt hamnar det hos familiane – pårørande som i praksis blir ein del av helsetenesta, utan løn, utan avlasting og utan tryggleik. Dette statsbudsjettet møter ikkje utfordringane kommunane står i. Det løyser ikkje problema i helse og omsorg. Det flyttar dei – frå staten og ned til kommunane, tenestene og heimane til folk.

Folk i landet, i Vestfold, i Horten og i andre kommunar, bryr seg ikkje om korleis budsjettet blir forklart her i salen. Dei bryr seg om hjelpa kjem når dei treng ho. Akkurat no gjev dette statsbudsjettet for lite tryggleik der tryggleiken betyr mest.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:57:17]: Med det budsjettet som ligger foran oss nå, er jeg dessverre redd for at de som jobber i helsetjenestene våre, bare må løpe fortere og fortere og gjøre mer av oppgavene som egentlig skulle vært løst av flere nye kollegaer. Men dessverre ser vi at sykehusøkonomien er så dårlig at man må holde stillinger i bero, man må faktisk ta ned antall årsverk i flere helseforetak.

Når sykehusene må kutte i sine tilbud, får ikke pasientene mindre behov for helsetjenester, men det er kommunene som da må ta seg av dem og levere disse helsetjenestene. Og kommunene har som kjent den dårligste kommuneøkonomien på 40 år. Da blir det sånn at oppgavene beveger seg et hakk ned. Da er det de pårørende som ender opp med å måtte løse oppgavene selv. Sånn skal det faktisk ikke være i et av verdens rikeste land. Det er et spørsmål om prioritering.

Vi ser også hvordan sykehusplanleggingen av helt nødvendige utbygginger virkelig går feil vei. Vi kunne nå lese at i Helse Bergen skal man foreta en helt nødvendig oppgradering av Sentralblokka ved Haukeland universitetssjukehus. Det ser ikke helseforetaket at de kan ha råd til med dagens rammer før det har gått kanskje ti år. Når man først skal bygge ut, få en helt nødvendig oppgradering, er det heller ikke noe snakk om man kan få enkeltrom på det største sykehuset på Vestlandet. Nei, alle skal bo på kollektive sovesaler i sykehus når man har store pleiebehov. Det er ikke godt nok for Fremskrittspartiet.

Derfor har vi lagt på bordet noen løsninger både ved at vi har lagt milliarder på bordet, så f.eks. helsevesenet ville fått 315 mill. kr til neste år for å løse de akutte økonomiske utfordringene, men også for faktisk å innføre en ny modell. Denne regjeringen svarer med flere utvalg, mer byråkrati og mer venting. Vi er nødt til å ta grep. Vi kan ikke bare sitte og se på at sykehusene er gjeldsslaver til staten, og at de kutter i tilbudene, sånn at det er helsepersonellet vårt som tar regningen ved å måtte løpe fortere, og de pårørende som må prøve å ta opp etterslepet når vi ikke finansierer den offentlige helsetjenesten.

Kai Steffen Østensen (A) [17:00:27]: Først og fremst må jeg si det er forfriskende å være i en debatt hvor vi er mange som debatterer behovet for en bredere eldrepolitikk enn bare eldreomsorg. Det kan virke som om ikke alle partier har fått med seg at eldrepolitikk er mer enn heldøgns omsorgsplasser. Jeg kunne tenke meg og bare gjenta det min gode kollega Truls Vasvik også refererte til, da faktisk.no måtte kvalitetssikre tallene Fremskrittspartiet bruker i denne vanlige debatten.

Under den borgerliges regjeringen, med Fremskrittspartiet, ble det 718 færre disponible sykehjemsplasser, mens under den arbeiderpartiledete regjeringen har det blitt 762 flere disponible sykehjemsplasser.

Når vi skal snakke om hva som skal til politisk, må vi i alle fall legge til grunn fakta. Fortellingen blir ikke sann bare man gjentar fortellingen mange nok ganger.

Vi kan gli videre til den generelle debatten om hvordan vi bruker pengene våre, som Fremskrittspartiet er enormt opptatt av. Det blir sagt fra bl.a. Eilertsen at det budsjettforslaget som ligger på bordet nå, er ansvarsfraskrivelse. Det ble vel også i replikkordskiftet sagt at det er bløff. Realismen i det alternative statsbudsjettet til Fremskrittspartiet er vel ikke noe annet enn nettopp urealistisk. Fra 1. januar 2026 – jeg minner om at det er 16 dager til – vil de legge ned fylkeskommunen. Oppgavene må kommunene ta over uten en plan, uten en eneste krone mer. De skal også effektivisere hele velferdstjenesten i kommunene – ikke på samme nivå som Solberg-regjeringen, de tripler prosentsatsen til 1,5 pst. Abrahamsen fra Fremskrittspartiet var bekymret for at fagfolk måtte springe raskere. Vel, med det alternative statsbudsjettet til Fremskrittspartiet må de springe sykt raskt. Dette er ikke å ta på alvor utfordringene i vår felles helsetjeneste.

Så blir det sagt, eller det blir faktisk ikke sagt, jeg må si det – realiteten i Høyres alternative statsbudsjett er at de kutter i den nye ordningen som skal gi eldre friheten til å få lov til å velge og bo lenger hjemme. De kutter tilskuddsordningen for at eldre kan få penger fra staten til å oppgradere hjemmet, så det blir trygt og at vi faktisk sørger for at de som trenger sykehjemsplassen, får den. Det er mindre frihet til eldre, og det er i mitt hode en veldig rar prioritering i en tid hvor denne salen diskuterer hvordan vi bruker ressursene våre best mulig.

Arbeiderpartiets eldreløft er en blanding av både å satse på de friske og raske eldre samtidig som vi tar på alvor at når de trenger at fellesskapet stiller opp, skal vi stille opp. Det er å gi trygghet for helsa, også til de eldre.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:03:47]: Det er fascinerende å høre Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse her i salen i denne debatten. Det høres ut som at alt er bra, at det settes i gang tusenvis av tiltak, og en snakker om det som henger igjen etter den gangen Høyre, FrP, Venstre og KrF styrte landet.

Jeg må bare minne Arbeiderpartiet på at de har styrt landet i fem år, så mange av de utfordringene vi opplever nå, er det Arbeiderpartiet som har ansvaret for. Vi ser f.eks. at flere sliter med sin psykiske helse, at flere blir avvist og ikke får den hjelpen de trenger. At en ikke har bygd ut lavterskeltilbudet godt nok, er Arbeiderpartiets ansvar etter fem år i regjering. Innen eldreomsorgen ser vi at det er folk som ikke får sykehjemsplass, at Arbeiderpartiet har kuttet føring av venteliste, at en har kuttet satsingen på å bygge flere trygghetsboliger, og at en fortsatt ikke har lagt fram den forpliktende handlingsplanen for å forebygge ensomhet, som Stortinget vedtok for tre år siden. Det er ansvaret til Arbeiderpartiet, som har styrt landet i fem år. Vi ser at flere sykehus nå sliter økonomisk, og de må kutte i pasienttilbud. Kanskje det såreste kuttet som blir gjort, er kuttet i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS.

Det er Arbeiderpartiet som har styrt i fem år, og da er det så fantastisk fascinerende å høre den virkelighetsbeskrivelsen Arbeiderpartiet har her i salen, av den virkeligheten som pasienter, ansatte og pårørende møter ute i hverdagen sin. Det burde kanskje Arbeiderpartiet begynne å ta mer inn over seg. Det viser jo at en har mistet fullstendig fotfestet i helsepolitikken, for en er mer opptatt av å stå her og ha en skryteliste enn av å ta inn over seg de realitetene som folk møter ute i hverdagen.

I Høyres budsjett styrker vi økonomien til sykehusene, for vi vet at sykehusene trenger mer økonomisk støtte til å omstille seg, til å kunne investere i medisinsk-teknisk utstyr, til at de kan øke kapasiteten. Det er fantastisk å høre helseministerens stå og snakke om at flere får behandling nå enn noen gang. Ja, men det er jo sånn at landet vårt vokser. Det blir flere eldre. Det blir da flere som trenger helsehjelp. Det er ikke noe hokuspokus at det er flere som får hjelp, når problemet er at andelen avviste har økt med nesten 60 pst.

Det er også grunnen til at Høyre f.eks. vil satse betydelig mer på forebygging, satse på flere lavterskeltilbud innen psykisk helse, satse på at vi får raskere tilgang til vaksiner, sørge for at en ikke bygger ned rehabiliteringsområdet, som vi nå ser med denne regjeringen.

Kanskje er det klokt av Arbeiderpartiet å begynne å ta inn over seg litt av den virkeligheten som folk faktisk møter der ute, og ikke bare stå her i salen og fortelle om alt som er perfekt, og som er så fantastisk, for det er ikke en riktig virkelighetsbeskrivelse.

Kristian August Eilertsen (FrP) [17:07:00]: Jeg holdt nesten på å dette av stolen da jeg hørte innlegget til representanten fra Arbeiderpartiet, som nærmest tok æren for at det var kommet ca. 700 nye sykehjemsplasser de siste årene, og at det visstnok var en nedgang i antall disponible sykehjemsplasser under regjeringen Solberg.

Det er sånn at når man skal bygge en sykehjemsplass, er det noe som tar tid. Man kan ikke vedta en plass det ene året, og så står plassen klar det neste året. Det tar kanskje fem–åtte år fra man setter i gang prosessen, til en sykehjemsplass står klar. Jeg vil også minne om at i 2017 satte den borgerlige regjeringen som Fremskrittspartiet var en del av, rekord i tilsagn om tilskudd til nye sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser. Det som er realiteten, er at de nye sykehjemsplassene som har kommet de siste årene, er et resultat av de tilskuddene som ble gitt under den borgerlige regjeringen. Det er altså det Arbeiderpartiet står og skryter av fra denne talerstolen, av deres egen fortreffelighet og at det er deres fortjeneste at disse plassene har blitt etablert.

På pressekonferansen i morges om regjeringens plan for Norge sa statsministeren at det i denne planen står at de eldre skal ha trygghet for at de får sykehjemsplass når de trenger det. Det er nesten som å høre et ekko av det Fremskrittspartiet har sagt i alle år. Utfordringen er at ingen er uenig i at man skal ha trygghet for at man får en sykehjemsplass når man trenger det, men forskjellen er jo hva man gjør for å oppnå det. Dagens regjering gjør altså ingenting, i hvert fall ikke det som er tilstrekkelig eller nok til å få en vekst i antall sykehjemsplasser de neste årene. Det man har lagt på bordet, er knapt 400 eller kanskje 500 nye plasser til neste år, dersom kommunene ser seg råd til å bygge det. Det er ikke i nærheten av det som er behovet. Behovet er kanskje over 3 000, kanskje opp mot 4 000, nye sykehjemsplasser i året de neste fire–fem årene for å nå det anslaget som KS har, på 13 000 sykehjemsplasser innen 2030. Det er regjeringen ikke i nærheten av å levere på.

Når man står her og tar æren for andres arbeid, burde man i hvert fall være ærlig om at man ikke har noen tiltak i årene framover for å løse den varslede krisen i eldreomsorgen.

Når vi først har statsråden til stede i salen, mener jeg at det også er riktig å utfordre ham på noe som er viktig for innbyggerne i mitt eget valgdistrikt, Troms. Der er spesialisthelsetjenesten nå i ferd med å forlate distriktene, med reduksjon i tilbudet både ved det distriktsmedisinske senteret i Nord-Troms og ved de distriktspsykiatriske sentrene i Troms fylke, der det nå var vedtatt kutt både på Storslett, på Storsteinnes og på Senja. Mener virkelig statsråden at dette er fornuftig å fortsette med, at man skal kutte i viktige pasienttilbud i distriktene, mens man da ikke bygger opp dette tilbudet andre plasser? Spesialisthelsetjenesten er i ferd med å forlate distriktene, og man står igjen uten et viktig tilbud for pasientene og innbyggerne i distriktene. Jeg håper statsråden kan redegjøre for hvorfor dette er fornuftig å fortsette med, når innbyggerne nå er i ferd med å reise seg opp i protest i Troms.

Trine Fagervik (Sp) [17:10:15]: Vi vet at nærhet redder liv. Når avstanden til hjelpen blir for lang, svekkes både tryggheten og beredskapen. Derfor kjemper Senterpartiet for et helsevesen som er desentralisert, offentlig og lokalt forankret, der fagfolk får tillit og pasientene blir sett, sånn at alle pasientene blir sett og får et helsetilbud de kan stole på, uansett om de bor på en øy, innerst inne i en fjord eller oppe i en dal.

Satsing på fastlegeordningen, kommunehelsetjenesten og akuttberedskapen er vesentlig for at pasienten skal være i sentrum, og samarbeidet mellom de ulike nivåene i helsetjenesten om pasienten må styrkes. Det trengs en ny ledelsesmodell i helsesektoren der fagfolkene som arbeider nærmest pasienten, får mer ansvar og tillit. Denne ledelsen må også være lokal og stedlig.

Senterpartiet mener helseforetaksreformen må avvikles, og at sykehus ikke skal styres og finansieres som foretak etter modell fra det private næringslivet. Senterpartiet vil at sykehusene blir lagt inn under offentlig forvaltning, som andre offentlige helsetjenester, med demokratisk, folkevalgt styring. Senterpartiet vil ha en ny finansieringsmodell som skiller investering og drift, og der store investeringer som nye sykehusbygg blir fullfinansiert over statsbudsjettet. Senterpartiet ønsker også en styrende nasjonal sykehusplan der Stortinget tar stilling til overordnede sykehusprioriteringer og -investeringer.

Sykehus over hele landet er nå i en krevende økonomisk situasjon på grunn av den økte gjeldsbelastningen som kommer av lånefinansierte investeringer. Resultatet er kutt i pasienttilbud og sterke effektiviseringskrav til pasientnære tjenester som distriktspsykiatriske sentre, ambulanser, rehabilitering og barseltilbud, tjenester som folk er avhengig av nærhet til. Det er mange sånne eksempler fra min landsdel, fra mitt fylke, fra min region. Tjenester folk må gå i fakkeltog for å bevare, er ikke likeverdig, og det skaper ikke tillit. Jeg er glad for at Senterpartiet har bidratt til en styrking av økonomien i foretakene. Vi ville hatt mer.

Jeg er også glad for at Senterpartiet har bidratt til en styrking av kommuneøkonomien, for skal kommunene klare å prioritere forebygging blant barn og unge, tilgjengelige lavterskeltilbud og det å gi en verdig eldreomsorg, er kommuneøkonomien avgjørende. Senterpartiet vil fortsette å kjempe for likeverdige tjenester i hele landet.

Truls Vasvik (A) [17:13:31]: Jeg synes det har vært en god debatt så langt, og jeg tillater meg å følge opp noen av innleggene.

Representanten Hagerup vil ha trygghet. Derfor etterlyser hun trygghetsboliger for kommunene. Det Høyre samtidig derimot tar bort, er tilskudd til de som vil oppgradere boligen sin for å skape trygghet i sitt eget hjem. Det kan jo hevdes at det virker som Høyre er mer opptatt av tryggheten i kommunene enn av tryggheten til innbyggerne, men det er sikkert bare en slutning i hodet mitt.

Videre etterlyser representanten Svardal Bøe øremerkede midler til rusomsorgen, samtidig som Høyre tar ut øremerkede tilskudd til helseteknologi og legger dem inn i rammen. Det kan hevdes at dette bare er en lek med ord og argumenter oss politikere imellom, og jeg stoler like mye på lokalpolitikere når det gjelder både rusomsorg og helseteknologiordning, men jeg mener likevel at det er en forskjell. Det er fordi helseteknologiordningen har to mål. Punkt én er selvfølgelig å gi bedre tjenester og helse til folk, men ikke minst er det – og det burde kanskje representanten fra Høyre være opptatt av – å sikre næringslivet vårt og sette dem i stand til å skape næring og innovasjon rundt i hele landet. Det burde være gode Høyre-ord.

Representanten Eilertsen etterlyser raskere tilgang på medisiner. Det er vi helt enig i. Derfor har vi satt inn tiltak og fått tiden ned. Samtidig vil jeg advare mot at vi her i salen skal bestemme enkeltmedisiner og enkeltvaksiner, av to grunner. For det første har også Fremskrittspartiet stilt seg bak prioriteringsmeldingen, som ble behandlet rett før sommeren. For det andre: Når vi skal prioritere noen medisiner opp, må noen andre vente enda lenger på sine medisiner.

Videre til Eilertsen og svaret på replikken om tiltak for bedre psykisk helse. Rammene måtte settes av familien, ikke av det fagfolkene anbefalte, sa representanten fra FrP. Ja, da vil jeg hevde at man virkelig har misforstått dynamikken i folkehelsearbeid. Det er en ærlig sak, men da ville jeg kanskje ikke vært så høy og mørk når det gjelder å prate om forebygging.

Høyrepartiene er opptatt av private helsetjenester og, som Eilertsen også sa det, mer konkurranseutsetting. Vel, konseptet med konkurranse er at noen vinner, og noen taper. Da er det litt interessant å se at politikere på høyresiden raser når deres aktør taper. Det blir rett og slett noe hult over det hele.

Dette er et budsjett for en riktig retning i 2026, med gode frampek for årene som kommer, og med det mener jeg både for eldre, for sykehusene våre og for kommunene våre. Vår felles helsetjeneste er nettopp det: felles, betalt over skatteseddelen. Vår felles helsetjeneste er trygghet for helsen. Det budsjettet vi vedtar her i dag, gir nettopp den tryggheten. Jeg er glad for at vi har kommet til enighet med alle partiene, og jeg er overbevist om at dette er riktig vei.

Til slutt: Om en uke tar vi juleferie. Fagfolkene våre kan ikke ta juleferie. De må holde hjulene i gang, og jeg ønsker de som skal på jobb, en riktig god vakt.

Kai Steffen Østensen (A) [17:16:40]: Det har vært en spennende debatt, hvor jeg hører både Høyre og Fremskrittspartiet male med brede pensler. Høyre peker på alt som ikke funker og sier at Arbeiderpartiet ikke tar ansvar. FrP peker på det som går bra og sier at det ikke er Arbeiderpartiets ansvar. Den ligningen går ikke opp. Er det vi som styrer, må vi ta ansvaret, og da må vi ta ansvar for helheten.

Jeg skulle ønske at når FrP og Høyre først tok ordet – som de for øvrig har etter meg – må de gjerne kommentere hvordan ABE-kuttene de legger på kommunene, faktisk skal følges opp, sånn at bransjens ønske om at ikke ansatte skal springe raskere, blir en realitet. De må gjerne også kommentere hvordan de har tenkt å bidra til at det ikke blir fagfolkmangel når de også kommersialiserer og privatiserer helsetjenesten.

Til slutt må de gjerne legge inn et ord om hvordan de mener at lokale folkevalgte skal prioritere når det kommer mer penger. I min hjemkommune Kristiansand prioriterer de bl.a. eiendomsskattekutt. Vi i Arbeiderpartiet legger fram et helhetlig eldreløft, og det er jeg veldig stolt over.

Kristian August Eilertsen (FrP) [17:17:55]: På sedvanlig vis velger Arbeiderpartiet å komme med nye avledningsmanøvrer i stedet for å ta tak i det som er det reelle problemet, nemlig det at man ikke har lagt på plass nok penger og nok tiltak for å få opp utbyggingstakten når det gjelder nye sykehjemsplasser i Norge. Jeg har ikke tid nå på den korte tiden jeg har, til å gå gjennom alle disse påstandene fra Arbeiderpartiet som ikke er korrekte. Det får vi ta i avisspaltene framover og i debattene til neste år.

Hovedgrunnen til at jeg tegnet meg på talerlisten, var for å varsle støtte fra FrP til forslag nr. 16 og 17, fra Venstre. Det rakk jeg ikke å si i stad, for jeg ble så engasjert i eldreomsorgen og tilbudet rundt omkring i landet, så jeg rakk ikke å si det i innlegget mitt. Da har altså FrP varslet støtte til de to forslagene.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:18:50]: Representanten Østensen ville ha en hel politisk utredning på slutten her. Er det noe regjeringen er god på, er det akkurat utredninger, men jeg skal svare ut én ting. Det er helt riktig at vi kutter 69 mill. kr i vårt budsjett til en del av den aldersoppgraderingen på boliger som regjeringen har lagt til grunn, men vi beholder fortsatt nesten 30 mrd. kr på det. Kanskje representanten Østensen også bør lære seg at det er noe som heter å omdisponere i et budsjett. Det betyr at når Høyre har kuttet, har vi omdisponert de pengene til helt andre ting. Vi setter f.eks. av 44 mill. kr til å bygge flere trygghetsboliger, vi setter av 10 mill. kr til å innføre pakkeforløp for demenssykdom, og vi setter av 15 mill. kr i den omdisponeringen til å øke lavterskeltilbudet innenfor psykisk helse. Det handler nettopp om at en er nødt til å prioritere.

Jeg vil bare helt til slutt si at Høyre også støtter forslag nr. 13, fra Venstre. Selv om vi har hatt en artig debatt med god temperatur, vil jeg likevel ønske alle en god jul.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [17:20:04]: Det har vært en lang og god debatt som viser godt forskjellene mellom de ulike partiene.

Det var representanten Eilertsen som minnet meg om at jeg kanskje burde gå opp og si at KrF støtter alle forslagene til Venstre, med unntak av forslag nr. 14.

Kjersti Toppe (Sp) [17:20:39]: Eg vil takka for debatten, og eg vil òg seia noko eg gløymde å seia i innleiingsinnlegget mitt. Komiteen har gjort eit godt arbeid med innstillinga, for vi fekk veldig lita tid på å laga ho – det var i løpet av ei helg. Ein del av merknadane kunne nok fått eit fleirtal viss vi hadde hatt litt betre tid til å gå gjennom dei. Det er ein del merknadar frå andre parti utanom partia som har samarbeidd, som er gode merknadar vi ikkje nødvendigvis er imot – heller tvert om – berre sånn at det òg er sagt.

Når det gjeld dei lause forslaga, går vi ikkje inn i dei, ut frå den vurderinga vi har gjort, sjølv om det òg er forslag der som har gode intensjonar vi sånn sett ikkje er imot. Vi tar det med oss i jobben vidare. For Senterpartiet sin del vil det framover no vera viktig med den saka om å få til ei ny finansiering og ny organisering av sjukehusa.

Når det gjeld debatten i dag, skal eg ikkje seia så veldig mykje utanom at det er litt artig å høyra på retorikken. Vi partia som har meir hastverk på den saka om helseføretak og finansiering, vert åtvara mot hastverk og bedne om å pusta med magen, men når Senterpartiet er imot nettlegeordninga, ser vi bakover og er ikkje villige til å endra. Sånn er det i politiske debattar.

Eg synest òg at vi i debattar som denne ikkje bør omtala budsjettforslag som absurde eller bløff, eller seia at nokon ikkje har følgt med i timen – viss eg kan få vera litt Tante Sofie, når det ikkje har vorte teke av presidentskapet.

Elles vil eg seia at det har vore ein veldig interessant debatt med veldig mange gode innlegg. Dette er jo den fyrste budsjettdebatten til denne helse- og omsorgskomiteen, som er ein veldig aktiv komité – det viser òg talarlista. No er eg saksordførar og har eigentleg uendeleg med innlegg, men det skal eg ikkje ta. Eg vil berre takka for debatten.