Hanne Beate Stenvaag (R) [10:02:54] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å si takk til komiteen for godt samarbeid i denne saken, og takk til alle som har kommet med innspill, både på høringsdagene og skriftlig. Jeg tror vi alle har lært mye. Og takk til alle som har bistått oss, komitéråd og rådgivere, og alle som er i bakgrunnen og jobber for å skrive og hjelpe til for å få alt dette på stell.

For fire år siden stilte jeg til valg som førstekandidat for Rødt i Troms. Det var med absolutt ingen forventning om å komme inn på Stortinget, men med et håp om å få være med på å løfte Rødt over sperregrensen, noe vi fikk til. Det nå å stå på Stortingets talerstol og være med og snakke om det første statsbudsjettet vi har vært med på å forhandle om, som vi har vært med på å prege, og hvor et rød-grønt flertall må ha med vår stemme, er skikkelig stas.

Vi har vært med og fått til en budsjettavtale med 3 mrd. kr mer til kommunene. Det betyr en styrking av velferdstilbudet i kommunen, vår alles hverdagsvenn. Vi trenger alle kommunen, bruker kommunen og er kommunen. I tillegg til økningen i frie midler, er det en god økning – 800 mill. kr – til toppet bemanning i barnehagene, som kan være til en kjøkkenassistent, en miljøarbeider eller flere fagarbeidere, slik at det blir litt flere voksne i barnas hverdag.

Det er 1 mrd. kr til en annen hverdagsvenn, fylkeskommunen, som sa tydelig fra til oss alle i høringen om en krise i kollektivtilbudet på grunn av økte priser. Dette gjør at bussen fortsatt kommer, og at prisen kan holdes nede. Det er viktig. Tromsø er et eksempel på at satsing på kollektivtrafikk, flere avganger og rimelige priser funker. Folk tar mer buss og lar bilen stå mer.

Det er 100 mill. kr til rassikring av fylkesveier. Fylkesveiene er jo hverdagsveiene for oss som bor i fylker med massevis av fjell. Det er 10 mill. kr mer til Sametinget, som burde vært mer sett i lys av sannhets- og forsoningskommisjonen. Det er 2 mrd. kr mer til Husbanken, slik at flere kan få lån til å bygge gode boliger og det blir litt mer fart i boligbyggingen – etter vår mening burde det vært mer, men det er bedre enn ingenting. Ikke minst fikk vi reversert det usosiale kuttet i sosialhjelp til barnefamilier. Jeg tenker at vi må være ferdige med den tiden hvor alle fikk barnetrygd, bortsett fra dem i samfunnet vårt som har aller minst.

Så er det flere viktige ting partiene har blitt enige om i budsjettavtalen, som er viktige på våre budsjett- og politikkområder. Det ene er at vi i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2027 skal få en ordentlig gjennomgang av ordningen med premieavviket. Premieavviket i norske kommuner handler om at kommunenes pensjonsutgifter over mange år har vært underfinansiert av staten og nå utgjør om lag 70 mrd. kr. Den mest akutte konsekvensen av premieavviket er at betalingsevnen til norske kommuner blir stadig dårligere, og f.eks. i Tromsø kommune må man nå ta opp en kassakreditt på nesten 1 mrd. kr fordi premieavviket gjør at det ser ut som kommunen har mer penger enn det den har.

Vi har også blitt enige om at Stortinget skal be regjeringen sørge for bedre offentlig tilgjengelige data om leiemarkedet, både omfang og leiepris, noe som vil være viktig for å arbeide videre politisk med fokus på situasjonen for dem som leier bolig. Det er også et fokus på bostøtten, som er en ordning med et stort potensial for å være målrettet mot dem som har det vanskeligst på boligfronten, med høye boutgifter og lav inntekt. Når tallene i de store byene viser at 75 pst.–85 pst. av dem som får bostøtte, har utgifter langt over det de får regnet inn i regnestykket, ja, da trenger vi en gjennomgang og en forbedring av bostøtten.

Jeg vil også trekke fram enigheten om å be regjeringen forte seg og få på plass et lovverk som vil hindre at vi får flere datasentre som brukes til å utvinne kryptovaluta, for det kan vi virkelig ikke bruker kraftressursene våre på.

Alt dette er gode ting, og selv om det sikkert er lurt å fokusere på det vi står sammen om, må jeg også ta opp et nederlag – et nederlag for Rødt, men aller mest et nederlag for solidaritet og internasjonalt ansvar. Det er det skammelig lave antallet kvoteflyktninger som ligger inne i dette statsbudsjettet. Fra et antall på mellom 2 000 og 3 000 kvoteflyktninger få år tilbake – til og med da Høyre og Fremskrittspartiet satt med regjeringsmakt – er antallet kvoteflyktninger satt til 100. 100 er i praksis å bidra til å avvikle det solidariske og fungerende systemet i regi av FN for de aller mest sårbare flyktningene i verden. Det betyr f.eks. at muligheten vår for å ta imot skadde barn fra Gaza eller forfulgte journalister, forfattere og kunstnere til norske byer som er fribyer, er minimal. Jeg er overbevist om at norske kommuner klarer å ta imot mer enn en halv kvoteflyktning hver, og jeg håper vi på rød-grønn side kan løfte det tallet i årene som kommer, for selv en tidobling av årets antall ville fortsatt vært lavt i forhold til hva FN ber oss om.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:14:33]: Sammen med Rødt, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV har vi fått til mye. Vi har lyttet til innspill, og vi har løftet i fellesskap. Vi er ikke enige om alt, men vi er enige om mye. Dette budsjettet er mer enn tall på et papir. Det er et løfte om trygghet – trygghet for folk, for velferden og for landet i en urolig tid.

Norsk økonomi står sterkt. Vi har høy sysselsetting, et næringsliv som satser på framtiden, og statsfinanser som tåler sammenligning med de fleste andre land. Men vi skal være ærlig. De siste årene har vært krevende. Etterdønningene etter pandemien, krigen i Europa og kraftig prisvekst har satt spor. Mange familier har kjent på presset med økte bo- og levekostnader.

Også for Kommune-Norge har det vært krevende tider. Økte kostnader, høyere renter, prisvekst og en demografi i endring har gjort at mange kommuner har vært under press. Nå ser vi heldigvis et vendepunkt i økonomien. Kjøpekraften øker, renten er satt ned, og flere kommer i jobb. Nå blir den viktigste jobben framover å sørge for at den positive utviklingen fortsetter, sånn at folk får bedre råd og tryggere hverdager.

Samtidig vet vi at vi står foran store utfordringer. Vi blir flere eldre, vi får knapphet på arbeidskraft, og inntektene fra olje og gass vil gradvis avta. Derfor er svaret klart: Vi trenger flere i jobb, og vi må sørge for at produktiviteten i økonomien fortsetter å vokse. Ikke minst skal vi fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Målet er enkelt: best mulig bruk av samfunnets ressurser, sånn at vi får mer velferd og mer velstand ut av hver krone.

Med dette budsjettet styrker vi den nære velferden og tryggheten i hverdagen, enten det er i barnehagen og skolen, på ungdomsklubben, i sykehjemmet eller på aktivitetssenteret for eldre. Det er krevende tider i kommunesektoren, og det tar Arbeiderparti-regjeringen på det største alvor. I det året som snart går mot slutten, har vi sørget for den største styrkingen av kommuneøkonomien i nyere tid. Det har vært helt nødvendig, og vi ser at det hjelper.

Situasjonen er imidlertid fortsatt krevende. Derfor øker vi de frie inntektene til over 8 mrd. kr i neste års budsjett. Dette er et historisk løft, men vi vet også at penger alene ikke løser alt. Vi står foran en tid der utgiftene overstiger inntektene, og der vi blir flere eldre enn unge. Bare i helse og omsorg må vi ansette 5 000 nye medarbeidere hvert år for å holde tritt. Det krever omstilling, og det ansvaret må vi alle ta på alvor, for kommunene har lenge sagt det samme. De trenger sterkere økonomi, og de trenger mindre detaljstyring fra staten.

I vår satte vi ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren, sånn at kommunene kan bruke ressursene på en god og fleksibel måte og løse sine oppgaver mer effektivt. I januar kommer kommisjonen med første del av sine anbefalinger. Vi har likevel ingen tid å miste, og for å bidra til redusert styringstrykk allerede neste år flytter vi nå 1,3 mrd. kr fra øremerkede midler til frie inntekter i budsjettavtalen. For kommunene betyr det mindre tid på søknader og rapportering og mer frihet til å prioritere det som betyr mest for folk: mer velferd og mindre byråkrati.

Arbeiderpartiet skal sørge for at kommunene har en økonomisk rygg som bærer. Vi skal legge til rette for at en nødvendig omstilling skal kunne skje. Vi har tiltro til at kommuner landet rundt gjør kloke prioriteringer for å møte framtidens behov og for fortsatt å kunne tilby gode velferdstjenester til sine innbyggere, enten det er i Lebesby, Lom eller Lierne.

Da Støre la fram Arbeiderparti-regjeringens plan for Norge i går, var dette et av hovedområdene som ble løftet fram. Vi skal fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Vi skal kutte unødvendig byråkrati. Vi skal fjerne tidstyver, og vi skal sørge for at folk får bedre tjenester, på en enklere og mer effektiv måte. Ikke minst skal vi styre basert på tillit. Vi vil ha færre og tydeligere mål, mindre detaljstyring fra staten og mer frihet lokalt, både for kommunene og for de ansatte, som hver dag leverer velferden.

I 2026 setter vi i gang en stor forenkling. Vi skal følge opp kommunekommisjonen og fellesskoleutvalget, som begge kommer med forslag til hvordan vi kan styre smartere og bruke ressursene bedre. Vi skal ta i bruk ny teknologi. Innen 2026 skal 80 pst. av offentlige virksomheter bruke kunstig intelligens for å gi bedre tjenester, raskere svar og mer effektiv drift – kort sagt: mindre byråkrati, mer frihet og en offentlig sektor som er rustet for framtiden.

Fra nyttår tidobler vi beløpsgrensen for rapportering for øremerkede tilskudd til 1 mill. kr. Det betyr mer tillit til kommunesektoren og mindre byråkrati – et eksempel på et grep som flytter ressurser over til tjenesteproduksjon.

Innen 2030 skal Norge være verdens mest digitaliserte land, ikke bare fordi vi kan, men fordi vi må, og fordi det er lurt. Det handler om trygghet for folk, effektivitet i offentlig sektor og nye muligheter for næringslivet. Derfor foreslår regjeringen en historisk satsing: 1,7 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak i 2026. Vi investerer i kvanteteknologi, og vi tar ansvar for kunstig intelligens. Med KI Norge og en nasjonal sandkasse for innovasjon skal vi sikre at ny teknologi brukes ansvarlig til å styrke velferden og tryggheten i landet vårt. Digitalisering er ikke et tillegg. Det er et fundament for framtidens Norge.

Livskraftige lokalsamfunn med aktivitet og arbeidsplasser og bosetting i hele landet er avgjørende for beredskapen vår. Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Aktivitet og bosetting i Nord-Norge er avgjørende ikke bare for nord, men for hele landet. En endret sikkerhetssituasjon krever også at vi bygger infrastruktur som gjør oss bedre rustet til å ta imot og flytte allierte forsterkningsstyrker og til å sikre militær mobilitet når det trengs.

De neste årene vil vi satse tungt i nord. Vi legger til rette for store investeringer i samfunnsutvikling, i infrastruktur og i Forsvaret – investeringer som vil gi sterke ringvirkninger for lokalsamfunnet. I statsbudsjettet for 2026 følger vi opp nordområdestrategien med en bred pakke av tiltak. Vi styrker beredskapen. Vi starter et arbeid sånn at forsvarssatsinger gir lokale og regionale ringvirkninger, og vi bidrar til nærings- og lokalsamfunnsutvikling. Samlet utgjør dette over 100 mill. kr. Det er et godt utgangspunkt. Vi styrker også de personrettede tiltakene. Finnmarksfradraget øker til 45 000 kr. Det er en satsing på nord.

Mat er også beredskap. Jeg er glad for at vi i denne enheten står ved inngåtte avtaler som sikrer matberedskap i hele landet.

Dette er et budsjett for trygghet, for fellesskap og for framtiden. I enigheten med Rødt, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV bygger vi ut den norske velferden. Vi gir trygghet for landet, for økonomien og for lommeboken til folk. Vi tar et større ansvar for tannhelse, vi fortsetter den historiske satsingen på Husbanken, og vi viderefører de distriktspolitiske virkemidlene som skaper jobber i hele landet. At samtlige partier i Stortinget ser ut til å ta alvoret i kommunesektoren inn over seg og foreslår å styrke dem, er gledelig. Det viser en støtte til den satsingen vi har gjort over flere år. Vi trenger sterke kommuner og fylkeskommuner når vi skal utvikle Norge videre.

En skulle ha vært fire år etter romjulen, når vi legger på bordet 800 mill. kr til toppet bemanning i barnehagen. Alf Prøysen ville nok også vært glad for at kommunene får en økonomi som gir rom for blanke ark med fargestifter til. Jeg vil takke for et godt samarbeid i komiteen dette halvåret. Det er en glede å jobbe sammen for en bedre kommuneøkonomi, for tjenester til folk og for landet vårt.

Erlend Wiborg (FrP) [10:31:48]: Dette budsjettet handler om å levere på det viktigste for folk flest. Vi lager ikke et budsjett for å tilfredsstille kommuner, fylker, byråkratene og statsforvalteren eller andre. Vi lager et budsjett for folk flest og næringslivet.

Politikk handler om å prioritere, og prioriterer man alt, prioriterer man reelt sett ingenting. Fremskrittspartiet velger å prioritere trygghet i hverdagen, sterkere kommuner og en innvandringspolitikk som er realistisk, rettferdig og bærekraftig. Mens flere andre partier ønsker å spre pengene tynt utover, konsentrerer vi innsatsen der den merkes: eldreomsorg, skole og lokale tjenester, mindre byråkrati. Det er ikke mangel på midler, men det er mangel på vilje til å prioritere, og det er på tide å stoppe sløsingen.

Budsjettet skal ikke være en katalog over gode intensjoner, men en plan for konkrete leveranser. Hver krone skal gi bedre tjenester, ikke flere lag med administrasjon. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett å styrke eldreomsorgen med 1,5 mrd. kr, øremerket til kommunene. Vi legger til rette for 4 000 nye heldøgns omsorgsplasser, hvorav 3 000 er netto tilvekst. Vi øker investeringstilskuddet til å dekke 60 pst. av den faktiske kostnaden per plass, noe som utgjør 375mill. kr ekstra.

Til skole og barnehage foreslår vi 1 mrd. kr ekstra, 450 mill. kr i pensjonstilskudd til private barnehager og 300 mill. kr til utvikling og innkjøp i videregående skole. Vi setter av 200 mill. kr til ressurskrevende tjenester og styrker beredskapen med 1 mrd. kr til fylkesveier, 200 mill. kr til flom- og skredsikring og 100 mill. kr til nitrogenrensing av Oslofjorden.

Sånn kunne jeg ha fortsatt, men dette gjorde jeg allikevel for å vise at Fremskrittspartiet prioriterer det vi mener er det viktigste.

Det er også sånn at det er kommunene som leverer velferden, ikke mellomnivåene. Nærhet gir ansvar, og ansvar gir resultater. Fremskrittspartiet starter avvikling av den udemokratiske og byråkratiske statsforvalteren og kutter derfor 400 mill. kr der. Vi har større tiltro til at lokalpolitikere vet best hva som er best for deres egen kommune, ikke en byråkrat et annet sted. Er innbyggerne misfornøyd med avgjørelsene til lokalpolitikerne, har de mulighet til å skifte dem ut ved neste valg. Det har man ikke med en byråkrat hos statsforvalteren.

Men vi gir oss ikke der: Vi starter også avviklingen av fylkeskommunen, noe som gjør at vi kan spare 1,2 mrd. kr neste år. Så flytter vi mer penger til kommunene, sånn at de kan ta over flere av oppgavene. Vi flytter makt og innflytelse nærmere folk flest, i motsetning til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som ønsker mer overstyring og byråkrati. Vi kutter i symbolprosjekter og byråkrati.

Det er mange grunner til at kommunene sliter økonomisk. En av grunnene skyldes en innvandringspolitikk som har spilt fallitt. Jeg skal komme med et sitat, og jeg ber presidenten spesielt følge nøye med:

Jeg mener Norge i dag har en innvandringspolitikk som belønner de som har mest ressurser til å flykte.

Videre skriver personen: Systemet er verken rettferdig eller humant.

Dette er ikke mine ord, men jeg antar at presidenten kjenner igjen disse ordene, for dette er dagens stortingspresidents ord i 2018. Og det er kloke ord, som Fremskrittspartiet deler, men dessverre har partiet til presidenten valgt å ikke følge dette opp gjennom konkret politikk.

Dagens innvandringspolitikk hjelper ikke reelle mennesker på flukt; den er mer rigget for velferdsmigranter. Den fungerer ikke hvis målet er å hjelpe flest mulig, da systemet er rigget slik at man hjelper noen få – som noe som koster enorme summer – istedenfor å hjelpe flest mulig. Den hjelper heller ikke hvis målet er å få til integrering, da systemet er rigget for å skape parallellsamfunn og manglende integrering.

Fremskrittspartiet har advart mot dette i snart 50 år, mens de øvrige partiene i stor grad har valgt å lukke øynene for problemene og utfordringene, og for enkelte virker det å være viktigere å posere som snill og hjertevarm enn faktisk å hjelpe folk med å løse utfordringer. Over 120 millioner mennesker er på flukt i verden. Alle kan ikke komme hit, men med Fremskrittspartiets modell med å hjelpe flere i nærområdene, ville vi kunne hjulpet langt flere enn med dagens politikk.

Tidligere beregninger har vist at for samme sum som kostnadene vi har med å hente 35 enslige mindreårige asylsøkere til Norge, kunne vi hjulpet 8 300 mennesker i nærområdene. Fremskrittspartiet er da klar på at det er bedre å hjelpe 8 300 enn å hente 35 hit, for det viktigste må være å redde menneskeliv.

Integrering uten kontroll er heller ikke integrering – det er en forvaltning av problemer. Velferdssamfunnets bærekraft krever at vi sier tydelig ja til dem som bidrar, og et tydelig nei til ordninger som ikke virker. Dagens asylsystem er også laget for en helt annen tid. Tanken bak dagens asylsystem var at en og annen sovjetisk dissident kunne få opphold i Norge – ikke migrasjon i millionklassen til Europa.

Det er derfor Fremskrittspartiet ønsket å avvikle mulighetene for å søke asyl i Norge og heller innføre asylmottak i trygge tredjeland. Det vil også være mer attraktivt for dem som flykter fra kuler, bomber og forfølgelse, for de vil fortsatt kunne få beskyttelse, men da i et tredjeland, mens systemet vil være mindre attraktivt for dem som kommer på grunn av norske velferdsgoder.

Dagens mislykkede innvandrings- og integreringspolitikk får også store konsekvenser for tjenestetilbudet til innbyggerne våre. De opplever nå kutt i grunnleggende tjenester, bl.a. som følge av at regjeringen og deres samarbeidspartier har valgt å ikke dekke kostnadene som kommunene har ved bosetting. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, viste beregninger at kommunene fikk dekket sine kostnader ved å bosette flyktninger, men under dagens regjering dekkes bare rundt 90 pst. av kostnadene, noe som fører til at når kommuner nå bosetter flyktninger, på anmodning fra regjeringen og IMDi, betyr det at de må kutte et annet sted, enten i skole eller eldreomsorg eller i andre grunnleggende tjenester.

I tillegg kommer problemer med sekundærbosetting, noe Fremskrittspartiet også har advart mot gjennom mange år. Heldigvis har flere partier i denne sal nå innsett problemet med sekundærbosetting, men fortsatt er det kun Fremskrittspartiet som kommer med konkrete forslag for å løse dette problemet. Det eksisterer ikke et eneste forslag fra noen av de andre partiene for å løse et problem som alle er enige om at vi har.

Men skal vi få til god integrering, må vi våge å stille krav, ikke bare snakke om det. Det er derfor Fremskrittspartiet ønsker å øke kravene for å kunne bli norsk statsborger, kreve at du skal være fullt ut integrert, ha plettfri vandel, være i jobb, være selvforsørget og snakke godt norsk for å kunne søke om familiegjenforening. Altså: Der andre partier snakker om det, fremmer Fremskrittspartiet konkrete forslag. For hvis vi ikke gjør noe med integreringen, da reproduserer vi bare dårlig integrering i generasjon etter generasjon, og da får vi mange av de utfordringene som det norske samfunnet ser i dag med parallellsamfunn, med mange utenfor, som ikke føler seg som en del av samfunnet, og altfor mange som lever på offentlige ytelser. Vi ser det dessverre også i kriminalitetsstatistikken.

Fremskrittspartiet, vi prioriterer eldreomsorg, skole, trygge lokalsamfunn og mindre byråkrati. Vi flytter penger fra parallelle strukturer til førstelinjen, vi strammer inn innvandringspolitikken for å sikre bærekraften. Hvis målet er bedre tjenester for folk flest, da må man også stemme for et budsjett som leverer plasser, bemanning og trygghet fremfor nye lag med administrasjon og byråkrati.

Jeg tar opp våre forslag.

Mudassar Kapur (H) [10:50:01]: Norge står overfor store omstillinger i årene som kommer. Perspektivmeldingen viser at vi i løpet av de neste 40 årene vil få 700 000 flere over 67 år, mens antallet i yrkesaktiv alder vil være omtrent som i dag. Samtidig vil petroleumsproduksjonen falle gradvis fra første del av 2030-tallet. Det stiller krav til at offentlig forvaltning i stat, fylke og kommune er omstillingsdyktig og bruker ressursene effektivt og i samsvar med innbyggernes behov.

Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutvikling. Vi må derfor redusere statlig detaljstyring, redusere byråkratiet, spre makt og myndighet og bygge samfunnet nedenfra. Detaljerte krav går ut over kommunenes handlingsrom og mulighet til å prioritere å levere tjenester tilpasset innbyggernes behov.

Høyre tok initiativ til at Stortinget ba regjeringen igangsette en gjennomgang av kommunesektorens oppgaver. En kommisjon er nå nedsatt, men det finnes flere forenklingsgrep som kunne vært tatt raskere. Denne høsten har Høyre derfor fremmet et representantforslag som inneholder konkrete forslag som vil gi kommunene mer frihet til å bidra til sterkere lokaldemokrati.

Vekst og verdiskaping i hele landet krever god infrastruktur kombinert med smart arealutvikling. Derfor er også Høyres distriktspolitikk veldig tett koblet til næringspolitikken. Disse henger tett sammen. Det viktigste for bosetting i distriktene og verdiskapingen er gode vilkår for utvikling av arbeidsplasser og næringsliv og tilgang på riktig kompetanse.

Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier sin egen bolig, og 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet. Men det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet. Etter en rekke boligministere på feltet er resultatet at vi nesten må tilbake til tiden rundt krigen for å se like lave byggetall. Nå så jeg tilfeldigvis regjeringens plan for Norge, hvor man har gått fra å si at man ønsket å bygge 130 000 boliger, til å si at man skal legge til rette for 130 000 boliger. Det synes jeg er en ærlig linje. Det er jo nettopp Høyre som gjennom flere spørsmål har avkledd dette målet til Arbeiderpartiet om å bygge 130 000 boliger, for det viste seg at det var snakk om å utstede igangsettingstillatelser til å bygge 130 000 boliger. Som vi vet, er det veldig vanskelig å flytte inn i en igangsettingstillatelse, så det at Arbeiderpartiet nå er litt ærligere på lovnadene sine, sikkert etter en liten evalueringsrunde fra i høst, er bra. Det gjør også at planen for Norge framstår veldig svak, men samtidig realistisk, sett fra Arbeiderpartiets side.

Hovedårsaken til de økte boligprisene er at det bygges for få boliger. Vi må få opp byggetakten og få flere mennesker inn på boligmarkedet. Det er også urovekkende at antall bostedsløse har økt med over 40 pst. siden 2020. Det er et tall som også Kirkens Bymisjon har slått alarm om. Dette er alvorlig, og derfor har Høyre i høst foreslått at det trengs en ny boligsosial strategi.

Kommune-Norge står i en svært krevende økonomisk situasjon. Over halvparten av norske kommuner går med underskudd. Antall kommuner på ROBEK-listen øker, og dette er noe som har skjedd i løpet av litt over fire år etter at man egentlig kom til dekket bord, hvor de frie inntektene hadde økt hvert eneste år i åtte år med borgerlig styre, og hvor det var rekordfå kommuner på ROBEK-listen samtidig som man greide å sette ned skatter og avgifter i samfunnet, skape flere arbeidsplasser og gjennomføre en kommunereform. Mitt poeng er at disse tingene er mulige, hvis man klarer å prioritere.

Støre-regjeringens økonomiske opplegg for kommunene er for svakt. Det er helt riktig at man nå bruker forliket til å skryte av seg selv. Jeg vil benytte anledningen til å gi litt kred til nettopp SV, Rødt, MDG og Senterpartiet for at de har greid å dytte Arbeiderpartiet litt i riktig retning, selv om dette flertallet fortsatt er en milliard bak Høyres alternative budsjett når det gjelder frie inntekter.

Det at kommunene sliter med økonomien, hindrer også kommunene i å levere sine lovpålagte tjenester. Kombinert med den statlige overstyringen blir kommunene i tillegg til å ha svak økonomi tvunget til å bruke mer tid på byråkrati, administrasjon, krangler med statsforvalteren, innsigelsesrunder og tilsyn. Det gjør at administrasjonen i kommunene øker, samtidig som lærere, sykepleiere og andre som jobber i førstelinjen i velferden, melder tilbake at de må bruke mye tid på rapportering – tid som kunne gått til nettopp tjenesteproduksjon.

Derfor er jeg veldig stolt av at Høyre i sitt alternative budsjett foreslår 4 mrd. kr mer i frie inntekter, slik at kommunene selv kan bruke disse pengene der de trengs mest. Vi omdisponerer også en rekke øremerkede midler og omgjør disse til frie inntekter. Det gir kommunene reell frihet til å bestemme selv hva de ønsker å bruke pengene til, og hvordan de skal bruke disse pengene til det beste for innbyggerne. Det er innbyggerperspektivet som står i sentrum hele tiden.

I kommuneproposisjonen for 2025 ble det vedtatt en rekke endringer i inntektssystemet for kommunene som fullt ut vil rulles ut neste år. Helheten i det nye inntektssystemet vitner om at Støre-regjeringen, sammen med et flertall den gangen, verken forsto utfordringsbildet for norske kommuner eller tok hensyn til de faglige rapportene. Endringen inneholdt flere reverseringer og reduksjoner, kutt i storbytilskudd, kutt i veksttilskudd og fjerning av regionsentertilskudd. Regjeringen la opp til at man ønsket å belønne kommuner som fortsetter driften som før, ikke de kommunene som omstiller seg eller tar nye grep for å gjøre seg mer attraktive.

Høyre fremmer derfor i dag flere konkrete forslag for et bedre inntektssystem, forslag som vil kunne gi kommunene bedre overgangsordninger, mer rettferdig inntektsutjevning, bedre ivaretakelse av vekstkommuner og bedre verktøy til å møte levekårsutfordringene. Dette er det Kommune-Norge står overfor, og det er her Arbeiderpartiet bommer gang på gang.

Det er ikke bare tekniske justeringer jeg snakker om. Dette handler om å gi norske kommuner mulighet til å levere gode velferdstjenester til sine innbyggere også i framtiden. Dette handler om å møte de strukturelle utfordringene, ikke bare smøre pengene tynt utover gjennom budsjetter og forlik.

Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet. De er de fremste leverandørene av velferdstjenester i folks hverdag. Det er i kommunene barn går på skole og i barnehage, det er i kommunene eldre får omsorgstjenester, og det er i kommunene innbyggerne møter det offentlige Norge hver eneste dag. Vårt alternative budsjett handler om å styrke lokaldemokratiet. Det handler om å vise kommunene den respekt og tillit de fortjener.

Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:07:33]: Kommunesektorens frie inntekter øker med 8,4 mrd. kr i statsbudsjettet for 2026. Det gir kommunene et handlingsrom utover demografikostnadene på 5,5 mrd. kr. Men la oss være ærlige: Velferden bygges ikke her i denne salen. Den bygges i klasserommene, på sykehjemmene, i barnehagene og mange andre steder i kommunene. Når SV sammen med flertallspartiene nå styrker kommunene med milliarder, gir vi læreren tid til å se barnet som sliter, eller den stille jenta i klasserommet som ikke lager noe bråk. Vi gir helsefagarbeideren tid til å holde en hånd, også når dagen er tung. Alle bor i en kommune. Derfor har SV sammen med Arbeiderpartiet, Rødt, Senterpartiet og MDG sikret milliarder ekstra til velferden der folk bor. Når kommunene står sterkere, står også folka og nabolagene sterkere, og for oss er det en kamp for verdighet og trygghet. Vi vet hva som står på spill. Kommuner over hele landet har varslet kutt i eldreomsorg, psykisk helse, kultur og skole. Dette er ikke tall på et ark eller, som vi har diskutert, linjer i et budsjett. Det er livene våre.

I Øyer har kommunen vurdert å fjerne fellesmåltider på Bakketun bosenter. For beboerne betyr det mer enn mat. Det betyr fellesskap. Når det forsvinner, frykter de isolasjon. Å rive bort et så viktig tilbud er å la folk visne på rommet, sa gammelordføreren i Øyer, som nå også er beboer. I Førde har omsorgssenteret meldt om mangler på det mest grunnleggende: vaskekluter, håndklær, bleier og sårutstyr. Ansatte sliter, og pasienter får ikke den pleien de har krav på. Dette er varsellamper.

Derfor er SV glad for at vi nå har en ytterligere styrking av kommuneøkonomien. Vi vet at det trengs mer, men vi begynner her, for trygghet i hverdagen kan ikke vente. Dette er første skritt mot en kommuneøkonomi som gir tryggere tjenester, bedre bemanning, flere lærere, et sterkere barnevern – også i Oslo – og en verdig eldreomsorg.

Dette handler også om inkludering og å ta vare på folk i sårbare livssituasjoner, for ingen skal falle utenfor fordi kommunen mangler ressurser. Barn som vokser opp i fattigdom, skal ha en trygg barndom, og vi prioriterer tiltak som gjør at flere kommer ut av fattigdom. Folk med funksjonsnedsettelser skal få den hjelpen de trenger, og de som sliter med psykisk uhelse, skal få hjelp. Trygghet og verdighet kan ikke være luksus, det skal være grunnleggende rettigheter. La meg være tydelig: Når folk opplever trygghet, fellesskap og at de hører til, bygger vi ikke bare velferd, vi bygger også forsvarsvilje, fordi et samfunn som tar vare på sine innbyggere, er et samfunn folk vil stå opp for.

Vi har også økt rammen til Husbanken med 2 mrd. kr. Det er ikke bare et tall, det er nøkkelen til trygghet for tusenvis av familier. Husbanken skal fortsatt bidra til flere rimelige boliger, til at unge kan komme inn på boligmarkedet, og til at kommunene skal få mulighet til å gi hjelp til dem som står i kø for en bolig. SV forventer at denne ordningen vil gi flere startlån, flere boliger til vanskeligstilte og en reell styrking av kommunenes mulighet til å bekjempe bostedsløshet, for trygghet handler ikke bare om omsorg, det handler også om å ha et sted å bo.

I dette budsjettet er også Sametingets budsjett styrket, med 10 mill. kr, i enigheten. Det er viktig for SV, for vi vet at urfolks rettigheter og kultur må sikres i praksis og ikke bare i festtaler. SV sto i bresjen for å få satt ned Sannhets- og forsoningskommisjonen, som kom med sin rapport i fjor. Rapporten må følges opp med handling. Disse midlene må forvaltes av Sametinget, med reell selvbestemmelse.

Vi har lagt steiner til et fundament, et fundament for trygghet, verdighet og fellesskap. For velferden bygges ikke av festtaler, men av handling– av læreren som ser barnet, av helsefagarbeideren som holder en hånd, av Husbanken som gir nøkkelen til et hjem, og av Sametinget som får reell selvbestemmelse. Budsjettet er ikke perfekt. SV skulle gjerne gått lenger, men vi har tatt de første skrittene, og vi gjør det med en klar beskjed: Ingen skal falle utenfor – ikke den som trenger hjelp, ikke den som trenger et hjem, og ikke den som kjemper for språk og kultur.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:21:35]: Senterpartiet mener at demokratiet må være tuftet på at folk skal ha mest mulig påvirkning på sin hverdag. Politisk makt må desentraliseres, ikke sentraliseres. Det kommunale selvstyret må tillegges mye større vekt i all offentlig forvaltning. I en urolig verden er desentralisering av makt og myndighet avgjørende for en god og fleksibel beredskap. Evnen til å håndtere det uforutsette krever handlekraftige og selvstendige organisasjoner. Kommunene har en avgjørende rolle i dette arbeidet.

For å videreutvikle livskraftige samfunn i hele Norge må vi unngå sammenslåinger og strukturer som flytter makt vekk fra lokaldemokratiet og over til et ansiktsløst statlig byråkrati, et byråkrati som over tid har vokst seg for stort. Generalistkommuner, tre forvaltningsnivåer samt kort avstand mellom de folkevalgte og innbyggerne gir gode muligheter til å flytte flere statlige oppgaver nedover i systemet, stimulere til forenkling og gi innbyggerne nærhet til tjenester som berører dem i hverdagen.

Statens oppgave er å bygge opp under kommunenes evne til å planlegge, iverksette og gjennomføre pålagte oppgaver og tjenester på en god måte. Stortinget og regjeringen må bygge strukturer og styringssystemer som underbygger kommunenes viktige rolle i det norske samfunnet. Dette krever vesentlige endringer i dagens styringssystem. I dag opplever kommunene i for stor grad at fragmentert detaljstyring og rigid kontroll fra staten tar for stor plass.

Målet med kommunekommisjonen er å sørge for at kommunene får friheten til å finne gode, lokale løsninger, slik at kommunene kan tilby innbyggerne gode tjenester. Det er regjeringens, og særlig kommunal- og distriktsministerens, ansvar å unngå at kommunenes oppdrag blir et resultat av gode intensjoner fra mange andre departementer. Det er flere fagdepartementer som legger føringer for kommunene gjennom normer og bestillinger. Dette må koordineres og styres på en helt annen måte enn i dag.

Det er avgjørende at kommunestyrene i størst mulig grad bestemmer over arealet i sin egen kommune. Denne oppgaven er en svært viktig del av det kommunale selvstyret og må ikke pulveriseres. Både geografiske forhold, antall innbyggere og demografi krever nærhet til beslutningene, og i tillegg er det lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensene av valgene de selv fatter.

Kommunene står midt i en krevende omstilling. Dette krever konkrete virkemidler som fremmer innovasjon, digitalisering og teknologiutvikling for å legge til rette for gode tjenester, til tross for demografiske endringer. Staten skal stille opp for kommunene og bistå slik at digitaliseringen kan sørge for at de gir bedre tjenester, og frigjøre arbeidskraft der det er mulig.

Et redusert statlig byråkrati, gode og forutsigbare økonomiske rammer og en hverdag uten statlig detaljstyring og kontroll vil gi kommunene det løftet de fortjener for å gi gode og hverdagsnære tjenester til folk gjennom hele livsløpet. I vårt langstrakte land har vi ikke noe alternativ. Sterke kommuner med stor handlefrihet er den viktigste forutsetningen for gode lokalsamfunn i hele landet.

Norge må ta et større ansvar for sin egen sikkerhet og beredskap framover. Her har kommunene en nøkkelrolle. Kommunene er de som er nærmest innbyggerne og kjenner deres hverdag og hvilke ressurser som finnes til å håndtere det kjente og det ukjente. Det er i kommunene folk bor, og det er her offentlig sektor, det private næringsliv og frivillig sektor finner sitt skjæringspunkt. Vi kan bygge opp infrastruktur og beredskapsorganisasjoner og investere i mye dyrt utstyr, men er det ikke tilstrekkelig med folk som kjenner lokale forhold, vil ikke Norge være rustet for å håndtere krisene som kommer, og som mest sannsynlig vil inntreffe hyppigere i framtiden.

Når vi nå legger fram et budsjett som øker de frie inntektene, som er tydelig på det kommunale selvstyret og ikke minst er tydelig på hvilke oppgaver kommunene skal ivareta for samfunnet, er det vel så viktig som penger. Vi må sørge for at kommunene får troen på oppgavene og selv klarer å prioritere, slik at de viktigste tingene blir gjort først.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:34:55]: Denne hausten har eg kjent på glede, på sorg og på glede igjen. Det begynte med ei enorm glede over at MDG kom over sperregrensa, og at vi sikra ein siger for tuttifruttigjengen. Så fekk eg sjokk og kjente på ei sorg over at eg sjølv var den som kom inn, med alle dei moglegheitene og spennande utfordringane eg hadde forventa å ta til med, men igjen kom den enorme gleda over det privilegiet det er å få lov å vere med og forhandle MDGs første budsjett saman med denne fantastiske gjengen. Det er eit privilegium det er vanskeleg å setje ord på, kor stort det eigentleg er.

No har vi verkeleg fått sjansen til å setje eit grønt avtrykk på dette budsjettet, med ein stor siger for klima og natur. Vidare har vi kome eit stykke på veg med å sikre fylkeskommunen meir pengar til kollektiv, både gjennom ein milliard ekstra som er tenkt til kollektiv, og gjennom over 600 mill. kr til lågare priser i kollektivtilbodet på samferdselsbudsjettet. Dette meiner vi er viktige satsingar. Sjølv om vi gjerne skulle hatt dei mykje større, meiner vi dette er eit viktig skritt på vegen. Vi har også fått på plass ei utgreiing av månadskort til ein femhundrelapp. Det er kjempeviktig for dei som har dårleg råd og pendlar med buss, og for distrikta. Om eg skal ta bussen til Bergen i dag, frå Nordfjordeid, kostar det 700–800 kr ein veg. Dette er rett og slett ein enorm lette, også for Distrikts-Noreg. I Oslo vil ein familie med to pendlarar spare ca. 30 000 kr i året. Det er store pengar for dei som må telje kroner.

Det er sjølvsagt også mykje anna å glede seg over i budsjettet, bl.a. at vi har fått på plass pengar til FORREGION, som er viktig for næringsutvikling i distrikta. Det er særleg to saker mange har teke kontakt med meg om. FORREGION er den eine, og folkehøgskulane er den andre. Det er om desse to flest har teke kontakt, og det er veldig viktig å få på plass. Det siste er ikkje på dette budsjettet, men det er likevel viktig.

Vi har også Merkur-programmet, som er superviktig for dei små butikkane. Eg kjenner godt ein av dei som har drive dette programmet fram, og som leia det tidlegare. Kor viktig det er, er knapt mogleg å overvurdere. Vi har også fått på plass 10 mill. kr ekstra til Sametinget. Vi skulle gjerne ha kome endå lenger når det gjeld saka om samiske språk, men dette blir likevel ei viktig satsing som vi gleder oss over.

Det er også sorg over noko, bl.a. at vi ikkje eingong kom i gang med å jobbe for kvoteflyktningane. Vi meiner det skal vere ein streng flyktningpolitikk, men det skal vere ein human og rettferdig flyktningpolitikk. Slik vi ser det no, har vi altfor lite til dei som treng det mest. Vi skulle veldig gjerne vore på ein heilt annan stad i dag, men dette må vi jobbe med framover.

No blir dei ståande, desse tre: tru, håp og glede. Det er glede over alt vi har fått til, og håp om at vi skal få til eit paradigmeskifte i norsk politikk for klima, for natur og for dei som ikkje er født enno. Til sist er det tru på det samarbeidet vi er så godt i gang med – den gode dialogen og den gode stemninga vi har i tuttifruttigjengen no. Vi skal få det til saman.

Statsråd Bjørnar Skjæran [11:46:58]: Kommunene er ryggraden i velferdsstaten, og de skal levere gode tjenester til folk i hele landet – fra før vi blir født, til etter at vi har gått ut av denne verden. Regjeringen sikrer kommunene et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag. I år har det vært en vekst i frie inntekter på rundt 15 mrd. kr. Det er den høyeste veksten i nyere tid. For 2026 styrker vi kommunesektorens frie inntekter med ytterligere 8,3 mrd. kr.

Vi løser ikke alle utfordringene med økte bevilgninger alene. Kommunene må tilpasse aktiviteten til inntektene og gjennomføre nødvendige omstillinger for å sikre en bærekraftig drift. Jeg forstår godt at dette ikke er en enkel oppgave, men jeg har tillit til at også lokalpolitikere gjør de grepene som trengs for at kommunene skal kunne fortsette å levere gode tjenester. Regjeringen har også satt ned en kommisjon som ser på statens styring av kommunesektoren. Den skal like etter nyttår komme med forslag til hvordan kommunene kan få større frihet og økt handlingsrom.

Boligpolitikken er avgjørende for velferd og utvikling, og boligpolitikk har vært en sentral del av Arbeiderpartiets utvikling av velferdsstaten. Regjeringen har satt et ambisiøst mål om at det skal igangsettes 130 000 nye boliger innen 2030. I statsbudsjettet for 2026 foreslår vi å styrke digitaliseringsarbeidet med plan- og byggesaksprosesser med 30 mill. kr for å få fart på boligbyggingen. Dette er et tiltak som monner – her snakker vi om en mulig besparelse for byggenæringen og kommunene på om lag 1 mrd. kr allerede i 2032.

I år har Husbanken en låneramme på 34 mrd. kr, den høyeste noen gang. Som følge av enigheten om statsbudsjettet for 2026 videreføres den rekordhøye lånerammen. Med lån fra Husbanken får flere mulighet til å eie sin egen bolig, og flere boliger med gode kvaliteter blir bygget. For Arbeiderpartiet har eierlinjen alltid vært sentral, og den har gjennom hele etterkrigstiden vist seg å være en suksess for landet vårt.

Regjeringen ønsker at folk skal kunne leve gode liv i hele Norge, med tilgang til arbeid, boliger og gode tjenester. Vi viderefører gratis ferge og gjeldsslette, og vi reduserer barnehageprisene ytterligere. Vi styrker Merkur-programmet til totalt 98 mill. kr for å sikre dagligvaretilbudet i små lokalsamfunn.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Regjeringen foreslår at vi bruker nærmere 140 mill. kr i 2026 til å følge opp nordområdestrategien som kom i høst. I budsjettforslaget for 2026 er det et bredt spekter av tiltak for å styrke beredskap, sikre ringvirkninger av forsvarssatsingen og styrke nærings- og lokalsamfunnsutviklingen i nord.

Regjeringen foreslår 47 mill. kr i 2026 for å videreutvikle og sikre trygg drift av Kartverkets fellesløsninger for geografisk infrastruktur. Dette sikrer at de om lag 750 aktørene i offentlig sektor som benytter seg av geografiske data for å løse samfunnsoppdrag og levere tjenester til befolkningen og næringslivet, vil oppleve bedre tilgang og funksjonalitet. Fellesløsningene kommer både offentlig og privat sektor til gode og sikrer at Norges geodata, som er blant verdens beste, blir holdt ved like og forvaltet på en hensiktsmessig måte.

Regjeringen følger aktivt opp vedtakene som ble fattet på bakgrunn av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, både overfor samene og de nasjonale minoritetene. Vi foreslår å styrke samiske formål med ca. 33 mill. kr i 2026, inkludert økningen på 10 mill. kr som følge av budsjettforliket. Sametingets ramme for 2026 er foreslått til 783 mill. kr. Sametinget bidrar med tiltak og utvikling av institusjoner, slik at aktører i det samiske samfunnet får et større grunnlag til å ta samisk språk, kultur og næringer videre.

Å styrke de nasjonale minoritetenes språk og institusjoner er viktig for å sikre utvikling av deres kultur. Regjeringen styrker derfor arbeidet med de nasjonale minoritetenes språk og kultur, bl.a. ved å sette i gang arbeidet med en ny handlingsplan for kvensk språk.

Dette budsjettet gir kommunene et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag, styrker boligpolitikken og følger opp viktige, nasjonale mål. Regjeringen er opptatt av å føre en politikk for hele Norge, slik at folk kan leve gode liv i både by og land.

Statsråd Karianne O. Tung [12:06:42]: Verdenen jeg vokste opp i etter Berlinmurens fall, var preget av tro, tillit og frihet. I dag møter vi en helt annen virkelighet og en verden som er preget av ismer. Det er nasjonalisme, proteksjonisme og isolasjonisme. Tollbarrierer etableres, murer bygges opp igjen mellom øst og vest, og vi står i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. For et lite land som Norge, med en åpen økonomi, betyr det at vi ikke lenger kan ta for gitt den regelbaserte verdensordenen som har tjent oss så godt gjennom så mange år. I en sånn situasjon er det ekstra viktig å være klar over at vår økonomiske stabilitet og nasjonale sikkerhet, som vi ønsker oss, nå er helt avhengig av digital motstandskraft og teknologisk handlekraft. Derfor skal Norge innen 2030 bli verdens mest og best digitaliserte land. Vi skal bygge og trygge landet vårt med digitalisering som verktøy.

Vi har store utfordringer foran oss i årene som kommer. Om få år vil statens utgifter være høyere enn inntektene, og vi blir i løpet av de neste 15 årene flere over 60 år enn under 20. Det er allerede situasjonen i Nordland fylke. Innen helse og omsorg må vi ansette 5 000 flere nye medarbeidere hvert år framover, bare for å holde tritt. I møte med disse utfordringene er folk og digitalisering vårt kraftigste verktøy. Ny teknologi skal bidra til gode tjenester for folk og bedrifter i landet vårt, uansett hvor vi lever livene våre. Det skal også være verktøyet for å arbeide smartere i offentlig sektor i årene framover. Derfor foreslår Arbeiderparti-regjeringen en offensiv satsing på digitalisering. Budsjettforslaget for 2026 innebærer nærmere 1,7 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak, en økning etter budsjettenigheten mellom MDG, Rødt, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Digitaliseringstiltakene vil bidra til forenkling og effektivisering i offentlig sektor, bedre offentlige tjenester og økt IT-sikkerhet. I tillegg foreslår regjeringen en satsing på næringsrettet kvanteteknologi som passerer 200 mill. kr årlig. Å investere i kvanteteknologi i dag er like framsynt som det var å investere i internett på 1980-tallet. Vi kjenner ikke alle bruksområdene, men vi vet at det kommer til å endre alt.

Kunstig intelligens har på kort tid satt preg på samfunnet. Det skaper muligheter og utfordringer som vi ikke har sett tidligere. Norge skal utnytte mulighetene som ligger i bruk av ny teknologi, kunstig intelligens og data, til å skape bedre tjenester og til å ha en sterkere velferdsstat. Men vi skal også være oppmerksomme på de utfordringene som ligger i kunstig intelligens. Derfor prioriterer vi å etablere KI Norge, den nasjonale arenaen for ansvarlig innovasjon, utvikling og bruk av kunstig intelligens, og en nasjonal regulatorisk sandkasse for eksperimentering med nye KI-løsninger, som vil redusere risikoen for virksomheter.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig. Det er avgjørende for vår beredskap at mobil- og bredbåndsnettene er sikre og robuste. Med den nasjonale sikkerhetsplanen for digital infrastruktur som Arbeiderparti-regjeringen la fram i september, dobler vi bevilgningen til 400 mill. kr i 2026. Sammen med bredbåndsmidlene, som etter budsjettavtalen blir på 159 mill. kr, skal midlene til telesikkerhet og beredskap bidra til bedre tilgjengelighet for mobil og bredbånd når neste krise treffer oss – for det vil den gjøre. Den neste brikken i dette arbeidet er nytt nødnett, bygd på moderne teknologi for bilde, video og telefon, som skal være på plass når kontrakten om drift av dagens nødnett går ut i 2031.

Budsjettforslaget viser at regjeringen satser stort på digitalisering og forvaltning. Vi prioriterer prosjekter som trygger Norge i en urolig tid, og legger til rette for en mer effektiv utnyttelse av ressurser og bedre tjenester for innbyggere og næringsliv. For Arbeiderpartiet fortsetter arbeidet med å bygge og trygge landet med digitalisering som verktøy.

Solveig Vestenfor (A) [12:25:58]: Bustadpolitikken engasjerer breitt. Studentar slit med å finna rimelege bustader, eldre kvir seg for å flytta frå einebustaden, barnefamiliar strevar med å finne husvære som passar deira livssituasjon, og altfor mange står utan fast bustad. Samtidig ser me at byggjebransjen har mindre å gjera, handverkarar går utan oppdrag, og nyutdanna fagarbeidarar vel seg bort frå faget.

Me har store behov for bustader både i byar og bygder, og kompetansen og ferdigregulerte tomter finst mange stader. I samtalar med bransjen går noko att: Bransjen er tydeleg på at renta er avgjerande for bustadbygginga. Dei framhevar òg noregspris og redusert elavgift som positive satsingar i tillegg til Husbanken sine rammer og eit betre og meir effektivt byråkrati.

Arbeidarpartiet har teke og tek grep. For det første fører me ein økonomisk politikk for å halda prisnivået nede og slik bidra til at renta held seg låg og kan gå meir ned. Me har gjenreist Husbanken som eit kraftfullt bustadpolitisk verkemiddel. Med ei historisk låneramme på 34 mrd. kr – den høgaste nokon gong – sikrar me at fleire får moglegheit til å eiga sin eigen bustad, og at fleire bustader med god kvalitet vert bygde. Husbanken har fått utvida mandatet sitt og hjelper kommunane til å ta ei meir aktiv bustadpolitisk rolle.

Me prioriterer startlånet, det viktigaste verkemiddelet for husstandar med varig låg inntekt. I tillegg har me sett av 2 mrd. kr til ei forsøksordning for unge og førstegongsetablerarar og 2,1 mrd. kr til studentbustader. Regjeringa har som mål å sikre bygging av 12 000 studentbustader dei neste fire åra. Dette vil både hjelpa studentane og avlasta presset på den private leigemarknaden.

Men me må òg gå kraftfullt til verks for at det skal verta enklare og raskare å byggja gode bustader. Difor styrkjer me Direktoratet for byggkvalitet med 30 mill. kr i 2026, for å forenkla, for å digitalisera og automatisera plan- og byggjesaksbehandlinga. Me har sett i gang arbeid med å forenkla byggjereglane, og saman med NHO Byggenæringen og KS har me utarbeidd ei tiltaksliste med 72 punkt som no vert vidareutvikla. Det er avgjerande at det vert enklare å byggja – det trur eg alle parti er einige om – skal me nå målet om å setja i gang bygging av 130 000 bustader innan 2030.

Men det handlar ikkje berre om å byggja meir – det handlar òg om å byggja betre. Gjennom den nye arkitekturstrategien, den første på 16 år, Rom for kvalitet, legg me vekt på varierte nabolag, gode omgjevnader og langsiktig ressursbruk. Me skal byggja i eit hundreårsperspektiv, med kvalitet som varer.

Arbeidarpartiet i regjering legg til rette for bustadbygging. Difor må me òg sjå på produktiviteten i næringa. For å sikra framdrift har Forskingsrådet fått i oppdrag å kartleggja produktivitetsutviklinga, og me håpar å sjå tiltak allereie frå 2026.

Kommunane spelar òg ei viktig rolle. Me styrkjer løyvingane til kommunane med ein historisk auke i frie midlar. Det gjev dei moglegheit til å ta ei meir aktiv rolle i bustadbygginga og bestilla oppdrag som held hjula i gang i krevjande tider.

Når det blir «mørkt i stall og i låve» – (representanten syng den strofa) – treng og fortener me alle ein trygg stad å sova. Arbeidarpartiet har vist handlekraft. Me har gjenreist Husbanken, prioritert startlånet og sikra rekordhøg bygging av studentbustader. Me legg grunnlaget for at det kan byggjast raskare, og legg til rette for både kvalitet og betre produktivitet i bustadbygginga. Dette er politikk som gjev folk bustad, tryggleik og framtidstru – og som held byggjebransjen i arbeid.

Helge André Njåstad (FrP) [12:37:24]: Akkurat no har alle dei 357 kommunane og 15 fylkestinga i landet òg ein tilsvarande debatt som vi har, der dei skal setja saman budsjett for neste år og økonomiplan for dei neste fire åra. Mange av dei debattane trur eg skil seg kraftig ut frå det verkelegheitsbiletet som ein kan få inntrykk av gjennom denne salen. Eg trur ikkje det er så veldig mange som sit i kommunestyra, som diskuterer kvar ein skal satsa og kvar ein skal plussa på i budsjetta. Veldig mange av kommunane og fylkestinga har heller diskusjonar om kvar ein må bruka mindre, kvar ein må kutta, og kvar ein må tilpassa stramme tider til aukande behov, og ein føler at ein konstant står i eit krysspress.

Eg har lyst til å bruka litt tid på denne talarstolen til å takka alle dei lokalpolitikarane me har. Dei er flinke, dei er ansvarsfulle, og dei gjer ein god innsats, men dessverre med altfor mykje statleg styring, altfor lite handlingsrom og altfor få moglegheiter til å påverka eigne inntekter gjennom å leggja til rette for verdiskaping og å behalda ein del av dei inntektene gjennom f.eks. selskapsskatt eller ein større andel av verdiskapinga som skjer i dei ulike lokalsamfunna.

Dersom me høyrer på dei debattane som går føre seg ute i Kommune-Noreg, registrerer me at det er mykje spennande som skjer, men at det er prega av at dei føler at dei er i ein økonomisk situasjon som er heilt annleis enn det statsråden beskreiv med ord som at det var den høgaste veksten i nyare tid. Eg trur det er ingen av dei kommunestyredebattane der ein ville ha brukt dei orda og sagt at ein no kjenner på ein enormt høg vekst. Dei kjenner på at det er vanskeleg å få endane til å møtast, og nokre har faktisk sagt at det er den vanskelegaste kommuneøkonomien på 40 år. Eg trur det er eit betre bilete enn at det er den høgaste veksten i nyare tid, som statsråden nettopp sa.

Det er kome eit budsjettforlik i denne saken som for fyrste gong på fire år har gjeve kommunane meir pengar enn det som låg inne i forslaget frå regjeringa. Det synest eg vi skal anerkjenna Raudt, Senterpartiet, MDG og SV for: at dei har fått Arbeidarpartiet til å bruka meir pengar på kommunesektoren – noko SV ikkje gjorde på fire år då kommunane ikkje fekk nokon ekstramidlar, sjølv om det òg var veldig stramme tider. Difor synest eg det er litt rart at dei same partia som har klart å leggja 3 mrd. kr på bordet – rett nok mindre enn det Framstegspartiet og fleire andre parti hadde i sine alternativ – har brukt ord som «skammeleg lågt», «uheldig» og «sorg» når dei skal beskriva sine eigne budsjettgjennomslag, men det får vera ord som dei bruker. Eg ville ikkje ha brukt akkurat dei orda, men eg vil likevel seia at eg synest det er bra at dei partia har klart å bidra og løfta ramma litt. Det viser at Arbeidarpartiet står igjen som det einaste partiet i norsk politikk som vil vera så gniten med kommunane, og som opphavleg for eit par månader sidan faktisk meinte at kommunane skulle klara seg med 3 mrd. kr mindre enn det dei no ser ut til å få til neste år.

Framstegspartiet satsar òg på kommunesektoren i vårt alternative budsjett. Av Erlend Wiborg vart det lista opp ei rekkje punkt. Me har ikkje så veldig stor taletid, så me klarer ikkje å lista opp absolutt alt som me har lyst til å gje til kommunane, men me satsar på ein del viktig.

Eldreomsorg er alltid Framstegspartiets hjarte nærmast, og difor målrettar me pengar direkte til eldreomsorg, slik me gjorde då me sat i regjering og hadde eit forsøksprosjekt med statleg finansiert eldreomsorg. Då sørgde me for at dei eldre fekk gode tilbod i dei kommunane som var med i forsøket. Sånn har me lyst til at alle eldre i Noreg skal ha det, sånn at det ikkje er kommuneøkonomien og prioriteringa i den enkelte kommunen som avgjer om dei eldre har det bra. Me synest at dei som har bygd landet, skal ha det bra. Difor styrkjer me eldreomsorga med direktemidlar, i tillegg til at me styrkjer løyvinga til fleire omsorgsbustader og heildøgns omsorgsbustader betydeleg.

Me gjev òg meir pengar til skule og barnehage, òg det målretta midlar, og me gjev pengar til fylkesvegar. Då fylkeskommunen fekk ansvaret for vegane frå staten, fekk dei dei i den tilstanden dei var i, med eit enormt vedlikehaldsetterslep. Me legg på 1 mrd. kr, sånn at kvardagsvegane – skulevegane og dei vegane som folk ferdast på i kvardagen – kan rustast opp. Det ser ein at trengst når ein køyrer på vegnettet rundt omkring, og det er veldig viktig at dei vegane òg får eit løft, noko dei ville ha fått med Framstegspartiets alternative budsjett.

Me styrkjer òg ordninga til ressurskrevjande tenester, ei ordning der kommunane føler at meir og meir av ansvaret blir lagt på dei, og at staten stiller mindre og mindre opp. Difor styrkjer me ho med 200 mill. kr.

No har ikkje eg meir taletid, men Framstegspartiets alternative budsjett inneheld langt fleire påplussingar til kommunesektoren som det dessverre ikkje blir fleirtal for i dag.

Tage Pettersen (H) [12:50:15]: I fire år har Arbeiderpartiet sovet på vakt, og nå våkner de til at alarmen går over hele Kommune-Norge.

La meg sitere min partikollega Magnus Arnesen, som er ordfører i Sarpsborg:

«Jeg ønsker av hele mitt hjerte å gjøre det jeg kan på min vakt for å overlate kommunen i litt bedre stand til de som skal ta over. Men hvis det skal bli virkelighet, så må feilslått integreringspolitikk reformeres».

Han og det politiske flertallet i kommunen har fått en utredning rundt flyktningsituasjonen i Sarpsborg. Et av funnene viser at flyktninger som har blitt bosatt i andre kommuner før de kom til Sarpsborg, mottar over halvparten av sosialhjelpen som blir utbetalt, og de utgjør over 42 pst. av elevene som får tilpasset opplæring og forsterket norskopplæring. Dette er tall som viser hvordan altfor mange står utenfor arbeidslivet, og at barna deres ikke kan godt nok norsk. Tallene forteller historier om mange liv i utenforskap, og ofte i fattigdom.

Jeg mener vi må erkjenne at dagens integreringspolitikk er feilslått. Hvis flyktningene hadde møtt et system som integrerte dem bedre, ville de i langt større grad vært satt i stand til å leve uten offentlige ytelser. Da hadde ikke kommuner som Sarpsborg måttet finansiere gapet mellom de merutgiftene kommunen har til flyktninger, og det staten kompenserer dem for.

Innenfor de tjenestene utredningen om flyktningsituasjonen i Sarpsborg har kartlagt, er utgiftene til sekundærbosatte flyktninger alene på 170 mill. kr. Disse pengene må lokalpolitikerne hvert år finne i en bunnskrapt kommunekasse, og det er ikke til å komme utenom at det rammer andre, viktige tjenester.

I mange kommuner går debatten om de skal eller ikke skal gjennomføre tilsvarende utredninger som i Sarpsborg. Jeg skjønner ikke at noen er redd for tall og fakta. Det vil tvert imot heller gjøre debatten mer ærlig.

En annen måte vi kan se at store deler av Kommune-Norge nå har nådd et metningspunkt på, er når de nå i desember behandler IMDis anmodning om bosetting for 2026. La meg trekke fram noen eksempler: I Fredrikstad sier de nei til å bosette noen neste år. Beslutningen begrunnes med kommunens anstrengte økonomi og høye utgifter knyttet til flyktninger. På Nesodden ser det ut til at de går for en halvering av anmodningen, og kommunedirektøren beskriver et tydelig press i sosialtjenesten, helse, Nav, bolig, oppvekst og barnevern. Bykle sier enstemmig nei til å ta imot de fem de er anmodet om. Der peker man på begrenset kapasitet i helsetjeneste og barnehage samt utfordringer med å få dem ut i jobb. Jeg kan liste opp Fedje, Modalen, Leka, Vardø, Åseral, Evje og Hornnes og Birkenes som andre eksempler.

Det disse har til felles, er at det er alle regnbuens farger i den politiske ledelsen av kommunene.

En tredje måte vi kan se en feilslått integreringspolitikk på, er i barnevernsstatistikken. Ifølge barne- og familieministeren utgjorde barn med minoritetsbakgrunn ved utgangen av 2024 44 pst. av alle mellom 0 og 17 år med barnevernstiltak.

Skal vi lykkes med innvandring og integrering, vil jeg være tydelig og si at det må et annet politisk flertall til enn det som nå står sammen bak budsjettet vi debatterer i dag. Senterpartiet har riktignok våknet etter at de gikk ut av regjeringskontorene, og jeg merker meg at Arbeiderpartiet nå spisser retorikken i spørsmålet om innvandring og integrering. Det vil jeg si var på høy tid. Vi har i lang tid sagt at vi ikke kan ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Problemet er at dette er nettopp retorikk, eller en alternativ virkelighet hvor Arbeiderpartiet håper at vi alle skal glemme hvor lenge de på dette området har sovet på sin vakt, men realpolitikken endres ikke så lenge det er partiene til venstre for Arbeiderpartiet som får diktere løsningene.

I Høyres alternative budsjett er det aller viktigste – også for integreringspolitikken – en kraftig styrking av kommuneøkonomien, men vi legger også inn 500 flere plasser i Jobbsjansen, vi legger inn 100 mill. kr til å gjenopprette tilskuddsordningen til utleieboliger, og vi tredobler returstøtten for å flere til å velge å reise tilbake til sitt opprinnelige hjemland.

Sist, men ikke minst: Skal vi lykkes med integreringspolitikken, må vi også tørre å føre en mer restriktiv politikk som bidrar til at færre søker til Norge som sitt neste land.

Isak Veierud Busch (A) [13:01:55]: Innvandring har gjort Norge til et mer mangfoldig samfunn. Arbeiderpartiet ser på dette mangfoldet som en styrke, og det er bra at Norge er et land som er rikt på mangfold. Samtidig fører innvandring med seg noen utfordringer. Siden 2022 har Norge tatt imot og bosatt flere flyktninger enn på de siste 15 årene til sammen. Det har vært solid og bred oppslutning rundt å støtte opp om og vise solidaritet med de som flykter fra Russlands brutale angrepskrig, både blant de politiske partiene og i befolkningen for øvrig, men vi begynner nå å se at mottaks- og integreringsapparatet er under press flere steder rundt om i landet vårt. Kommune etter kommune melder nå om at de ikke har kapasitet til å bosette flere flyktninger. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor.

Når vi lykkes med integrering, er innvandring et gode for samfunnet vårt, men om vi ikke lykkes, kan det gi store menneskelige og samfunnsmessige omkostninger. Når kommunene nå sier stopp, handler det om mer enn kommuneøkonomi og det kommunale mottaksapparatet i seg selv. Man må ha hele lokalsamfunnet med på laget dersom man skal lykkes med integreringen. Det handler om tilgang på boliger, velvillige arbeidsgivere, barnehage- og skoleplasser, idrettslaget og den gode naboen som kan gjøre overgangen til en ny kultur og et nytt språk litt enklere.

Arbeiderpartiet er opptatt av at politikken vi fører, skal være i takt med samtiden og løse de reelle problemene folk opplever i sin hverdag. Norge er ikke frakoblet resten av verden. Det som skjer ute i Europa og verden, merkes godt her hjemme. Derfor må vi ta inn over oss utviklingen og handle deretter. Vi må lykkes med en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Vi kan ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Irregulær migrasjon og misbruk av innvandringsregelverket setter systemene våre på prøve. Vårt svar på dette er å ha kontroll på grensen og sikre at Norge ikke er en attraktiv destinasjon for personer som ønsker å misbruke asylsystemet. Vi må derfor sørge for at det norske regelverket er på linje med sammenlignbare land, særlig våre nordiske naboland.

I Europa ser vi nå betydelige utfordringer på innvandringsfeltet. Dette er utfordringer som også krever et taktskifte i innvandringspolitikken i Norge. Over tid har vi sett et høyt antall irregulære migranter som kommer til Europa, og et stort antall asylsøkere. Dette skaper press på systemene og utfordrer både rettsstaten og velferdsstaten. Vi ser også at migrasjon brukes som et politisk virkemiddel. Migrasjon har blitt instrumentalisert. Særlig land som Russland og Belarus bruker dette aktivt for å destabilisere sine naboland. Presset på yttergrensen har ført til at Finland i praksis har stengt grensen mot Russland, og at det ikke lenger er mulig å søke om asyl der. Dette viser hvor alvorlig situasjonen er.

Arbeiderpartiet vil føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Det er en del av vår plan for Norge. Det handler om å stille krav, men også om å stille opp. Etter en tid må det være mulig å stille samme krav til dem vi ønsker velkommen til å bli en del av vårt samfunn, som vi gjør til vi som er født her. Da må vi samtidig prioritere å bruke penger på integrering for å få flere i arbeid raskere og få flere aktive deltakere i samfunnet vårt. Det aller viktigste for å sørge for at flyktninger skal bli selvforsørget og boende i kommunen de er bosatt i, er å sikre god integrering fra start.

Regjeringen har varslet at det skal legges større vekt på muligheter for arbeid og utdanning i bosettingsarbeidet framover. Det er klokt, for vi vet at integrering er vanskeligere i områder med dårligere sosioøkonomiske levekår, som igjen kan gjøre veien til utenforskap kort. Derfor må vi satse mer på kvalifisering, språkopplæring og arbeidsrettede tiltak fra dag én. Her ligger vel kanskje også den viktigste forskjellen fra høyresiden i innvandrings- og integreringspolitikken. FrPs løsning er heller å kutte i norskopplæring og integreringstilbud. Det gjør det vanskeligere for innvandrere å komme i jobb og gjør at flere havner på sosialhjelp. De fører en politikk som vil føre til mer utenforskap, og som kan øke den sosiale uroen. Det er som å bygge en motorvei mot såkalte svenske tilstander og parallellsamfunn med økt segregering.

Norge skal være en del av løsningen, ikke problemet. Vi skal stå sammen med Europa, og vi skal sikre at vår innvandringspolitikk bærer seg og er innenfor rettsrammer vi kan stå inne for.

Bjørn Larsen (FrP) [13:13:18]: Denne budsjettdebatten handler ikke bare om bevilgninger. Debatten handler også om hvem som skal styre Norge: folkevalgte nær folk eller forvaltning langt unna folk. Fremskrittspartiet mener svaret er krystallklart: Makt skal flyttes ned og ikke opp.

Fremskrittspartiet er både ærlige og ansvarlige i synet på fylkeskommunen. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2026 legger vi opp til å legge ned fylkeskommunen som forvaltningsnivå over en fireårsperiode. Det er fordi vi mener at Norge ikke trenger tre forvaltningsnivåer – tre politiske nivåer med overlappende ansvar, uklare styringslinjer og høye administrasjonskostnader.

Men politikk handler også om ansvar i overgangsfaser, og så lenge fylkeskommunen har ansvar, særlig for samferdsel, sørger Fremskrittspartiet for at tjenestene faktisk fungerer. Når realiteten er at det er betraktelig høyere risiko for å bli drept på en fylkesvei, mener Fremskrittspartiet at dette må prioriteres. Derfor styrker vi fylkesveiene med 1 mrd. kr i vårt alternative statsbudsjett, for det handler om å sikre tryggheten for dem som ferdes på disse veiene.

Fremskrittspartiet er tydelige på at vi skal prioritere mindre penger til byråkrati, færre regionale planer, mer til asfalt, rassikring og trafikksikkerhet. Forskjellen på FrP og flertallet er tydelig: Regjeringen bruker fylkeskommunen som et forlenget statlig styringsledd. FrP bruker pengene på oppgaver folk møter i hverdagen.

Når FrP kutter i fylkeskommunen, gjør vi ikke det for å svekke tjenestene. Vi gjør det for å styrke kommunene. Oppgaver som i dag ligger hos fylkeskommunen, bør i langt større grad løses lokalt, besluttes lokalt og tilpasses lokale behov. Derfor styrker Fremskrittspartiet kommunene økonomisk, slik at de kan ta over flere av oppgavene som i dag er plassert på fylkesnivå. Dette gir kortere beslutningsveier, bedre lokalkunnskap, tydeligere ansvar og ikke minst mer demokrati per krone.

La oss snakke rett fram om det mange kommuner faktisk opplever i praksis: innsigelsesmareritt. Kommuner som følger lovverket, gjør grundige planprosesser og fatter folkevalgte vedtak, blir stoppet, overprøvd og trenert, ikke bare av statsforvalteren, men også av fylkeskommunen, ofte i samme sak. Dette rammer boligbygging, næringsutvikling, kommunal planlegging og lokalt selvstyre. Resultatet er at lokalpolitikerne bruker mer tid på å forsvare vedtak mot overordnet forvaltning enn på å utvikle lokalsamfunnene sine. Fremskrittspartiet mener dette er en systemsvikt.

Statsforvalterens innsigelsesmyndighet var ment som et sikkerhetsnett. I dag fungerer den altfor ofte som et politisk styringsverktøy, uten demokratisk ansvar. Derfor vil Fremskrittspartiet avvikle dagens statsforvalterordning, erstatte den med klare, nasjonale rammer vedtatt av Stortinget og sikre rettssikkerhet gjennom domstolene, ikke skjønnsutøvelse i forvaltningen. Lokaldemokrati kan ikke være noe man har så lenge forvaltningen er enig.

Uten lokalt selvstyre svekkes demokratiet. Uten klare ansvarslinjer svekkes tilliten. Derfor velger Fremskrittspartiet folkestyre foran forvaltning, frihet foran kontroll og lokale løsninger foran sentral overstyring.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:24:33]: Kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandring er en prioritet for regjeringen, og vi skal sikre kontroll på grensen.

For å møte de store migrasjonsutfordringene i Europa har EU vedtatt en regelverkspakke med en omfattende og helhetlig reform av europeisk regelverk for migrasjon og asyl, kalt Pakten. Norge er bundet av noen av rettsaktene. De nye reglene vil gjøre asyl- og migrasjonssystemet mer effektivt samlet sett, og styrke kontrollen med yttergrensene. Reglene er i tråd med Norges ønske om å bekjempe irregulær migrasjon, forhindre sekundærmigrasjon innen Europa og hindre misbruk av asylsystemet.

Regjeringen foreslår å bevilge 200 mill. kr i budsjettet for 2026 til arbeidet med implementeringen av Pakten i politiet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. De nye reglene skal tas i bruk fra sommeren 2026.

Fullskalainvasjonen av Ukraina har ført til at millioner av mennesker er drevet på flukt. Over 100 000 ukrainere har søkt om kollektiv beskyttelse i Norge, og det er nå over 80 000 ukrainere som har gyldig kollektiv beskyttelse. Russlands angrep på Ukraina fortsetter, og vi må være forberedt på at det fortsatt kan komme mange fordrevne fra Ukraina. Norges støtte til Ukraina ligger fast. I kommunene, blant frivillige og i forvaltningen har det vært en formidabel innsats i å ta imot de fordrevne fra Ukraina.

I budsjettet er det lagt til grunn en prognose på at det vil komme 10 000 fordrevne fra Ukraina i 2026, i tillegg til 4 000 andre asylsøkere. Regjeringen foreslår en bevilgning på 3,1 mrd. kr knyttet til innkvartering for asylsøkere. Dette inkluderer utgifter til mottak, vertskommunetilskudd og stønader til mottaksbeboere i 2026. Ankomstsituasjonen er usikker og kan endre seg på kort tid. Regjeringen har flere ganger gjennomført innstrammingstiltak for å beholde kontrollen på innvandring, også fra Ukraina. Vi følger situasjonen og er forberedt på å komme tilbake med tiltak hvis situasjonen krever det.

Regjeringen foreslår en midlertidig bevilgning på 83 mill. kr til ekstra administrativ kapasitet i UDI, som er ca. 70 mill. kr kroner mindre enn i 2025. Reduksjonen har sammenheng med færre ankomster i 2025 og forventet ytterligere nedgang i 2026. Samtidig er det et stort antall ukrainere som er i Norge, og som trenger forlengelse av midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er fortsatt behov for å følge opp mottaksapparatet og håndtering av nye søknader. Den reduserte bevilgningen innebærer at UDI må prioritere stramt.

Selv om ankomstene har gått ned, har ankomstnivået siden 2022 krevd stor innsats og satt det kommunale tjenestetilbudet under press. Regjeringen mener at antall overføringsflyktninger må ses i sammenheng med det totale migrasjonspresset på Norge. På grunn av de høye ankomsttallene de siste årene har regjeringen foreslått å redusere kvoten for overføringsflyktninger fra 500 til 100 i 2026.

Regjeringen skal føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Migrasjonsutfordringene er uforutsigbare, og regjeringen legger vekt på å ha beredskap for raske endringer. Regjeringen vurderer fortløpende om det er behov for endringer i regelverk eller praksis for å forhindre misbruk, og for at Norge ikke framstår som et mer attraktivt land å søke asyl i enn andre sammenlignbare land.

Rune Midtun (FrP) [13:42:42]: Hvordan skal Arbeiderpartiet bygge 130 000 boliger innen 2030, når de samtidig innfører regler som gjør det dyrere og vanskeligere å bygge? Hvorfor skal unge mennesker betale prisen for Arbeiderpartiets reguleringsiver? Tror virkelig regjeringen at glansbilder og urealistiske anslag gir folk en plass å bo?

Virkeligheten er enkel: Boligbyggingen i Norge er på det laveste nivået siden krigen. Byggebransjen sliter. Prosjekter stoppes. Unge står utenfor boligmarkedet. Dette er ikke et naturfenomen, det er et politisk skapt problem.

Arbeiderpartiet lover 130 000 boliger, men bygger færre enn noen gang. De maler et glansbilde med anslag om 11,7 pst. vekst i boliginvesteringene, mens SSB varsler nedgang, og Norges Bank er langt mer forsiktige. Hvem tror de på, seg selv eller virkeligheten?

Samtidig gjør regjeringen alt for å holde prisene oppe og byggeaktiviteten nede. Leilighetsnormen og detaljreguleringene styrer prosjektene, og resultatet er for få rimelige toroms og altfor mange dyre fire- og femroms. Folk har ikke råd. Hvorfor skal staten bestemme hvordan folk skal bo? Hvorfor skal unge presses ut av boligmarkedet fordi Arbeiderpartiet ikke klarer å levere?

Fremskrittspartiet har en annen kurs. Vi vil bygge mer, ikke prate mer. Vi foreslår regelstopp fram til 2030 – nok er nok med nye tekniske krav som fordyrer bygging. Vi foreslår bedre BSU-ordning, der vi dobler skattefradraget og hever maksbeløpene, slik at unge faktisk kan spare. Vi vil fjerne utlånsforskriften som krever 10 pst. egenkapital. Det er et hinder for førstegangskjøpere – la bankene vurdere folks låneevne. Vi vil redusere dokumentavgiften, eiendomsskatten og offentlige kostnader. Vi vil gjeninnføre verdsettelsesrabatt for sekundærboliger for å bremse leieprisene, og vi vil gi kommunene frihet til å utvikle egne boligområder uten statlige innsigelser.

Et velfungerende leiemarked forutsetter lønnsomhet. Uten det blir det ingen som driver med utleie. Hvorfor vil Arbeiderpartiet gjøre det umulig å leie ut? Hvorfor skal folk presses ut av boligmarkedet fordi regjeringen ikke klarer å levere?

Dette er forskjellen på Arbeiderpartiets reguleringsiver og Fremskrittspartiets handlekraft. Vi vil kutte kostnader, fjerne hindringer og gi folk muligheten til å eie sitt eget hjem. Folk trenger boliger, ikke byråkrati. Arbeiderpartiet prater, Fremskrittspartiet bygger. Det er forskjellen på prat og handling.

Statsråd Kjersti Stenseng [13:48:57]: Over 100 000 flyktninger er bosatt i Norge de siste fire årene. Ni av ti er fordrevne fra Ukraina. I lokalsamfunn over hele landet har flyktninger fått norskopplæring og arbeidstrening, og stadig flere kommer i jobb. Jeg er dypt imponert over den store innsatsen som legges ned av kommuner, frivillige organisasjoner, arbeidsgivere og lokalsamfunn over hele landet for å integrere ekstraordinært mange.

Men integrering kan også være utfordrende. Det krever innsats fra den enkelte, men det krever også en stor innsats fra oss som samfunn. Det krever også at vi som politikere prioriterer det i budsjettene våre.

Vi skal stille krav, men vi må også stille opp for folk. Jeg vil derfor advare mot lettvinte løsninger og store kutt i integreringen. Det er ikke mulig å få flere i jobb, færre på stønad og mindre kriminalitet hvis man kutter i alt som handler om kvalifisering og tiltak som bidrar til god integrering. Det vil også kunne skape parallellsamfunn og økte forskjeller. Derfor bruker vi penger på tiltak som virker, og som gjør at flere innvandrere kommer i jobb og kan forsørge seg selv og sine familier. Det gir trygghet for den enkelte, men det er også bra for Norge.

Krigen i Ukraina er på ingen måte over. lntegrerings- og mangfoldsdirektoratet har bedt kommunene om å bosette 13 000 flyktninger til neste år. Regjeringen er innstilt på at Norge skal stille opp for Ukraina, og at de fordrevne som kommer hit, skal ha trygge og gode opphold med en meningsfull hverdag.

Samtidig er vi opptatt av at de fordrevne er her midlertidig, og at vi ikke kan ta imot flere enn vi klarer å ta vare på. Regjeringen foreslår over 21 mrd. kr til kommunenes arbeid med bosetting, kvalifisering og integrering i 2026. Rundt 16 mrd. kr går til kommunenes arbeid med ukrainere. Dette vil bidra til at flere lærer norsk, kommer i arbeid og deltar i det norske samfunnet.

Regjeringens mål er at flere flyktninger og innvandrere kommer inn i og får stabil tilknytning til arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet bidrar til økonomisk selvstendighet, nettverk og mulighet til å lære og praktisere norsk. Det gir økt tilhørighet til samfunnet, motvirker fattigdom og utjevner forskjeller.

Regjeringen vil at flere som står utenfor, eller som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, skal jobbe. Vi styrker derfor budsjettet med 550 mill. kr til aktive tiltak for å inkludere flere i arbeidslivet.

For innvandrerbefolkningen ser vi at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er lavere enn blant innvandrermenn, og at flere innvandrerkvinner har behov for mer kvalifisering for å komme i jobb. Regjeringen foreslår derfor å styrke Jobbsjansen med 23 mill. kr og etablere en forsøksordning med å tilby introduksjonsprogram til innvandrerkvinner som ikke har rett på programmet etter dagens regelverk. Tiltaket vil forhåpentligvis bidra til at flere hjemmeværende innvandrerkvinner får den kvalifiseringen de trenger for å komme i jobb eller utdanning og bli økonomisk selvstendige.

Frivillige organisasjoner gjør en viktig jobb for å inkludere flyktninger og innvandrere med språktrening, møteplasser, kurs og fritidsaktiviteter. I 2026 foreslår vi å bevilge nærmere 200 mill. kr i tilskudd til frivillige organisasjoner. Vi legger også om det navngitte tilskuddet til nasjonale ressursmiljøer til en åpen og søkbar ordning og styrker den med 5 mill. kr.

Enkelte kommuner opplever utfordringer knyttet til uønsket sekundærflytting. Regjeringen har derfor skjerpet anmodningskriteriene. IMDi, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, tar i sin anmodning for 2026 hensyn til kommuner som opplever mye sekundærflytting, har levekårsutfordringer og hvor det er en høy innvandrerandel fra før.

Regjeringen styrker også tilskudd til områdesatsinger i Oslo og Østfold med 14 mill. kr over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett. Dette vil bidra til å øke sysselsettingen, bedre levekårene og forebygge barne- og ungdomskriminalitet i levekårsutsatte områder.

Vi ønsker et samfunn der alle stiller på lik linje og opplever samme muligheter til å bidra i samfunnet og være en del av fellesskapet. Vi trenger at flere kommer i jobb, og at flere med innvandrerbakgrunn kommer i jobb. Med dette budsjettet legger vi til rette for fortsatt god innsats for integrering og inkludering i kommuner over hele landet også til neste år.

Monica Molvær (H) [14:07:51]: Jeg kommer fra det jeg, som nyvalgt på Stortinget, kaller den virkelige verden – fra der politikken vi vedtar i denne salen, møter hverdagen og virkeligheten i kommunene, i skole, i barnehage og i helse og omsorg. Det er noe av det viktigste jeg tar med meg inn på Stortinget. Det skal være mitt anker.

Politikken må fungere i praksis, ikke bare i et budsjettdokument. Virkeligheten der ute er krevende. Kommuneøkonomien er den strammeste på 40 år, og folkevalgte må ta valg ingen ønsker å ta. I en slik situasjon er det bare én ting som er avgjørende: Kommunene trenger mer handlefrihet. Derfor foreslår Høyre 4 mrd. kr ekstra i frie inntekter – ikke øremerkede ordninger som låser prioriteringene, men et reelt handlingsrom som gjør at kommunene kan bruke pengene der behovet er størst. Det er også bakgrunnen for at tilskuddet til grendeskoler nå legges inn i de frie rammene i vårt budsjett.

La meg likevel være tydelig: Grendeskoler har stor verdi. De er et samlingspunkt utover skoletiden. Det betyr tilhørighet, nærmiljø og trygghet i mange lokalsamfunn. Men det er ikke et symbolsk statlig tilskudd til skolebygg som avgjør om en skole kan bestå. Det avgjørende er om kommunen har økonomi til å sikre god undervisning, nok kvalifiserte lærere og et forsvarlig tilbud til alle barn i kommunen. Bygget må fylles med innhold.

Utfordringene i norsk skole er store og ulike. Altfor mange elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese og regne skikkelig. Mange barn trenger tidlig innsats, språkopplæring og tett oppfølging for å unngå et liv i utenforskap. Derfor mener Høyreat det er elevene, ikke skolebyggene, som må være utgangspunktet for politikken. Når midlene er frie, kan kommunene prioritere helhetlig. Noen vil styrke småskoler, noen vil satse på laget rundt eleven og tidlig innsats, og noen vil gjøre strukturelle grep for å møte framtiden med færre barn og lærere. Poenget er at valgene tas der kunnskapen finnes – i kommunestyresalen, ikke i stortingssalen.

Tillit til kommunene må bety noe i praksis. Med friere inntekter gir vi lokalpolitikere mulighet til å ta ansvar og sikre gode tjenester der folk bor. Dette er mitt anker: at politikken vi vedtar her inne, skal fungere der ute, for barna, for lokalsamfunnene, og for kommuner som hver dag gjør sitt aller beste for å få endene til å møtes.

Konstanse Marie Alvær (A) [14:10:44]: Vi leverer nå et statsbudsjett hvor man prioriterer godt, også på det samiske. I lys av sannhets- og forsoningsrapporten har vi i Norge forbedringspotensial på forvaltningen av det samiske. Derfor har vi i budsjettet lagt inn 7 mill. kr til utredning av et nasjonalt kompetansesenter om fornorsking og urett, for for å kunne gå videre inn i forsoningen trenger vi å kjenne historien og konsekvensene av den. Et kompetansesenter er en viktig prioritering og et steg i å anerkjenne uretten mot det samiske folk og den kampen de i lang tid har måttet kjempe.

Vi har kommet langt siden Elsa Laula Renberg og det første samiske landsmøtet, og jeg er takknemlig for alle som har kjempet kampen for vår kultur og vårt språk, og som har stått i stormene så veien er litt tydeligere å gå for oss som kommer etter. Derfor er jeg glad for at man i budsjettenigheten også har lagt inn 10 mill. kr ekstra for å styrke Sametinget, til totalt 33 mill. kr. Det er penger som kan brukes til bedre språkopplæring for unge samer, så framtidige generasjoner kan vokse opp med viktige deler av sin identitet, språket sitt; penger som kan gå til samisk kulturutøvelse, alt fra kunst og reindrift til duodji; og ikke minst penger som viser at en samlet rød-grønn side, det parlamentariske grunnlaget, prioriterer det samiske. Dette er i motsetning til FrP, som i sitt alternativ leverer kutt etter kutt, men det er vel ikke annet å forvente, når man også ønsker å legge ned Sametinget. Det skaper uro og uforutsigbarhet for Sápmi og ikke minst for befolkningen i spesielt Kautokeino og Karasjok, som i en urolig tid trenger trygghet – trygghet for arbeidsplassene sine, for kulturen sin og for språkopplæringen.

Jeg er stolt over å komme fra et parti som evner å forsone og se framover, og som når det gjelder, velger å prioritere det samiske. Det er viktig å gi Sápmi denne tryggheten, når vi sammen skal skrive morgendagens historie – en historie vi vil skal inneholde en bred kulturarv full av duodji og et rikt språkbilde, der det å få samiskundervisning er like selvfølgelig som å få engelskundervisning, uavhengig av hvor i landet du bor, og der ingen samer skal være redd for å ta på seg kofta og vise hvem de er, men der vi er stolte og trygge i vår identitet.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:14:01]: Et viktig mål for Senterpartiet er å sørge for små sosiale og geografiske forskjeller og legge til rette for å bygge hele landet. Hele landet skal oppleve vekst, og alle innbyggerne skal ha tilgang på gode tjenester der de bor. Det prioriterte vi i regjering, og det har vi også sørget for i enigheten om budsjettet for 2026. Senterpartiet vil gi kommunesektoren gode nok rammer, slik at de kan tilby innbyggerne gode tjenester.

Det har vært debattert i denne salen, men vi har allikevel, og det vil jeg presisere, i budsjettforliket sørget for 3 mrd. kr til kommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunene i ekstra frie midler. I tillegg kommer 600 mill. kr til barnehagene. Det er et løft.

Da Senterpartiet var en del av regjeringen, fikk vi på plass en svært viktig endring i inntektssystemet som sørget for mer rettferdig fordeling mellom de skattesterke og skattesvake kommunene. Det kan godt være at det må gjøres noen justeringer i systemet, men prinsippet er helt avgjørende for at det skal være en lik fordeling. Målet er å sørge for at alle landets kommuner kan gi innbyggerne gode tjenester, og inntektsutjevningen er særdeles viktig for å nå dette målet. 2026 er det første året hvor det nye systemet slår ut med full virkning.

Senterpartiet har i enigheten også sørget for distriktssatsinger på til sammen 3,3 mrd. kr. For oss har det vært viktig i forhandlingene å få gjennomslag i saker som betyr noe for folk i hverdagen. Jeg vil særlig trekke fram studielånssletten i sentralitetsklasse 5 og 6, gratis ferge, økt reisefradrag, jordbruksfradrag og fiskerifradrag, tilskudd til bredbåndsbygging, regionalt kulturløft og regionale forskningsmidler, ingen avgift på gjødsel og norsk matproduksjon, ingen økning i drivstoffavgifter, økte midler til fjellstyrer og midler for å dempe rovdyrkonflikter. Det betyr noe for distriktene. Disse tiltakene sammen med andre deler av distriktspolitikken og økte rammer til kommunene gjør det lettere for folk å bo i hele landet, og sørger for at næringslivet får tilgang til arbeidskraft.

Senterpartiet mener det er svært viktig at flest mulig får mulighet til å eie sin egen bolig. I dag er det utfordrende å bygge ny bolig i flere distrikt fordi det er dårlig samsvar mellom byggekostnadene og den markedsverdien huset får når det er ferdig. Tilpasninger i lånemodellene, spesielt på nye typer lån, og økte rammer gjennom Husbanken er viktig. Dette fikk vi også gjennomslag for. Kombinasjonen av startlån og privatbanklån er en god mulighet for å sørge for at flere får eie sin egen bolig. Her må stat, kommune og private aktører jobbe i fellesskap for å sørge for at flere flytter til og blir boende i distriktskommunene.

Trine Fagervik (Sp) [14:17:18]: Kommunene og fylkeskommunene våre er sentrale tjenesteprodusenter, samfunnsutviklere og grunnmuren i folkestyret vårt. Det er helt sentralt at kommunene og fylkeskommunene får rammer slik at vi kan gi innbyggerne våre gode og hverdagsnære tjenester. I dag står kommunene og fylkeskommunene i en svært krevende økonomisk situasjon. Selv var jeg nettopp med og vedtok det første budsjettet som ROBEK-kommune for min egen kommune, Leirfjord, og i Nordland er det mange kommuner som har brukt opp sparepengene sine. Til Nationen sa kommunalministeren tidligere i høst at kommunene måtte finne fram sparekniven. Det er en virkelighetsbeskrivelse som har fått ordførere på tvers av partier til å steile, for realiteten er at folkevalgte, tillitsvalgte, ansatte og innbyggere allerede har måtte bruke sparekniven flittig i tiår på tiår, mens styringstrykket og rapporteringskravene har økt. Det er behov for å investere i nye sykehjem, skoler, barnehager, fritidsklubber, kulturtilbud, infrastruktur m.m. for at lokalsamfunnene, kommunene våre, skal være attraktive å bosette seg i. Vi trenger at folk bosetter seg og lever et 24-timersliv sju dager i uka, hele året, for naturressursene og verdiskapingen er spredt over hele Norge, og verdiskapingen gjør seg ikke selv.

For Senterpartiet har nettopp dette vært en hovedprioritet i årets budsjettbehandling. I vårt alternative statsbudsjett foreslo vi å øke kommunenes frie inntekter med 5 mrd. kr, og 1,5 mrd. kr til fylkeskommunene. Dette var på toppen av regjeringens forslag om 1,3 mrd. kr. Selv om ambisjonene våre var høyere, er jeg glad for at vi i budsjettenigheten sørget for 3 mrd. kr mer til kommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunene. Kommunene kommer bedre ut med enigheten vi er kommet til, og Senterpartiet vil fortsette å jobbe for økte frie inntekter og færre styringskrav.

Som senterpartist er jeg overbevist om at det er fullt mulig å snu fraflytting til tilflytting dersom vi fører en politikk som setter folk og lokalsamfunn først. Det handler om å gi folk reelle muligheter til å bo, jobbe og leve et godt liv i hele landet, også i nord. Folk bosetter seg der de føler trygghet og tilhørighet. Nordområdene er strategisk viktige for hele landet. Vi må satse på kunnskap, næringsutvikling, infrastruktur og statlig tilstedeværelse i nord. Det handler om beredskap, suverenitet og levende lokalsamfunn. Bunnplanken i totalforsvaret av Norge er derfor å sikre desentraliserte helsetjenester, politi, næringsliv og levende lokalsamfunn. Kommunesektoren må gis forutsigbare rammer som gir trygghet for gode kommunale tjenester og stimulerer til næringsutvikling i hele landet. Ingen skal måtte lure på om ambulansen kommer i tide, eller om båten går. Et sterkt lokalt tjenestetilbud gir både trygghet og bolyst, og det er en vesentlig del av totalberedskapen vår.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:20:43]: Takk til alle sammen for debatten. Det har fra talerstolen her blitt snakket mye om at virkeligheten ser annerledes ut her inne enn der ute. Jeg vil si at det også i stor grad gjelder det fokuset på innvandring som har vært i debatten her i dag. Jeg har lyst til å komme med noen kommentarer.

Det ene er at det har blitt snakket som om hvem som helst kan komme til Norge og innvandre, mens realiteten er at vi har en svært restriktiv politikk overfor alle andre enn dem som kommer fra Europa. Jeg har også lyst til å føye til at det er vesentlig å si at det faktisk kommer historisk få asylsøkere til Norge utenom ukrainere, som kommer fra en krig i vårt nærområde, og at i mange år har det vært rundt 90 pst. av dem som har kommet til og søkt asyl i Norge som har fått asyl. Det vil si at vi ikke har massevis av grunnløse asylsøkere som kommer til Norge.

Jeg skjønner at det er kommuner som har reelle utfordringer med at mange som har blitt bosatt i andre kommuner, flytter dit. Det er problemer jeg tenker at det går an å finne reelle, konkrete tiltak for å møte, f.eks. gjennom mer penger i knappe kommunekasser. Men jeg tenker også at det er utfordrende at i mye av denne debatten framstår det som om flyktninger og innvandrere bare er en utgift og en byrde. Det gir ikke mening utfra statistikkene, som viser at noen grupper har høy sysselsetting og andre grupper har lavere, noe som ofte henger sammen med utdanning. Jo lenger man har bodd i Norge, desto høyere sysselsetting er det. Et interessant punkt er at flyktninger har en gjennomsnittlig månedslønn som er 13 500 kr lavere enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Det sier noe om, og det sier også SSB, at de tjener i snitt mindre fordi mange av de mest vanlige yrkene for innvandrere er preget av lave lønninger, uavhengig av innvandringsbakgrunn. Det gir heller ikke mening utfra min erfaring. De jeg kjenner som har vært asylsøkere for ikke lenge siden, jobber i butikker, med renhold, som bussjåfører, på sykehjem og i barnehager. De tar de hardeste vaktene, på natten og på helligdager, når mange andre ikke vil jobbe. De tar utdanning mens de arbeider. Og veldig mange må ikke sjelden ha mer enn én jobb for å kunne klare seg. De er i høy grad med på å bære vår felles velferdsstat.

Takk for debatten. Alt tilsier vel at den vil fortsette. Jeg ønsker god jul til alle i komiteen og til alle statsrådene som har kommet og vært her og hørt på oss i dag, når den tid kommer.

Trine Fagervik (Sp) [14:23:50]: Senterpartiet vil utvikle hele Norge. Med vår politikk har distriktskommunene hatt befolkningsvekst for første gang på mange år. Skal vi fortsette den trenden, må vi holde fast på en aktiv distriktspolitikk som gir folk trygghet, arbeid og framtidstro i hele landet. Det er en distriktspolitikk som sørger for likeverdige tjenester og reduserer avstandsulempene som mange kjenner på kroppen.

Nordland er rikt på naturressurser, og har stor verdiskaping. Vi trenger folk – folk som vokser opp her, folk som flytter hjem igjen, og folk som kommer nordover for å utdanne seg, som jobber, og som faktisk bosetter seg fordi det er attraktivt. Desentraliserte studietilbud og fleksible utdanningsløp gjør det lettere å rekruttere kompetanse til distriktene. Utdanningen må finnes der folk bor, og for Senterpartiet var gjenopprettelsen av Studiested Nesna en stor seier da vi var i regjering. I denne budsjettenigheten er det en stor seier at vi fikk reversert kutt i sykepleierutdanningsplassene i distriktene. Kompetanse og utdanning av sykepleiere er viktig i hele landet.

Det var videre en stor seier for Senterpartiet å få igjennom vårt forslag om nedskriving av studielån i distriktskommunene. I Nordland kommer 36 av 41 kommuner inn under denne ordningen, og da er det vel ikke overraskende at folk satte kaffen i vranghalsen over hele fylket da de oppdaget kommunalministerens åpenbare løgn i valgkampen – sier vi det, gjør vi det ikke. En av Senterpartiets største seiere er heldigvis stadfestet nå, og gjeldssletten av studielån vil være en betydelig distriktssatsing i årene framover. For noen er dette det som faktisk avgjør hvor de velger å bosette seg etter utdanningen, og at noen velger å flytte hjem igjen. For en liten kommune vil den ene sykepleieren, ingeniøren, læreren eller fagarbeideren være av stor betydning. Ja, det kan faktisk være nøkkelen til befolkningsvekst i form av en hel familie.

Når 24-timersmennesket skal velge å bo, må avstandsulempene reduseres. Om ferga ikke går, om det ikke er pedagoger i barnehagen, om fritidsklubben er stengt, eller om ungene må to timer i bil for å gjennomføre skoledagen, er det ikke et reelt alternativ å bosette seg i bygda eller på øya.

Sammenlignet med regjeringens budsjettforslag er budsjettet vi vedtar i dag, kraftig forbedret. Av de 24 distriktstiltakene vi vant fram med i budsjettenigheten, vil jeg trekke fram noen av særlig betydning, i tillegg til gjeldsslettingen. Det er videreføring av gratisferger, økt reisefradrag for pendlere, reduserte drivstoffavgifter, billigere barnehage og billigere FOT-ruter – ja, for Widerøe er faktisk bussen vår i nord.

Politikk handler om å svare på folks utfordringer i hverdagen, og det er det Senterpartiet som gjør.

Mudassar Kapur (H) [14:26:59]: La meg først rette oppmerksomheten mot min gode kollega fra Senterpartiet i komiteen, som jeg har vært litt uenig med i dag – jeg har til med ikke vært enig i premissene for spørsmålene. Helt på tampen av debatten er det greit å gi representanten rett i én ting. Representanten mente at Høyre mener at Senterpartiet ikke skjønner sitt eget inntektssystem. Det har representanten helt rett i. Såpass enige må vi kunne være.

Jeg kan gi flere eksempler. Blant annet kunne representantens parti valgt å sende det inntektssystemet man nå har vedtatt, på høring ute i Kommune-Norge. Det gjorde man ikke. Man kunne også valgt å utrede en del faglig begrunnede råd. Det gjorde man heller ikke, og man kommer også til å stemme det ned i dag. Så det er åpenbart slik at Senterpartiet ikke helt har forstått hva de har vedtatt, og hvilke problemer de har kastet Kommune-Norge ut i.

Fra et Oslo-perspektiv vil jeg også si at det er ganske leit å se at de samme partiene som på inn- og utpust klager på byrådet i Oslo, nå i denne salen kommer til å stemme imot å få utredet et hovedstadstilskudd. De kommer til å stemme imot å få utredet et regionalt tilskudd til kommuner med store levekårsutfordringer, og de kommer til å stemme imot å kunne styrke barnevernet i Oslo med over 200 mill. kr. De kommer til å kjøre på og rulle ut et inntektssystem som gjør at Oslo alltid starter med en halv milliard kroner i minus, fordi de blir trukket det i inntektssystemet – og ikke minst grendeskoletilskuddet, som svekker Osloskolen. Det er dette de samme partiene rett og slett bare glemmer når de står og kritiserer situasjonen i Oslo. Men de stemmer for dette her i salen.

Til slutt: Jeg la merke til at statsråd Skjæran ble noe fornærmet da jeg nevnte at planen for Norge ikke inneholdt noen plan for statsråd Skjæran. Nå er det jul, og jeg vil i hvert fall gjøre mitt for at statsråden skal ha noe å gjøre. Vi har en plan for statsråden, og det er at Høyre kommer til å fortsette å fremme masse konkrete forslag for å få ned styringstrykket i Kommune-Norge, forenkle Norge og sørge for at vi får raske og gode prosesser. Om ikke statsministeren greier å finne på noe for sin egen statsråd gjennom denne planen for Norge, skal vi gjennom å være en konstruktiv opposisjon sørge for at både regjeringen og statsråden har nok å gjøre i tiden som kommer.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [14:30:00]: Jeg vil gjerne oppfordre presidenten til å si fra når noen kommer med beskyldninger om løgn til mine kollegaer. Politisk uenighet og ønsker er ikke bestandig det det ble beskrevet som i sted, i en ellers fin debatt her i salen om kommuner, om innvandring, om våre forpliktelser og om innsigelser – ispedd noen julesanger. Jeg vil ønske alle mine gode kollegaer og komitémedlemmer en riktig god jul – vær rause og vis det, noe som ikke var tilfellet i sted.

Erlend Wiborg (FrP) [14:30:56]: Det er alltid en glede å kunne oppsummere litt av debatten. Jeg synes det har vært en god debatt der vi har fått frem forskjellene, både mellom de to sidene, men ikke minst også mellom partiene. Vi har hørt fra denne talerstol representanter fra de rød-grønne partiene som har lovprist statsforvalteren, og det har også blitt sagt at lokalpolitikere trenger en storebror som holder dem i ørene. Det er noe Fremskrittspartiet er veldig uenig i. Vi er imot at byråkrater skal overprøve hva demokratisk valgte lokalpolitikere ønsker å prioritere og nedprioritere. Det synes vi er en gal demokratisk holdning.

Det har også blitt fremført fra denne talerstol bekymring og kritikk for at Fremskrittspartiet ikke prioriterer samisk KI. Ja, for det er slik som jeg sa, at politikk handler om å prioritere, og vi i Fremskrittspartiet prioriterer skole, vi prioriterer eldreomsorg, vi prioriterer veier. Vi prioriterer de viktigste tjenestene til folk. Men jeg har respekt for at venstresiden i norsk politikk mener at samisk KI tydeligvis skal være viktigere.

Jeg bet meg også merke i at regjeringen – ved justisministeren, var det vel – skrøt veldig av at Arbeiderpartiet alltid har hatt en streng innvandringspolitikk, og at de sto bak innvandringsstoppen i 1975. Ja, det illustrerer kanskje noe av utfordringen, for verden er ofte litt annerledes utenfor denne sal enn hva man leser i et dokument. I 1975 hadde Norge en innvandring på 1,5 pst., og man vedtar en innvandringsstopp. I dag er innvandringen på 21,4 pst – det har gått fra 60 000 innvandrere til rundt en million innvandrere – og så skryter Arbeiderpartiet av at de innførte en innvandringsstopp. Det er av og til noe som heter liv og lære.

Det hevdes også, fra komitéleder Stenvaag, at vi har historisk lav innvandring, men det er beviselig feil. Man kan ikke bare se på asylinnvandring. Som Fremskrittspartiet har vært tydelig på, må vi også se på familieinnvandring, for det er en betydelig andel innvandring til Norge. Bare de siste åtte årene har det familieinnvandret flere til Norge enn det bor i Drammen.

Men den beste oppsummeringen på det budsjettet flertallet ser ut til å vedta, mener jeg har kommet fra forlikspartiene selv. Rødt har fra denne talerstol i dag kalt deler av budsjettforliket for «skammelig». Sosialistisk Venstreparti har kalt det for «uheldig», og MDG har kalt det for «sorg». Om jeg er enig i det eller ikke, er ganske uvesentlig, men Fremskrittspartiet har i hvert fall vist at det går an å prioritere annerledes.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [14:34:12]: Dette blir kanskje et kort innlegg, men jeg må si jeg synes det er underlig at persepsjon fortsatt er så vanskelig. For her har vi fått to innlegg helt på tampen av debatten som forsøksvis oppsummerer noe som, må jeg si, er deres egen virkelighetsoppfatning av debatten – det vil si den delen av debatten man har ønsket å høre, og ikke nødvendigvis hele debatten som har vært.

Det er få kommuner som sitter med tårer i øyekroken av medlidenhet for Oslo kommune, når Oslo kommune i så liten grad er interessert i å ta inn de inntektene man selv kunne gjort, gjennom f.eks. eiendomsskatt.

Det er også underlig å høre representanten Wiborg snakke om alle de begreper som de ulike partiene har brukt på et budsjett, og han omtaler det som generelle vendinger. Det har de ikke vært. Jeg vil anbefale Wiborg å høre debatten på nytt, hvis han har nye fire og en halv time.

For en ny stortingsrepresentant er det også interessant, når komiteen har gitt anledning til replikker på samtlige forhåndsmeldte innlegg, at de mest erfarne politikerne i komiteen velger sine skarpeste innlegg når det ikke er mulig å ta replikk.

Marian Hussein (SV) [14:38:10] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke alle partiene og hele komiteen for samarbeidet for å få dette budsjettforslaget i havn. Jeg vil bemerke at både det nye stortinget og arbeids- og sosialkomiteen er preget av mange nye representanter – men jammen har vi klart å levere igjen. Jeg vil rette en særlig takk til SVs forhandlere i år, førstereis Marthe Hammer og partileder Kirsti Bergstø, som har klart å lande en enighet i en avgjørende tid. Jeg vil takke alle involverte for at vi i fellesskap klarte å lande et budsjett som tar Norge i en mer rettferdig og grønn retning. Med dette vil jeg vise til at partiene tar opp sine egne forslag.

I forhandlingene har det vært nødvendig både å forhindre usosiale kutt og å drive fram arbeidet for trygghet i hverdagen, gjennom velferd og sterkere fellesskap. Jeg vil si at vi har klart begge deler.

Da SV for noen år siden fikk på plass at dem som har aller minst, også skulle beholde barnetrygden, ved at man ikke lenger skulle regne barnetrygden som en del av foreldrenes inntekt da sosialhjelpen ble beregnet, var det et veldig viktig steg i kampen for å redusere forskjellene. Jeg er veldig glad for at vi nå har et flertall som anerkjenner dette, og som har lyttet til de 70 organisasjonene, bl.a. Redd Barna og Aleneforeldreforeningen, fagbevegelsen og alle dem som på vegne av dem som ble rammet, har løftet opp kravet om at denne endringen ikke måtte skje, og at vi i tillegg til å redusere forslaget om usosialt kutt har klart å prisregulere barnetrygden. Jeg håper dette er siste gang vi må ta opp kampen mot et målrettet og usosialt kutt. Det samme gjelder engangsstønaden, som er helt nødvendig for å skape trygghet for foreldre uten inntekt, som ikke har rett på foreldrepenger.

De siste årene har det blitt dyrere å leve i Norge, og for mange har tryggheten forsvunnet. Folk som før klarte seg greit, står nå i matkø. Folk som er i fulltidsarbeid, mottar nå støtte fra Nav for å få endene til å møtes. Alt for mange av dem som står i matkø, er folk som er uføre, pensjonister og enslige foreldre – mennesker som skulle ha vært sikret av fellesskapet.

I denne dyrtiden er det ekstra viktig at vi øker muligheten for at folk som har mulighet til å jobbe, kan jobbe litt mer. I for mange år har arbeidslinjen blitt brukt som et argument for lavere ytelser og strengere krav. Virkeligheten er at i Norge blir folk fattige av å være syke og syke av å være fattige. Derfor trenger vi en ny kurs der velferdsordningene faktisk hindrer at sykdom og skade fører til evig fattigdom. Det har derfor vært viktig for SV at flere uføre som har en restarbeidsevne, kan delta i arbeidslivet.

I dag straffes uføre økonomisk for å bruke den arbeidsevnen de har. Derfor har det vært viktig for SV, sammen med de andre partiene på rød-grønn side, å sikre at fribeløpet for uføre økes. Det betyr at uføretrygdede kan jobbe mer uten at trygden blir redusert og avkortet. Dermed har de en reell mulighet til å delta i arbeidslivet. Det gir trygghet, fleksibilitet og en reell mulighet for deltakelse – uten frykt for å miste ytelsen. Det er en inkluderende arbeidslinje, og ikke en straffende en.

Kampen for et seriøst arbeidsliv må tas på alvor. Vi har sett hvordan kriminelle nettverk har styrket seg de siste årene, med grenseoverskridende kriminelle handlinger. Derfor har det vært viktig for SV å styrke Arbeidstilsynet, Fair Play-ordningen og overnattingstilbudet og at vi i en travel tid sikrer at de menneskene som har minst, får mer å rutte med.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Elise Waagen (A) [14:49:11]: Norge er et land som står sterkt. Vi har høy sysselsetting, små forskjeller og et arbeidsliv som skaper trygghet for folk. Det skal vi ikke ta for gitt. Det ligger politiske valg bak alt dette, valg som handler om at fellesskapet stiller opp, at vi bygger landet sammen, og at vi inkluderer flere i arbeidslivet. Hele folket i arbeid er ikke bare en målsetting for Arbeiderpartiet, det er selve grunnlaget i den norske modellen, og det er også hovedlinjen i vårt budsjett. Vi ser resultatene: 162 000 flere mennesker har kommet i jobb de siste fire årene – med Arbeiderpartiet i regjering –, prisveksten er på vei ned, lønningene stiger mer enn prisene, barnehage og SFO er billigere, barnetrygden er høyere, og flere er i jobb enn noen gang. Det går godt i Norge, og det er fordi vi fører en politikk som prioriterer trygghet, fellesskap og arbeid.

Men nettopp fordi det går godt, må vi holde fast ved kursen, for verden er urolig, og oppgavene blir flere. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og derfor trenger vi et budsjett som bygger videre på det vi vet virker, som sørger for trygghet i arbeidslivet, trygghet i velferden og trygghet for dem som trenger oss som aller mest. Det er her de politiske skillelinjene blir tydeligst. Vi i Arbeiderpartiet er villige til å prioritere å målrette innsatsen for å få flere i jobb.

Fremskrittspartiet har historisk valgt en annen linje. Når Fremskrittspartiet satt i regjering, valgte man å innføre et karensår for arbeidsavklaringspenger, noe som førte flere unge ut i uføre, og man kuttet i feriepenger på dagpenger. Man foreslår i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett i år å fjerne hele fagforeningsfradraget også. Dette er ikke en arbeidslinje som inkluderer. Dette er en arbeidslinje som skyver risiko og utrygghet over på folk. I en tid hvor vi krever mer omstilling, og i en tid hvor næringslivet skriker etter mer kompetanse, velger altså Fremskrittspartiet å kutte i noe av det mest verdifulle vi har: kunnskap, forskning og innovasjon. Det svekker vår konkurransekraft for framtiden.

I Arbeiderpartiet mener vi at vi bør gjøre det motsatte. Vi vil investere i folk, i kompetanse og i tiltak som virker, for det er sånn vi får hele folket i arbeid. På arbeids- og sosialkomiteens område følger budsjettet for 2026 opp det viktigste som vi kan gjøre: inkludere flere i jobb og skape muligheter for dem som står på utkanten eller i randsonen av arbeidslivet. Arbeidsmarkedsmeldingen peker tydelig på at unge må få bedre hjelp til å komme inn i arbeid. Derfor etablerer vi et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, hvor unge ikke lenger må inn i et medisinsk system for å få hjelp. De skal møtes med muligheter, ikke med stempler eller krav om diagnoser. Dette er en stor og viktig endring og helt i tråd med Arbeiderpartiets syn på arbeidslinjen – at folk skal få støtte og muligheter når de trenger det. Det handler om å stille krav, men det handler også om å stille opp.

Vi styrker også ordninger som gjør at folk kan bli i arbeid over tid. Varig lønnstilskudd får en egen budsjettpost. Det betyr at Nav får bedre mulighet til å følge opp mennesker med varige utfordringer, og på den måten slipper å måtte velge mellom grupper som har behov. Vi bygger også videre på varig tilrettelagt arbeid, som gir mennesker med funksjonsvariasjoner en reell plass i arbeidslivet. Dette er inkludering i praksis – fordi vi trenger alle.

Trygghet i arbeidslivet er en forutsetning for at folk skal stå i jobb, og et seriøst arbeidsliv kommer ikke av seg selv. Det krever et sterkt arbeidstilsyn, og det krever politikere som er tydelig imot useriøsitet og sosial dumping. Derfor har vi i Arbeiderpartiet styrket Arbeidstilsynet hvert eneste år vi har sittet i regjering, og vi fortsetter også i dette budsjettet. Vi styrker også Fair Play Bygg, som gjør en uvurderlig jobb med å avdekke kriminalitet og utnyttelse i arbeidslivet.

Jeg legger merke til at både Høyre og Fremskrittspartiet også i disse alternative budsjettene relanserer ABE-reformen, en kuttreform som egentlig bare er kamuflert med ordet effektivisering. I realiteten er dette nedbygging av kapasitet, kvalitet og trygghet. Vi avslutter den.

Dette budsjettet handler også om å skape trygghet for dem som møter motstand i livet. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at trygdeordningene våre gir både sikkerhet og muligheter. Uføre som kan og vil jobbe litt, skal ikke straffes økonomisk. Derfor gjør vi endringer som gjør det mer forutsigbart, og vi setter et tak på avkorting. Dette er god bruk av velferdsstaten, og det er god bruk av arbeidskraften vår.

Tidene endrer seg, og det må også ordningene våre gjøre. I takt med at samfunnet ser annerledes ut, endrer vi også stønaden til enslig mor eller far, en stønad som har en historie helt tilbake til 1920-tallet, en tid der kvinnenes plass i arbeidslivet var en helt annen, og en tid der det var en helt annen barnehagedekning og andre priser, for den saks skyld. Nå tilpasser vi ordningen til dagens virkelighet, samtidig som vi skjermer familier med barn som har særskilte behov. Det er rettferdig og ansvarlig, og det er Arbeiderpartiets måte å gjennomføre reformer på.

I dag har vi også til behandling to proposisjoner og et representantforslag. Arbeiderpartiets standpunkter i sakene kommer godt fram i innstillingene, og det er ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å stemme for noen av forslagene som er fremmet som løse forslag i dag.

I går presenterte statsministeren regjeringens plan for Norge, og gjennom planen prioriterer vi det viktigste først. Vi målretter innsatsen for å få folk i jobb, vi inkluderer flere unge i arbeidslivet, og vi skal intensivere innsatsen for å få ned sykefraværet. Sykelønnen er en viktig grunnpilar, men det er også en så viktig ordning at vi i fellesskap må ta ansvar for at det er bærekraft i ordningen. Sykefraværet er for høyt, og sammen med partene skal vi jobbe med å redusere sykefraværet. I går sendte regjeringen på høring nye regler, som tydeliggjør arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers medvirkningsplikt. Det er en viktig oppfølging av IA-avtalen.

Summen av dette budsjettet er tydelig. Vi styrker arbeidslinjen gjennom å støtte folk. Vi bygger et tryggere arbeidsliv. Vi styrker inkluderingen, velferden og mulighetene for folk i hele landet.

Det går godt i Norge, og det er fordi vi fører en politikk som setter arbeid og trygghet først. Jeg er stolt av det budsjettet som vi nå har lagt fram, og som ser ut til å få flertall. Dette skaper en trygg kurs for Norge.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet og ønske samtlige en riktig god jul.

Alf Erik Andersen (FrP) [15:08:52]: Fremskrittspartiet leverer på nytt et alternativt budsjett som er bra for alle. Vår vektlegging av lavere skatter og avgifter kommer alle til gode ved å sørge for økonomisk handlefrihet.

Fremskrittspartiet har fått viktige gjennomslag før, og i denne sammenheng peker jeg på avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Vi fikk redusert avkortingen fra 20 pst. til 10 pst. og mener at det er på tide at avkortingsregelen avskaffes.

Samtidig prioriterer vi å øke minstepensjonen med 10 000 kr årlig. Det er uholdbart at en minstepensjonist i Norge skal ligge lavere enn EUs definerte fattigdomsgrense. Med vårt alternative budsjett vil en minstepensjonist få totalt snaue 20 000 kr mer å rutte med per år, mens et pensjonistpar årlig vil få ca. 28 000 kr mer. Fremskrittspartiet legger altså med det inn 900 mill. kr til pensjonistene – et betydelig løft.

I det siste har vi hørt Nav blitt kalt en mastodont og en jungel. Mange finner det nærmest umulig å finne fram blant alle ordninger og krav, og likevel er det kun ett sted i Norge man har kunnet få uavhengig hjelp med Nav systemet. Nav-ombudet i Agder har bare eksistert i et par år, men resultatene taler for seg. Rett før Nav-ombudet ble opprettet, var 66 pst. av brukerne i Agder fornøyd med Nav, men nå, etter et par år med Nav-ombud, er hele 81 pst. fornøyd. Det er et hopp på 15 pst., noe som tydelig viser verdien av et Nav-ombud. Fremskrittspartiet legger derfor inn 10 mill. kr til opprettelse av et nasjonalt Nav-ombud.

Fremskrittspartiet legger også inn 3 mill. kr til Stiftelsen Rettferd. De gjør en fantastisk jobb for samfunnets utsatte, deres rettigheter og deres menneskeverd. Samtidig legger vi inn 2 mill. kr til TV BRA.

I det siste er det avdekket svindel fra Nav i milliardklassen. Her må det en skikkelig storrengjøring til. Barrierer må fjernes, forskrifter må endres, og lover må justeres. At skattebetalernes penger potensielt brukes til å finansiere kriminell virksomhet, er uakseptabelt. Vi legger inn 10 mill. kr ekstra til Nav kontroll for å synliggjøre en retning om at for Fremskrittspartiet er svindel med midler fra Nav uakseptabelt.

Vi prioriterer også 500 nye VTA-plasser utover det som var regjeringens forslag og legger inn 56 mill. kr til det.

Vi gjør også noen kutt på rammeområder. Vi kutter i forsknings- og tilskuddsmidler. I de postene finnes bl.a. samarbeid i regi av OECD, ILO, ELA og EU-kommisjonen, samt EU-kontingenter og andre internasjonale tilskudd – ja, listen er lang. Vi mener at arbeids- og velferdsetaten nå skal prioritere midler til dem som trenger det i Norge.

Vi vil også avvikle supplerende stønad på 430 mill. kr som gis til dem med kort botid. Dette er en hvilepute, og vi mener derfor at pensjon, inntekt og de ytelser alle andre kan få, også skal gjelde for denne gruppen. Denne stønaden er ikke bærekraftig, den er kun for en begrenset del av befolkningen, og den bærer faktisk preg av å være en sosialhjelpsordning for noen enkeltgrupper, som statsråden selv skriver.

Det største kuttet gjør vi i overgangsstønaden. Her har jeg lyst til å sitere litt fra regjeringens høringsnotat:

«Ordningen passer likevel ikke helt inn i dagens samfunn og vårt velferdssystem. Den har sin rot i en annen tid, da kvinnenes mulighet for selvforsørging var mindre […]»

Videre skriver regjeringen at lengre stønadsperioder kan virke innelåsende og motvirke overgang til selvforsørging, og at dette er «en særlig utfordring for integrering av innvandrere, siden disse utgjør en stor andel av stønadsmottakerne».

Vi er helt enig og har argumentert for en avvikling i mange år. Vi er såpass enig at vårt kutt støtter regjeringen i at denne ordningen må fases ut, men vi ønsker å gjøre det raskere enn regjeringen. Derfor kutter vi med 1 mrd. kr.

I dag står vi overfor to saker som handler om rettferdighet – rettferdighet for dem som har bygget landet vårt, og rettferdighet for dem som har båret velferden. Samordningsfella rammer 18 årskull offentlig ansatte født mellom 1944 og 1962. Om disse står i jobb etter fylte 67 år, mister de tjenestepensjon for hvert år. De ti eldste kullene mister hele sin oppsparte pensjon om de står i jobb fem ekstra år.

De verst rammede sitter igjen med 48,5 pst. av sluttlønn. Dette rammer tidligere renholdere, sykepleiere og lærere spesielt hardt. De yngste årskullene er i 60-årene og «tvangspensjonerer» seg nå for å unngå tap. Dette skjer mens landet skriker etter arbeidskraft, spesielt offentlig ansatte helsearbeidere.

Dette er en lov som er så ulogisk og urettferdig at Arbeiderpartiet gikk inn og endret den slik at den ikke skulle ramme politikere som dem selv. Ja, dere hørte rett: Stortingspolitikere, statsråder, høyesterettsdommere og politisk ansatte i kommunen, som f.eks. en ordfører, er unntatt.

Det er for meg helt ubegripelig at både KrF og Høyre støtter Ap-regjeringen i å beholde en slik særlov, en lov som stjeler pensjonen fra offentlig ansatte, og som tvinger folk ut i pensjon før de ønsker. Hvorfor vil noen opprettholde noe som snyter staten for milliarder i skatteinntekter? Hvorfor vil de beholde noe som ødelegger livsgrunnlaget til pensjonister som har jobbet hardt og betalt skatt hele livet? Hvorfor vil de ikke støtte arbeidslinja og la folk som vil jobbe, jobbe lenger – uten å miste pensjon?

Om forslaget som nå behandles i Stortinget, vinner fram, og loven fjernes, vil staten gå i pluss med flere milliarder fordi flere vil velge å stå i jobb lenger. Det betyr økte skatteinntekter og sparte pensjonsutgifter. Fremskrittspartiets forslag har heller ikke tilbakevirkende kraft.

Så må jeg over til oljepionerene. Vi skylder også dem en stor takk – og en rettferdig kompensasjon. Fra 1960- til 1990-tallet jobbet tusenvis under forhold vi i dag vet var helseskadelige. Mange ble syke, mange døde. NOU 2022: 19 anbefalte en kompensasjonsordning, og Stortinget vedtok dette i desember 2024. Likevel: Regjeringens forslag om 8 G i kompensasjon er et skambud. Det bryter med presedens, for både Forsvarets veteraner og nordsjødykkerne fikk 65 G.

Vi snakker om mennesker som la grunnlaget for oljerikdommen. De fortjener ikke å bli møtt med småpenger og fradrag som gjør at noen får null i kompensasjon. FrP har vært tydelige: Vi vil sikre en kompensasjon opp mot 65 G, og vi jobber for et bredt forlik med partier som deler denne linjen. Det handler om respekt. Det handler om rettferdighet, og det handler om å holde de løftene vi har gitt.

Vi må også huske at dette ikke bare handler om penger, det handler også om anerkjennelse. Oljepionerene jobbet under forhold som i dag ville ha vært helt uakseptable: eksponering for boreslam, hydrokarboner og benzen, uten tilstrekkelig beskyttelse. Mange har fått kreft, kroniske lungesykdommer og andre alvorlige lidelser som har ødelagt livskvaliteten. Når staten nå tilbyr en kompensasjon som er langt lavere enn det vi har gitt andre grupper, sender vi et signal om at deres innsats ikke verdsettes. Det kan vi ikke akseptere. Et rettferdig oppgjør på nivå med nordsjødykkerne – opp mot 65 G – er ikke bare økonomisk riktig, det er moralsk nødvendig.

Avslutningsvis er det noe som er felles for disse to sakene. De handler om mennesker som har gjort sin plikt, og som nå ber oss om å gjøre vår. Vi kan ikke akseptere at samordningsfella fortsetter å straffe dem som vil jobbe. Vi kan ikke akseptere at oljepionerene får en kompensasjon som ikke står i stil med innsatsen de har lagt ned.

La oss vise at Stortinget står for rettferdighet. La oss fjerne samordningsfella. La oss gi oljepionerene et verdig oppgjør.

Det er med stor glede jeg med dette tar opp alle forslagene Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre i sakene nr. 7 og 9, og i tillegg tar jeg opp det løse forslaget som er sendt inn på vegne av FrP, SV og Rødt i sak nr. 10.

Anna Molberg (H) [15:22:02]: Først vil jeg gjerne adressere noe som ble sagt i replikkvekslingen helt i begynnelsen av debatten, av representanten fra SV. Det ble sagt at partiet Høyre legger til rette for arbeidskriminalitet. Det ble sagt etter at representanten fra Høyre la fram en hel smørbrødliste med tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Jeg vil ha meg frabedt slike påstander og den typen retorikk i denne sal. Ingen partier legger til rette for kriminalitet.

Norsk arbeidsliv er heldigvis i all hovedsak godt, og de aller fleste trives på jobb. De største sosiale forskjellene mellom mennesker i Norge handler om hvorvidt man har en jobb å gå til eller ikke. At flest mulig er i jobb, er avgjørende for et produktivt og verdiskapende samfunn og for en bærekraftig velferdsstat over tid. Det er også svært viktig for enkeltmennesker å ha et sted å høre til, være til nytte og utvikle seg.

Det er mye god helse i å jobbe, og en av de viktigste oppgavene framover blir å sørge for at flere som står utenfor arbeid eller utdanning, får muligheten til å delta – helt eller delvis. Arbeidsdeltakelse er nøkkelen til økonomisk trygghet og fellesskap, samtidig som velferdsstaten alltid skal være der som en sikkerhet for dem som trenger den mest.

Det er verdt å merke seg at Finansdepartementet har varslet at utgiftsveksten innen kort tid vil overstige inntektsveksten i Norge. Folketrygden er den klart største utgiftsposten og står for nesten en tredjedel av statsbudsjettet i landet vårt. Det er derfor svært bekymringsfullt at økningen i antallet mennesker som mottar helserelaterte ytelser, bare fortsetter. Det er rundt 680 000 personer som mottar en helserelatert ytelse i dag. Én av fem er uføretrygdet i Norge, vi er på verdenstoppen i sykefravær, og mange unge mennesker ender på livslange, passive ytelser.

Arbeid og helse må ses i mye større sammenheng. Samtidig som antallet mennesker på ytelser øker, står svært mange i helsekø og venter på behandling. Unødig ventetid på helsehjelp forlenger tiden utenfor arbeidslivet og øker risikoen for varig utenforskap. Høyre mener det er nødvendig å styrke sykehusøkonomien og å kjøpe mer ledig kapasitet hos private helsetilbydere, slik at flere får behandling raskere og kan komme tilbake i jobb.

Vi mener videre at det må bli enklere for uføre å prøve seg i arbeid, og at det skal lønne seg mer å jobbe. Høyre foreslår derfor å gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd og å redusere dagens avkorting for uføre som kombinerer arbeid og trygd. Det betyr at flere kan sitte igjen med mer hver måned, samtidig som vi beholder insentivene til å være gradert ufør framfor 100 pst. ufør.

Videre mener Høyre at flere unge må hindres fra å falle permanent utenfor arbeidslivet. Derfor foreslår vi å fullfinansiere en nasjonal arbeidsrettet ytelse for unge, som kan bidra til at færre ender på varig uføretrygd og i stedet får målrettet hjelp til å komme i jobb. Vi mener regjeringens forsøk med et arbeidsrettet ungdomsprogram hos bare syv Nav-kontorer ikke favner bredt nok. Dette bør jo være en landsdekkende ytelse som når alle. Regjeringen har hatt fire arbeidsministere på over fire år til å levere konkret politikk for å få flere unge over i et mer arbeidsrettet løp. Da synes vi årets satsing framstår litt lite ambisiøs.

Regjeringen har også underfinansiert varig tilrettelagte arbeidsplasser. Et bredt flertall i Stortinget sa at vi skulle ha 1 000 nye plasser årlig fra 2026-budsjettet. Regjeringen la 500 på bordet. Det kom 200 til i budsjettenigheten, men det mangler fremdeles 300 plasser for 2026. Høyre fullfinansierer 1 000 nye plasser i vårt alternative budsjett.

Oppsummert foreslår altså Høyre en fullverdig arbeidsrettet ytelse for unge, å gjenoppta forsøket med arbeidsorientert uføretrygd som regjeringen har stanset, en avkortingsmodell for uføretrygd der vi halverer avkortingen av uføretrygd dersom man jobber opp til 1,2 G, og vi følger opp Stortingets vedtak med 1 000 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Dette er Høyres jobbpakke i vårt alternative budsjett.

Arbeidskraftundersøkelsen viste en arbeidsledighet i Norge på 4,7 pst. i tredje kvartal 2025. Det er opp fra 4 pst. i første kvartal, og det innebærer at det er rundt 142 000 arbeidsledige mennesker i Norge. Arbeidsledigheten øker mest blant unge mellom 15 og 25 år.

Mange unge opplever at det er vanskelig å komme inn i arbeidslivet som nyutdannet på grunn av manglende erfaring. Samtidig har regjeringen som kjent gjort det vanskeligere å komme inn i arbeidsmarkedet ved å stramme inn på adgangen til innleie av arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer, ved å gjøre det mer komplisert å ansette noen på deltid og ved å fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelse.

Høyre mener det må bli enklere for unge å komme inn på arbeidsmarkedet. En fast jobb gjennom et bemanningsbyrå som kan bistå med relevant arbeidserfaring, vil senke terskelen for nyutdannede unge mennesker til å komme ut i jobb etter avsluttet utdanning. Tilbudet av sommerjobber for unge må også øke, og kravene til kompetanse bør lempes på der det er mulig å senke terskelen for at flere kan komme inn.

Selv om hovedregelen i norsk arbeidsliv er – og skal være – faste og hele stillinger, er det ikke slik at alle har helse til å jobbe fullt. Da bør vi også ha et arbeidsmarked med både deltidsjobber, midlertidige jobber og muligheter for innleie. Regjeringen og venstresiden har som nevnt gjort dette veldig mye vanskeligere. Innstrammingene i innleieregelverket har bidratt til at tusenvis av ansatte i bemanningsbyråene har mistet jobben. Tidligere kom hele 40 pst. av ansatte i bemanningsbransjen fra arbeidsledighet. Nå er det tallet halvert.

Andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn den klassiske hele og fulle stillingen har med andre ord vært en døråpner for mange inn til jobb. Nå har dette blitt mye vanskeligere. Høyre mener regjeringen har gått for langt i å stramme inn på regler om ulike tilknytningsformer i arbeidsmiljøloven.

Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til saken om kompensasjonsordning for oljepionerene, siden denne saken behandles sammen med budsjettet. Høyre støtter regjeringens proposisjon, som legger rammene for en kompensasjonsordning for oljepionerer som ble skadet eller syke fordi de ble eksponert for farlige kjemikalier mens de jobbet for å bygge den norske oljeformuen. Vi ønsker imidlertid et høyere kompensasjonsnivå, og vi fremmer derfor et tilleggsforslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en høyere kompensasjon i statsbudsjettet for 2027. Det betyr at regjeringens forslag og ordning trolig vil vedtas i dag, og saksbehandlingen kan starte. Skulle stortingsflertallet imidlertid også støtte Høyres forslag, vil vi i tillegg få en kompensasjon som kan utbetales på etterskudd, etter at alle berettigede har fått regjeringens nivå på 8 G. Alt som utbetales over dette beløpet, foreslår Høyre at vi differensierer etter alvorlighetsgrad på skaden eller uføregraden. Det mener vi er rettferdig.

Det er ulike meninger om nivået på kompensasjonsgrad, og det er nå flere forslag fra forskjellige partier i salen. Jeg håper at vi ikke havner i en situasjon der ingen av tilleggsforslagene får flertall, for da blir som kjent regjeringens nivå på 8 G stående. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [15:35:40]: En viktig del av Rødts politiske prosjekt handler om å flytte makt – det være seg å flytte makt fra EU til det norske folkestyret, å flytte makt fra nærmest eneveldige dagligvarekjeder til både kunder og bønder flest, eller å flytte makt i arbeidslivet til arbeidsfolk. Da er selvsagt arbeids- og sosialkomiteens budsjettområde veldig, veldig viktig. Dette gjør man jo ofte med lover og reguleringer, som gir nye rettigheter til arbeidsfolk, men de lovene og reguleringene har ingen verdi hvis det ikke er noen som passer på at lovene holdes.

Derfor var Rødts viktigste prioritering da vi skulle forhandle budsjettforlik med de andre fire partiene, å styrke Arbeidstilsynet på toppen av det som Arbeiderpartiet allerede har levert, å styrke Fair Play Bygg, som er et veldig viktig ekstra tilskudd til det arbeidet som trengs for å avdekke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet spesielt i byggebransjen, og også å reversere det kuttet som regjeringen hadde lagt opp til i akuttovernattingstilbudet for EØS-migranter. EØS-migranter er ofte folk som har kommet til Norge for å arbeide, men har blitt utsatt for grov kriminalitet, lønnstyveri og alvorlig sosial dumping.

Rødt er veldig stolt over at vi har fått disse gjennomslagene i budsjettforliket, og at vi også på verbalfronten har fått gjennom at regjeringen må jobbe med å redusere bruken av innleie i helse- og omsorgssektoren. Vi i Rødt mener jo at muligheten for fast jobb gir både makt, forutsigbarhet og frihet for arbeidsfolk, og at unntaket man har i innleiebestemmelsene for helse og omsorg, bør fjernes. Et første skritt er selvsagt både å øke grunnbemanningen og å redusere bruken av innleie, sånn at det blir forsvarlig å fjerne det unntaket. Det er vi veldig glad for at vi nå har kommet i gang med.

Noen ganger skal man stoppe opp og være litt ekstra høystemt over det vi gjør i Stortinget. Jeg mener at noe av det som gjøres innen arbeids- og sosialkomiteens budsjettområde, det å øke fribeløpet for uføre til 1 G, er monumentalt for veldig mange i Norge. Det er også monumentalt med tanke på hvordan man ser på uføres bidrag til samfunnet. Jeg mener at det at man kan jobbe og beholde mer av inntekten sin selv, er et veldig viktig prinsipp. I Rødt sier vi at vi skal ha stolthet over arbeid og respekt for sykdom. Det å få økt fribeløpet til hele 1 G, som er det som har vært etterspurt også av uføre selv, var veldig viktig for oss, og jeg vet at dette kommer til å bety veldig mye i livet til veldig, veldig mange.

Det er også flere andre viktige saker på dagsordenen her i dag. Saken om oljepionerene er en av dem. Rødt har hele tiden ment at de som har ofret liv og helse og hatt redusert arbeidsinntekt, kanskje gjennom et helt arbeidsliv, på grunn av den innsatsen de har lagt ned for fellesskapet i et farlig arbeid på sokkelen, skulle få en rettferdig kompensasjon. Derfor har også Rødt – som eneste parti, må jeg påpeke – satt av penger i sitt alternative budsjett til en kompensasjon på 65 G. Vi mener at det burde vært vedtatt for 2026 – punktum i dag, ingen flere spørsmål. Vi hadde også med oss det kravet inn i budsjettforhandlingene med de andre partiene. Når vi ikke har fått gjennomslag for det, har vår holdning her i dag vært at vi stemmer for alle forbedringer, for det verste som kan skje, er at det ligger mange gode forslag på bordet, men at ingenting får flertall.

Jeg vil også understreke at forslag nr. 6, som ble levert inn løst i dag av Rødt, kommer til erstatning for forslag nr. 5. Det er for å unngå at man påvirker de fristene som Stortinget allerede har satt når det gjelder kompensasjonen for ofrene for Alexander Kielland-ulykken, som også blir en viktig debatt i Stortinget til neste år.

Jeg vil også ta en rask tur innom samordningsfellen. Der er Rødt medforslagsstiller til et løst forslag som er levert, som rett og slett handler om å lukke den fellen en gang for alle. Det følger egentlig samme logikk som fribeløpet for uføre, at det skal lønne seg å jobbe. Man skal ikke tape på å stå i jobb lenger enn til fylte 67 år. Vi i Rødt mener at når vi vet at vi mangler arbeidskraft, er det en selvfølge at de som kan, vil og har helse til det, skal kunne jobbe uten å tape penger på det.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i denne saken. Jeg ønsker også å takke komiteen for arbeidet. God jul!

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [15:46:34]: Norge er et fantastisk land, bygd på rike naturressurser og sterke institusjoner med utgangspunkt i verdier som frihet, menneskeverd og nestekjærlighet, men vi har også noen utfordringer. Staten eser ut, samtidig som familier og bedrifter opplever økte kostnader og krevende vilkår. Elevene har aldri hatt så lange skoledager, samtidig har læringen falt. Vi har høyt sykefravær og mange uføre, og gjengkriminaliteten får stadig sterkere fotfeste.

De rød-grønnes svar i budsjettet er en enda større stat og høyere oljepengebruk, i stedet for å styrke grunnlaget for velferden og bidra til at flere kommer i arbeid. 700 000 personer står utenfor arbeidslivet. Andelen syke og uføre er mye høyere enn i våre naboland, og tallet på unge uføre bare øker. En utfordring ved dagens sykepengeordning er at arbeidsgivere har manglende insentiver til å legge til rette for at langtidssykemeldte kan komme tilbake i jobb. Sysselsettingsutvalget foreslo derfor i 2021 å gi arbeidsgivere et større finansieringsansvar for langtidsfraværet.

KrF foreslår å gjennomføre dette forslaget fra 1. juli neste år, for å motivere arbeidsgivere til å legge til rette for at sykemeldte kommer tilbake i jobb. Omleggingen gir en ekstrautgift for folketrygden i innføringsåret, men på sikt vil dette kunne redusere sykefraværet og folketrygdens utgifter. Endringen innebærer ikke kutt i ytelsene til de sykemeldte. Vi mener dette vil være en vinn-vinn-løsning for både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet som helhet.

KrF foreslår dessuten å skrote regjeringens skattelotteri, der det plukkes ut noen få heldige vinnere. Det har vi vært vitne til i media denne uken. Vi vil heller innføre et arbeidsfradrag for alle unge på 100 000 kroner, for å la unge arbeidstakere sitte igjen med mer og stimulere til at flere unge kommer i arbeid.

Vi er også nødt til å prioritere Navs midler bedre. Vi mener det er uklart hvilke mål, resultater og virkemidler som ligger i Navs såkalte tillitsreform. Vi vil heller prioritere 500 flere plasser på VTA, altså varig tilrettelagt arbeid, og 6 000 kr i økt pensjon for enslige minstepensjonister.

Jeg er glad for at budsjettforliket retter opp i flere av regjeringens usosiale kutt i ordninger for barnefamiliene. Samtidig er jeg skuffet over at forliket ikke retter opp i regjeringens usosiale kutt i overgangsstønaden for enslige foreldre. Støtten går til foreldre som må klare seg alene med omsorg for små barn etter et samlivsbrudd.

For noen år siden benyttet Rebekka Thoresen seg av ordningen, ifølge en sak i NRK 18. oktober. Hun brukte ordningen for å gjøre ferdig utdanningen som sykepleier, samtidig som hun var småbarnsmor. Nå er hun i full jobb som hjemmesykepleier i Sande i Vestfold.

«Det kalles overgangsstønad, og det er akkurat det den er: Det er en stønad for en overgang i livet, som gir sikkerhet, trygghet og reduserer det økonomiske stresset i en vanskelig situasjon», sa Thoresen, og videre: «For meg betød den at jeg kom ut i jobb».

SVs finanspolitiske talsperson, Marthe Hammer, kommenterte i NRK-saken følgende: «Det er et målrettet svik mot de aller fattigste barnefamiliene i dette landet». Likevel retter ikke budsjettforliket SV er med på, opp i dette sviket.

KrF mener også at regjeringens reelle kutt i hjelpestønad og grunnstønad for personer med nedsatt funksjonsevne burde vært rettet opp, og vi foreslår i vårt budsjett midler til dette.

Jeg er glad for at budsjettforliket sikrer at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp, slik at økonomien til barnefamilier på sosialhjelp ikke svekkes. KrF vil stemme for flertallets innstilling i forslaget til endring av folketrygdloven på dette punktet.

KrF mener også at regjeringen snarest må komme tilbake til Stortinget med en løsning som gir oljepionerene en rettferdig kompensasjon. KrF mener at ordningen bør være på nivå med den erstatningen nordsjødykkerne fikk, nemlig på 65 G. KrF ønsker et bredt forlik i Stortinget om både modell og nivå, slik at saken kan få en endelig avklaring.

Stortinget behandler i dag forslag om den såkalte samordningsfella for niende gang. I KrF har vi vært opptatt av å endre regelverket, slik at folk etter fylte 67 år får insentiver til å fortsette å stå i arbeid. For et par år siden kom regjeringen med et forslag som fikk bred tilslutning på Stortinget, inkludert KrF. Regjeringens forslag var et svar på stortingsvedtaket fra 2018 der Stortinget, herunder KrF, ba regjeringen foreslå en løsning som innebar bedre arbeidsinsentiver for dem som berøres av samordningsfella.

Endringen som ble vedtatt, ga bedre arbeidsinsentiver for kullene født mellom 1954 og 1962, der mange fortsatt er i arbeid og kan velge å fortsette i arbeid dersom de får pensjonsuttelling for det. Kullene født før 1954 er stort sett allerede gått av med pensjon. Endringer i regelverket for denne gruppen vil ha svært liten effekt på arbeidstilbudet og primært gi høyere pensjon for personer som allerede er gått av med pensjon.

Forslaget som nå har vært fremmet fra Frp, vil gi økt pensjonsuttelling for kullene helt fra 1944 til 1962. Forslaget vil i liten grad bedre arbeidsinsentivene til personer som fortsatt står i arbeid, men i hovedsak gi økt pensjon til personer som allerede har gått av med pensjon. Det vil koste i størrelsesordenen 600 mill. kroner i 2026 og opp mot 7 mrd. kr påløpt i Statens pensjonskasse alene, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det vil også være betydelige kostnader for de kommunale tjenestepensjonsordningene. I sum vil forslaget koste et tosifret milliardbeløp.

Skal vi øke pensjonen for pensjonister, mener KrF i likhet med Pensjonistforbundet at første prioritet må være enslige minstepensjonister, som er den gruppen med klart dårligst økonomi og det største behovet for økt pensjon.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:53:23]: Regjeringen har en ambisjon om å øke sysselsettingen. Arbeid er nøkkelen til velferd og frihet. Når flere står i jobb, styrker vi felleskapet, sikrer velferdstjenestene, og folk får mulighet til å forsørge seg selv.

Norge står overfor store utfordringer. Vi blir flere eldre, og det betyr også knapphet på arbeidskraft. Skal vi framover sikre samfunnets bærekraft og opprettholde viktige velferdstjenester, trenger vi å mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut.

Det er over 630 000 mennesker som verken deltar i arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, og rundt 100 000 av dem er unge under 30 år.

Vi må legge forholdene til rette, gi bistand og støtte, slik at flere kan jobbe. Derfor øker vi bevilgningene til ulike arbeidsrettede tiltak med totalt 550 mill. kr i statsbudsjettet for 2026. Gjennom ungdomsprogrammet vil vi teste ut om inntektssikring som ikke er knyttet til at de unge har en diagnose, men at de er i arbeidsrettet aktivitet, vil føre til at flere kommer i arbeid og utdanning. Vi etablerer også et rekrutteringsprogram til helse- og omsorgssektoren, særlig for unge som står utenfor arbeid og utdanning.

Regjeringen vil starte opp et forsøk med aktivitetspenger til unge i Trondheim kommune, kjent som Et enklere Nav. Forsøket skal undersøke effekten av en ytelse uten medisinske inngangsvilkår med tett og individuelt tilpasset oppfølging og aktivitet.

Regjeringen er opptatt av å inkludere flere i arbeid. Til neste år oppretter vi om lag 700 nye plasser i varig tilrettelagt arbeid. Vi øker bevilgningen til varig lønnstilskudd, som har fått sin egen budsjettpost. Vi styrker ordninger for at personer med funksjonsnedsettelse kan jobbe. I tillegg vil vi gi flere hjemmeværende innvandrerkvinner mulighet til kvalifisering ved å øke bevilgningen til tiltaket Jobbsjansen.

For at flest mulig skal være i jobb, må vi hele tiden vurdere hvordan velferdsordningene våre er innrettet. Overgangsstønaden for enslige forsørgere ble innført på 1960-tallet. Da var samfunnet annerledes enn i dag. I dag jobber de fleste kvinner, og barnehager er også en rettighet. Vi har fått betydelig utvidet foreldrepermisjon og skolefritidsordninger. Barnetrygden er økt, og barnehageprisene er kraftig redusert. Til tross for dette har overgangsstønad blitt opprettholdt. Fra 1. juli 2026 er forslaget å fase ut overgangsstønaden for nye mottakere, med unntak av de med de yngste barna og barn med særlige behov.

Regjeringen vil at det skal bli enklere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og uføretrygd. Derfor innfører vi et tak på hvor mye uføretrygden reduseres med annen inntekt. Alle skal sitte igjen med mer når de begynner å jobbe. Samtidig øker vi minste inntekt før uførhet for gifte og samboende. Uføreordningen skal bli litt enklere og mer rettferdig ved at den samme minstesatsen skal gjelde for alle uføretrygdede som lever i parforhold, uavhengig av når ytelsen ble innvilget. Endringene i uføreordningene følges opp gjennom lovforslaget som vi behandler i dag. Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak disse forslagene.

I budsjettavtalen er vi også enige med våre samarbeidspartnere om at fribeløpet for uføretrygden skal øke til 1 G. Det vil gjøre at flere kan jobbe mer. Det er bra. Samtidig er jeg opptatt av at vi må følge nøye med på hvordan det påvirker antall mottakere av uføretrygd.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre trygge og seriøse arbeidsforhold og styrke arbeidstakernes rettigheter i godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Det føres en politikk som stimulerer til høyere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning, noe som også bidrar til et seriøst og organisert arbeidsliv.

I Norge har vi i all hovedsak gode arbeidsforhold, men det er samtidig slik at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet utfordrer deler av det norske arbeidslivet. Det er derfor viktig at Arbeidstilsynet har sterk tilstedeværelse og økt synlighet i utsatte bransjer, og at de legger til grunn en streng reaksjon når forholdene tilsier det.

I tillegg er det viktig at Arbeidstilsynet fortsatt fokuserer på å følge opp at virksomhetene ivaretar sitt ansvar for et systematisk forebyggende HMS-arbeid og bidrar til å hindre arbeidsrelatert sykdom, skade og uforsvarlige arbeidsforhold. Dette vil igjen ha positive virkninger på kampen mot useriøsitet i arbeidslivet.

Gjennom både regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2026 og budsjettforliket øker vi bevilgningen til Arbeidstilsynet neste år. Som et ytterligere ledd i arbeidet mot useriøsitet øker også støtten til Fair Play Bygg.

Jeg er glad for at vi i dag også behandler regjeringens forslag til en ny lov som legger grunnlaget for en særskilt kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer og etterlatte. Det har vært en lang vei hit, og det er mange som har ventet lenge. Regjeringens forslag gir oljepionerene en viktig anerkjennelse for det arbeidet de har gjort. Forslaget er basert på vurderingene som oljepionerkommisjonen gjorde. Kommisjonens utgangspunkt var å vurdere om oljepionerene stod i en vesentlig annen situasjon enn sammenlignbare grupper på land. En del var likt, men kommisjonen vurderte at det var visse forskjeller og foreslo en egen kompensasjonsordning. Regjeringens forslag til kompensasjonsordning ligger tett opp til kommisjonens flertallsforslag. Som beskrevet i lovproposisjonen, har vi samtidig lagt opp til et hurtigspor som gjør at bl.a. de arbeidsmedisinske vurderingene skal gå raskere enn det kommisjonen la til grunn. Jeg vet at oljepionerene og organisasjonene har lagt stor vekt på dette.

Jeg vil minne Stortinget om at vi med denne kompensasjonsordningen løfter en arbeidstakergruppe ut av de etablerte fellesløsningene for yrkesskadedekning og etablerer et eget spor, der terskelen for å nå gjennom er betydelig lavere enn det som gjelder for andre arbeidstakere. Jeg mener også det ikke er unaturlig at kompensasjonsnivået ses i lys av dette.

Jeg er glad for at arbeids- og sosialkomiteen i all hovedsak slutter opp om regjeringens lovforslag. Men jeg registrerer også at det er uenighet, og at det er flere mindretallsforslag i innstillingen. Slik jeg forstår det, synes noen av disse forslagene å forutsette at ordningen utsettes, ettersom det vil være vanskelig å iverksette en ordning som det senere blir gjort endringer i. Kompensasjonsordningen vil da også følgelig bli dyrere og mer byråkratisk.

For regjeringen har det vært helt sentralt at ordningen kommer på plass så raskt som mulig, slik at oljepionerene og de etterlatte kan få behandlet sine søknader og utbetalt sin kompensasjon.

I dag skal Stortinget også behandle representantforslaget om å oppheve samordningsfellen, som gjelder samordning av offentlig tjenestepensjon for årskull som er født før 1963. Stortinget har behandlet tilsvarende forslag hele seks ganger siden 2018, og ved samtlige anledninger har et bredt flertall på Stortinget avvist forslaget. Jeg har forståelse og respekt for at flere mener at samordningsregelverket burde være annerledes for disse årskullene. Det er imidlertid uheldig at det framstilles som om det ikke har en kostnad å endre regelverket. De partiene som mener at regelverket skal endres, burde også funnet inndekning for dette i sine alternative budsjetter. Det har ingen gjort.

Til slutt vil jeg gjerne takke for samarbeidet, ikke minst våre gode forlikspartier Senterpartiet, Rødt, SV og MDG for godt samarbeid og for å lande et flertall for budsjettet.

Marian Hussein (SV) [16:15:12]: Ett år har gått siden et samlet storting vedtok at oljepionerene skal få en særskilt kompensasjon for de skadene de ble påført av direkte helsefarlige arbeidsforhold i den tidlige oljealderen. I dag står slaget og avgjørelsen: Vil de politiske partiene stå ved det vi lovet i fjor?

Grunnlaget for en særskilt erstatning er grundig dokumentert gjennom flere offentlige utredninger. Mange av de tidligere oljearbeiderne – noen av dem sitter på galleriet her i dag – har jobbet under forhold som var langt verre enn i industrien på land på samme tidspunkt, med nærkontakt med farlige kjemikalier og uten verneutstyr. Det var, som mange har sagt, vill vest på sokkelen, med lange arbeidsdager og lange opphold på plattformene, noe som forsterket den skadelige påvirkningen fra kjemikaliene. Oljepionerene har heller ikke nådd fram gjennom de vanlige ordningene for yrkesskade, som de fleste andre yrkesgrupper dekkes av. Alle andre muligheter er oppbrukt. Det som gjenstår nå, er å rette opp en historisk urett og ta ansvar der velferdsstaten har sviktet de som har bygd velferden for oss alle, som vi kan nyte godt av i dag.

Historiene oljepionerene og deres pårørende forteller, er brutale: om kontakten med helseskadelige kjemikalier, om sykdom, om tidlig død, om kamerater som ikke lenger er her, etter at de ble syke, og om å bli avvist av den staten de trodde var en velferdsstat. Enda en gang skal de bli sviktet.

Regjeringspartiet var selv med på å vedta en særlig kompensasjon for ett år siden. Det var et enstemmig storting. Det neste som skjedde, var at man gikk tilbake til start. Regjeringen la fram et skambud på 1 mill. kr i kompensasjon, som langt fra dekker de skadene og utgiftene oljepionerene allerede er påført – og ikke bare det: Regjeringen argumenterer nå som om den offentlige rapporten og Stortingets vedtak ikke finnes.

Nå er det opp til resten av Stortinget. FrP og SV har fremmet forslag som vil sikre en verdig slutt på et uverdig kapittel i norsk arbeiderhistorie: en erstatning tilsvarende det nordsjødykkerne fikk, på 8 mill. kr, 65 G. Dersom de partiene som tidligere har sagt at de støtter en slik kompensasjon, faktisk stemmer for det, blir det i dag flertall. Utfordringen går da særlig til partiene Senterpartiet, Rødt, MDG, KrF og Venstre. Vil de stå sammen med oss – og på riktig side av historien?

Oljepionerene fortjener ikke å bli sviktet på målstreken. De har kjempet en lang kamp for rettferdighet, og det vil være flaut om ikke Stortinget kan ta det ansvaret vi har sagt at vi skal ta.

En annen sak som også er viktig, er samordningfella i pensjonssystemet, som må bort. Den rammer folk som har stått på i jobb i offentlig sektor etter pensjonsalder. Dette gjorde de fordi bl.a. Arbeiderpartiet og andre partier har messet om og om igjen: Det skal lønne seg å jobbe. Men de som har stått lenger i arbeid, har tvert imot tapt på å jobbe. De har fått redusert tjenestepensjonen sin som følge av dette. Det er dypt urettferdig. Det bryter ikke bare med Arbeiderpartiet og mange andre partiers visjoner om hva arbeidslinja skal handle om, men også med grunnleggende prinsipper om hvordan pensjonssystemet vårt skal fungere.

Derfor vil jeg igjen spørre statsråden: Vil hun rydde opp i samordningsfella, eller skal de som jobber lenger enn pensjonsalderen, fortsatt straffes, i en tid da vi trenger at enda flere står lenger i arbeid, hvis helsa tillater det?

Mímir Kristjánsson (R) [16:19:58]: Det går en linje i moderne norsk historie fra krigsseilerne, via pionerdykkerne i Nordsjøen og via oljepionerene, til ofrene i Alexander Kielland-ulykken for 45 år siden. Det er ikke bare en hyggelig historie – her snakker vi om modige arbeidsfolk som er sendt ut av oss for å jobbe med å gjøre oss alle sammen rike. Vår rikdom, de pengene som vi alle sammen her inne er så glade i å bevilge til det ene, andre og tredje gode formålet, er skapt av arbeidsfolkene som har stått på for Norge på havet. Men Norge har ikke vært spesielt god til å ta vare på havets arbeidsfolk. Krigsseilerne måtte kjempe i tiår for å få de hyretilleggene de hadde krav på, nordsjødykkerne måtte til Strasbourg og tilbake for å få kompensasjon for ødelagt liv og helse, og oljepionerene og Alexander Kielland-ofrene venter ennå på sitt.

Da flertallet i denne salen for ganske nøyaktig ett år siden vedtok at oljepionerene skulle ha en særskilt erstatningsordning, var det i visshet om at staten Norge hadde begått en urett og hadde et ansvar for de arbeidsfolkene som ofret liv og helse i Nordsjøen, og som ofret liv og helse for å gjøre oss alle sammen rike. De av oss som var med på det vedtaket, og familier til oljearbeidere over hele landet, jublet den dagen. Det ble feiret som en stor seier. Derfor fikk også mange seg en kalddusj da regjeringen og finansminister Stoltenberg la fram statsbudsjettet i høst, og det ble kjent at den kompensasjonen som var planlagt fra regjeringshold, var på 8 G. Grunnen til at det tallet er for lavt, handler egentlig ikke om kroner og øre og hvor mange penger hver enkelt skal ha. Det handler om en prinsipiell vurdering knyttet til det erstatningsoppgjøret som i sin tid ble nordsjødykkerne til del. De fikk i sin tid 65 G, og nå skulle de pionerarbeiderne som ikke jobbet under havet, men over havet, avspises med 8 G.

For Rødt har utgangspunktet vært veldig enkelt hele veien: Vi mener at oljepionerene burde få 65 G. Derfor har vi, overraskende nok som eneste parti, satt av penger i vårt alternative statsbudsjett til å betale ut erstatningen på 65 G til oljepionerene. Derfor har vi i innstillingen og fra talerstolen tidligere ved partileder Marie Sneve Martinussen klargjort det helt tydelig at vi selvfølgelig støtter forslaget om 65 G. Det er beklagelig at det forslaget i dag ikke får flertall.

Samtidig er det verste som kunne skjedd i dag, og det hadde vært flaut å dra hjem til Stavanger og jul med den i sekken, at denne salen ikke skulle bli enige om en eneste forbedring for oljepionerene – at alt skulle fisle ut fordi hvert parti hadde sitt eget forslag, og at den gjengen som satt her inne ikke klarte å bli enige om noe som helst. Den historien hadde jeg ikke likt å fortelle til noen på Beverly andre juledag.

Derfor er det en viss glede i at partiene her i alle fall har samlet seg om én klar marsjordre til regjeringen. Det er et flertall i denne salen, alle partier utenom Arbeiderpartiet og Høyre, som nå gir regjeringen en marsjordre om å komme tilbake til Stortinget med en tilleggskompensasjon til oljepionerene, i visshet om at flertallet her inne mener at 8 G er altfor lavt.

Dette er en sak som har handlet om historisk urett, og det er en sak som har handlet om mange års kamp for rettferdighet. Det er en god ting at den første delen av rettferdigheten i dag kommer gjennom en kompensasjonsordning for oljepionerene. Det skal vi være glade for, men kampen er ikke over. Nå hviler et ansvar på alle oss her inne for å samle et ordentlig flertall i neste runde for en best mulig kompensasjonsordning for oljepionerene.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [16:25:15]: Helt siden Arbeiderpartiets opprinnelse har vi kjempet for arbeidsfolks interesser og rettigheter i arbeidslivet. Dette budsjettet er intet unntak. Med gode venner i Senterpartiet, Rødt, SV og MDG har vi forhandlet fram et budsjett som fortsetter arbeidet for et trygt arbeidsliv, mot arbeidskriminalitet og for å få flere inn i jobb og færre på trygd. Det handler om at vi skal sikre tryggheten for en jobb å gå til, trygghet for at det er ålreit på jobben, og trygghet hvis en faller utenfor jobb.

Det er særlig tre ting i budsjettforslaget som jeg har lyst til å snakke om, og som er noen av de viktigste bærebjelkene i arbeids- og sosialpolitikken.

For det første: trygghet for velferdsstaten vår. At vi har en velferdsstat som kan ta en imot hvis en faller, er noe av det som gjør Norge unikt. Det er ingenting selvsagt med det, det er en politisk prioritering som vi i Arbeiderpartiet har kjempet for siden vår begynnelse. De på høyresiden bruker ofte mye tid på å snakke om velferdsstatens bærekraft, de også, men realiteten er at politikken deres er usolidariske velferdskutt, fordekt med ord for omsorg. Fremskrittspartiet og Høyre har alltid vært opptatt av å kutte i tilbud om støtte når en trenger det, ikke av å forsterke sikkerhetsnettet vårt. Og hvem rammer det? Vi hører mye om hvordan det rammer dem som trenger det aller mest, og det er sant, men det er ikke bare dem det går utover, det rammer oss alle. Det rammer konkurransekraften til dem som vil tørre å ta risiko i næringslivet, det rammer folk som tar sjanser i arbeidslivet og har lyst til å satse, og det rammer folk som er syke, og som kjemper for å komme seg tilbake i jobb – for trygghet for velferdsstaten vår er også Norges store konkurransefortrinn. At vi har folk i jobb som er trygge på at noen tar dem imot hvis det går galt, det er en suksessoppskrift. Vi i Arbeiderpartiet tar på alvor at det er for mange utenfor arbeidslivet, at økningene til folketrygden er store, og at det utfordrer bærekraften i økonomien vår, men vi løser det med helt andre virkemidler enn høyresiden. Derfor er vår hovedsatsing 550 mill. kr mer til å få flere inn i arbeidslivet.

For det andre har jeg lyst til å løfte fram at vi har fått inn 200 flere plasser i varig tilrettelagt arbeid, VTA, som vi totalt styrker med 700 plasser i år. Som stortingsrepresentant har jeg allerede vært ute og reist, til bl.a. Fretex Jobb og Spir Oslo her i byen min, og sett hvor meningsfylte og viktige jobbene deres er. Jeg vet at de har mange flere ønsker til oss, og de tilbakemeldingene skal vi fortsette å jobbe med.

Det siste jeg vil nevne, handler om trygghet når en er på jobb. Arbeiderpartiet har i flere runder løftet dette arbeidet, og i budsjettet styrker vi nå Arbeidstilsynet med til sammen 25 mill. kr.

Det er bare å slå fast at dette er et budsjett som sikrer tryggheten for økonomien til vanlige folk og tryggheten for velferdsstaten vår. Det gleder jeg og Arbeiderpartiet oss til å stemme for her i Stortinget.

Amalie Gunnufsen (H) [16:28:27]: Mens Norge hadde trengt et budsjett som ruster oss for framtiden og gjør de grepene som må til for å sørge for velferdsstatens bærekraft på sikt, virker det som samarbeidspartienes ambisjon var en pressekonferanse med fem «roll-ups» i vandrehallen. For samtidig som regjeringen og samarbeidspartiene har solgt ut små og store seire, er dessverre den store satsingen i budsjettet økningen i folketrygden. En av fem nordmenn i arbeidsfør alder, altså over 700 000, er utenfor jobb og skole. Bare fra i fjor øker utbetalingen til folketrygden med 42 mrd. kr. Det er fire ganger så mye som økningen i utbetalinger til Forsvaret. Vi vil at de som kommer etter oss, skal ha samme sikkerhetsnett som oss, og da kan ikke trygg økonomisk styring bare handle om hvordan Norge ser ut i dag, det må handle om hvordan Norge skal se ut i framtiden.

Næringslivet og kommunene trenger folk, samtidig som en større andel av befolkningen står helt utenfor skole og jobb. Allerede i neste stortingsperiode vil utgiftene vokse mer enn inntektene. Det er en trussel mot velferdssamfunnet. I regjeringens egen perspektivmelding står det at det som vil ha mest effekt for å øke sysselsettingen, er tiltak som reduserer antallet personer som faller ut av arbeidslivet og går over på uføretrygd. Det pekes på viktigheten av å ta retningsvalg som bedrer insentiver og forutsetninger for å jobbe. Da er det skuffende at budsjettet som vedtas i dag, med økningen i fribeløp for uføre, svekker arbeidslinjen, og vi risikerer 6 400 flere uføre.

Selve fundamentet for velferdssamfunnet vårt er arbeidslinjen. Dette er ikke tiden for å svekke den. Vår jobb er å få mest mulig ut av et utgangspunkt som er veldig godt. Vi visste at eldrebølgen ville gjøre det vanskelig å få finansiert velferden i framtiden, men med et stort oljefond kunne vi brukt skattepolitikken til å få flere i arbeid.

I går kunne jeg, som de fleste andre født mellom 1991 og 2006, lese at heller ikke jeg var trukket ut i skattelotteriet. Jeg kan bare gratulere de 100 000 heldige som ble det. Skattelotteriet er en anerkjennelse av hypotesen om at det er sannsynlig at flere unge vil jobbe, og jobbe mer, når de beholder mer av inntekten sin. Men utfordringen er at forsøket vil ta mer tid enn det vi har til å omstille oss. Vi kan lære av det svenske jobbskattefradraget som ble innført allerede i 2007. Dette er også grunnen til at Høyre har lagt fram et budsjett der alle får skattelette på skatt på inntekt.

Når vi går ut av et budsjettår og inn i et nytt, skulle jeg så gjerne ønske at vi kunne se en knekk i kurven som viser hvor mange som står utenfor arbeidslivet. Dessverre er det ingen framskrivinger som tyder på det. Jeg er derfor veldig redd for at dette budsjettet skyver de fundamentale utfordringene vi står overfor i dag, over på de som skal ha makt og ansvar i framtiden.

Bjørnar Laabak (FrP) [16:31:57]: Jeg har gått igjennom og sett på dokumentet som ligger, og som vi skal vedta. Det er veldig liten forskjell hvis en ser på at alle forslagene ligger – de alternative budsjettene – på over 700 mrd. kr, og så har vi noe ulik innretning på noen beløp underveis.

Vi har i Fremskrittspartiet ment at tiltak som flere VTA-plasser er veldig viktig. Der har vi lagt inn 500 mer enn det som var i regjeringens forslag, og så har det kommet 200 til i samarbeidet. VTA-bedriftene rundt i Norges land representerer noe veldig viktig for dem som er i tiltaket. Det er i tillegg til selve jobben, og så har man veldig mye av den bistanden man ellers ville trengt, av andre utenfor arbeidsplassen. Så det er veldig viktig.

Vi mener at vi må ha en rettferdig og treffsikker velferdspolitikk. Vi har også økt bevilgningene til TV BRA, og vi har foreslått et Nav-ombud. Erfaringen fra Agder viser, som representanten Alf Erik Andersen nevnte i stad, at tilfredsheten gikk fra noe over 60 pst. til over 80 pst. etter at man innførte Nav-ombud, slik at personer har noen å henvende seg til. Det er veldig viktig at Nav er åpent, slik at folk kan få fatt i personer å snakke med. Veldig ofte er man også i svake situasjoner, som gjør at det er veldig viktig å øke tryggheten for folk.

I tillegg mener vi det er viktig å øke fokuset på Nav kontroll, når vi ser at det stadig er problemer med å kvalitetssikre hva som går ut fra de store utbetalingene som Nav gjør over året. Jeg stopper der.

Morten Sandanger (A) [16:34:19]: Veien til arbeid, til tilhørighet, til en fast lønn og til et sosialt nettverk på jobb er ulik for alle. Ikke alle kan gå og søke på drømmejobben og få den, eller gjøre som meg, å ramle inn på Stortinget. Folk har ulike forutsetninger ved livet, og det er viktig at vi politikere stiller opp for å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet, for det å ha en jobb er så viktig for en person. Jeg er stolt over at dette budsjettet satser kraftfullt på arbeidsmarkedstiltak for å sikre at flere skal få muligheten til å bidra i arbeidslivet.

I Jærbladet i oktober kunne vi lese om Mathias, en kamerat jeg kjenner godt, som tidligere var ungdomstillitsvalgt i Fellesforbundet. Mathias ble sykmeldt fra jobben sin, og etter hvert havnet han på arbeidsavklaringspenger, noe som uheldigvis blir nest siste stopp på linjen for mange før uføretrygd. «Jeg har ikke lyst på uføretrygd. Jeg har lyst til å jobbe. Men jo lenger man er borte fra arbeidslivet, dess vanskeligere er det å komme tilbake,» sa han selv til avisen. Men for Mathias viste det seg at neste stasjon ikke var uføretrygd. Han fikk tilbud fra Nav om en lønnstilskuddsordning og å få prøve seg hos bedriften Jærtek, og dette viste seg å passe perfekt. Jærtek fikk en engasjert og flink nyansatt, og for Mathias ble det et liv på lønn istedenfor trygd. Uten denne satsingen fra Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet har gjort de siste årene, og som de fortsetter på i dette budsjettet, kunne denne historien endt annerledes.

Jeg var i går på besøk hos to bedrifter som driver med varig tilrettelagt arbeid, Sandnes Pro-Service og Attende. Dette er viktige inkluderingsbedrifter som tar inn og gir arbeid til folk med ulike forutsetninger, og som ikke nødvendigvis kan stå i ordinært arbeid.

Det er bra at vi i budsjettet øker antallet plasser til 700 mer, slik at flere skal få muligheten til å ha en jobb å gå til. Dette er viktig for deltakerne på VTA – at de får en plass og et sosialt nettverk rundt seg – men også for familien til deltakerne. Jeg har hørt altfor mange historier fra foreldre til deltakere som står på ventelister til VTA, og nå tar vi enda et stort jafs av ventelistene.

Til slutt vil jeg snakke om oljepionerene. Som representant for Rogaland har jeg fått møte noen av disse hverdagsheltene som har vært med på å bygge Norge. Jeg registrerer at mange partier er opptatt av kompensasjonsordningen for denne gruppen, og det er rett og rimelig. Jeg synes derimot det er skammelig med disse representantene som framstiller det som om de skal gjøre mer enn andre partier, når de ikke har prioritert en eneste krone mer i sine alternative budsjetter. Det undergraver tilliten til oss politikere, og det holder folk for narr.

Jeg må gi honnør til representantene fra Rødt, som faktisk har funnet pengene til dette, men jeg gjentar: Ingen andre partier har prioritert mer penger til denne gruppen i sine budsjetter.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [16:37:23]: I dag står vi overfor et tema som bærer både historisk tyngde og framtidig ansvar – kompensasjonsordning for våre oljepionerer, de kvinnfolk og mannfolk som med mot og yrkesstolthet bygde opp den norske oljeindustrien.

Det er lett å glemme hvor pionerene startet. Uten deres innsats ville ikke Norge ha vært der vi er i dag. Deres arbeid har skapt velferd og arbeidsplasser, fundamentet for den moderne norske økonomien, men i dag står mange av disse pionerene i en situasjon som ikke står i stil med den innsatsen de bidro med. Helseutfordringene har rammet mange hardt.

Det er på tide at vi som nasjon viser vår takknemlighet på en konkret og korrekt måte. Fremskrittspartiet mener at regjeringens forslag til kompensasjon er en skammelig behandling av disse menneskene. Disse menneskene fortjener en kompensasjonsordning som gir både rimelig og rettferdig oppgjør for dem som har båret risiko og skapt verdier for Norge.

La meg gjøre det helt klart: Dette handler ikke om privilegier, det handler om rettferdighet. Det handler om å anerkjenne dem som ofret så mye for fellesskapet, og det handler om å bygge et samfunn som tar vare på sine egne, også når tjenestene er over.

Noen av disse pionerene har forlatt oss, og vi skulle ha tatt ansvar for lenge siden, og noen lever på lånt tid. Derfor haster det. Oljearbeiderne stilte opp for oss og skapte store verdier for velferdssamfunnet. Nå må vi stille opp for dem.

Arbeiderpartiet har lenge vært opptatt av å sikre rettferdighet for oljepionerene. «Vi er glade for at vi har en enighet med Senterpartiet og SV om dette» – sier ikke undertegnede, men Per Vidar Kjølmoen fra Arbeiderpartiet. Er 8 G å stille opp for dem som har tatt risikoen for vår velstand? Nei, det er ikke det. Vi kan ikke lage en ordning som skal definere hvilken erstatning du skal få ut fra hvor mange operasjoner du har hatt, eller ut fra om du står med foten i graven. Det må være ut fra den jobben du faktisk har gjort for vår velstand. Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan ære den, og vi kan sørge for at de som la grunnlaget for vår velstand, får den verdigheten de fortjener.

Med dette ber jeg om støtte til forslaget fra FrP og SV, som er det eneste riktige for å gjøre opp for uretten overfor disse oljearbeiderne som vi har unnlatt å ta ansvar for nå over tid. Og forslagene, som har vært oppe i denne sal gjentatte ganger, kommer til å komme gjentatte ganger – inntil skamvettet har nådd mange nok i denne sal.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [16:40:19]: Det er få saker jeg får så vondt i magen av som oppreisningssaken til oljepionerene. Fremskrittspartiet ønsker at oljepionerene skal få en verdig oppreisning, og derfor foreslår vi, sammen med SV, at den skal være på 65 G. Det handler om verdighet.

Arbeiderpartiet svikter, og jeg blir nesten opprørt når jeg hører representanten Morten Sandanger snakke om budsjett. Det det handler om, er det som blir stemt over her i dag, og at en slutter å dele ut milliard på milliard utenlands og tar ansvar for å rydde opp i en uverdighet som har skjedd hjemme, hvor fellesskapet har sviktet totalt.

Det har vært en lang vei med unødvendig mye uttrekning i tid og forsinkelser. Flere oljepionerer har allerede falt fra. Tor Leif Langhelle er en av dem som ikke får oppleve at verdigheten gjenopprettes. Uten den jobben som oljepionerene gjorde da de satte liv og helse i fare, hadde vi ikke hatt det vakre oljeeventyret eller den velferdsstaten som vi kjenner i dag.

Det er en moralsk fallitterklæring å svikte oljepionerene. Det er utilgivelig å avspise verdighet med smuler. Nå må alle gode krefter stå sammen for verdighet, stå sammen for at en får en skikkelig oppreisningsordning. Dessverre ser det ikke ut til at det blir flertall for det i dag. Jeg er spent på hva som ender opp med å komme tilbake fra regjeringen senere. Jeg håper at det ikke blir noe som er på nivå med det som vi har sett nå, for det har vært direkte skammelig.

Per Vidar Kjølmoen (A) [16:42:15]: Tidligere taler sa på talerstolen at i dag står slaget om oljepionerene. Det gjør for så vidt det. Vi skal vedta et budsjett, og der kommer det til å bli vedtatt 8 G i kompensasjon til oljepionerene. Det kommer til å få flertall. Så har Marian Hussein, som dessverre har forlatt salen, sagt at i dag står slaget og avgjørelsen om oljepionerene. Egentlig ikke – det slaget sto da det som utgjør flertallet i Stortinget, forhandlet budsjett. Det er der pengene prioriteres eller ikke prioriteres til gode tiltak i samfunnet vårt. SV, som tok inn 15,7 mrd. kr mer i skatt enn regjeringen, ville styrke kunstnerøkonomien, de ville støtte samiske høyskoler og formål for skogfinner, men de satte ikke av en eneste krone til en forbedret ordning for oljepionerene eller for å løse samordningsfella.

Og det jeg vil kalle kongen av useriøse budsjetteringsfolk, FrP, som har en helt ellevill påplussing av gode formål i sitt alternative statsbudsjett, har heller ikke en eneste krone til oljepionerene, og heller ikke en eneste krone til å løse opp i samordningsfella. Når det gjelder samordningsfella, er det ni ganger i salen her fremmet forslag om å løse den utfordringen. FrP har stått bak de fleste av de forslagene, men i perioden 2013 til 2021 kom det ingen sånne forslag fra FrP. Og hvorfor det? Jo, selvsagt fordi FrP satt i posisjon og var med og vedtok budsjettene i salen. Da stemte de sågar ned forslag fra andre partier om å løse opp i samordningsfella. Det er situasjonen.

Det er selvsagt fristende å fremme mange forslag i opposisjon og bruke masse penger når man ikke skal ha flertall for et budsjett, men å fremme forslag som man egentlig ikke har tenkt å levere på, er uverdig, og det er særdeles dårlig gjort når det hele tiden skapes forventninger som man egentlig ikke har tenkt å levere på. Når det gjelder oljepionerene, er det fullt mulig for et flertall i salen her å vedta 65 G i dag. Det er fullt mulig – det er ingen grunn til å vente til 2027 hvis man faktisk har tenkt å løse problemet.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [16:45:31]: Oljepionerene bygde Norges oljeeventyr på 1960- og 1970-tallet. De ble utsatt for giftige kjemikalier uten godt nok vern, mens staten og oljeselskapene tjente milliarder.

Forslaget som ligger på bordet, gir 8 G per person. Det er for lite for den lidelsen tusenvis har båret, med kroniske plager, kreft og tidlig død. Dette er ikke nok til å gi rettferdighet. Pionerene og de etterlatte fortjener høyere kompensasjon som matcher oljeformuen de har skapt.

Regjeringen må komme tilbake med en bedre ordning. Vi i Fremskrittspartiet ber regjeringen innlede forhandlinger om en kompensasjonsordning for oljepionerene, slik at de samlet mottar en kompensasjon tilsvarende 65 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget med en løsning på dette. Dette er vårt primære standpunkt. Jeg håper at pionerene får den verdigheten de har ventet på i årtier, og vi håper på flertall i dag.

Bjørn Arild Gram (Sp) [16:47:09]: Senterpartiet er ikke representert i komiteen, men jeg vil på vegne av partiet knytte noen få kommentarer til enkelte av sakene i budsjettet for neste år. Først vil jeg bemerke at det har vært en hovedprioritet for Senterpartiet å få styrket kommuneøkonomien betydelig. Kommunene har ansvaret for en vesentlig del av de sosiale velferdstjenestene i Norge. Kommuneøkonomien er svært presset nå. For å sikre at vi har gode tjenester som ikke minst sikrer dem med særskilte behov, er det avgjørende at kommuneøkonomien styrkes. De lokalt folkevalgte har hovedansvaret for balanse i kommunenes økonomi, men de er avhengige av at staten gir rammevilkår som gjør det mulig å gi et godt tilbud.

Til budsjettet for arbeids- og sosialområdet konkret vil jeg særlig nevne to saksområder som Senterpartiet løftet fram i budsjettforhandlingene. Det ene var kapasitetsutvikling for varig tilrettelagt arbeid. Dette er viktige arbeidsplasser for dem som er i målgruppen. Det handler om livskvalitet, og at alle har ressurser som kan bidra positivt i samfunnsutviklingen. Vi var ikke fornøyd med regjeringens forslag til vekst i antallet plasser for neste år og har i budsjettforhandlingene bidratt til en ytterligere økning. Fortsatt er det et gap i forhold til behovet og den opptrappingen Stortinget har vedtatt, så det er vår klare ambisjon at opptrappingen forsterkes i årene framover. Det andre gjelder saken om økningen av fribeløpet for uføre. Senterpartiet har programfestet at fribeløpet i uføretrygden skal økes til 1 G. Nå blir det en realitet. Igjen handler det om å se på de ressursene den enkelte har, og legge til rette for at det også kan brukes i arbeidslivet. Nå kan flere prøve seg i arbeidslivet uten å være redd for å miste uføretrygden.

Avslutningsvis, til spørsmålet om en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene: Olje- og gassforekomstene utenfor norskekysten har skapt enorme verdier for landet vårt. Men naturressursene alene skapte ikke disse verdiene – det var folk med ferdigheter og kompetanse som gjorde det mulig. Dessverre var konsekvensene for mange av dem svært alvorlige. Det er bra at regjeringen har kommet tilbake til Stortinget med en kompensasjonsordning for oljepionerene, og Senterpartiet vil stemme for proposisjonen. Men vi mener at regjeringen har lagt seg for lavt i kompensasjonen. Det finnes nok både likheter og forskjeller med nordsjødykkernes situasjon, men vi ønsker at det skal bli sett videre på kompensasjonsnivået, og at det helst skjer gjennom en bred politisk enighet. Vi har derfor lagt inn et forslag som vi håper kan samle støtte i salen, og jeg tar opp det nevnte forslaget på vegne av Senterpartiet.

Alf Erik Andersen (FrP) [16:50:05]: Som det har blitt sagt fra talerstolen her mange ganger, har Fremskrittspartiet sammen med SV fremmet forslag om en kompensasjon til oljepionerene på 65 G, altså på linje med nordsjødykkerne. Det skal ikke være forskjell på om du ble eksponert for gass og miljøskadelige stoffer over eller under vann. Vi trenger ikke flere utredninger og kommisjoner. Vi trenger en avklaring, og det ønsker FrP og SV her i dag: en rettferdig kompensasjon, en respektfull kompensasjon, en kompensasjon som oljepionerene føler er en oppreisning. Helseskadene pionerene har fått, kan ikke rettes opp med penger. De som er gått bort, som døde av skadene, kommer ikke tilbake. Dette handler altså ikke bare om penger, men om anerkjennelse. Sammen med SV skjønner vi at vårt primærforslag på 65 G ikke får flertall. Vi prøvde også på et utspill på 50 G for å se hvor i landet de politiske partiene lå, uten at det var støtte for det heller. Så spørsmålet en sitter igjen med, er: Hva er rettferdig kompensasjon? Er det 65? Er det 50?

Det er skuffende at vi ikke kommer i mål her i dag. Jeg har sittet på kontoret de siste dagene og kjent på at dette kunne renne ut i sanden – at Arbeiderpartiet skulle stå igjen som vinnere med en kompensasjonsordning som er et skambud mot pionerene, og at taperne var oljepionerene, med tapt anerkjennelse, tapt respekt, tapt helse og tapt liv. Vi sto sammen ute i vandrehallen for et år siden, flere partier, under forutsetningen at kompensasjonen skulle ligge i størrelsesordenen for nordsjødykkerne. Vi forventet og hadde tillit til at regjeringen skulle levere på den forventningen. Derfor la ikke vi andre mye inn i dette budsjettet. Jeg vil minne representantene Kjølmoen og Sandaker på at vi sier 2027.

I dag behandler vi loven, og vi støtter da ikke § 5. Men jeg vil varsle støtte til representanten Bjørn Arild Grams framlagte løse forslag, som vi fra Fremskrittspartiets side støtter subsidiært. Så har vi tillit til at vi i løpet av våren skal komme fram til, og regjeringen levere på, en bedre kompensasjonsordning.

Ingrid Liland (MDG) [16:53:17]: Jeg er glad for at vi i dag vedtar en erstatningsordning for oljepionerene. Det er et steg i riktig retning og langt på overtid at denne gruppen får økonomisk kompensasjon og oppreisning for belastning, helseskader og årevis med uførhet. Samtidig håper jeg også at det blir flertall i dag for at regjeringen må komme tilbake med en bedre ordning – 8 G er rett og slett for lite. Vi trenger em løsning som tar på alvor de alvorlige komplikasjonene som mange har fått mens de bygget opp en av Norges viktigste næringer. Miljøpartiet De Grønne kommer derfor til å stemme for det løse forslaget fra Senterpartiet, der regjeringen bes komme tilbake med et bedre forslag. Hvis det forslaget ikke får flertall, kommer vi til å stemme subsidiært for å nedsette en bred kommisjon for å sikre en helhetlig og rettferdig tilnærming. Det er et reelt flertall på Stortinget for en bedre kompensasjon, og det er viktig at det flertallet kan samle seg om et vedtak i dag. Samtidig er vi opptatt av at en tydelig tallfesting skjer på et rettferdig grunnlag, der alle i Norge som blir skadet på jobb og har rett på erstatning, får rettferdig oppreisning og kompensasjon. Derfor forventer vi at regjeringen, etter dagens vedtak, hvis det får flertall, kan komme raskt tilbake med en bedre ordning, sånn at utbetalingen av økt erstatning kan skje i statsbudsjettet for 2027.

Jeg har også lyst til å redegjøre for MDGs løse forslag i sak nr. 10, om samordningsfellen. Vi støtter intensjonen i forslaget fra Fremskrittspartiet. Men vi ser at kostnadsanslagene i det forslaget spriker i veldig mange retninger, og det er derfor ikke godt nok utredet. Derfor fremmer vi et løst forslag om å utrede tiltak med mål om at ingen offentlige ansatte skal tape tjenestepensjon ved å stå lenger i jobb enn 67 år. Vi ber også om en nærmere vurdering av effektene om det tas grep mot samordningsfellen i statsbudsjettet for 2027. Vi håper jo også, dersom det forslaget blir vedtatt, at det følges opp raskt, sånn at vi kan følge det opp i behandlingen av statsbudsjettet i 2027. Med det tar jeg opp forslaget fra MDG.

Bård Hoksrud (FrP) [16:56:02]: Det er spesielt å stå på talerstolen her i dag og høre hvordan noen er fornøyde med at en har fått på plass en ordning med 8 G når alle hadde forventet at man skulle få kanskje 65 G. Det er ganske spesielt å høre Arbeiderpartiet si at dette slaget sto da flertallspartiene forhandlet om statsbudsjettet. Fremskrittspartiet har et forslag om å gjøre noe før statsbudsjettet i 2027. Dette er mennesker som har ofret helsen sin og fått masse helseplager, og noen har til og med ofret livet sitt. Det har gått mange år siden mange av disse opplevde det de gjorde, og de har levd uten å få en erstatning fra storsamfunnet.

Hver eneste dag når jeg kommer på jobb, går jeg forbi og ser på verdien av oljefondet vårt. Det var i dag på over 21 200 mrd. kr. Det er nesten ikke smuler engang, det vi snakker om i denne saken – å rydde opp for noen av dem som faktisk sørget for at verdiene på dette fondet øker hver eneste dag.

Man har egentlig et flertall i denne salen, men man klarer altså ikke å få til et forslag som gjør at man gir en skikkelig, ordentlig erstatning til oljepionerene. Det gjør faktisk veldig vondt, spesielt når vi vet at Arbeiderpartiet før valget hadde møter, sto fram og sa at man nå skulle komme med en ordning for oljepionerene. Jeg skjønner jo hvorfor de ikke var ærlige og fortalte at det var snakk om 8 G, ikke 65 G, som nordsjødykkerne fikk – og som man hadde forventet og trodd at oljepionerene skulle få. Da blir dette noe helt annet.

Dessverre har vi i denne valgkampen sett et arbeiderparti som ikke har vært sannferdige, og som har blitt tatt for løgn. Enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet går opp på denne talerstolen og bruker ordet «skammelig». Det er egentlig et ord som presidenten kanskje burde påtalt. Jeg mener at det Arbeiderpartiet her gjør, er skammelig – å gå ut i valgkampen, før valget, og fortelle at det kommer en god ordning, mens det i realiteten er en dårlig ordning. Det er altså mennesker som har sørget for at oljefondet er på over 21 000 mrd. kr. Det var noen som startet med dette. Jeg håper at man besinner seg, og at det kan bli et flertall for å si at denne erstatningen skal opp fra det nivået Arbeiderpartiet har lagt den på. Det vil fort skape presedens for Alexander Kielland-ofrene også.

Anna Molberg (H) [16:59:18]: Høyre vil gjerne tillate oss å komme med en liten stemmeforklaring her i dag når det gjelder oljepionerene. Vi har primært vårt eget forslag, der vi ber regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en økt kompensasjonsordning. I tillegg til det ber vi også regjeringen om å differensiere hvem som får erstatning, avhengig av hvilken type skade den enkelte har. Vi mener det er rettferdig at all kompensasjon over 8 G skal være i henhold til skadens art og omfang.

Høyre vil veldig gjerne bidra til at det sikres flertall i denne sal her i dag for en høyere kompensasjonsordning enn 8 G. Slik det ligger an nå, er det Senterpartiets løse forslag som kan få flertall. Det ønsker Høyre å bidra til at det får. Derfor stemmer også Høyre subsidiært for Senterpartiets løse forslag om å øke kompensasjonsgraden for oljepionerene.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [17:00:37]: Ingen saker på Stortinget i forrige fireårsperiode gjorde meg mer opprørt enn pensjonsranet som ble startet av Jens Stoltenberg i 2011. At man skal miste pensjon for å stå i jobb, går på tvers av arbeidslinjen, samfunnskontrakten og enhver form for rettferdighet.

Samordningsfellen er ikke et teknisk avvik i pensjonssystemet. Det er et politisk skapt problem og et alvorlig tillitsbrudd overfor mennesker som har gjort akkurat det samfunnet ba dem om å gjøre: stå lenger i jobb. Dette gjelder særlig ansatte i offentlig sektor født i årene rundt 1954–1962 – mennesker som har stått i arbeid i 40–45 år, som har valgt trygghet, lojalitet og samfunnstjeneste, og som nå opplever å bli straffet økonomisk for det.

Disse menneskene ble lovet at arbeid skulle lønne seg. De ble oppfordret til å stå lenger i jobb. De gjorde nettopp det. Resultatet var lavere samlet pensjon enn om de hadde gått av tidligere. Det er dette som er samordningsfellen – en felle der økt innsats gir lavere utbetaling, en felle som bryter med all sunn fornuft og med hele bærebjelken i pensjonssystemet og pensjonsreformen.

For Fremskrittspartiet er dette et spørsmål om rettferdighet. Det handler om forutsigbarhet. Det handler om respekt for folk som har gjort sin plikt. Vi kan ikke ha et system der staten først lover noe og deretter trekker stigen opp bak folk når regningen skal betales.

Fremskrittspartiet mener at samordningsfellen må fjernes fullt og helt, ikke gjennom små justeringer og midlertidige plaster på såret, men gjennom en reell og varig løsning som sikrer at arbeid lønner seg også i offentlig sektor. Et pensjonssystem skal være til å stole på. Når tilliten først er brutt, er den vanskelig å gjenopprette.

Det minste vi kan gjøre, er å rette opp uretten. Det skylder vi dem som bygget landet, og som forventet at Stortinget gjorde jobben sin. Marie og Steinar sto begge fem år ekstra i samfunnets tjeneste og ble hardt straffet – med 7 000 kr og 9 000 kr i tap hver måned. Det er altså takken for 50 år i samfunnets tjeneste.

Mange ender opp med en pensjon som er mindre enn om man aldri hadde jobbet en eneste dag. Vi i denne salen bør stille oss selv spørsmålet om dette er rett. For oss i Fremskrittspartiet er svaret enkelt og greit et høyt og tydelig nei. Det er ikke rett.

Nå er ikke KrF i salen, men jeg mener de tydelig har misforstått det som ligger i dette, for vi foreslår ikke å kompensere for det som er historie.

Prinsipielt er det feil å endre ordningen, sa ministeren, men det er jo akkurat det som har skjedd. Man har endret ordningen for dem som var i arbeid. Dette er ikke rett, og det eneste ansvarlige er at man retter det opp.

Abid Raja (V) [17:03:42]: Jeg tar ordet for å si noe om representantforslaget om samordningsfellen.

De siste årene har vi flere ganger behandlet forslag knyttet til den såkalte samordningsfellen i pensjonssystemet for offentlig ansatte. Venstre har ved samtlige tilfeller stemt med regjeringen og Høyre og mot forslagene, fordi de har en høy kostnad, og fordi de alle har vært med tilbakevirkende kraft. Vi vil også stemme mot dagens representantforslag slik det er utformet.

Når det gjelder det løse forslaget fra Frp, SV og Rødt, stiller det seg noe annerledes. Dette forslaget skiller seg fra tidligere forslag fordi det ikke lenger gjelder tilbakebetaling for tapt pensjon fra 2011. I tillegg blir det opp til regjeringen å fremme det lovforslaget som er mest hensiktsmessig for å ivareta intensjonene i representantforslaget, men som også tar hensyn til enkelte av innvendingene arbeids- og inkluderingsministeren påpeker, bl.a. asymmetri knyttet til grenser for forholdstall.

Jeg tror egentlig et samlet storting ser at det ikke er bra at vi har ordninger som gjør at personer som velger å jobbe etter at de er 67 år, taper pensjon på å gjøre det. Det er i strid med alt annet vi hevder er avgjørende for å sikre velferden i framtiden. Flere må jobbe lenger. Dette prinsippet er også bærende i Venstres alternative statsbudsjett for 2026. Vi foreslår en rekke tiltak for at det skal lønne seg for eldre å jobbe lenger. Vi foreslår et eget skattefradrag for alle over 70 år som jobber, vi foreslår å oppheve regelen om at ingen over 70 år har rett på sykepenger, og vi foreslår å oppheve øvre grense for opptjening av pensjon.

I regjeringens egen perspektivmelding er det også lagt til grunn for framskrivingen at eldre i gjennomsnitt står to år lenger i arbeid enn i dag. Derfor støtter Venstre intensjonen i det løse forslaget fra Frp, SV og Rødt. Samtidig er vi i en situasjon der vi i løpet av dagen har fått servert litt ulike fortellinger. Arbeiderparti-regjeringen og Høyre sier at forslag nr. 3 er nøyaktig likt det opprinnelige representantforslaget, og at kostnadene er minst 8 mrd. kr i perioden samordningen er et problem, mens det fra FrP, SV og Rødt sies at endringene går i pluss på grunn av økte skatteinntekter og reduserte pensjonsutgifter. Dette imøtegås for så vidt i liten grad. Samtidig behandles forslaget, som vil medføre en substansiell endring, uten at vi har en reell debatt om det, og heller sammen med mange andre saker.

Venstres utgangspunkt var å skulle stemme for forslag nr. 3. Vi er enig i intensjonen. Gjennom debatten har det imidlertid blitt bragt inn betydelig usikkerhet om de økonomiske konsekvensene, noe vi ikke kan ta lett på. Jeg vil derfor be Stortinget om å stemme for forslag nr. 2, fra MDG, og spesielt de partiene som støtter forslag nr. 3. Det vil være ryddigst i den situasjonen vi er i. Vi håper at regjeringen vil gjøre utredningsarbeidet bedre enn man har gjort i mange andre sammenhenger. Jeg tror de merker seg hva Stortingets intensjon er. Dersom det ikke følges opp på riktig vis, vil Venstre ved første anledning stemme for en konkret lovendring i tråd med intensjonene i representantforslaget fra Frp.

Elise Waagen (A) [17:07:09]: Oljepionerene og kompensasjonsordningen har fått mye oppmerksomhet i dag, naturlig nok. Det har vært framført ulike argumenter og påstander fra talerstolen i denne debatten. SV har kommentert at Arbeiderpartiet argumenterer som om det ikke finnes en rapport. Vel, hele ordningen og proposisjonen vi behandler her i dag, er strengt tatt fundert på kommisjonens anbefalinger, men kommisjonen konkluderer ikke om nivå på erstatning.

Fremskrittspartiet påstår at Arbeiderpartiet er vinner i denne saken. Med respekt å melde: Denne saken har ingen vinnere. Man kan ikke sette en prislapp på menneskelig lidelse, enten det er voldsoffererstatning, kompensasjonsordninger eller annet. Uavhengig av hva den prislappen er, må man imidlertid ha inndekning i budsjettene sine, og det har ikke representantene som har fremmet forslag her i dag. De eneste som har funnet penger til dette i sitt alternative budsjett, er Rødt. Derfor mener jeg med respekt å melde at når man argumenter og ordlegger seg så sterkt i en situasjon som er vond og vanskelig for mange, burde det også følges opp med penger i andre enden.

Fremskrittspartiet har i debatten sagt at det er forvirring rundt kostnader knyttet til samordningsfellen. Vel, den forvirringen tror jeg er ganske lokal, for dette forslaget har vært behandlet av Stortinget hele ni ganger tidligere.

I Norge er det en dyd at vi holder embetsverk uavhengig av regjering, nettopp fordi vi skal kunne stole på beregningene som gjøres. Det er ikke avhengig av politisk ståsted om vi er enig i fakta eller ikke. Arbeiderpartiet lener seg på fakta i denne saken og på de beregningene som er gjort, som tilsier at det er 8 mrd. kr framover og 600 mill. kr i året for Fremskrittspartiets forslag. Fremskrittspartiets forslag er en direkte lovtekst. Hadde det blitt vedtatt i dag, har man loven, men man har ikke pengene.

Det blir fra Fremskrittspartiet sagt at det ikke er så store forskjeller på disse budsjettene. Jo, det er store forskjeller. I Arbeiderpartiet har vi inndekning på det vi foreslår. Fremskrittspartiet mangler om lag 15 mrd. kr.

Mats Henriksen (FrP) [17:10:12]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å delta i debatten i dag, men representanten Kjølmoen vekte et brennende engasjement i meg, så her står jeg likevel.

Hva er prisen for et ødelagt liv? Ingen sum kan gjøre opp for et ødelagt liv, men det er lov å prøve. 8 G er ikke bra nok.

Jeg reagerer på Arbeiderpartiets Kjølmoen og for så vidt også foregående taler, som i stedet for å ta ansvar gjemmer seg bak at Fremskrittspartiet ikke har budsjettert med ordningen i 2026, vel vitende om at vi sier 2027. Jeg reagerer også på Høyres representant Molberg, som vil differensiere ut fra skadegrad. Oljepionerene har tatt lik risiko. Skal vi differensiere etter om man er litt skadet eller veldig skadet – om man har én fot i graven eller to? Det mener Fremskrittspartiet blir feil.

Oljepionerene skal ha en stor takk for velferden vi har i Norge i dag. De har bygd landet og ofret alt for oss. Da skulle det bare mangle at vi stiller opp for dem, og at vi lager en ordning som er til å leve med.

Jeg er ingen naturens mann, men jeg mener vi kan lære mye av fjellvettreglene. Derfor har jeg et veldig tydelig råd til regjeringen i dag: Det er ingen skam å snu.

Marian Hussein (SV) [17:12:13]: Jeg forstår at jeg må ha gått glipp av noen heftige innlegg. Saken om en kompensasjonsordning for oljepionerene har et bredt stortingsflertall bak seg – enstemmig. I mange andre debatter har jeg sammenlignet det litt med forsvarsforliket som vi har på Stortinget. Da regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, var det ikke sånn at de la inn et mindre beløp til forsvarsbudsjettet enn det det var enighet om i Stortinget, og det var ingen som stilte spørsmål om hvilke partier som har økning i forsvarsbudsjettet i sine alternative statsbudsjetter. Måten man har argumentert på i innleggene her, viser kanskje litt den måten argumentene fungerer på hos noen partier.

Det viktigste for oss er å sikre flertall. Derfor kommer vi i SV til å stemme for forslagene nr. 6 og 8. Det viktigste er at vi får et flertall og en bedre kompensasjonsordning.

Alf Erik Andersen (FrP) [17:13:31]: Det ser ut til at vi går inn for landing, og at vi i komiteen etter hvert kan ønske hverandre god jul.

Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle kommentere så veldig mye av det som har vært sagt, men til representanten Waagen: Mitt poeng i hele innlegget var at en tapt helse ikke kan prissettes, men det handler om respekt.

Det er flere her som har vist til at det hersker noe usikkerhet rundt hvordan man beregner inntekter og kostnader i samordningsfellen. Det er sjefsøkonomer som har sett på dette, og Finansdepartementet har sett på det.

Jeg vil i hvert fall varsle at Fremskrittspartiet også kommer til å støtte forslag nr. 2, fra Miljøpartiet De Grønne, i sak nr. 10.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [17:14:42]: Det blir vanskelig ikke å engasjere seg når det kommer så mange sterke ord fra denne talerstolen. Vi er alle på dette Stortinget enige om at oljepionerene fortjener en tydelig kompensasjon. Derfor kommer også Stortinget i dag til å stemme for det, og derfor ligger det også inne i statsbudsjettet, i forslag fra Arbeiderpartiet. Alle de flotte og viktige tingene som er sagt om den innsatsen, er vi alle enige om. De står vi alle bak.

Vi er ikke helt enige om størrelsen på den kompensasjonen. Da må de partiene som ønsker å øke den, starte med å se på sine egne budsjetter. Jeg synes det er ganske spesielt at det fra representanter fra Fremskrittspartiet kommer påstander fra denne talerstolen om at det ikke er noen skam å snu. Vel, da ville jeg begynt med deres eget alternative budsjett, for der ligger det altså ikke en krone ekstra til det Fremskrittspartiet i dag prøver å stemme for.

Jeg synes det er ganske skammelig at man står her og gir uttrykk for at man skal bevilge mange milliarder ekstra, som man overhodet ikke har funnet inndekning for. Det gjelder flere partier, men Fremskrittspartiet må kanskje sies å være det partiet som har brukt mest tid på det fra denne talerstolen. Det synes jeg ikke er oljepionerene våre verdig. De burde vært behandlet på en mye bedre og mye redeligere måte enn som så. Det skulle bare mangle at partier i denne salen som ønsker å styre dette landet på en ansvarlig, trygg og seriøs måte, ikke også er villig til å sette av penger til det vi ønsker å binde Stortinget opp på.

Jeg vil oppfordre de partiene som nå ønsker å stemme for dette, om også å vise kortene sine på ekte, vise i sine alternative budsjetter at de faktisk prioriterer det. Vi er enig i dette Stortinget om den fenomenale og viktige innsatsen oljepionerene våre har gjort, men det er tydeligvis ikke alle her som er villig til også å sette penger bak ordene sine.

Med det takker jeg for en viktig debatt. Det har vært sagt veldig mye godt. Jeg ønsker alle sammen en god jul, og så håper jeg man går hjem og leser alternative budsjetter i jula og kanskje kommer med litt flere summer på nyåret.

Per Vidar Kjølmoen (A) [17:17:08]: Jeg er redd jeg kanskje forlenget debatten litt forrige gang jeg var på talerstolen. Jeg skal prøve å unngå å gjøre det denne gangen.

Jeg beklager min uparlamentariske språkbruk i forrige debatt – det er første gang jeg har fått kjeft i salen fra presidenten. Det minner meg om historien om stortingsrepresentanten som utbrøt fra talerstolen at halve salen er idiotier, så fikk han påpekning og måtte gå på talerstolen igjen. Da sa han: Beklager, president, halve salen er ikke idioter.

Jeg skal ikke dra den parallellen lenger her i salen. Jeg synes det har vært en frisk debatt. Jeg må si at jeg er glad for at det nå ligger an til at det er et flertall for at man får på plass en kompensasjonsordning for oljepionerer. Man får vedtatt et godt budsjett, og man får utbetalt de første 8 G. Det ser ut til å være et flertall i salen for at man får en runde to rundt det. Man får komme tilbake til hvordan den videre prosessen skal være neste år, men at man faktisk kommer en vei og starter, synes jeg er bra, og det synes Arbeiderpartiet er bra.

Med det ønsker jeg å takke for debatten og ønske alle – både venner og uvenner i salen – en riktig god jul og et godt nytt år!