Monica Nielsen (A) [09:14:36]: Det går godt i norsk økonomi, arbeidsledigheten holder seg stabilt lav, og renta er gått ned, Det betyr mye for folk og for vårt næringsliv. Vårt rød-grønne budsjettforslag er et godt budsjett for by og land. Det er god politikk for hele landet.

Løfter vi blikket ut over våre grenser, ser vi en urolig verden, og at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Krigen i Ukraina minner oss daglig på at fred, frihet og demokrati ikke kan tas for gitt. På Gaza ser vi store lidelser, Midtøsten preges av terror, og det er borgerkrig i Sudan. Eksemplene er dessverre mange.

Langtidsplanen for Forsvaret, som et enstemmig storting står bak, er viktig for landet og norsk sikkerhet. Vi leverer nå på et historisk løft for norsk forsvarsevne, som vil gi økt nasjonal beredskap, større utholdenhet og bedre evne til å håndtere både kriser og konflikter – hjemme og sammen med våre allierte. Det blir høyere aktivitet og økt tilstedeværelse, særlig i våre viktigste nærområder i nord.

Da vi vedtok langtidsplanen, var vi tydelige på at det ville være behov for å gjøre endringer underveis. I lys av en enda farligere sikkerhetssituasjon er vi allerede i gang med justeringer, og jeg vil i den forbindelse takke samtlige partier i denne sal for samarbeidet så langt, og jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid i 2026.

Vår budsjettenighet tar hensyn til at verden er blitt mer uforutsigbar. I tillegg til å bygge opp norsk forsvar stiller vi opp med bistand til land som har det krevende, og mennesker i nød. Det gjør vi fordi det er rett, men også fordi det er i norske interesser og viktig for norsk sikkerhet. For oss handler ikke norsk sikkerhetspolitikk bare om militære styrker. Det handler også om å ta tak i de underliggende årsakene til konflikt i verden, som å redusere fattigdom, ulikheter i samfunnet og klimaendringer. Dette er i sterk kontrast til FrPs budsjettforslag.

Dersom FrP hadde styrt Norge, ville det ha blitt dramatiske kutt i norsk bistand og fare for en mer ustabil verden. Slike kutt kan svekke Norges egen langsiktige sikkerhet og innflytelse i verden. Jeg er stolt over at vi, partiene på rød-grønn side, har et budsjett som er med på å utgjøre en forskjell, både for folk i Norge, for folk som står i krise og krig, og for økt sikkerhet i våre nærområder.

Etter 100 års norsk suverenitet på Svalbard er tilstedeværelsen og beredskap på øygruppen viktigere enn på lenge. Sikkerhetspolitisk opprettholdelse av det norske samfunnet på Svalbard er avgjørende. Vår svalbardpolitikk bygger opp under det: Den er tydelig, den er langsiktig, og den er ansvarlig. Vi skal sikre norsk suverenitet, stabil tilstedeværelse og et norsk familiesamfunn i Longyearbyen. I vårt budsjettforslag øker vi midlene til Longyearbyen lokalstyre og til Sysselmesteren, og vi har med energistøtte til husholdningene. Dette er konkrete grep som betyr noe i en tid med høye kostnader og økte krav til beredskap.

I tiden vi nå kommer til, blir det også viktig å løse utfordringen med energiforsyning i Longyearbyen. Her er arbeidet med at staten skal ta et større ansvar, startet. Det er også veldig bra at forhandlingene med våre rød-grønne budsjettvenner ga en økning på 1,5 mill. kr til Den norske kirke på Svalbard, ut over regjeringens forslag. Det gjør at de kan opprettholde aktivitet og sikre kirkens rolle som del av beredskapen på Svalbard. Det så vi var viktig under snøskredkrisen som rammet lokalsamfunnet hardt i 2024. Å investere i Svalbard er å investere i norsk tilstedeværelse, trygghet og suverenitet.

Avslutningsvis vil jeg rette en takk til alle som har bidratt på rød-grønn side til budsjettforliket og gjort et godt budsjettforslag til et enda bedre statsbudsjett. Gode eksempler på det er hjelpepakken på 1 mrd. kr til Gaza som kom inn i forhandlingene, og ytterligere styrking av kommuneøkonomien. Sammen har vi et budsjett for 2026 som gir trygghet for økonomien, trygghet for framtiden og trygghet for landet.

Himanshu Gulati (FrP) [09:19:29]: Det er et alvor som preger det utenrikspolitiske bildet. Det har det gjort de siste årene, og det bildet ser ut til å fortsette. Det er krig på vårt eget kontinent, det er konflikt i Midtøsten, og i mange andre områder i verden ser vi også at konfliktene eskalerer. Også det innenrikspolitiske bildet preges i større grad av det som skjer utenfor landets grenser. Frykten øker hos mange, og det vi har pleid å være vant til at skjer langt unna oss, preger i større og større grad også det som er vår nære hverdag her hjemme.

Den viktigste oppgaven for oss politikere er å trygge våre innbyggere gjennom forsvaret av kongeriket. Jeg er glad for at partiene på Stortinget i stor grad står sammen om den støtten som Norge yter til Ukraina i sitt forsvar mot Russlands invasjon av landet. Når det gjelder utenriksbildet i det budsjettet som i dag vedtas her, står vi stort sett sammen om støtten til Ukraina, men også om den kraftige økningen til det norske forsvaret, som er helt nødvendig. Vi trenger flere investeringer, og vi trenger mer penger til opprusting av det norske forsvaret. Det burde strengt tatt ha vært startet for flere år siden, men nå er vi i gang med det arbeidet.

Fremskrittspartiet legger inn 1 mrd. kr ekstra til Forsvaret, øremerket til øving og operativ virksomhet. Der ser vi at midlene trengs, men ikke alt innenfor forsvarsbudsjett og forsvarspolitikk handler om penger. Vi ser også at byråkrati, innsigelsesvesenet og lang saksbehandlingstid er med på å påvirke vår robusthet og vår handlekraft, f.eks. når det gjelder tillatelser til alt fra skytebaner til bygging av ammunisjonsfabrikk og annet, som stanses opp av det som dessverre er et overbyråkratisert norsk forvaltningssystem. Her er vi nødt til å ta inn over oss alvoret og få forenklinger, slik at ikke byråkrati, saksbehandlingstider og den slags står i veien for nødvendige og viktige handlinger og vedtak i Norge.

Fremskrittspartiet har lenge ment at det er på tide å endre norsk utviklingspolitikk, og at det er på tide å ta et oppgjør med den tradisjonelle norske bistandspolitikken. Den har ofte handlet mer om hvor mye man gir, enn om hva pengene går til, og hvilken effekt man får ut av det. Bistand har sjelden hjulpet noen land ut av varig fattigdom. Det som har hjulpet land ut av fattigdom, er handel og økonomisk vekst gjennom aktivitet. Det er det mange gode eksempler på i verden, på samme måte som det dessverre er mange dårlige eksempler på at mange tiår med bistand ikke har gitt en varig økonomisk vekst i flere land.

Vi trenger derfor en politikk for internasjonal utvikling som handler mer om partnerskap, handel og varig økonomisk vekst. Derfor ønsker FrP, slik vi tidligere har tatt til orde for, å redusere bevilgningene til tradisjonell bistand, men heller å fokusere på mer handel. Det har nå de siste årene blitt fokusert mye på både tollsatser og tollmurer, og det er også blitt kritisert av stort sett hele det politiske bildet. Samtidig er jo dette politikk som også vi som nasjon har stått for i flere tiår overfor andre land, og det er på tide at vi også selv følger opp det vi ofte predikerer overfor andre når det gjelder lavere tollbarrierer og mer handel.

Når det er sagt, mener Fremskrittspartiet at det er veldig viktig med humanitær nødhjelp i de katastrofene vi ser, enten det gjelder sultkatastrofer eller andre slags hendelser. Vi foreslår derfor å øke bevilgningen til humanitær nødhjelp med 2,5 mrd. kr, selv om vi foreslår en nedgang i tradisjonell bistand til nærmere det nivået som både FN og de fleste andre land foreslår.

Det er et annet tema som dessverre har preget den siste uken, og som også i like stor grad gjelder Norge som resten av verden, og det er det økte hatet og den økte volden mot jøder. Det tragiske angrepet på det jødiske miljøet i Sydney er noe som har satt preg på oss alle, men dessverre er ikke det noe som er isolert til utlandet. Vi ser også at norske jøder stadig utsettes for trusler og sjikanering og føler på en utrygghet. Jeg vet ikke om noe annet gudshus i dette land bortsett fra synagogen hvor man må ha politibeskyttelse for å besøke sitt sted for å be til Gud, eller om noen annen barnehage i dette land hvor man må ha politibeskyttelse for at små barn skal kunne gå og oppholde seg der. Det er altså realiteten i dette landet, som i altfor mange andre land i Europa og ellers i verden, og noe som dessverre er blitt normalisert.

Den siste ukens angrep er en påminnelse om det viktige arbeidet som vi står overfor når det gjelder å beskytte og trygge norske jøder. De skal føle seg trygge i dette landet på lik linje med alle andre innbyggere, og det arbeidet er langt fra over, men det henger dessverre også altfor tett sammen med det utenrikspolitiske bildet og de debattene som vi har her i salen.

Kirsti Bergstø (SV) [09:25:40]: Jeg har lyst til å starte med å takke regjeringen og de rød-grønne partiene for godt samarbeid rundt budsjettet. Også på området vi diskuterer i dag, har det skjedd endringer til det bedre.

På få år har vi gått fra en situasjon der vi hadde dyp fred, til en sikkerhetspolitisk anspent situasjon i Europa. Etter mange år med nedbygging av det norske forsvaret er vi nå heldigvis enige på Stortinget om å styrke den nasjonale forsvarsevnen.

Forsvarets aller viktigste ressurs er folkene, personellet. Derfor er det personell SV prioriterer i vårt alternative budsjett for Forsvaret og også i arbeidet med langtidsplanen, som SV står bak. Der fikk vi på plass at vi skal ha tiltak som skal stoppe personellflukten, som er veldig alvorlig, og som må følges systematisk opp. Spesielt viktig er det å få på plass en pensjonsordning som vil virke. I vårt alternative budsjett følger vi opp med penger til å løse pensjonsfloken og få flere årsverk i Forsvaret, både militære og sivile. Samtidig øker vi satsingen på øving, trening og seiling i Hæren og Sjøforsvaret. I tillegg til å beholde den verdifulle kompetansen vi har i Forsvaret, trenger vi å rekruttere flere. SV styrker Heimevernet og ønsker å innkalle flere til førstegangstjeneste. Vi trenger også fast ansatte og må stoppe sløsingen med pengebruk til konsulenter.

SV ønsker et sterkt nasjonalt forsvar med evne til å hevde suverenitet både på land, i luften og på sjøen. Det vil bidra til å dempe spenning og stormaktsrivalisering i nærområdet vårt. Norge må bli mindre avhengig av USA og ikke delta i USAs kriger eller økte spenninger rundt om i verden. Forsvaret skal forsvare landet, ikke drive aktivitet først og fremst i andre land. I vårt forslag til budsjett har vi også en innretning som er i tråd med våre prioriteringer.

Det er en alvorlig situasjon verden står i, med kriger som herjer og sivile lidelser. Det gjør behovene store for internasjonal hjelp, for å støtte opp om mennesker i nød og for å kjempe mot de kreftene som bidrar til krig, undertrykking og urettferdighet. Vår erfaring med diplomati og vår uavhengige posisjon utenfor EU gir Norge en mulighet til å bidra til fred, folkerett og nedrustning. Vi vil styrke dette arbeidet for fred. Vi trenger også en opplyst debatt om sikkerhetspolitikk og de humanitære konsekvensene av atomvåpen, og ser behov for den typen nedrustning og kontroll med våpensystemer. Derfor prioriterer vi også organisasjoner som driver fram det arbeidet, og er glad for å ha klart å få på plass penger til dem. Det er vi også når det gjelder den internasjonale straffedomstolen i årets budsjett. Det er viktig. Det er viktig at vi klarer å følge opp de reglene verden skal trygges på, og også ta et oppgjør med den straffefriheten som Israel har. Det gjør vi ved å ta initiativ til at Israel skal betale krigsskadeerstatninger, og også ved at ulovlige bosettinger skal kunne følges ved sin voldsbruk, og ved å si at det ikke skal være lov med import fra bosetterområder. Jeg er også glad for 1 mrd. kr til Gaza. Det er det høyst nødvendig å få på plass. Vi ser at også andre områder trenger mer. Vi ser at Sudan er i en svært alvorlig situasjon og har behov for hjelp i en helt prekær humanitær situasjon.

Det er et spesielt år vi legger bak oss, preget av krig, uro og økt spenning. Jeg er glad for at vi får et budsjett som bidrar litt bedre til å møte situasjonen vi står i.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:31:03]: Krigen i Ukraina viser oss en råskap, en forakt for liv og en maktbruk som vi ikke trodde var mulig. Selv om man har lest historie, trodde man ikke at det skulle være mulig at vi skulle oppleve den typen råskap på europeisk jord igjen, men dessverre ser vi nå snart inn på fjerde året at det er en vilje til maktbruk som er helt uforståelig.

Det som har vært viktig for oss i Norge og for Senterpartiet er at vi har klart å stå samlet hele veien om det tunge økonomiske bidraget vi har gjort, gjennom Nansen-programmet, som har en historisk linje til Nansens innsats i Ukraina litt over 100 år tilbake i tid. I budsjettet for neste år er det ganske enorme beløp. Nå setter vi av 85 mrd. kr i Nansen-programmet for neste år, med 70 mrd. kr bare på den militære siden. Jeg tror det er helt avgjørende viktig. Det er en investering i vår alles sikkerhet. For å sette dette litt i perspektiv: I 2021 var det vedtatte forsvarsbudsjett i Norge på 66,3 mrd. kr. Bare den militære bistanden til Ukraina neste år er mer enn det Norge brukte samlet på sitt forsvarsbudsjett i 2021. Det er en betydelig og tung satsing.

Forsvarsbudsjettet som vi skal vedta i år, er på 180 mrd. kr inkludert det som går til Ukraina, med ca. 110 mrd. kr til det norske forsvaret. Jeg har lyst å reflektere litt rundt det. Langtidsplanen som vi la fram, var et historisk løft. Vi skal trappe opp med litt over 4 mrd. kr hvert år, og også med det nye trappetrinnet på 15 mrd. kr., og vi som samfunn må bruke mye ressurser på forsvar. Det er et velferdstap for andre deler av samfunnet. De ressursene kunne vi tidligere bruke på andre ting. Når vi skal bruke så mye penger på forsvar – noe som Senterpartiet mener er avgjørende viktig – er det viktig at vi klarer å få ringvirkninger rundt omkring i hele landet, også i norsk industri. For hvis vi ikke klarer å gjøre den forsvarssatsingen på en måte som gjør at mange lokalsamfunn, og mange industrisamfunn, ser at en får nytte av det, tror jeg det er vanskelig å klare å få til en politisk vilje til å ha et så tungt forsvarsbudsjett om fem, seks, sju, åtte år. Hvis en for noen år tilbake trakk inn den typen perspektiver i forsvarsdebatten, ble en nesten sett litt negativt på – forsvar handler om forsvar og ikke om samfunnet som helhet. Når vi skal bruke så mye penger på forsvar med forsvarsløftet som vi nå skal gjøre, og som det er nødvendig at vi gjør, må vi hele tiden ha en analyse av hvordan vi kan påvirke til en positiv samfunnsutvikling mange steder rundt omkring i Norge.

Hva er det som gjør at vi har mulighet til å ha det forsvarsløftet? Da må vi egentlig takke dem som i 1971 lagde av de ti oljebud, om hvordan vi skulle klare å forvalte våre olje- og gassressurser på en god måte, sånn at det skulle komme kommende generasjoner til gode. Det er mye som er interessant med de ti oljebud, men det siste oljebudet var at man vurderte at de store petroleumsfunnene kom til å påvirke norsk utenrikspolitikk. Det var i det aller siste oljebudet, og dette har vi sett med full kraft de siste årene. For det første så vi det når det gjaldt å være en trygg og stabil gassleverandør, ikke minst til andre europeiske land. For det andre så vi det også i årets budsjettbehandling, der det har vært en av de krevende tingene. Takket være oljeinntektene har vi også fått Statens pensjonsfond utland, som er gedigent. For Senterpartiet er det avgjørende viktig at vi ikke gjør Statens pensjonsfond utland til et utenrikspolitisk virkemiddel. Jeg har opplevd da jeg tidligere var ute og reiste som statsråd, at mange finansministere tok opp om ikke jeg som finansminister i Norge kunne sørge for at fondet investerte i akkurat deres land, til gode formål. Det skjønner jeg godt at de gjorde, men da er det så viktig at vi har en så tydelig linje over tid på hvordan vi forvalter Statens pensjonsfond utland, og sier at sånn fungerer det ikke, og at vi ikke bruker fondet som et utenrikspolitisk virkemiddel. Jeg er glad for at denne budsjettbehandlingen har landet det, trygt og godt. Det skal være gode etiske rammer, og så skal vi kunne bruke de tre prosentene til viktige og gode formål. Et av de virkelig store og viktige, gode formålene vi bruker det til i år, er nettopp å støtte Ukraina, sørge for at vi har handlingsrom til det, uten at vi trenger å ta ned annen velferd i Norge. For det hadde vært en enda mye tøffere og krevende runde hvis vi ikke hadde hatt den forvaltningen, som har stått seg godt over tid.

Bjørnar Moxnes (R) [09:36:02]: Jeg vil starte med å takke budsjettpartnerne for samarbeidet om budsjettet, som ikke minst medfører et veldig viktig bidrag for å hjelpe palestinerne, på 1 mrd. kr til nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza. Det er også noen viktige prinsipielle vedtak i forliket, hvor Stortinget for første gang i vedtaks form erkjenner og vedtar at Israel har et erstatningsansvar for ødeleggelsene i Gaza, og også vedtar at Israel har ansvar for den volden bosetterne utsetter palestinerne for, særlig på Vestbredden. Dette er nytt. Det er viktige prinsipielle vedtak, men ikke minst er det også viktig med den milliarden, som vil hjelpe mange som nå sulter og fryser i Gaza.

Vi lever i en urolig tid, i en farlig verdenssituasjon. Stadig flere ser at USA ikke er den sikkerhetsgarantien mange har trodd i veldig mange tiår. Man kan være enig eller uenig om synet på USA, men det som bør og kan forene oss, er en konklusjon om at vi i en sånn urolig verdenssituasjon må sørge for at vi styrker forsvaret av Norge på egne bein, så langt vi kan. Det er også utgangspunktet for at Rødt var med og også er med på forsvarsforliket – en helt gjenoppbygging av en forsvarsevne som ble bygd ned i takt med at Norge deltok stadig mer i «out of area»-operasjoner under USA- og NATO-ledelse, langt utenfor NATOs eget territorium.

Det som ligger til grunn for forsvarsforliket, er sånn sett mer i tråd med det Rødt ønsker, nemlig å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Til syvende og sist må ethvert land være i stand til å forsvare eget territorium, hevde suverenitet og på den måten også minske faren for at det kan bryte ut krig og konflikt – at det finnes en terskel en angriper må tenke seg grundig om før vedkommende eventuelt prøver seg på. Derfor har også Forsvaret som sin fremste oppgave å forebygge og forhindre utbrudd av krig og konflikt. Det er bakgrunnen for Rødts støtte til forsvarsforliket.

I vårt alternative statsbudsjett ønsker Rødt – og går tydelig inn for også – å løfte bistanden opp til et nivå der den bør ligge. Mange mennesker er på flukt, og det er store sultkatastrofer i mange land i verden, ikke minst i en del afrikanske land. Dette er derfor kutt Rødt har reversert i vårt budsjettforslag, som vi dessverre ikke har nådd gjennom med i forliket, men hvor det til gjengjeld er en solid, viktig og betydningsfull satsing på Gaza og på støtte til palestinerne.

Rødt ønsker også å styrke Norges innsats og bidrag til internasjonalt arbeid for fred og mot konflikt og har plusset på betydelig i vårt alternative budsjett til de postene. Vi er glade for at det i forliket ligger en del penger til dem som i Norge jobber mot kjernefysisk rustningskappløp, for fred og for fredelig konfliktløsning.

Ikke minst er vi glade for at vi i budsjettforliket bevilger 10 mill. kr til ICC, en domstol som er under kraftige angrep og kraftig press, fra både Russland og USA. Domstolen har arrestordre på både Putin og Netanyahu fra Israel, og den trues med harde sanksjoner fra USA. Det er verdens eneste domstol som kan etterforske og straffe den type krigsforbrytelser det dessverre er altfor mye av i verden. Det er et viktig signal at Norge i vårt budsjettforlik støtter ICC og styrker bevilgningen dit. Det er også viktig prinsipielt at vi viser at vi ønsker en verden hvor folkeretten respekteres og håndheves, uavhengig av hvem det er som måtte stå for folkerettsbrudd. Det vi ikke skal ha, er en situasjon hvor én regel gjelder for oss og våre allierte, og en annen regel for våre alliertes motstandere. ICC er med på å håndheve folkeretten, derfor er det bra at vi støtter ICC.

Arild Hermstad (MDG) [09:41:20]: Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, ofte med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden hadde blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier mer makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil.

Norge står i en utenrikspolitisk skvis som har blitt vesentlig trangere de siste årene. Putin truer i øst, og USA er en stadig mer uforutsigbar alliert, noe som vises grotesk tydelig i omtalen av Europa i USAs nye sikkerhetsstrategi. Strategien omtaler behovet for å gjenopprette Europas vestlige identitet og styrke amerikansk makt. Samtidig varsler strategien at USA skal samarbeide med MAGA-allierte bevegelser i Europa, og at USA ikke lenger anser Russland som en direkte trussel. Det er dette utenrikspolitiske landskapet Norge opererer i.

Dette er også det landskapet der Senterpartiet, FrP, KrF, SV og Rødt insisterer på at det fremdeles er lurt for et lite og sårbart land å stå utenfor EU. EU-motstanderne argumenterer langs flere spor. Noen snakker om EU som et Brussel-basert byråkratisk monster som verken bryr seg om eller forstår norske forhold. Noen mener at EU er et slags kynisk, liberalistisk marked til ulykke for arbeidsfolk, den fattige verden og Norge.

De tar feil. EU er ikke perfekt. Det finnes ingen perfekte internasjonale institusjoner, men EU er det internasjonale fellesskapet som står Norge nærmest – geografisk, økonomisk, politisk, kulturelt, historisk og sikkerhetspolitisk. Senest i natt leverer også EU og viser at man klarer å bli enige, denne gangen om et lån til Ukraina på 90 mrd. euro, som sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg selv den nærmeste tiden.

På Stortinget er det en verdikonservativ fløy som er mot EU av nasjonalistiske hensyn. På den andre siden er man mot fordi Europa ikke passer inn i den norske venstresidens solidaritetsbegrep. Jeg mener ja-partiene må tørre å ta tydeligere standpunkt og tørre å forsvare EU. Det er bevegelse, og jeg er glad for at Høyre er i ferd med å komme tydeligere på banen. Jeg etterlyser at også Arbeiderpartiet inntar et EU-positivt standpunkt.

MDG har vært gjennom sin første statsbudsjettforhandling, og vi fikk flere utenrikspolitiske seire jeg er svært stolt av. Enigheten resulterte i 2 mrd. kr mer til klimafinansieringsfondet. Disse pengene kan bidra til utslippsreduksjoner tilsvarende 10 pst. av Norges årlige utslipp. Vi fikk en hjelpepakke til Gaza på 1,1 mrd. kr. Etter folkemordet til Israel er de humanitære behovene nå enorme. Disse pengene er ikke nok, men de vil hjelpe mye. Regjeringen skal også ta initiativ til et internasjonalt forbud mot import av bosettervarer.

Langsiktig og forpliktende samarbeid mellom demokratiske stater der menneskerettighetene respekteres er en bunnplanke for Miljøpartiet De Grønnes politikk. Norge må fortsette å forsterke innsatsen vår for avspenning og fredelig konfliktløsning, samtidig som vi avskrekker andre fra å angripe oss ved å styrke vår egen forsvarsevne.

Vi lever i et skjebnefellesskap og er helt avhengig av mer langsiktighet og mer internasjonal solidaritet for å sikre alle et godt liv og en bedre framtid for nålevende og framtidige nordmenn. I vår urolige verden er flere titalls millioner mennesker på flukt. For De Grønne er global solidaritet svaret – først med å forebygge flukt og nød gjennom fredsarbeid, bedre fordeling og kraftfulle miljøtiltak, og så må vi møte dem som må flykte, med medmenneskelighet og et menneskerettighetsbasert system forankret i FN. Å søke trygghet er en menneskerettighet.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge er den farligste på 80 år. Løsningen på det kan ikke være å være oss selv nok. Løsningen er mer samarbeid – med naboland, med EU og med andre internasjonale institusjoner, om forsvar, om beredskap, om energipolitikk, om helsepolitikk og om klimapolitikk.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [09:46:26]: Som det er blitt sagt veldig mange ganger fra denne talerstolen de siste årene, står vi i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russland fører en brutal angrepskrig i Europa. Stormaktrivaliseringen tiltar. FN og det regelstyrte multilaterale systemet er under kraftig press og i endring. Antallet væpnede konflikter i verden er høyere enn på flere tiår, og de blir stadig mer komplekse og langvarige. Å støtte Ukraina i deres forsvarskamp er ikke bare moralsk rett – det er også viktig for vår egen sikkerhet at Ukraina vinner en fred der landet selv får bestemme sin egen framtid.

Det er bra at alle partiene på Stortinget står samlet om en betydelig militær og sivil støtte til Ukraina i 2026. Kristelig Folkeparti mener samtidig at dette må ses på som et gulv for støtten neste år. Norge står i en økonomisk situasjon som gir oss handlingsrom til å gjøre mer i en helt avgjørende fase for framtiden til sikkerhetsarkitekturen i Europa. Trusselen fra et stadig mer aggressivt Russland og behovet for å rette opp en skeiv byrdefordeling i NATO gjør at vi trenger et sterkere forsvar enn det vi har i dag. En troverdig og avskrekkende forsvarsmakt, mobilisering og samvirke mellom sivile og militære ressurser i totalforsvaret og vår alliansetilknytning er helt grunnleggende for å kunne forsvare demokratiet og friheten vår.

Nedgangen i antallet ekstremt fattige i verden har stoppet opp. 123 millioner mennesker er på flukt, og en ny studie viser at over 22 millioner mennesker, blant dem 5,4 millioner små unger, kan dø unødvendig innen 2030 som følge av store kutt i bistanden fra USA og flere europeiske land. I Sudan, som er i verdens største humanitære krise akkurat nå, har over 20 millioner mennesker – halvparten av befolkningen – akutt mangel på mat.

Når bistanden blir gjort rett, er det ingen poster på statsbudsjettet som gir like mye velferd for hver krone. Et av de tydeligste eksemplene er vaksiner. Gjennom det globale vaksinesamarbeidet Gavi, der Norge har vært en sentral pådriver fra starten, er over 20 millioner liv reddet. Forskning viser at hver krone investert i vaksiner kan gi opp til 54 kr tilbake i samfunnsøkonomisk gevinst.

Utdanning er et annet område hvor effekten av bistand er veldokumentert, både for å redusere fattigdom og for å fremme økonomisk vekst, likestilling og stabilitet i utviklingsland. Akkurat nå står verden i en læringskrise. 250 millioner unger går ikke på skole, og over 600 millioner unger mangler grunnleggende lese- og regneferdigheter. I dette bildet er det uforståelig at Støre-regjeringen, med støtte fra de andre rød-grønne partiene, siden 2021 har kuttet 1,4 mrd. kr av utdanningsbistanden. Dette tilsvarer over 2,6 millioner skoleplasser i de fattigste landene. I stort har vi sett en enorm utvanning av bistandsbudsjettet siden Støre-regjeringen tiltrådte. En analyse fra tankesmien Langsikt konkluderer med at andelen norsk bistand som går til fattigdomsreduksjon og utvikling, aldri har vært lavere.

KrF prioriterer annerledes. I vårt alternative statsbudsjett styrker vi bistandsbudsjettet med 4,5 mrd. kr samlet sett, samtidig som vi har den laveste oljepengebruken av alle partiene på Stortinget. Vi reverserer og øker støtten til utdanningsbistand, Afrika og FN-organisasjoner. Samtidig styrker vi støtten til sivilt samfunn og gjeninnfører posten om sårbare grupper for å kunne nå særlig marginaliserte grupper som personer med nedsatt funksjonsevne, ofre for menneskehandel og unger som blir truet av skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse.

KrF har aldri vært en bremsekloss for en ambisiøs utviklingspolitikk, men viktigere enn hvor stor andel av BNI som blir godkjent som bistand av OECD, er det at bistanden vi gir, faktisk er effektiv og målrettet. Vi ønsker en mer rettferdig verden, og her er bistanden et helt avgjørende virkemiddel. Samtidig er bistand også en investering i en mer stabil verden, mot migrasjon, ekstremisme og nye pandemier, og det gir økt internasjonal innflytelse for Norge. Det er god verdipolitikk, og det fremmer norske interesser og sikkerhet i en urolig tid.

Abid Raja (V) [09:51:21]: Vi diskuterer utenriks- og forsvarsbudsjettet i en historisk tid. I natt ble EUs statsledere i Brussel enige om noe som er viktig for Ukrainas framtid. De har klart å utløse et lån på ca. 1 000 mrd. kr til et Ukraina som snart går tom for våpen og kjemper en krig for vår sikkerhet. EU ber andre venner av Ukraina bidra; jeg tror EU også sikter til Norge.

Forrige uke behandlet vi i denne sal Venstres forslag om at også Norge må gjøre enda mer for Ukraina. Det ble klart at regjeringen ikke ønsket å rekke EU og Ukraina en hånd når det gjaldt lån. Jeg håper regjeringen er mer offensiv nå når vi ser på hvordan vi kan utløse mer direkte støtte på nyåret, og at regjeringen imøtekommer EUs forventning om økt støtte til Ukraina.

Det som gjør at vi lever i en så historisk tid, skyldes også de radikale endringene i amerikansk politikk. Trumps nye sikkerhetsstrategi framstår som et manifest for ytterliggående høyrepolitikk. I møte med dette vil regjeringen gardere seg, og det er bra. Problemet er bare at regjeringen dropper det som burde vært kjernen i garderingsstrategien: å gjøre Norge til fullverdig medlem av EU.

Det er ikke bare i verdens rikeste land det merkes at Trump på ny er blitt president i USA. De menneskene som i livets lotteri ble født i et land som ikke kan tilby utdanning, helsetjenester og matutdeling uten internasjonal utviklingshjelp, merker det virkelig også. Siden Trump kom til makten, har USA kuttet over 80 pst. av sin bistand og avviklet USAID. Europa følger dessverre etter: Storbritannia har kuttet ned til 0,3 pst., Frankrike har kuttet 35 pst., og Belgia har kuttet 25 pst. Det er en dramatisk utvikling. OECD anslår at Afrika sør for Sahara kan miste 28 pst. av støtten allerede i år. UNICEF har estimert at utdanningskutt globalt gjør at seks millioner flere barn står utenfor skolen i 2026 enn i 2023.

Hva gjør så Norge i denne situasjonen? Jo, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødt vedtar et budsjett som reduserer bistandsbudsjettet med rundt 1,3 mrd. kr. En rekke bistandsmottakere og bistandsområder kuttes reelt og betydelig.

Venstresidens budsjett når kanskje prosentmålet, men det vender likevel ryggen til dem som trenger oss mest. Som Kirkens nødhjelp sier: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødts bistandsbudsjett for 2026 nedprioriterer verdens fattigste. Jeg minner om at å redusere ekstrem fattigdom er bistandens kjerneoppdrag. Det er derfor vi har bistand. Et av de kuttene det skuffer meg enormt at de stemmer for, er på utdanningsområdet. «Bare de siste fem årene har norske kutt ført til at 2,6 millioner skoleplasser står tomme», sier UNICEF Norge. Det tallet kommer til å øke med dette budsjettet, som reduserer utdanningsposten med rundt en fjerdedel.

I Venstre har vi gjort det motsatte. Vi har for det første foreslått en økning i bistand generelt på 1,9 mrd. kr. For det andre er utdanning et av de områdene vi har prioritert, fordi vi vet at det er blant de mest effektive tiltakene for å redusere fattigdom. Det handler først og fremst om solidaritet – at vi nordmenn er folk som bruker vår rikdom til å hjelpe dem som er mindre heldige enn oss. Til dem i denne sal som synes nasjonal egeninteresse er mer motiverende, vil jeg si: Vi må ikke være naive. Det er Kina som vil fylle det vakuumet som vestlig bistand etterlater seg i det globale sør, og Kina vil bruke makten de får, til å undergrave demokrati, frihet og alt det vi holder kjært.

Jeg vil avslutte med å si at de store globale kuttene i utviklingshjelp gjør at den globale bistandsarkitekturen er i krise. Etter tiår med vekst ser vi nå at spillereglene endres. Jeg vil kalle det et paradigmeskifte. Norge kan ikke fortsette som om ingenting har hendt. Men krisen er også en mulighet. Vi kan gjøre bistanden bedre, mer effektiv, mer strategisk og mer relevant. Derfor har Venstre foreslått til denne saken at vi trenger en stortingsmelding om en utviklingspolitikk for en ny tid. Jeg håper flere partier ser samme behov og vil vurdere å stemme for dette. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Utenriksminister Espen Barth Eide [09:56:34]: Vi lever, som flere talere har sagt, i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Vi har et tungt og vanskelig år bak oss i 2025, og det er ingen grunn til å tro at 2026 blir noe enklere. Snarere tvert imot: Det er en rekke trender som ser ut til å forsterke seg, og som gjør at våre omgivelser blir mer utrygge, ikke mer trygge. Derfor er det viktig at det er en så bred enighet om en kraftig styrking av Forsvaret og et tungt sikkerhetspolitisk preg rundt hele dette budsjettet, og jeg ønsker velkommen alle dem som har understreket nettopp det poenget.

La meg først si litt om det som skjedde i natt og lånet EU nå gir til Ukraina. Jeg ønsker varmt velkommen at man ble enige om et lån på 1 000 mrd. norske kroner. Det er et stort beløp, og Ukraina trenger de pengene nå, så det er bra at de kom fram til det. Jeg vil legge til at jeg også opplever at måten de valgte å løse dette på, var god, fordi dette er et mer tradisjonelt EU-lån, innenfor det som heter «headspace», hvor alle EU-land, minus tre, garanterer for lånet. Det er fortsatt slik at man ser for seg at Russland en gang i framtiden betaler krigsskadeerstatning, og det sies da at Ukraina ikke skal innfri lånet før det eventuelt er utløst. Men dette er penger som nå forankres i reelle garantier fra medlemslandene, mer i tråd med hvordan EU også ellers tar opp lån. Det tror jeg er en ærlig måte å si det på. Det finnes ikke gratis penger, heller ikke i EU, og jeg er glad de har løst det på denne måten. Det støtter vi varmt.

Det er altså 1 000 mrd. kr som skal brukes over to år. Det er mange penger. Jeg vil likevel minne om at det norske bidraget over to år, hvis vi tar 2025 og 2026, med det budsjettet vi nå ligger an til å vedta, altså er 170 mrd. kr. Det tilsvarer 17 pst. av hele EU-lånet. Det er altså et meget stort bidrag, både i absolutt betydning og relativt til det EU som helhet bidrar med. Det har også den fordelen at det er penger Ukraina får, altså at det er gavebistand. Det skal ikke betales tilbake, det øker ikke Ukrainas gjeldsbyrde, og det vil heller ikke redusere kredittverdighet, slik det gjør å ta opp andre typer lån. Så jeg mener vi kan være svært stolte over det nivået vi har på bistand til Ukraina.

Jeg er også glad for at vi er i stand til å gi det som ekte penger – cash, her og nå – som er det som er aller nyttigst for Ukraina. Samtidig er jeg glad for at EU, som i mindre grad har den type likviditet tilgjengelig, tar opp et stort lån. Det gjør at Ukrainas krigsinnsats vil bli styrket, og det er viktig, særlig fordi alle vi som håper på en snarlig fred, noe ukrainerne er mer opptatt av enn noen, er opptatt av at den freden må være både rettferdig og varig – og da må Ukraina kunne forhandle ut fra styrke.

Så er det et annet gjennomgående tema i dette budsjettet, og det er at vi er utfordret ikke bare sikkerhetspolitisk, men også handelspolitisk. Det blåser stormer på det handelspolitiske havet, og i en slik virkelighet er Europa og vår EØS-avtale, og alt som følger av den, viktigere enn det noen gang har vært. Ferro-saken, som vi diskuterte for ikke lenge siden, viser at vi må fortsette å jobbe enda hardere for å koble oss på det som nå skjer i EU, i en mer krevende tid, innen rammen av vår eksisterende tilknytningsform.

EØS-midlene er et viktig bidrag til å ivareta det verdifellesskapet vi har, for det er i den tiden vi nå lever i, særlig i Europa vi finner likesinnede i forhold til rettsstat, demokrati, minoritetsvern og toleranse. EØS-midlene, som brukes i nært samarbeid med EUs medlemsland, de 15 mindre rike medlemslandene, og ofte i samspill med Europarådet, er et viktig bidrag til det. Jeg er glad for at vi også har romslige bevilgninger der.

Til slutt: For Norge er det viktig at folkeretten respekteres. Derfor vil jeg også slutte meg til dem som har snakket om betydningen av at vi nå står opp for den internasjonale straffedomstolen med mer penger, men også med tydelig politisk støtte. Dette er en domstol som har backing fra 125 land fra alle deler av verden, som alle vestlige land, med unntak av USA og Tyrkia – alle medlemmer av EU, unntatt Ungarn, og alle andre som er naturlige samarbeidspartnere – støtter opp om, men som nå utfordres, både av Russland og dessverre også av vår nære allierte USA, som har begynt å ilegge personlige sanksjoner mot dommere i ICC. Dette er en tid for å stå opp for det internasjonale rettssystemet, også når det blåser som verst.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:23:02]: Vi legger veldig snart bak oss det som trolig har vært det mest dramatiske året for bistand, utvikling og humanitær innsats noensinne. Vi står i en økonomisk krise, med store bistandskutt fra USA, som er det mest kjente eksemplet, men også fra veldig mange andre europeiske land – Sverige, Storbritannia, Tyskland, Nederland, nær sagt alle landene rundt oss.

Vi står også i en politisk krise, med veldig klare angrep på internasjonalt samarbeid, en regelstyrt verden og på mange av de områdene som har vært aller viktigst for oss: menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Aller verst er at vi står i en krise på bakken, med flere mennesker på flukt og i nød. Det er krig på alle verdens kontinenter, og vi har for første gang hungersnød to steder på kloden samtidig. Vi ser hvordan humanitær tilgang brukes som et våpen i krig. Spesielt har vi sett dette i Sudan og i Gaza.

Summen av alt dette gjør verden og derfor også Norge mindre trygt. Arbeiderparti-regjeringen og Norge er en motstemme mot alt dette. Vi fører en aktiv og solidarisk utviklingspolitikk. Vi viderefører et høyt bistandsbudsjett og er nå det eneste vestlige landet som når målet om å gi 1 pst. av inntektene våre til bistand. Vi satser på humanitært diplomati for å hindre at lidelse skal skje, og for å få slutt på lidelse når det er for sent. Vi gjør det vi kan for å stå opp for en regelstyrt verden, med FN-pakten og folkeretten som grunnlaget for vår trygghet og vår frihet.

Jeg er veldig glad for at vi får støtte til dette i Stortinget, og jeg vil bruke denne anledningen til å takke våre budsjettpartnere i Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for et veldig godt og solidarisk bistands- og utviklingsbudsjett for 2026 og – dette er egentlig enda viktigere – for at vi i all hovedsak deler syn på hva god utviklingspolitikk er, for utviklingspolitikk handler om veldig mye mer enn bistand.

Dette står i skarp kontrast til hva som hadde vært utfallet dersom det hadde vært et regjeringsskifte i Norge denne høsten. Det ledende opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, har foreslått at Norge over natten skal kutte 16 mrd. kr i bistandsbudsjettet. I utviklingspolitikken er det virkelig store skiller mellom blokkene – mellom oss som står opp for internasjonal solidaritet og en regelstyrt verden, oss som er ledende i den politiske og humanitære støtten til Palestina, og som står opp mot tilbakeslag mot likestilling og menneskerettigheter, og alternativet, som vil gjennomføre enorme bistandskutt, som mener vi engasjerer oss for mye for palestinernes sak og for å få stoppet krigen i Sudan, og som vil strupe FN som organisasjon og fjerne nær sagt all støtte i arbeidet for likestilling og menneskerettigheter.

Alt det som Fremskrittspartiet står for i denne saken, er helt legitime standpunkter, men det hadde rammet millioner av mennesker på dagen, og det hadde heller ikke vært bra for Norge og vår sikkerhet. Jeg er glad det rød-grønne flertallet i dag vedtar et godt budsjett for 2026.

Selv med et solid bistandsbudsjett må vi gjøre tøffe prioriteringer. Vi prioriterer sivil og humanitær støtte til Ukraina. Det er en krig midt på vårt eget kontinent, med enorme menneskelige lidelser. Her er jeg utrolig glad for at vi tverrpolitisk i Stortinget – fra høyre til venstre – står samlet. Det har en enorm verdi og er noe som vi alle har et ansvar for å ta med oss i fortsettelsen.

Noe av det andre vi har prioritert, er støtte til Midtøsten, en region vi har engasjert oss i gjennom mange tiår, og som nå står i brann. Vi øker støtten til arbeidet for likestilling, for dette er det området som rammes aller hardest av kuttene til Trump og den europeiske høyresiden. Vi øker også støtten til kampen mot forskjeller, for vi vet fra vår egen historie hvor viktig kampen mot forskjeller er for utvikling.

Som jeg startet med å si det, står utviklingspolitikken i veldig mange kriser. Vår jobb er å møte dem. Det gjør vi bl.a. gjennom dette budsjettet og med en aktiv politikk tilpasset en veldig dramatisk verden. Jeg håper vi kan ha mange diskusjoner med partiene på Stortinget om hva som skal være våre svar, både i alle de sakene hvor vi er enige, og der det vil være politiske skiller mellom blokkene.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [10:46:24]: Vi er i gang med det første store løftet i langtidsplanen. I inneværende år har vi økt forsvarsbudsjettet med over 15 mrd. kr for å få det Forsvaret vi har, til å virke og legge til rette for videre vekst. Vi er i gang med å øke bemanningen, vi styrker materielldriften, vi bygger opp beholdningen av ammunisjon, reservedeler, drivstoff og materiell. Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 4,2 mrd. kr i 2026, til oppfølging av langtidsplanen. Vi følger med dette den økonomiske opptrappingsbanen i planen.

Regjeringen foreslår mer midler til å styrke driften i Forsvaret enn det som lå til grunn i langtidsplanen. Dette er nødvendig på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Vi må bruke mer ressurser på å være aktivt til stede i våre nærområder og på å trene og øve med våre allierte. Driftsbevilgningen til Forsvaret er økt både i 2024 og i 2025. Med regjeringens forslag til 2026 kan Forsvaret videreføre aktivitetsnivået på samme nivå som i 2025. Regjeringens forslag legger til rette for at Forsvaret kan øve og trene med hele virksomheten basert på behov for tilstedeværelse og beredskap. Budsjettforslaget legger også til rette for at utvalgte forsvarsgrener og avdelinger kan øve og trene noe mer enn i 2025. Dette gjelder spesielt i Hæren, Sjøforsvaret og Forsvarets spesialstyrker.

For å lykkes med langtidsplanen må vi legge til rette for et betydelig personell- og kompetanseløft. Regjeringen foreslår en økning på 1,3 mrd. kr til personellopptrapping i forsvarssektoren. Det legger til rette for en økning på 600 fast ansatte, 750 reservister og 700 vernepliktige i Forsvaret i 2026. I tillegg vil regjeringen sette av 470 mill. kr til tiltak for å rekruttere og beholde personell. Vi øker antall utdanningsplaner i 2026. Forsvaret planlegger å øke utdanningskvotene for grunnleggende befalsutdanning med om lag 250 plasser, grunnleggende offisersutdanning med om lag 100 plasser, og videregående offisersutdanning med om lag 100 plasser.

Økningen på 800 mill. kr til styrking av materielldrift i Forsvaret legger til rette for innfasing av minemottiltakskapasitet i Sjøforsvaret og ivaretar driftskonsekvenser av planlagt strukturutvikling i Hæren. Videre styrkes vedlikeholdskapasiteten knyttet til F-35 kampfly og ivaretagelse av videre utvikling av bruken av P-8 maritime patruljefly. Styrkingen vil også ivareta teknisk og operativ tilgjengelighet på en aldrende struktur i Sjøforsvaret gjennom økt vedlikehold på flere fartøyklasser. De neste årene skal det gjøres betydelige investeringer, og Forsvaret skal moderniseres gjennom anskaffelser og strategiske kapasiteter. Til sammen foreslås det å bevilge 34 mrd. kr på posten til materiellinvesteringer i 2026. De største utbetalingene vil gå til nye ubåter, våpen og tiltak knyttet til F-35-programmet, anskaffelse av Seahawk til støtte av Kystvakten, nye stridsvogner til Hæren og artilleriammunisjon med tilhørende systemer. Den planlagte personellopptrappingen, innfasing av nytt materiell og nye systemer i langtidsplanen gir behov for betydelige investeringer innenfor eiendom, bygg og anlegg. Til sammen er forslaget om lag 6 mrd. kr til investeringer i forsvarssektorens eiendom, bygg og anlegg i 2026.

Regjeringens mål er et Ukraina som kan bestemme over egen framtid. Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for at Ukraina kan forsvare seg, men trygger også Norges og Europas sikkerhet. For 2026 videreføres det samlede nivået for sivil og militær støtte, som også utenriksministeren har vært inne på. Norges støtte inngår i et samarbeid mellom allierte og partnere. Norges innsats for 2026 avhenger av både utviklingen på bakken, ukrainske prioriteringer, det internasjonale samarbeidet og aktuelle initiativer. Regjeringen vil fortsatt prioritere å bidra til å dekke Ukrainas høyest prioriterte behov og tiltak der Norge har en særskilt forutsetning for å yte støtte. Det er viktig at det er de ukrainske behovene som er førende for den norske støtten, og at norsk industri bidrar der den kan, samtidig som vi støtter andre innsatslinjer som tar opp deres øvrige behov.

Det må være en bærekraftig balanse mellom investeringer og drift. Vi må både utvikle og fornye Forsvaret samtidig som det skal gjennomføres daglige operasjoner og øvinger. Regjeringen la fram en stortingsmelding om gjennomføring av Forsvarsløftet før sommeren. Der beskrev vi hvordan denne balansen utfordres. Dette er blant de forholdene vi har innledet dialog med Stortinget om hvordan vi skal håndtere framover. Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 2026 er utformet for å ivareta balansen mellom ulike hensyn på en best mulig måte. Det skal sikre Forsvaret at det kan være til stede der det trengs, at nye kapasiteter kan tas i bruk, og at Norge kan bidra målrettet til alliert sikkerhet og til Ukrainas kamp for selvbestemmelse.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:11:11]: Gjennom nysalderingen av 2025-budsjettet og svalbardbudsjettet for 2026 løser vi mange større saker på Svalbard:

• Vi overfører Svalbard Energi AS fra Longyearbyen lokalstyre til statseide Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

• Vi overfører Longyearbyen lokalstyres boliger til Statsbygg.

• Vi styrker Longyearbyen lokalstyre gjennom å øke tilskuddet.

• Vi får startet opprydding i Adventdalen.

• Vi får gitt fullmakt så vi kan starte oppryddingsarbeidet etter kullkraftverket.

Dette er store milepæler for Svalbard og svalbardpolitikken.

Regjeringen pekte ut kurs for veien videre for Svalbard i stortingsmeldingen fra 2024. Denne har to gjennomgående temaer: styrke nasjonal kontroll med Svalbard, bl.a. i form av kritisk infrastruktur, og styrke det norske familiesamfunnet i Longyearbyen, for å bygge opp under målet om norsk samfunn på øygruppen. Dette følger vi nå opp. Med våre forslag til bevilgninger i både nysalderingen av 2025-budsjettet og budsjettet for 2026 kan Svalbard Energi AS overføres fra Longyearbyen lokalstyre til staten ved Store Norske. Overføringen vil skje tidlig i januar. En statlig aktør, Store Norske Spitsbergen Kulkompani, med lang historie på Svalbard, får med det ansvaret for energiforsyningen i Longyearbyen. Vi styrker samtidig nasjonal kontroll med kritisk infrastruktur og får enda bedre verktøy for å styre utviklingen på Svalbard i ønsket retning. Overføringen legger også til rette for at Store Norske kan sette i gang med den omfattende oppgraderingen av energiforsyningen i Longyearbyen. Det vil bl.a. gi økt forsyningssikkerhet.

I våre budsjettforslag legger vi også til rette for at staten ved Statsbygg overtar lokalstyrets boliger. Boligene har et stort rehabiliteringsbehov, og overføringen til Statsbygg skal gi en mer helhetlig og profesjonell forvaltning. Longyearbyen lokalstyre skal leie boliger tilbake fra Statsbygg, og vi foreslår å øke tilskuddet til lokalstyret for å dekke utgiftene til dette. I sum mener vi dette vil gi bedre tjenester og økt forutsigbarhet for Longyearbyens innbyggere og sterkere statlig kontroll med kritisk infrastruktur. Dette bidrar igjen til langsiktig forvaltning av Svalbard, i tråd med svalbardpolitikkens lange linjer.

I forslaget til budsjett for 2026 foreslår vi en vesentlig styrking av Longyearbyen lokalstyre. I tillegg til at staten dekker kostnadene jeg allerede har omtalt, foreslår vi at tilskuddet til lokalstyret økes med over 23 mill. kr årlig. Lokalstyret sitter nærmest utfordringene og mulighetene og vil kunne omsette dette i veldig god lokalpolitikk, som i seg selv er god svalbardpolitikk. Gjennom forslagene til økte bevilgninger vil vi sette lokalstyret i stand til fortsatt å kunne tilby gode tjenester til Longyearbyens innbyggere, og på den måten bidra til at nordmenn fortsatt velger å flytte til og bli boende på Svalbard.

I 2025 har det blitt markert at det er hundre år siden Svalbard ble innlemmet i Kongeriket. Gjennom disse hundre årene har det hele tiden vært sterke nasjonale interesser knyttet til øygruppen. Svalbard er like norsk som alle andre deler av landet. Longyearbyen er like norsk som Lillesand. På samme tid er det slik at forvaltningen av Svalbard må tilpasses den tiden vi lever i. Regjeringen vil videreføre en aktiv virkemiddelbruk i svalbardpolitikken og styrke statlig styring og nasjonal kontroll på Svalbard i tråd med utviklingstrekkene som er beskrevet i stortingsmeldingen om Svalbard som vi la fram i fjor.

Målene for svalbardpolitikken har ligget fast siden behandlingen av svalbardmeldingen fra 1985, og de ligger fast. Dette illustrerer godt at svalbardpolitikken først og fremst er de lange linjers politikk. Vår forvaltning av Svalbard er langsiktig og forutsigbar. Virkemidlene våre må samtidig oppdateres i tråd med samfunnsutviklingen. Dette følger vi bl.a. opp gjennom våre budsjettforslag nå, og det vil vi arbeide videre med i 2026.

Rune Bakervik (A) [11:31:42]: Trygghet og beredskap er hovedprioriteringene i regjeringens budsjettforslag for neste år. Det gjenspeiler den alvorlige tiden vi står i, der grunnleggende verdier som fred, frihet og demokrati igjen blir satt på prøve. For å møte denne tiden tar regjeringen to helt sentrale grep. Vi fortsetter å styrke Forsvaret i tråd med langtidsplanen, og vi fortsetter å gi betydelig militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Men dette handler om mer enn kroner og øre. Det handler om hvem vi er som nasjon: et fritt, demokratisk samfunn bygget på fellesskap, tillit og solidaritet. Det handler om å beskytte den livsformen vi står for, og om å støtte dem som kjemper for disse verdiene på europeisk jord.

Russlands brutale krig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Norge har stått i på 80 år. Hver eneste dag kjemper ukrainere for sin frihet, men også dermed for vår frihet. Derfor er det bra at et samlet storting står støtt i vår støtte til Ukraina, både i krig og fred, når den kommer. Regjeringen foreslår å videreføre støtten gjennom Nansen-programmet med en ramme som nå altså økes til 275 mrd. kr fram til 2030. Det er et uttrykk for langsiktighet, forutsigbarhet og solidaritet. Den sivile støtten økes til 15 mrd. kr i 2026, fordi det er helt avgjørende at hjulene holdes i gang, at kritiske samfunnsfunksjoner opprettholdes, og at folk får tilgang til nødhjelp også nær frontlinjen.

Den militære støtten utgjør 70 mrd. kr neste år, med en betydelig andel øremerket samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri og internasjonale initiativer. Alt i alt betyr dette at Norge i 2026 vil bruke om lag 3,4 pst. av BNP på forsvar. Med det tar vi vår del av byrden i NATO, og vi viser at vi bidrar aktivt til alliansens samlede sikkerhet.

Som et lite land er vi avhengig av en verden der regler gjelder, og der samarbeid trumfer maktbruk. Derfor er NATO- og EØS-medlemskap helt grunnleggende for vår trygghet og vår velferd. EØS-avtalen er og blir vår viktigste internasjonale avtale. Den sikrer norsk næringsliv adgang til et marked på 450 millioner mennesker, og over 400 000 norske arbeidsplasser er direkte knyttet til denne markedsadgangen. Det er jobber i industrien, i reiselivet og i distriktet, og det er framtiden for unge mennesker som vil skape verdier i Norge.

Avtalen har tjent oss godt i mer enn 30 år. Derfor er det også viktig at vi nå tar grep for å redusere etterslepet på innlemmelsen av nye EØS-rettsakter. Regjeringen styrker derfor EØS-arbeidet og bygger opp kompetansen i forvaltningen, sånn at Norge kan være en mer aktiv og kompetent partner i det europeiske samarbeidet. Og når Storbritannia under Labour-regjeringen nå igjen ønsker å bli medlem i EUs Erasmus-program, minner det oss på verdien av europeisk samarbeid. At unge mennesker får mulighet til å reise ut, lære språk, bygge vennskap og forstå verden, er i seg selv en investering i fred og forståelse.

Dette budsjettet viser tydelig at Norge tar ansvar – her hjemme, i Europa og i verden. Vi står skulder ved skulder med våre allierte, vi viser solidaritet i handling, og vi bygger trygghet: for landet vårt, for demokratiet og for den framtiden vi ønsker å overlate til neste generasjon.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [11:36:58]: Fra denne talerstolen har jeg tidligere uttalt at innbyggernes sikkerhet er den viktigste oppgaven enhver stat har, men at frihet ikke kommer gratis. Vi står nå, som flere andre har sagt, overfor den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og vi er inne i en ny tid for Norge og Europa, hvor Norge igjen må være forberedt på krig. Krigen raser i Europa. Noen forsøker å begrense alvoret ved å kalle det for konflikten i Ukraina, men det er altså en fullskala krig som foregår på europeisk jord.

Representanten Gulati har tatt noe av det overordnede, og jeg vil derfor foreta et par dypdykk innen forsvar og påpeke noen saker som jeg tror vil kunne bedre norsk forsvarsevne.

Jeg vil innledningsvis sette fokus på en av de ubenyttede militære ressursene vi har i Norge, men som vi ikke benytter noe av i dag. Erfaringer fra Ukraina viser at personellbehovet er stort og tapstallene skremmende høye. Med andre ord: Erstatningsmannskaper og uthvilte avdelinger er mangelvare.

I Norge har vi i dag over 11 000 under 55 år med befalsutdanning som ikke er disponert, og i tillegg over 100 000 som har avtjent verneplikt, som heller ikke er disponert. Når en hærbrigade består av mellom 5 000 og 6 000 personer, undres jeg på hvorfor det tar så lang tid å etablere Brigade Sør som en mobiliseringsbrigade. Den bør ha sitt kompetansemessige og ledelsesmessige utspring fra Hærens våpenskole på Rena, og Camp Rødsmoen egner seg ypperlig til oppsetting, trening og øving av mobiliseringsavdelinger. Med over 11 000 med befalsutdanning burde Forsvaret ha personellmessig dekning til å få på plass denne brigaden med det første. Alt dette befalet burde få tildelt krigstjenestekort, slik man hadde under den kalde krigen. De burde få vite hvor og når de skal møte i forbindelse med krise og krig.

Det bringer meg over til mitt neste poeng, som er behovet for å få utdannet flere vernepliktige. Det er med undring jeg ser at Forsvaret ikke har tatt i bruk Haslemoen leir i Våler kommune i Innlandet. Denne leiren egner seg ypperlig som rekruttskole og kan huse over 500 soldater med nødvendig instruktørstøtte. Leiren brukes i dag som mottak for ukrainske flyktninger og har vært gjenstand for vedvarende oppgraderinger og vedlikehold. Standarden på kasernen er bedre enn de fleste andre leirer. Det er kun de nybygde kasernene som er bedre, noe jeg har sett med egne øyne gjennom mine fire år i Ombudsnemda for Forsvaret. Forsvaret burde snarest leie Haslemoen fra nåværende eiere, for det interessante er at pris for både forlegning og forpleining er betydelig lavere enn det Forsvarsbygg krever i de leirene de drifter. Regjeringen skriver i sin plan for Norge at man bl.a. raskt skal styrke forsvarsevnen, og her er muligheten til å handle og ikke bare prate. Ta Haslemoen i bruk før det er for sent – vis handlekraft!

Vedtaket om forsvarsløftet var bare starten. Det må følges opp, slik at vi får mest mulig forsvarsevne ut av hver eneste krone. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2026 har i sin visdom satt av 1 mrd. kr nettopp for å styrke daglig drift, utdannelse og øvingsvirksomhet – med andre ord mer aktivitet. Det er avgjørende at det forsvaret vi har, virker best mulig, hver eneste dag, slik at det har den krigsforebyggende effekten det er tiltenkt å ha. Det er trist å erfare at f.eks. Telemark bataljon og Forsvarets spesialkommando ikke hadde penger til å kunne delta på årets vinterøvelse på en fullgod måte. I Forsvarets forum kan en i disse dager også lese at Luftforsvaret må gjøre strenge prioriteringer i sin daglige drift.

I denne sammenheng er det verd å merke seg at deltakerne i underholdningsprogrammet Kompani Lauritzen får flere døgn i felt enn mange inne til førstegangstjeneste får i løpet av hele rekruttperioden. Rekruttene tas i altfor stor grad hånd om av fjorårets soldater og yngre befal med varierende kompetanse og erfaring. Disse gjør imidlertid så godt de kan, og ære være dem for det, men her er det betydelig forbedringspotensial. De unge lederne må gis best mulige forutsetninger. Befalsutdannelse må prioriteres.

De vernepliktige fortjener selvfølgelig også det beste, og da er det verdt å merke seg at et underholdningsprogram setter inn betydelig mer ressurser for å lage god tv enn det kan virke som at vi som nasjon er villige til å gi våre kommende soldater, som tross alt utdannes for å kunne fylle en rolle i krig. Det må med andre ord mer penger inn til daglig drift og utdannelse. Den militære kompetansen må bedres, slik at både den enkelte soldat og avdeling framstår med troverdighet, både overfor venner og fiender.

Så over til noe helt annet: Internfakturering i Forsvaret har sine interessante sider. Den nye uniformen, Nordic Combat Uniform, NCU, innføres i disse dager, også i Heimevernet. Dette vil koste Heimevernet 1,6 mrd. kr, og hva betyr det i praksis? Det betyr at når et heimevernsdistrikt skal bytte til ny uniform, så blir det – med nåværende finansieringsmodell – ikke penger igjen til årlig trening.

Dette er en uholdbar måte å drifte på. Det er de samme forsvarspengene som benyttes – det blir verken mer eller mindre av dem – men noen kan flytte dem rundt på regneark, slik at det ser pent ut. Dette er unødvendig byråkrati. Heimevernet og resten av Forsvaret fortjener nye uniformer uten at det går ut over sårt tiltrengt utdannelse og øving. En ny finansieringsmodell må på plass.

Når jeg først er inne på Heimevernet, kan jeg ikke unnlate å nevne HV-staben på Terningmoen. Det finnes, så vidt jeg erfarer, ingen relevante militære grunner til å flytte HV-staben, noe som er anslått til å koste mellom 70 og 100 mill. kr. Pengene må brukes på kuler og krutt, utdanning og øving – og ikke til å flytte avdelinger og staber.

Avslutningsvis: Det er opp til oss her på Stortinget å sørge for at satsingen på forsvaret av Norge får den kraft, retning og tempo som landet fortjener, og som befolkningen forventer.

Peter Frølich (H) [11:44:05]: Det er absolutt ingen grunn til å svartmale dette forsvarsbudsjettet. Det er mange positive grep som tas i Forsvaret om dagen, og viktige nye våpen anskaffes i tråd med vedtak i Stortinget.

Forsvarsbudsjettet har vokst betydelig de siste årene, og det har vært en stor prosentvis økning. Hvis det bare var absolutte tall og prosenter som var avgjørende, skulle alle vært veldig fornøyd, men så vet vi alle sammen i denne sal at det ikke bare er det som gjelder. Det er resultatet og effekten av kronene som brukes, som først og fremst er det avgjørende. Der er det litt mindre grunn til optimisme. Jeg vil si at budsjettdokumentene fra regjeringen selv er ganske befriende ærlig på dette punktet.

I budsjettdokumentet står det svart på hvitt. Vi kjenner til at Forsvaret måles på tre måter. Det første er om man kan forebygge og avskrekke i konflikt. Det andre er å ha nasjonal beredskap og evne til kollektivt forsvar. Det tredje er styrkestrukturens utholdenhet. I budsjettdokumentet står det rett ut at hovedmålet om nasjonal beredskap og evne til kollektivt forsvar anses som mindre tilfredsstillende. Det står videre at styrkestrukturens utholdenhet anses som ikke tilfredsstillende. Alle vi i salen vet at krigen i Ukraina og ekstraordinære leveranser dit er en viktig kontekst og forklarer litt om hvorfor disse målene ikke nås, men vi vet også at nivået på driftsmidler til Forsvaret er en kritisk faktor, og det er for lavt. Det er også grunnen til at Høyre lenge har vært kritisk til underfinansieringen.

Høyere driftsbudsjetter – hva betyr det dypest sett? Det handler jo om den enkelte soldat. Forsvarspolitikken i Norge er ofte preget av store planer, rapporter, kvalitetssikringer og analyser av kapabiliteter, kapasiteter, interoperabilitet, redundans, robusthet og resiliens og alt dette. Det er vel og bra og viktig, men oppi alt dette er det noe som kommer litt i skyggen, og det er nettopp den enkelte soldat.

Vi politikere har en hellig forpliktelse overfor den enkelte soldaten som melder seg til tjeneste og ønsker å forsvare landet vårt, til at vi kan utruste hen med det aller mest grunnleggende og viktige. Da vil jeg nevne moderne utstyr og oppdatert trening. Uten disse to overlever man rett og slett ikke lenge på en moderne slagmark i 2025. Dette er grunnen til at Høyre lenge etterlyste en mer offensiv innstilling til den nye dronetrusselen som vi ser i moderne krig. Det er også grunnen til at vi etterlyser mer trening og godt utstyr. Hvis vi ikke sikrer dette for soldatene våre sånn at de har en sjanse til å lykkes i det oppdraget de er satt til, har vi rett og slett ikke gjort jobben vår som politikere.

Over hele landet, fra alle forsvarsgrener, kommer altså tilbakemeldinger om redusert trening, mangel på ammunisjon, mangel på reservedeler, utdatert eller til og med ødelagt utstyr og i noen tilfeller mangel på utstyr i det hele tatt. Det har til og med vært rapporter om at enkelte steder møter soldater opp til heimevernstreninger, men blir dimittert på stedet på grunn av utstyrssituasjonen. Sånn kan det ikke være, og sånn skal det ikke være. Derfor må driftsbudsjettene opp. Det handler dypest sett om å ivareta moralen, evnen og viljen til å gjøre en innsats for Norge. Derfor har Høyre satt av 1,1 mrd. kr ekstra til trening og grunnleggende utstyr i vårt alternative budsjett.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:49:02]: For å lykkes med tryggingen av hele landet må Forsvaret i vesentlig grad, og mer enn i dag, ses i sammenheng med den nasjonale totalberedskapen og samfunnssikkerheten. Jeg vil benytte anledningen til å understreke at evnen til og verdien av at vi som storting står samlet om viktige sikkerhetspolitiske beslutninger, ikke må undervurderes. Dette betyr en klar tanke om et styrket nasjonalt forsvar og en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet, inkludert en styrking av evnen til å tenke strategisk, langsiktig og – kanskje det som er mest komplisert – på tvers av sektorer. Skal Norge stå sterkt i møtet med kriser, må vi gjøre det sammen, med hele landet som forsvarsarena og hele samfunnet som beredskapsressurs.

I årene framover skal vi investere i ny teknologi og nytt materiell. Jeg vil likevel understreke betydningen av å styrke grunnmuren. Vi må styrke det Forsvaret vi har her og nå. Det betyr økte satsinger på folk, kompetanse, øving, boliger og kvarter. Vi må bygge volum i alle forsvarsgrener, spesielt i Hæren og Heimevernet.

Veksten i Forsvaret inkluderer ikke minst reservister. Her må Stortinget bli enda tydeligere på sitt mandat til Forsvaret. Vi må etablere en struktur for planlagt oppsetting av reservister. Vi må starte med å ta vare på kompetansen til dem som dimitteres. De må organiseres og gjøres klare. Vi må ta vare på militær infrastruktur som vi ikke disponerer i dag: kaserner, skytebaner og verksteder. Vi må handle før verdiene går tapt.

For første gang på over 20 år skal den norske landmakten styrkes med reservister. Brigade sør blir den første mobiliseringsbaserte brigaden i Norge på over 20 år, og et viktig skritt mot en mer slagkraftig landmakt. Oppbyggingen av Brigade sør er i gang, og nytt utstyr begynner å komme på plass. Brigaden skal utvikles i retning av å bli på rundt 5 000, som er vanlig i en brigade, og vi har heldigvis – som det også er blitt sagt – en god del personell som er utdannet tidligere, og som ikke er disponert i Forsvaret.

Mesteparten av befolkningen bor i sør. Det er hensiktsmessig å ha avdelinger her i sør, både for å kunne operere der hvis det er nødvendig, og som utgangspunkt for å kunne operere i nord, øst eller vest. Hæren skal nær tredobles i størrelse og mer enn det i ildkraft. Det er krevende, og det kreves trening og fasiliteter.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:52:16]: Det er vanskelig å måle effekten av Norges bistand alene på aggregert nivå, men det finnes nå en rekke solide studier som viser at bistand bidrar til fattigdomsreduksjon, og at bistand virker aller best når den støtter lokale prioriteringer og styrker institusjonell kapasitet.

Her vil jeg særlig trekke fram resultatene til vaksinealliansen Gavi, som Norge har vært en av de viktigste bidragsyterne til over mange år. Siden oppstarten i 2000 har Gavi bidratt til å vaksinere en hel generasjon, over 1,2 milliarder unger, og forhindret mer enn 20,6 millioner framtidige dødsfall. Over 20 millioner liv er reddet, og barnedødeligheten i 78 lavinntektsland er halvert.

Samtidig er utviklingspolitikk mer enn bistand. Det er også sikkerhets- og utenrikspolitikk. I en urolig verden er internasjonalt samarbeid krevende. Vi prioriterer derfor også tiltak hvor resultatene er mer langsiktige og vanskeligere å måle.

Fremskrittspartiet foreslår igjen store kutt i bistanden. Det framstilles som ansvarlig økonomisk politikk. I realiteten er det det motsatte. Det er kortsiktig, det er naivt, og det er potensielt farlig, både for verden og for Norge. Bistand handler ikke bare om solidaritet, det handler om stabilitet, sikkerhet og innflytelse.

Når vestlige land kutter i bistand, forsvinner ikke behovene. Tomrommet fylles raskt av autoritære stater som Kina og Russland, og de stiller ikke krav om menneskerettigheter, om demokrati eller om åpenhet. De kjøper seg lojalitet, de kjøper seg kontroll og politisk innflytelse. Dette er ikke teori. Vi ser det allerede i deler av Afrika, i Asia og i Midtøsten. Der Vesten trekker seg ut, rykker autoritære aktører inn med lån, med infrastrukturprosjekter og med militært samarbeid. Resultatet er ofte mer gjeld, mindre demokrati og større avhengighet. Det er dårlig nytt for lokalbefolkningen og for en verden som allerede er mer urolig enn på lenge.

For Arbeiderpartiet er bistand også et spørsmål om «soft diplomacy». Norsk bistand gir oss en stemme ved bordet. Det bygger tillit, det bygger partnerskap og langsiktige relasjoner. Det gjør at Norge blir lyttet til i fredsprosesser, i klimaforhandlinger og i kampen mot ekstremisme og konflikt.

Det kan virke som FrP tror at verden stopper ved Norges grenser. Det gjør den ikke. Ustabile stater, økende konflikt og autoritær ekspansjon er ikke andres problem, det er vår felles utfordring.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:55:25]: En av sakene som har vært mye diskutert i Norge, er EUs nye vann- og avløpsdirektiv. Grunnen til at det kommer til å bli en enda større debatt, er kostnadene for folk. Miljødirektoratet lagde en rapport i fjor – eller fikk utarbeidet en rapport tidligere i år – og hva er det den sier? Jo, at hver enkelt husholdning i Agder, Nordland og Finnmark i snitt vil få 3 000 kr mer i kostnader hvis man innfører avløpsdirektivet sånn det nå foreligger – 3 000 kr ekstra i året per husstand. Miljødirektoratet kom med tall på opptil 32,9 mrd. kr – det står det i den rapporten at kostnadene kan være ved å innføre EUs vann- og avløpsdirektiv.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at det er en veldig rar utvikling i forståelsen av EØS at nesten alt som kommer fra EU, blir definert som EØS-relevant. Det har ingenting med handelspolitikk å gjøre hvordan vi skal rense vårt vann og avløp, men det har en enorm kostnad for enkeltpersoner.

For inneværende år valgte regjeringen – eller Senterpartiet og Arbeiderpartiet – å sette ned momsen på vann og avløp fordi vi mente det var et godt tiltak for å redusere kostnadene til folk, men det har nesten ingen betydning sammenlignet med kostnadene i det nye vann- og avløpsdirektivet man vil innføre. Hva er det som skjer? Jo, at man skal ha samme regler for å rense vann og avløp som i Brussel. Det er det som er så meningsløst, for i dag har man sekundærrensing hvis man har over 10 000 innbyggere. Det er klokt. Det er et tiltak som gjør at man får en miljøeffekt, men det er ingen grunn til å ha samme regelverk for bitte små lokalsamfunn rundt omkring i hele landet.

Hvis regjeringen nå kjører dette gjennom og vi skal innføre vann- og avløpsdirektivet i Norge, vil det bli en kostnadsbombe for norske husholdninger fordi man ønsker å være EU-vennlig – ikke fordi man ønsker å gjøre det bedre i lokalmiljøene. Én ting er å innføre et direktiv som man tror reelt sett skal føre til et bedre lokalmiljø, men det tror man ikke. Man hadde aldri innført det regelverket hvis Stortinget selv hadde hatt en diskusjon, men fordi det kommer fra Brussel, er jeg redd for at Arbeiderpartiet sammen med Høyre kommer til å gjøre det de kan for å gjennomføre dette med den kostnadsbomben det blir.

Ifølge rapporten Miljødirektoratet fikk, er det en kommune i Agder som ville fått over 22 000 kr ekstra i kostnader per husstand i kommunen – 22 000 kr ekstra. I Nordland er det ifølge rapporten enkelte kommuner som får over 20 000 kr ekstra per husstand. Jeg er redd for at den forsiktigheten og serviliteten der man bare legger seg helt flat for alt som kommer fra EU, gjør at Arbeiderpartiet kommer til å gjennomføre dette med full kraft og med et støtteapparat fra Høyre. Nå håper jeg stortingsrepresentantene i denne salen begynner å tenke på sine egne folk og ikke bare på hva byråkratene i Brussel tenker.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:58:42]: I vår deltok jeg på øvelse Joint Viking. Jeg var ute i felt i sovepose sammen med flere avdelinger og tidligere kollegaer i Brigade Nord. Besøket ble dessverre kortet ned fordi øvelsen ble nedskalert. Intensjonen med besøket var å finne ut hva som kan gjøres raskere, og hva stoda er blant avdelingene i Hæren.

Jeg er bekymret for at lyd og bilde ikke henger sammen. Jeg får mange tilbakemeldinger fra tidligere kollegaer om at flere øvelser utover Joint Viking nedskaleres, og at man ikke får trent i brigaderammen i tilstrekkelig grad.

Jeg er enig i at vi skal fylle opp lagrene, og det er viktig, men jeg er like opptatt av at vi også prioriterer dem som skal bruke lagrene. Ansatte i Forsvaret sier til meg at lyd og bilde ikke henger sammen. De hører oss politikere si at det skal gjennomføres tidenes satsing på forsvar, samtidig som de opplever å ikke få øvd i tilstrekkelig grad på det de skal gjøre. Derfor la Senterpartiet inn økte midler til øving og trening i vårt alternative budsjett.

Når Forsvaret nå skal styrkes, er jeg opptatt av at vi gjør de enkle grepene raskt for å øke kampkraften. Et åpenbart grep er prioriteringen av EBA, som Senterpartiet har pekt på. Det som kan gjøres raskt, bør gjøres raskt i oppfølgingen av langtidsplanen.

Samtidig er jeg opptatt av at vi i større grad legger til rette for økt samhandling mellom Forsvaret og sivil beredskap. Forsvaret skal ikke forsvare landet vårt alene. Det var derfor utrolig viktig at Senterpartiet berget sykehuset i Narvik. De militære stillingene på sykehuset må komme på plass, og man må fortsette å øve i rammen av totalforsvaret, helst i større grad enn før.

Arenaer som Øvelse Nord må etter min mening utvikles til å omhandle militære elementer i større grad. På samme måte mener jeg at man bør inkludere sivile beredskapsorganisasjoner i større grad når Brigade Nord øver og deployerer. Det er som kjent de samlede tiltakene blant alle aktører i Norge som danner vår motstandskraft. Dette må øves på.

Sjef Hæren var nettopp i en podkast hvor han pekte på at å bevare kompetanse og bygge beredskap handler om å øke aktivitetsnivået. Vi må lytte til dem med skoene på og sørge for at lyd og bilde henger sammen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:01:13]: For det første vil jeg takke for en god debatt og si at det for oss som driver den utøvende utenriks-, utviklings- og forsvarspolitikken i Norge, er veldig fint å konstatere at det er så bred enighet om de grunnleggende prinsippene. Vi har en fornuftig og god diskusjon om de tingene hvor det kanskje er noe uenighet, men basert på en plattform av at Norge i en krevende tid møter verden på en gjennomgående veldig samlet og helhetlig måte. Det er viktig utenrikspolitisk kapital, og det mener jeg er bra for vårt samfunn, så det har jeg lyst til å ta med meg herfra.

Jeg følte behov for å kommentere representanten Vedums innlegg om vann- og avløpsdirektivet. Først må jeg presisere at vi innførte det direktivet for veldig mange år siden. Det blir nå oppdatert i henhold til nyere miljøkrav. Vi har hatt unntak fra å gjennomføre mye av det direktivet, og det er grunnen til at våre avløp er betydelig dårligere renset enn i omtrent alle andre land i Europa. Det er grunnen til at Oslofjorden dør. Det er ikke vann som kommer utenfra, for det som kommer fra f.eks. Polen, Tyskland og Danmark, er gjennomgående renere. Det er det vi slipper ut selv, som først og fremst har bidratt til Oslofjordens død. Lignende tendenser ser vi i Trondheimsfjorden og rundt Agder, som også ble nevnt i innlegget.

Det at det blir en del kostnader ved gjennomføringen av dette oppdaterte direktivet, har å gjøre med at vi i veldig mange år har ligget veldig langt bak i å ta vare på miljøet. Jeg mener det er ganske rimelig at vi også gjør opp for oss når vi gjør vårt fornødne – som er det som er årsaken til avløp – og bidrar til å ta vare på naturen, i tråd med det vi nå vet skjer når det f.eks. blir overskudd av nitrogen, som går utover sunn helse. Her tror jeg EU er inne på noe fornuftig, og jeg er glad for at vi kan komme til å gjennomføre også vann- og avløpsdirektivet. Hvis det er det som er nivået på uenigheten i utenrikspolitikken, skal vi nok klare oss godt her i landet, inn i det krevende året som kommer. Jeg har lyst til å ønske alle som har jobbet med dette feltet, en god jul og et godt nytt år!

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:03:31]: Problemet er at det ikke er fornuftig. Det er fornuftig at vi har den type rensekrav i Oslo, kjempefornuftig. Det er fornuftig at vi har det i Bergen. Det er ikke fornuftig at vi har det i en liten bygd i Finnmark. Det er bare for å innføre et regelverk som er tilpasset Brussel, men ikke de lokale miljøutfordringene i de lokale fjordene etter kysten. Likevel gjør man det, fordi det er mest behagelig, og så overfører man en kjempekostnad til enkeltpersoner. I de nordligste fylkene er det 3 000–4 000 kr per husstand, hvert eneste år, fordi man er redd for å provosere et eller annet EU-byråkrati. Det er det som er så grunnleggende feil. I en kommune i Agder vil man få over 20 000 kr ekstra per husstand. Det er ufornuftig, og det har ingenting med å være en god nabo å gjøre, men at vi må tørre å stå opp for ikke å lage den type krav som er tilpasset europeiske byer, ikke norske fjorder.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:04:48]: Når mitt valgdistrikt blir utfordret av representanten Vedum, mener jeg det er riktig å svare på tiltalen. Representanten har tidligere vært finansminister og sittet i regjeringen, men demonstrerer her at han ikke har gjort jobben sin. Det er fullt mulig å påvirke EU, dersom man gjør jobben sin, er i Brussel og påvirker utformingen av direktiv og hvordan de skal implementeres. Det er punkt én.

Punkt to: Dette er en del av Senterpartiets politikk som går ut på å konfrontere EU til det punktet der EØS-avtalen brister og sprekker fullstendig. Representanten er bekymret for folks ve og vel i Nordland. Det er det mest eksportrettede fylket i landet – med jobber, verdiskaping og vekst. Jeg skal ikke si alt, men storparten av eksportinntektene representanten Vedum og alle i landet nyter godt av, kommer fra Nordland. Det er grunnlaget for at de skal kunne nå sine markeder uten høye tariffer og hindringer, og for at vi skal drive verdiskaping i Nordland, representanten Vedum går til krig mot her.

Vi er godt kjent med at direktiver kan implementeres på en fornuftig måte og med lokale tilpasninger. Det er det full mulighet til å gjøre. Jeg må si jeg er ganske overrasket over den distriktspolitikken representanten Vedum her legger for dagen.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:06:41]: Representanten Thorheim er ikke den eneste representanten fra Nordland i salen. Jeg vil si at jeg er helt enig i det representanten Vedum trekker fram, for det vil medføre store, økte kostnader om vann- og avløpsdirektivet skal innføres i hele Norge, i hver en bygd og by. Det kan godt hende at man skal se på rensing i de store byene, men det er forskjell på Oslo og Leirfjord, det er forskjell på Oslo og Hadsel Innland, og det må man ta innover seg. Det trekker representanten Thorheim fram, bare kaster det under en buss og sier det er distriktsfiendtlig. Nei, det handler om å ta vare på hele Norge, ivareta hele Norge, og ikke øke kostnadene i hele Norge.

Rune Støstad (A) [12:09:05] (komiteens leder og ordfører for sakene): Først og fremst: Takk til komiteen for godt samarbeid, og spesielt takk til våre samarbeidsparti: Senterpartiet, SV, Rødt og MDG.

Dette budsjettet handler om folk – om arbeid og om tryggheten det gir i folks liv. Arbeid er mer enn inntekt. Det er tilhørighet, verdighet og muligheten til å forme sitt eget liv. Det er selve grunnmuren i fellesskapet vårt.

Vi lever i en urolig tid. Krig og konflikt preger verden, samtidig står Norge står foran store endringer: færre i yrkesaktiv alder, flere eldre, og for mange står utenfor. Over 100 000 unge under 30 år er i dag utenfor arbeid, utdanning og tiltak. Det er liv som ikke får brukt sitt potensial – et tap for samfunnet. Derfor må flere i arbeid.

Utgangspunktet vårt er godt. Arbeidsledigheten er forholdsvis lav. De siste fire årene har 162 000 flere kommet i arbeid, åtte av ti jobber i private bedrifter. Mange bedrifter setter investeringsrekorder, også etter fjorten rentehevinger. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av trygg økonomisk styring: unngå å sette renten i spill, jobbe for stabile rammevilkår og trygghet for folk og bedrifter i hele landet.

Når vi snakker om disse tallene, snakker vi om folks arbeidsplasser – rørleggeren, fagarbeideren, teknikeren, sjåføren og gründeren, i små og store bedrifter over hele landet. Norsk eierskap har alltid vært viktig for Arbeiderpartiet. Familiebedrifter og lokalt eierskap har bygd Norge stein for stein, sammen med verdens beste arbeidsfolk. Samtidig har utenlandsk kapital i mange tiår bidratt med investeringer, teknologi og arbeidsplasser. Derfor blir kontrasten tydelig når Høyre og FrP på samme tid hevder at Norge ikke er attraktivt å investere i, og samtidig advarer mot utenlandske investeringer. Begge deler kan ikke være sant.

Gode tall i dag fritar oss ikke fra ansvar i morgen. Deler av næringslivet opplever usikkerhet. Klimautfordringene er reelle. Behovet for omstilling er stort. Samtidig er den internasjonale handelssituasjonen krevende. Europa er vårt viktigste marked, og EØS-avtalen er avgjørende for norske arbeidsplasser, men vi kan ikke lene oss tilbake. Norske bedrifter trenger en regjering som følger EUs prosesser tett, og det har Norge.

Arbeiderpartiets næringspolitikk handler om arbeid til folk, verdiskaping i hele landet og om å ta ansvar når markedene ikke gjør det alene. Det er slik vi har bygget Norge før, og det er slik vi bygger framtiden nå. Derfor trenger vi en aktiv stat som kjemper for norske bedrifter internasjonalt og sikrer trygge rammevilkår her hjemme. Private bedrifter og privat kapital skal lede an, men fellesskapet må stille opp der risikoen er høy og gevinstene kommer senere. Statlig risikokapital skal utløse privat kapital, ikke erstatte den.

Denne uka besøkte jeg Øyer i Gudbrandsdalen. Der planlegger selskapet Glocal Green fra Ålesund en fabrikk som kan gi over 100 nye arbeidsplasser. Ved å bruke restbiomasse fra skogbruk og sagbruk som er foredlet lokalt, produseres grønn metanol til shipping, tungtransport og luftfart. Dette er omstilling og god klimapolitikk i praksis, bygd på lokale ressurser og med folk i arbeid.

Slike prosjekter trenger imidlertid ofte drahjelp i oppstartsfasen. Derfor satser vi på Innovasjon Norge, Siva og Investinor, som eksempler. Her går det et tydelig skille i politikken: Mens høyresiden vil svekke virkemiddelapparatet, vil vi videreutvikle det.

Dagens regjering tar også ansvar for jordbruket. Vi har levert historisk sterke jordbruksoppgjør. Årets avtale ligger an til å nå inntektsmålet, og det legges opp til at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper skal forbli tettet også i 2026.

Også fiskeri- og havbrukspolitikken har stor betydning for arbeidsplasser og verdiskaping her i landet. Før sommeren landet Stortinget en bred enighet om veien videre for havbruket. Regjeringen følger opp denne enigheten.

Dette budsjettet holder fast ved det viktigste: arbeid til folk, trygghet i hverdagen og et samfunn der vi stiller opp for hverandre Det er slik vi har bygget Norge før, og det er slik vi bygger videre, også i krevende tider.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:20:43]: Den viktigste faktoren for en vellykket næringspolitikk er et fritt marked, med lave skatter og avgifter, mindre regulering og mer handlefrihet til hver enkelt næringsdrivende. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett presenterer hvordan partiet vil legge til rette for økt verdiskaping og vekst i privat sektor, med en næringspolitikk med mindre innblanding samt lavere skatter og avgifter.

Det er avgjørende for videre vekst og verdiskaping at næringslivet har trygge og forutsigbare rammevilkår. Det er svært alvorlig at trygge og forutsigbare rammevilkår ikke lenger kan tas for gitt, etter at Støre-regjeringen har innført omveltende endringer i skattene og skapt politisk usikkerhet. Det ble gjort uten forvarsel og uten tilstrekkelig utredning eller dialog med næringslivet. Sånne omveltende endringer kan være med på å gjøre lønnsomme langtidsinvesteringer ulønnsomme og kan gjøre at viktige distriktsarbeidsplasser i lokalsamfunn går tapt.

Mange er oppriktig bekymret for at det i denne stortingsperioden vil bli mer usikkerhet for næringslivet når regjeringen skal sikre flertall bestående av fem partier – den såkalte tuttifrutti-koalisjonen.

Den stadige veksten i statlige låne-, tilskudds- og garantiordninger er både forstyrrende for markedsmekanismene og medfører risiko for skattebetalernes penger. Grunnfundamentet i et velferdssamfunn og en sunn økonomi er privat næringsliv og initiativ som skaper verdier og arbeidsplasser i hele landet. Fremskrittspartiet mener en reduksjon av skatter og avgifter er nødvendig for å sikre næringslivet økonomisk handlefrihet. Kapitalmangelen er stor blant mange bedrifter. Lavere skatter og avgifter er nødvendig for å sikre bedriftenes kapital.

Eierbeskatningen har økt med 108 pst. siden 2021, og Norge har nå høyest eierskatt av alle OECD-land, ifølge en rapport fra Menon Economics fra november 2024. Formuesskattens diskriminering av norsk eierskap samt skattens innretning gir svært uheldige utfall for norske bedrifter og norsk eierskap.

Nettolønnsordningen er også blitt svekket under Støre-regjeringen, til tross for lovnader om styrking av ordningen både før stortingsvalget i 2021 og i Hurdalsplattformen. Slike løftebrudd er med på å skape mistillit og uforutsigbarhet i samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Fremskrittspartiets foreslår i sitt alternative statsbudsjett en økning på 702 mill. kr, i forhold til regjeringens forslag, for å fjerne makstaket på alle fartøysegmenter i ordningen.

Mineralnæringen er en framtidsnæring som har potensial til å bli enda viktigere for Norge, Europa og verden. Verdikjedene til en rekke av de viktigste mineralene er konsentrert til enkeltland og enkeltområder, og man ser ut til å gå inn i en periode preget av mer usikkerhet, ustabilitet, geopolitiske maktkamper og menneskerettighetsbrudd. Fremskrittspartiet prioriterer økt kartlegging og utvinning av Norges store mineralressurser samt forenklet byråkrati og stimulering til trygg og effektiv mineralutvinning.

Det er beklagelig at regjeringen har gitt etter for Senterpartiet, Rødt, MDG og SV, og at videre kartlegging og utvikling av havbunnsmineraler er stoppet i hele denne stortingsperioden

Det haster med å få i gang ny mineralutvinning i Norge, spesielt i lys av den endrede geopolitiske situasjonen. Fensfeltet har mange av de sjeldne jordartene vi trenger, og feltet er modent for utvinning. Flere av de sjeldne jordartene som Kina har begrenset eksporten av, finnes i Fensfeltet.

Ved siden av raskere saksbehandlingsprosesser mangler det i tillegg politisk vilje fra regjeringen. Fremskrittspartiet mener det er store muligheter for å utvikle en mineralnæring i Norge som kan skape store verdier og mange arbeidsplasser, og samtidig er det viktig å gjøre seg uavhengig av totalitære stater, stater med helt andre lønns- og arbeidsvilkår for involverte gruvearbeidere og steder som tillater barnearbeid.

Utvikling av næringslivet på Svalbard er svært viktig for å sikre stabil norsk bosetting. Longyearbyen lokalstyre har hatt ønske om å etablere et næringsfond for å styrke nærings- og reiseliv i Longyearbyen. Økt aktivitet og sysselsetting på Svalbard er viktig, både for befolkningen og av geopolitiske årsaker. Det er viktig med sterk norsk tilstedeværelse på Svalbard, og Fremskrittspartiet ser med dyp bekymring på at regjeringens politikk svekker dette.

Regjeringens såkalt aktive næringspolitikk er med på å skape usikkerhet og uforutsigbarhet i markedet og er med på å forringe markedsmekanismene i det private næringslivet. Teknologisk utvikling og lønnsomhet tjenes gjennom tillit i markedet heller enn gjennom tillit i politiske maktorganer. Regjeringens politikk, der milliarder av kroner avsettes til tapsavsetninger som følge av investeringer i ulønnsomme prosjekter, er en svært risikabel håndtering av skattebetalernes penger og skaper ubalanse i markedsmekanismene.

Jeg vil ta opp forslagene Fremskrittspartiet står bak i sak nr. 5.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:32:57]: Fra denne talerstolen konkurreres det i å fortelle hvor urolig verden er, men det er nærmest ingenting å høre om hva vi skal møte uroen med. Et viktig hint finnes i den siste boken av Bjørn Mannsverk – mentaltreneren bak Bodø Glimts suksess. En viktig suksess i deres reise og i toppidretten generelt har vært å fokusere på det man selv kan gjøre noe med.

Når det stormer ute, må vi legge all innsats i det vi faktisk kan gjøre noe med. Det er å styrke verdiskapingen, økonomien og framtidsutsiktene, sånn at vi kan ta vare på vår levemåte samtidig som det er sterkt økende forsvarsutgifter.

Før valget virket det som om Norge hadde tre utenriksministere som skulle redde Norge. De sa de skulle redde oss fra trippelskvisen. Det var toll fra USA, beskyttelsestiltak fra EU og den nedadgående verdensøkonomien som følge av handelskonflikter. Når vi nå ser tilbake, har vi høyere toll til USA enn omtrent alle andre europeiske land. Vi har blitt truffet av EUs beskyttelsestiltak, og selv om verdensøkonomien er ganske stabil, er den handelspolitiske uroen ikke gunstig for en liten, åpen økonomi som den norske.

Det er ingen tvil om at Norge både skulle og burde kommet langt bedre ut. Samtidig setter ikke Norge alle premissene selv i slike forhandlingssituasjoner. Men enda viktigere enn toll er hva vi kan gjøre noe med her hjemme. Regjeringen kunne valgt å sette ned skattenivået til våre nabolands nivå. De kunne, som Høyre, kuttet 6 mrd. kr i subsidier til ulønnsomme prosjekter og gitt norske bedrifter tilsvarende skattelette, sånn at lønnsomme jobber blir enda mer konkurransedyktige. De kunne gjort opp for seg for fire år med herjing med næringslivet. De kunne snudd strømmen av gründere, verdiskapere og risikokapital som går ut av Norge og til land som Sverige, USA og Sveits.

Regjeringen kunne erkjent at retorikken deres er like lite solid som deres eget parlamentariske grunnlag. Investeringsrekord, overskuddsrekord og eksportrekord: Det er en hul skryteliste. De to første påstandene stemmer ikke, og eksportveksten er svakere enn i Sverige og Danmark selv om vi har en rekordsvak krone.

Ingen land står bedre rustet til å skape verdier, private jobber og en trygg framtid enn Norge. Men det er også veldig få land som tar så dårlig vare på mulighetene sine som Norge akkurat nå.

Høyres prioritering er framtidsrettet. Vi vil gi Norge et sterkere ståsted i møte med en mer urolig verden. Her vil jeg trekke fram fem områder som er våre prioriteringer. For det første: Norge er Europas energistormakt. Vi kan sørge for lave, konkurransedyktige energipriser, både her hjemme og i Europa. Men selv når tusenvis i leverandørindustrien vår her hjemme står i fare for å miste jobben allerede neste år, vil Støre-regjeringen forhandle om norsk petroleumspolitikk med MDG i de kommende seks statsbudsjettene og reviderte nasjonalbudsjettene. Høyre vil gå i en annen retning, med offensiv letepolitikk både i nye områder i Barentshavet og i Nordland VI, og vi vil reformere konsesjonssystemet for mer fornybar kraft. Fire år med tørke i kraftutbygging med Støre er nok.

For det andre står mineraler og sjeldne jordarter i sentrum av geopolitikk og det digitale grønne skiftet. Vi har ressursene, men vi har også politikere som står i veien. Høyre har satt av midler i sitt alternative budsjett for å få fortgang i Fensfeltet i Telemark, som kan forsyne hele Europa og skape store industrielle muligheter.

Det tredje punktet gjelder kunstig intelligens. Vi er storforbrukere av det digitale og KI-tjenester i Norge, men vi utvikler omtrent ingenting selv. De private investeringene i generativ KI i Sverige og andre europeiske land er ti ganger så høye som i Norge. Vi kan ikke skape våre egne grunnmodeller som utkonkurrerer de amerikanske og kinesiske, men vi kan utvikle ledende KI-tjenester som er tilpasset de næringene hvor vi allerede er i front, som maritim industri, havbruksindustri, petroleumsindustri og metallurgisk industri.

For det fjerde har vi en offentlig sektor som ikke er konkurransedyktig i å tilrettelegge for verdiskaping.

Det femte og siste punktet er at vår industri må overleve når klimakvotene fases ut fra januar av og CBAM fases inn. Vi kan ikke bli et grønt museum; vi må lykkes med industrien.

Det å lykkes i toppidrett som politikk betyr at man må prestere på et veldig høyt nivå. Vi er langt unna det nivået, men vi har det i oss. Vi har alle forutsetninger hvis vi bare gjør det vi faktisk kan gjøre noe med.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:45:04]: Det er dessverre ikkje whisky-stemmen eg snakkar med i dag.

Noreg må styrkja den industrielle ryggrada si og gjera industrien, som i mange tilfelle allereie er verdas grønaste, utsleppsfri. Noreg må unngå å kopiera EUs feil, der særleg dei høge energikostnadene har ført til avindustrialisering. Det ville gjera oss svært sårbare i ei tid med auka geopolitiske spenningar. Industripolitikken må sørgja for å ta vare på den industrien me har, og samtidig investera i grøne løysingar som vil sikra konkurransekrafta for framtida.

Då er det mykje å ta fatt i. For det fyrste må industrien sikrast låge kraftprisar. For det andre må me få fart på den grøne omstillinga av norsk næringsliv og industri. Då må me bruka heile verkemiddelapparatet. Her må staten gjennom direkte og indirekte eigarskap og som ein tilretteleggjar for aktivitet i det norske samfunnet vera med på å gjennomføra dei tiltaka som trengst.

SVs alternative statsbudsjett føreslår å styrkja heile verdikjeda for utsleppsfri industri i Noreg. Det finst i dag nokre få, relativt få, punktutslepp rundt om i landet som har store utslepp. Samtidig går det tapt store mengder energi i form av spillvarme. Dersom staten bidrar til koordinering og investering i infrastruktur, kan omstillinga av norsk industri skje på ein måte som er til beste for både samfunnet og naturen. Arbeidet med å utvikla ei verdikjede for CO₂-handtering må ikkje stoppa opp før heile prosess- og avfallsindustrien i Noreg har moglegheit til å bli utsleppsfri. SV føreslår å setja fart på arbeidet med å utvikla industriklyngjer i ulike delar av landet, der CO₂ frå dei største utsleppspunkta i Noreg kan fangast, transporterast og lagrast på norsk sokkel.

Fiskeri, og særleg kystfiske, er ei norsk hjørnesteinsnæring. Her trengst det langt meir innsats for å sikra sysselsetjing og verdiskaping. Utgangspunktet for forvalting av ressursane i havet er enkelt: Havet er eigedomen til fellesskapet, og nærleik til ressursane i havet gjev rett til å hausta av det. Allemannseiget av havet er likevel stadig under press. Retten til å fiska blir samla på stadig færre hender. Ein felles ressurs og rett har blitt til ei handelsvare.

Samtidig er havbruk framleis langt unna å vera berekraftig. Langs kysten er det mange som opplever at gode fiskeområde er svekte etter inntoget til havbruket. SV er kritisk til den førande politikken for oppdrettsnæringa. Forureining frå oppdrettsanlegg truar fjordane, og rømt laks og lakselus truar villaksstammane. Heller enn dagens system for oppdrettsløyve, der den som kan betala mest, får nye løyve, må me få eit system der løyve blir gjeve til anlegg som kan dokumentera at dei er forureiningsfrie, der dyrevelferda er god, og der avfall blir behandla som ein ressurs.

SV vil ta havet tilbake, og me vil ta jorda i bruk. Jordbruk og skogbruk skal skaffa oss mat og råvarer til industri og er grunnlag for sysselsetjing og verdiskaping i lokalsamfunn over heile landet. Det trengst langt meir innsats for at det skal skje. Då må all matjord i heile landet haldast i hevd og dyrkast. I ein usikker klima- og verdssituasjon treng me langt høgare sjølvforsyning i både mat- og fôrproduksjon. Me må vekk frå den rådande tanken om at verdsmarknaden kan levera alle varer i tide. Difor trengst det eit landbruk over heile landet, der maten blir produsert på norske arealressursar. Det er bra for miljø, solidaritet og beredskap.

Skal me kunna auka matproduksjonen, må bonden ha ei løn å leva av. Samtidig må òg bønder ha velferdsordningar. SV vil at bønder skal ha like moglegheiter som andre til å ta ut fødsels- og foreldrepermisjon. I dag har ikkje 88 pst. av bøndene det – dei som har anna arbeid ved sida av gardsdrifta. På grunn av krav til samordning får dei redusert tilskotet til avløysar mot foreldrepengar og andre ytingar frå Nav. Det gjer at mange bønder må stella dyr og ta tunge tak i fjøset lenge før kroppen er klar for det. SV vil difor fjerna samordningskravet for fødselspengar og for dei fyrste 16 dagane. Det vil bidra til både likestilling og rekruttering i jordbruket.

Geir Pollestad (Sp) [12:53:45]: Senterpartiets næringspolitikk byggjer på norsk eigarskap, privat eigarskap og spreidd eigarskap. Me vil byggja ein føreseieleg og aktiv næringspolitikk. Difor var det viktig i budsjettavtalen at me sikra føreseielege vilkår for petroleumsnæringa og leverandørindustrien i Noreg. Det er viktig at me har føreseielege rammevilkår for oppdrettsnæringa vår og for dei mange store og små bedriftene i Noreg. Senterpartiet meiner at me i denne perioden må jobba for å få ei betre eigar- og bedriftsskattlegging i Noreg.

Senterpartiet står inne for budsjettavtalen og meiner det er ein god og viktig budsjettavtale, men det hindrar ikkje at det er vesentlege veikskapar med den næringspolitikken regjeringa fører. Senterpartiet er sterk motstandar av næringsforbod. Med Ap-regjeringa av i dag ser me næringsforbod på løpande band. Det er bestemt at rekefiskarane i Oslofjorden skal få næringsforbod. Ein skal ikkje forvalta ut frå bestand, ein skal innføra næringsforbod. I går hadde me ei sak der det vart næringsforbod for den norske torvindustrien. Ja, torv kan forureina, men det verkar som det for Arbeidarpartiet er sånn at viss ein berre flyttar utsleppa ut av landet, er det ein annan atmosfære enn den norske som vert forureina. Næringsforbod er ein dårleg idé for ein god næringspolitikk, og det er dårleg klimapolitikk.

Me veit òg at fiskeriministeren jobbar med endringar i regelverket for at det skal verta enklare å eksportera laks og annan fisk direkte til utlandet for tilarbeiding. Det er Senterpartiet sterkt kritisk til. På næringsfeltet veit me at Billerud Viken har venta lenge på utsleppstillating for å gjera store og viktige investeringar i norsk skogsindustri. Me har hatt saker om at Norske Skog vert straffa i kvotesystemet fordi dei har vore gode til å kutta utslepp. Ein sånn næringspolitikk kan me ikkje ha.

Det ein må byggja på vidare, er at ein må koma vidare frå festtalane og dei store orda og over til konkret politikk som sikrar verdiskaping i Noreg. Ein må verta mindre oppteken av at EU og Klima- og miljødepartementets byråkratar skal vera fornøgde, og i større grad koma næringsdrivande i møte.

Sånn er det òg med landbruksministeren, som innførte ein skyhøg auke i CO₂-avgifter for norske veksthus, veksthusbøndene som ikkje har nokon alternativ. Ja, viss me importerer meir tomatar og agurkar til Noreg, går klimagassutsleppa i Noreg ned, men det er framleis dårleg næringspolitikk å gjera det. Me såg òg at regjeringa føreslo avgift på kunstgjødsel. Det ville ha vore eit målretta kutt i norsk matproduksjon, og det ville ha flytta produksjon og utslepp ut av landet.

Me såg òg at landbruksministeren ikkje ønskte å ha eit beredskapstilskot for næringsmiddelindustrien i nord. Eg er glad for at me klarte både å stoppa kuttet og å få til ei satsing på det feltet i budsjettavtalen. Det er uforståeleg kvifor landbruksministeren tenkte om beredskapslagring av matmjøl i Nord-Noreg at det fekk halda at me har beredskapslagring i Sør-Noreg. Senterpartiet synest det er ein dårleg idé, og me er veldig glade for at me klarte å reversera det.

Min beskjed til regjeringa er at me står inne for budsjettavtalen, men skal me få næringsutvikling og verdiskaping i Noreg, må det ei heilt anna tilnærming til på dei enkelte felta. Klimaavgifter og næringsforbod er ikkje noko me kan leva av i framtida. Det er ikkje klimaavgifter og næringsforbod som er den nye olja.

Geir Jørgensen (R) [13:00:33]: Aller først må jeg få lov til å gratulere oss alle. Det er mindre enn et døgn siden den norsk-russiske fiskerikommisjonen klarte å bli enig om en fiskeriavtale med Russland for 2026. Dette altså den femtiende gangen vi klarer å gjøre det, og begge parter har igjen vist seg som ansvarlige kyststater og levert på det oppdraget som FNs havrettskonvensjon har gitt Norge og Russland, om å ha en ansvarlig forvaltning av de enorme og evigvarende milliardverdiene i de nordlige havområdene. Jeg tror jeg har med meg både fiskerne på havet, industriarbeiderne i filethallene og alle de fiskeriavhengige kommunene langs med kysten, og ikke minst alle de ungdommene som har satset på en framtid i denne fine næringen, når jeg vil berømme både de som har forhandlet direkte, og Nærings- og fiskeridepartementet, ved statsråden, for å ha dratt dette i land, i et svært vanskelig forhandlingsklima. Dette er grunnlaget for framtidens næringspolitikk. Vi klarte dette i år også – selv om det var vanskelig – og vi håper at dette kan peke framover mot forhandlinger vi skal ha senere.

Næringspolitikk er så mangt. I mitt hjemfylke, Nordland, er arbeidsledigheten på ca. 1,4 pst. – nest lavest i landet. Næringspolitikk er mer enn stortingspolitikere ikledd hjelm i lag med en eller annen direktør eller investor med en kjempeplan for tusener på tusener av arbeidsplasser. Nei, det er ikke det vi trenger nå. Det vi trenger utenfor de store pressområdene, er gode samfunn som folk kan leve, bo og ha gode liv i. Det er det som er næringspolitikk. Vi ser så altfor mye av «fly in, fly out» – folk bor et annet sted og jobber i de ressursrike områdene i Nord-Norge og på Vestlandet. Så god næringspolitikk er å ha gode velferdsordninger og en god kommuneøkonomi og å sørge for at skolen ikke blir nedlagt, at barnehagen finnes – alt vi trenger for å ha folk på jobb og boende rundt på disse plassene.

Rødt har lagt fram sitt eget alternative statsbudsjett for 2026. Det er Rødt i fargen og rødt inni. Det ble riktignok ikke akkurat like Rødt etter at det var vasket igjennom et forlik, men vi har satt et betydelig avtrykk også på forliket vi står inne i. I forrige stortingsperiode kom det ikke flere frie midler til kommunene i noen av forhandlingsrundene mellom regjeringen og støttepartiene, men det gjorde det i år. Dette er første gang på mange, mange år. Det er en stor seier for velferdsstaten at vi nå kan legge til tre ekstra milliarder med frie midler til kommunene og én milliard ekstra til fylkeskommunene. Dette er næringspolitikk, og vi er nødt til å si det som det faktisk er.

Når det gjelder landbruket, er vi glade for at vi fikk være med og stoppe avgiften på kunstgjødsel som var foreslått. Dette ville dratt oss i helt motsatt retning av de målene et felles storting har om å øke selvforsyningen. Det fikk vi stoppet.

Vi fikk også i denne runden, i samarbeid med gode forhandlingsvenner, gjort om på bortfallet av beredskapstilskuddet for matproduksjon i Nord-Norge. Det kunne også tatt oss i helt feil retning. Når vi skal ha en totalberedskap, inngår matproduksjon og industriarbeidsplasser i matvareindustrien som en del av det.

Til slutt må jeg si noen ord til regjeringen og statsråden, som i praksis utøver det norske eierskapet i de statlige selskapene, om forventninger vi har til det. Vi ser nå skandalen med Telenor i Myanmar. Vi er vel kanskje ikke ferdig med hele den saken, men vi ser at den statlige eierskapsutøvelsen i disse selskapene er for svak. Telenor i Myanmar er ett eksempel, men vi har også Statkraft i Chile. Vi har årlige besøk av delegasjoner av urfolk derfra som mener at den norske staten bryter internasjonal rett. Vi forventer et sterkere statlig eierskap og tydelige grep på dette framover.

Une Bastholm (MDG) [13:08:28]: Vi er mange nå som merker det. Helt siden jeg ble født på 1980-tallet, har verden sett stadig lysere og åpnere ut. Nå er den i ferd med å lukke seg. Mye av den politiske debatten handler nå om å beskytte det vi har, og begrense skade – skade på menneskerettigheter, handel og samarbeid; skade fra klimaendringer, energiknapphet, økte levekostnader og dårlig kommuneøkonomi; skade fra naturtap og tapt framtidshåp blant unge.

Vi har ikke lenger luksusen i å løse ett problem av gangen, om vi noen gang hadde den luksusen. Den gode nyheten er at det i næringspolitikken er mye vi kan gjøre for å skape framtidshåp og for å styrke næringsliv og verdiskaping, samtidig som vi bidrar til klimamål, natur, beredskap, inkludering, tilhørighet og folkehelse. Særlig primærnæringene forvalter i praksis mye av den naturen og det dyrelivet vi er avhengig av i Norge. Vi er helt avhengig av at det skjer bærekraftig og livskraftig. Det er også kjernen i Miljøpartiet De Grønnes næringspolitikk.

Det viktigste næringspolitiske grepet i budsjettenigheten for 2026 er beslutningen om å sette ned en omstillingskommisjon for sluttfasen av norsk oljeindustri. Fagbevegelse, fagfolk og miljøbevegelse skal nå utvikle en felles strategi for omstilling av norsk økonomi, slik mange – inkludert regjeringens klimautvalg 2050 – har etterlyst.

Investeringene i petroleum har de siste årene vært fem til sju ganger større enn i fastlandsindustrien. Når så mye folk og penger fortsatt sluses inn i én sektor, som i tillegg drar opp lønnsnivå og priser, skaper det mye aktivitet, men det hemmer også utvikling av annet, framtidsrettet og mer bærekraftig norsk næringsliv.

Dette skal kommisjonen diskutere og ta høyde for. De skal ta høyde for klimamålene til Norge og EU, for fallende produksjon på norsk sokkel og fallende gassetterspørsel i EU. For første gang stikker Stortinget fingeren i jorda og tar på alvor at investeringer i nye oljefelt nå kan ha betydelig økonomisk risiko, både direkte og indirekte, for annet næringsliv. Det er helt nytt. Det er et historisk vendepunkt.

Budsjettenigheten har også avklart at det ikke blir åpnet for gruvedrift på havbunnen i denne stortingsperioden. Det er viktig for våre internasjonale relasjoner, siden planene har møtt kritikk og sterk bekymring, særlig i resten av Europa. I stedet forventer Miljøpartiet De Grønne at vi nå får se økt fokus på mineralnæringen på land og på utnyttelse av sidestrømmer fra norsk industri og andre sirkulære løsninger, som er viktig for vår beredskap og kan gi nye næringsmuligheter.

Aller mest er stans i havbunnsmineraler en enorm seier for livet i havet og for alle som lever av det. I alle år har havet gitt oss mat, jobber og livskraftige lokalsamfunn. Nå er helt vanlige fiskebestander under hardt press fra klimaendringer, overhøsting, forsøpling og forurensning. Gytebestanden av nordøstarktisk torsk i Barentshavet er kritisk lav. Det samme gjelder makrellen, og dette skremmer meg fordi man ikke helt vet årsaken. Det kan få dramatiske konsekvenser for folk, arbeidsplasser og lokalsamfunn langs hele kysten. Her er vi nødt til å være føre var framover. Det siste vi trenger da, hadde vært en ny næring som utsetter havene våre for enda mer risiko og forrykker økosystemene.

Dyrene er også budsjettvinnere når Miljøpartiet De Grønne får hånden på rattet. Det er jeg stolt av. Vi har fått til 20 mill. kr ekstra til Mattilsynet som skal brukes på flere fysiske tilsyn med dyrevelferden, både for dyr i fjøs og i haller og for dem som er hjemme hos eiere som ikke tar godt nok vare på dem. Vi har også fått til et skikkelig veterinærløft. Nå kommer det 30 mill. kr ekstra til å skaffe motiverte veterinærer i hele landet som skal se til helse og velferd for dyr i landbruket. Vi har fått på plass 6 mill. kr ekstra til arbeid med alternativer til dyreforsøk, som vi håper endelig kan realisere et permanent 3R-senter i Norge, slik andre europeiske land har, altså et kompetansesenter som gir veiledning til forskere som vil bruke levende dyr og fisk i forsøk, for å unngå og minimere lidelse.

I år fikk Miljøpartiet De Grønne et historisk sterkt mandat på Stortinget av innbyggerne. Det skal bety reell endring, og det har det gjort denne høsten, med både milliarder til skogvern, kraftig satsing på klima og karbonfangst, kollektivtransport og naturrestaurering m.m. Jeg vil takke de partiene vi har forhandlet med, for samarbeidet og diskusjonene.

Harry Valderhaug (KrF) [13:19:47]: Eg trur eg først vil takke for eit godt samarbeid i næringskomiteen, godt leia av representanten Rune Støstad. Som fersk stortingsrepresentant er det godt å kome inn i eit slikt klima.

Så til temaet i dag: Verdiskapinga er grunnlaget for velferda vår. Oppgåva til politikarane er å leggje til rette for gode og føreseielege rammer både for å oppretthalde og for å styrkje verdiskapinga i landet vårt. Det er eit stort behov for ei styrking av næringspolitikken.

Skattlegginga av norske eigarar og bedrifter har auka betydeleg dei siste åra. Under regjeringa Støre har Noreg fått nye skattar, midlertidige skattar og skattar med tilbakeverkande kraft. Gründerar vel vekk Noreg, og bedriftseigarar med langt over 50 mrd. kr i formue har forlate landet vårt. Det ser ikkje lyst ut om dette fortset i same spor. Vi i KrF vil ta med oss dette inn i denne skattekommisjonen som skal starte eit arbeid, og forhåpentlegvis kanskje sjå på dette.

Eit lyspunkt kan sjølvsagt vere å høyre Jakob Sandes song «Det lyser i stille grender». Med fem ord frå Jakob Sande har eg i grunnen sagt det som har særprega det norske samfunnet gjennom generasjonar – eit samfunn som vert bygd nedanfrå, av bedrifter, bønder, fiskarar og frivillige over heile landet, og som held lys i husa, fabrikken og bygda. I generasjonar har små og store bedrifter vore berebjelkar i samfunnet. Dei bidreg til fellesskap gjennom inntekter, verdiskaping, sysselsetjing og investeringar i lokalsamfunn.

Norsk og lokalt eigarskap har vore ein viktig faktor for den utviklinga vi har hatt så langt. Kristeleg Folkeparti ønskjer å ta vare på dette vidare. Vi ønskjer å jobbe med dette. Vi ønskjer å byggje samfunnet på verdiar, å skape verdiar, meir satsing på entreprenørskap, innovasjon og vekst i næringslivet, betre vilkår for gründerar, som skapar framtidige arbeidsplassar.

Det er avgrensa kor lenge norske eigarar kan tappe bedriftene sine for kapital for å finansiere formuesskatt. Det er midlar som trengst til å utvikle bedrifta, sikre arbeidsplassane til folk, halde lys i fabrikken, grender, byar og lokalsamfunn. For oppstartsbedrifter vert denne skattlegginga ekstra ille. Det medfører at mange små sel aksjar, og då gjerne til utanlandske eigarar, for å betale formuesskatt på verdiar som normalt ikkje er likvide midlar. At formuesskatten for norske eigarar favoriserer utanlandske eigarar, burde eigentleg vere eit sjølvstendig argument for å fjerne den særnorske skattlegginga.

Norsk fiskeri- og havbruksnæring har, saman med landbruket, gjennom generasjonar vore viktig for landet vårt. Dette må vi halde høgt og ta godt vare på. Landbruksnæringa er viktig for bl.a. sjølvforsyning og beredskap i heile landet vårt. Sjømatnæringa har stor betyding for lokalsamfunna langs kysten og for velferd og er ein viktig verdiskapar og ei eksportnæring. Sjømatnæringa eksporterer til 150 nasjonar og er den nest største eksportnæringa i landet vårt. Fiskerinæringa fangstar og forvaltar fiskeriressursar i verdsklasse, mat med eit særs lågt CO₂-avtrykk. KrF vil fjerne den særnorske CO₂-avgifta frå fiskeflåten. Følgjene av den særnorske avgifta kan verte store tap for verdikjeda rundt fiskeflåten og nedlegging av viktige arbeidsplassar i Noreg. I dei urolege og usikre tidene vi lever i, kan følgjene av denne avgifta bidra til å svekkje beredskap, med nedbygging av bunkerslokasjonar og andre viktige funksjonar langs kysten vår.

Til slutt: Eg viser til innspela vi har til statsbudsjett og til alternative budsjett. Så ønskjer eg god jul – og kanskje de kan tenkje litt ekstra på desse fem orda frå Jakob Sande: «Det lyser i stille grender».

Statsråd Cecilie Myrseth [13:29:38]: Mens vi har sittet her, har vi fått beskjeden om at Arthur Arntzen – altså Oluf – har gått bort. Da tenker jeg det er fint å si et par ord om ham. Han var en mann som aldri sparket nedover, men brukte humor og skråblikk for å se på de store utfordringene i samfunnet. Han sa bl.a. at vi måtte bruke både det store og lille vettet. I en tid som er preget av mer uro, krig, konflikt og rivalisering mellom stormaktene og mer usikkerhet om handel og samarbeid, kan det være greit å ha med seg.

Vi har bak oss en periode som har vært krevende for folk og for næringslivet. Samtidig må vi huske på at mye går bra. Vi har fremdeles høy lønnsomhet. Det er store investeringer i næringslivet, veldig mange flere har kommet i jobb, og vi har lav ledighet og økt aktivitet i økonomien.

Det gjør ikke at vi ikke har utfordringer framover. Vi må ivareta klimaforpliktelsene våre. Vi må sikre at vi har nok folk med riktig kompetanse, og vi må sørge for at næringslivet og industrien vår styrker konkurransekraften sin framover.

For regjeringen er det viktig å sikre grunnlaget for varig verdiskaping, trygge arbeidsplasser og forutsigbare rammebetingelser i en urolig tid. Det igjen gir grunnlaget for velferd, aktivitet og arbeidsplasser i hele landet vårt.

I regjeringens plan for Norge har vi løftet fram viktigheten av nettopp å styrke konkurransekraften i næringslivet. Vi skal være et land som er et av verdens beste å skape jobber i, etablere bedrifter i og utvikle nye næringer i. Det gjør vi aller best sammen med næringslivet.

Vi setter nå ned både skattekommisjonen og omstillingskommisjonen, og i god norsk tradisjon har vi også arbeidslivets parter og dyktige fagfolk med på laget til det. Vi skal fortsette å redusere regelverksbyrden for næringslivet. Vi trenger et sterkt virkemiddelapparat som kan bidra mer til forskning og innovasjon og styrke vår evne til omstilling. Ja, for å omstille, det må vi. Vi er på vei gjennom en omstilling, og vi har alltid vært best på omstilling fordi vi har de beste fagfolkene med oss på laget.

Når handlingsrommet i de offentlige budsjettene blir mindre, må vi i enda større grad forsikre oss om at virkemiddelapparatet får mest mulig ut av hver krone, og at det treffer der det skal treffe. Vi skal fortsatt ha en aktiv næringspolitikk hvor staten faktisk stiller opp, men også stiller krav og bidrar til at det er den private kapitalen som skal lede an.

Regjeringen har tatt flere grep for å styrke konkurransepolitikken. Konkurransetilsynet har fått flere verktøy. Reglene om markedsetterforskning trådte i kraft 1. juli 2025, og tilsynet får også økt bevilgning i 2026 med 5 mill. kr.

Vi legger nå ned Dagligvaretilsynet, og håndhevingen av lov om god handelsskikk flyttes til Konkurransetilsynet. Det vil kreve en mindre lovendring, som også er til behandling her i dag.

Dette budsjettet er innrettet for trygt arbeid, mer verdiskaping og omstilling innenfor bærekraftige rammer.

Det er funnet rom for viktige satsinger på nettopp rom, med 184,9 mill. kr til den norske deltakelsen i satellittkommunikasjonsprogrammet Secure Connectivity, og også penger til å øke de nasjonale støtteordningene og for å videreføre vår norske deltakelse i ESAs industrirettede programmer. Rompolitikken kommer til å bli viktigere, og det skal vi bidra til, ikke minst i året vi har framfor oss.

Vi har satt av penger til et nytt program for kartlegging av økosystem og sjøbunn i kystsonen og til samiske investeringsmidler. Vi har også satt av de pengene som trengs for at Store Norske kan starte arbeidet med å oppgradere energiforsyningen i Longyearbyen, og til at vi tar ansvaret med oppryddingen etter stengingen av Gruve 7.

Så fortsetter vi arbeidet med å styrke forsyningssikkerheten. Det kommer også til å være viktig. Skal vi få til sikkerhet og beredskap, må næringslivet også være med på det.

Helt til slutt har jeg lyst til å takke partene som har bidratt til å få til et ansvarlig og godt budsjett for Norge. Det er også veldig viktig for næringslivet. Jeg ser veldig fram til å fortsette samarbeidet med næringskomiteen i årene som kommer. Vi har store oppgaver framfor oss. Vi er ikke et så stort land, men vi er et ganske bra land, og mest får vi til når vi gjør det sammen.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:46:39]: Budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene og dagens innstilling, som vi behandler, sikrer penger til gjennomføring av årets jordbruksavtale. Det er en høytidelig dag i dag, for sist Norge hadde et opptrappingsvedtak for jordbruket, ble det regnet sluttført i 1982, og leder av Norges Bondelag, som er jordbrukets forhandlingsleder, kunne be pressekonferansen på årets jordbruksavtale si at denne avtalen legger til rette for at jordbruket som næring blir jamstilt med gjennomsnittet av arbeidstakere i Norge.

Denne gangen er det ikke industriarbeidere som er sammenligningsgrunnlaget. Det er gjennomsnittet av alle arbeidstakere korrigert for de 10 pst. som tjener aller mest, og de 10 pst. som tjener minst. Det vil si at sammenligningsgruppen ligger et lite hakk høyere ved denne opptrappingsplanen.

Dette er resultatet av en langsiktig prioritering som regjeringen har gjort for næringen – en av de viktigste næringene våre i Norge. Det skjedde mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet var sammen i regjering, og det skjer videre nå.

De tre siste årene har det blitt 1 200 flere unge bønder under 40 år i Norge. Det er helt avgjørende for at vi fortsatt skal ha produksjon av trygg norsk mat av høy kvalitet, at vi har folk som kan gjøre jobben de neste tiårene. Her snakket jo næringsministeren godt om folk i kjeledress, og sånn er det i jordbruket også. Vi må ha folk i fjøsene som faktisk kan ta vare på dyrene, og folk som kan høste planter til både folk og dyr.

Dette er særlig viktig nå i den tiden vi er inne i – den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. NATO har også tydelige krav til oss som medlemsland og alliert om at vi skal sikre robust vann og matforsyning til både egen befolkning og soldater som vi måtte kunne ta imot.

For å få til dette har den norske modellen, med hovedavtalen og nettopp jordbruksforhandlingssystemet, vært helt avgjørende. Det som kanskje gjør dagen i dag ekstra høytidelig, er at hovedavtalen i år har 75-årsjubileum. Den ble innført for første gang under regjeringen Gerhardsen i 1950.

Når vi nå ser i dagens innstilling at både Høyre og FrP ønsker å gjøre endringer i den inngåtte avtalen, er det jo nettopp å skape uforutsigbarhet for næringsdrivende når de ellers prater om betydningen av forutsigbarhet. Det er en selvmotsigelse. Det som gjør det ekstra spesielt, er at dette går ut over de unge folkene som ønsker å bli med på laget, f.eks. unge bønder under 40 år som i dag har tilgang til innovasjonsmidler gjennom Innovasjon Norge, der både Høyre og FrP foreslår å kutte i de midlene i dette budsjettet.

Representanten Thorheim sa i en forsnakkelse at det var få som var så dårlig til å ta vare på mulighetene som Høyre, men det er et snev av sannhet i den uttalelsen i denne saken, for i Nord-Norge har vi unge bønder, som Sunniva Skogan i Balsfjord, som sier hun nå tror det kan bli flere matprodusenter i Nord-Norge og representantens landsdel. Men da må man ikke kutte i nettopp de investeringsmidlene som Sunniva og hennes kollegaer trenger for framtiden.

Dette er ikke bare et godt budsjett for matproduksjon; det er også et budsjett for framtidsskogen i Norge. Det er et veldig langsiktig arbeid som vi på rød-grønn side kan være stolte over at vi vedtar i dag. Vi vedtar betydelige satsinger på klimatiltak i skogen, dvs. bl.a. ungskogpleie. Der har jeg lyst til å knytte en kommentar til det representanten Bastholm veldig godt sa, at vi må ha politikk som når flere mål. I budsjettproposisjonen står det at ungskogpleie gjennom JOB:U-prosjektet både kan bidra til høyere karbonopptak og inkludere folk i arbeid. Det er den type politikk vi trenger i praksis.

På samme måte er de ekstra pengene til veterinærer og mentorordning ved å knytte erfarne dyrleger sammen med dem som akkurat har gjennomført utdanningen, en meget god måte å tenke både nærings- og utdanningspolitikk på kombinert.

Så et godt budsjett har blitt enda bedre.

Solveig Vitanza (A) [14:03:07]: Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 legger til rette for trygg økonomisk styring, fortsatt høy sysselsetting og et næringsliv i vekst. For landbruket viser regjeringen fortsatt satsing på matproduksjon og økt selvforsyning. Rekrutteringen og satsingen på de unge i næringen – Fra jord til bord – er en viktig prioritering i årets budsjett. Vi skal bygge videre på en landbrukspolitikk som gir bøndene forutsigbarhet, inntekt og trygghet til å investere. Arbeiderpartiet har i regjering levert solide jordbruksoppgjør, og vi sørger for at det fortsatt skal lønne seg å produsere mat i Norge.

Vi satser også på velferdsordninger for bønder, noe som er viktig for alle som jobber i næringen, og også viktig for å sikre rekruttering. Vi ser at politikken virker. Inntektsgapet mellom landbruket og andre yrkesgrupper tettes, og flere unge kommer inn i næringen.

Med Arbeiderpartiet i regjering vil satsingen på landbruket fortsetter. Dette er alle samarbeidspartiene enige om. Vi er også enige om hvor viktig det er å sikre norsk matproduksjon i hele landet.

Dette står i sterk kontrast til høyresiden i politikken, der vi ser milliardkutt i bevilgningene til landbruket. Fremskrittspartiet kutter med hele 3,7 mrd. kr. Både Høyre og Fremskrittspartiet gjør store kutt i den inngåtte jordbruksavtalen, en avtale Høyre til og med stemte for. Dette gir alt annet enn forutsigbarhet for bonden, som er selvstendig næringsdrivende. Det er ganske useriøst og oppsiktsvekkende, spør du meg.

Landbruks- og matdepartementet har laget anslag for hvordan Fremskrittspartiets kutt vil slå ut for et enkeltbruk. Et eksempel viser at det vil tilsvare 137 000 kr for et familieårsverk med 33 kyr. En slik drastisk nedgang i inntekt vil bety nedleggelser, og når bøndene forsvinner, mister vi også slakteriene, meieriene og hele næringsmiddelindustriens råvarer.

For norske bønder, som er mer utsatt for klimaendringer enn de fleste andre næringer, er det også oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet vil avvikle Bionova. Bionova er et viktig verktøy for å få ned klimagassutslippene og bidra til bærekraftig næringsutvikling i norsk jordbruk, skogbruk og havbruk. Arbeiderpartiet vil at norsk mat skal produseres på norske ressurser. Vi vil satse på naturen og sørge for at også landbruket bidrar til å kutte klimagassutslippene. Derfor er det viktig å investere mye i klima- og miljøtiltak.

Det statsbudsjettet som nå er framforhandlet, er et budsjett som tar landbruket på alvor. Det gir forutsigbarhet, styrker beredskapen og sikrer at norsk matproduksjon fortsatt er en del av framtiden.

Stig Even Lillestøl (FrP) [14:06:26]: Regjeringens ambisjoner for næring, innovasjon og gründerskap i Norge er en av de større og mer nedslående skuffelsene med budsjettet for neste år. Landets mest næringsfiendtlige skatt, formuesskatten, videreføres uten bekymring for ytterligere kapitalflukt ut av landet, som har vært en trend i flere år. På samme tid ser vi at kun to av Nordens 30 største bedrifter er norske, som er en reduksjon fra 7 fra før finanskrisen. Svenske Spotify har gått forbi Equinor, og danske Novo Nordisk er mer verdt enn et helt dansk statsbudsjett. Det er helt åpenbart et stort tap for den norske økonomien at vi ikke har slike store og framtidsrettede virksomheter som driver med andre ting enn bare naturressurser, og at de som har gode ideer her til lands, må ut av Norge for å finne rammevilkåra som må til for å bygge opp en bedrift i en moderne tid og i en global økonomi.

På samme tid bruker vi langt mer offentlige penger per innbygger enn sammenlignbare land, som Sverige og Finland, så penger har vi utgangspunktet nok av. Likevel greier vi ikke å opprettholde i nærheten av det samme nivået i privat verdiskaping, og overlevelsesraten blant nye bedrifter er vesentlig lavere i Norge. I tillegg fortsetter de massive overføringene til utlandet i form av en tvilsom bistandspolitikk som ikke fungerer godt nok.

Budsjettet viser også at drivstoff ikke skal bli billigere i oljenasjonen Norge, til tross for at halve Europa har tatt grep de siste årene for å hjelpe folk og næringsliv med utgifter til å dekke grunnleggende behov som transport. Sverige er blant landene som kutter i avgiftene på drivstoff, og der kunne man fylle for litt over 14 norske kroner for bare noen dager siden. Her i Norge skryter Senterpartiet av at de simpelthen har stanset ytterligere økninger i drivstoffavgiftene. Bensin og diesel skal altså ikke billigere med Senterpartiet i budsjettforhandlinger denne gangen heller, selv om avgiftene til staten i dag utgjør rundt halve literprisen.

Planene om CO₂-avgift på fiske i fjerne farvann går regjeringen også videre med, etter å ha skrytt i valgkampen av å ha utsatt sin egen politikk. Dette er ingenting annet enn en helt uforståelig politisk prioritering. Regjeringen skaper et system som gjør at fiskebåter øker sine totale CO₂-utslipp når de må reise til utlandet for å bunkre, noe som reduserer handelen i Norge og bruken av norske bunkringsanlegg, som har en vesentlig beredskapsverdi. Man sikrer heller ikke staten nevneverdige inntekter. På toppen av det hele greier ikke regjeringen engang i sine villeste dagdrømmer å forestille seg hva slags utslippsfrie drivlinjer fiskeflåten skal gå over til gjennom CO₂-avgiften.

Budsjettet for neste år viser at regjeringen ikke bryr seg om å bake en større kake, slik at alle nordmenn kan sitte igjen med et større stykke til slutt. Regjeringen tror at næringsutvikling og innovasjon skjer av seg selv, og at dette er noe som alltid vil være der, uavhengig av hvilke politiske beslutninger som blir tatt her på Stortinget.

Erlend Larsen (H) [14:09:48]: Vi må skape før vi kan dele. Vi politikere er veldig opptatt av å utvikle velferdsordningene. Stadig nye ting skal bli gratis, eller mer presist: Staten skal dekke stadig flere av våre private utgifter.

Budsjettforliket er en samling med gode intensjoner og nye utgifter til en verdi av 15 mill. kr. Alle pengene skal hentes fra et sted. Det er vanskelig å finne en politikk i budsjettforliket som utvikler inntektssiden, annet enn å øke skattene, da.

Norsk økonomi er marinert i olje. Oljen gjør det mulig å la statens utgifter fortsette å ese ut. Tiden for å satse mer på landbasert næringsliv er overmoden. I Norge får oljeselskapene 78 pst. skattefradrag for å lete etter olje fram til de tjener penger. Det er vel og bra. Det som er farlig, er at oppstartsbedrifter må betale formuesskatt før de i det hele tatt har tjent en krone. Vi bruker altså motsatt logikk for dem som utvikler framtidens næringsliv, i forhold til dem som forlenger oljeutvinningen i Nordsjøen. Overbeskatter man torsken, blir den borte. Overbeskatter man folk, blir de også borte. Det skjer rett foran øynene våre, men de røde partiene tar det ikke inn over seg.

Vi må skape før vi kan dele. Budsjettforliket handler i realiteten kun om å dele. Skal vi klare å ta vare på velferdssamfunnet vårt samtidig som inntektene fra oljesektoren faller, må vi utvikle en bedre politikk for alle de som vil skape.

Skal næringslivet vokse og skape arbeidsplasser, må bedriftene utvikle nye produkter. En rekke bedrifter får ikke utviklet nye produkter fordi pengene som skulle blitt reinvestert i bedriften, går til å betale formuesskatt. Det er like logisk som om bonden skulle spist settepotetene. Da blir det ikke nye poteter neste år. Bedrifter som ikke utvikler seg, risikerer konkurs eller reduksjon i antall ansatte.

Gründernes organisasjon, NAST, Norwegian Alliance for Start-up & Tech, spurte sine medlemmer om hvordan det er å utvikle nye bedrifter i Norge. Svaret var at tre av fire gründere enten har flyttet eller vurderer fortløpende om de skal flytte ut av Norge. Flytter gründerne, mister vi arbeidsplasser og skatteinntekter som kan bidra til å gjøre oss mindre avhengige av oljen.

Vi må skape før vi kan dele. Vi i Høyre vil at det skal bli enklere å starte og drive bedrifter i Norge. Vi må utvikle en politikk for landet som gjør at folk finner det lønnsomt å skape nye bedrifter og nye verdier, i tillegg til å etablere nye arbeidsplasser. I Sverige og Danmark investerer de i kvanteteknologi, mens vi investerer i gratis ferje.

Det er mange gode, kloke og kreative krefter der ute. Staten må ikke holde dem tilbake, og vi må gjøre det så enkelt som mulig. Høyres mål er at Norge skal være blant verdens enkleste land å starte og drive en bedrift i. Da skaper vi verdier vi kan dele.

Christoffer Emberland Håland (A) [14:12:58]: I dag er vi samlet for å fremme en næringspolitikk som både skaper flere arbeidsplasser, styrker norsk verdiskaping og bidrar til grønnere omstilling over hele landet. Selv i urolige tider skal industrien og næringslivet være motoren i den felles økonomien vi har.

En aktiv og målrettet næringspolitikk legger til rette for at små og store bedrifter kan vokse, konkurrere og lykkes på internasjonale markeder. Dette gir ikke bare flere arbeidsplasser, men også et sterkere grunnlag for finansiering av velferd og fellesskap i alle deler av Norge.

Da vi behandlet regjeringens budsjettforslag, la vi særlig vekt på at verdiskaping må gå hånd i hånd med klimakutt. Arbeiderpartiets ambisjon er klar: Norge skal fortsatt være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i, samtidig som vi kutter utslipp og bygger et bærekraftig samfunn. Dette kommer da fra en som til daglig jobber i kjeledress og skal tilbake på verftet i Haugesund som rigger og tillitsvalgt, der jeg nå kan stemple inn vel vitende om at vi er avhengige av en aktiv næringspolitikk, noe høyresiden mener er pengesløseri.

For å få dette til må staten bruke hele verktøysettet sitt. Vi må utvikle ny og gammel infrastruktur, bygge partnerskap i andre land, tilgjengeliggjøre kapital og bruke den offentlige innkjøpskraften. Gjennom modellen vår for offentlige innkjøp, norgesmodellen, stiller vi krav om anstendige arbeidsforhold, solid kvalitet og klimavennlige løsninger. Dette er avgjørende for dagens og framtidens arbeidsplasser.

Hver femte norske arbeidsplass bygges på eksport. Vi må derfor sikre god markedstilgang og gode rammevilkår for norske bedrifter, i Norge og utenlands. Innen 2030 skal vi ha økt fastlandseksporten med 50 pst. siden 2022.

Norsk næringsliv trenger statlige virkemidler som støtter opp med risikoavlastning i nye markeder. Samtidig erkjenner vi at privat eierskap er ryggraden i norsk næringsliv. Staten skal ikke styre alt, men være en partner som bidrar der det er nødvendig, og sikrer at strategiske sektorer er rustet for framtiden. Kort sagt: Politikken vår vil styrke verdiskapingen og arbeidsplassene, legge til rette for gründere, sikre bærekraftige løsninger og gjøre Norge mer attraktivt for næringsliv og investeringer i alle hjørner av landet, ikke bare i Oslo.

Jeg mener at dette budsjettforslaget med de rød-grønnes prioriteringer legger et godt grunnlag for vekst, omstilling og trygg framtid for norske bedrifter og – ikke minst – for arbeidsfolk.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:16:10]: På global skala sakker både Europa og Norge akterut hva gjelder å utvikle store, nye og toneangivende selskaper. På denne arenaen er det USA og Kina som dominerer med sine teknologiselskaper, mens det virker som om EUs særkrav og reguleringer over en lav sko, som kombineres med en uklok energi- og klimapolitikk, ytterligere svekker konkurransekraften og spiller godt inn i denne svake utviklingen. Dette gir grobunn for et statsstøtte- og subsidiemønster som gir helt feil insentiver.

I Norge toppes dette igjen med en formuesskatt som ytterligere forverrer konkurransekraften og gir fordeler til utenlandsk eierskap. Regjeringen har lansert utallige strategier siden den tiltrådte for fire år siden, og regjeringen taler på inn- og utpust om at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i. Likevel: Selv selskaper som får flere titalls millioner i statlige lån og investeringer fra regjeringens aktive næringspolitikk, som miljøteknologibedriften Heaten og flere andre, selges ut av landet.

Da to utenlandske fond gikk sammen og kjøpte Norges største ferjeselskap, sa eieren Per Sævik rett ut at økt formuesskatt var hovedgrunnen til at selskapet ble solgt. Han la til at norske eiere i kapitalintensive industrier har et stort handikap sammenlignet med utenlandske.

Vekstselskaper i Norge verdsettes høyere når de lykkes. Da slår formuesskatten inn, selv om de kanskje ennå ikke går med overskudd. Innretningen av formuesskatten gjør det derfor paradoksalt nok vanskeligere for norske eiere å investere i ny teknologi for å vokse videre. Man kan spørre seg om regjeringen ikke ønsker utvikling i norsk næringsliv.

Maritim næring er svært viktig for Norge. Det er en av få næringer hvor omtrent hele verdikjeden finnes i Norge. Næringen sysselsetter mange og bidrar til stor verdiskaping, både til vanns og til lands, og norske sjøfolk er ryggraden i næringen. Både i de siste årene med regjeringen Solberg og i årene under dagens regjering har man skapt usikkerhet og utrygghet knyttet til rammebetingelsene for norske sjøfolk. Innføringen av tak i tilskuddsordningen for sjøfolk, også kalt nettolønnsordningen, og manglende inflasjonsjustering av dette taket har i praksis gjort det mindre lønnsomt å ansette norske sjøfolk i flåten. I dagens urolige verden, hvor forsyningssikkerhet er viktigere enn noensinne før, er dette urovekkende.

Den maritime næringen er en betydelig bidragsyter til at norsk sokkel er langt framme ved utviklingen av ny teknologi. Fremskrittspartiet mener at man fra politisk hold må sørge for å styrke Norges komparative fortrinn innenfor den maritime næringen, ikke svekke dem, og viktige forutsetninger for videre vekst i næringen er stabile og langsiktige rammebetingelser, og at staten må tilby rammebetingelser for næringen som er like gode som eller bedre enn dem i andre land Norge konkurrerer med. Da må vi sørge for en sikker og forutsigbar utvikling for næringen.

Tobias Hangaard Linge (A) [14:19:28]: Det siste året har vist oss at det urolige farvannet vi hadde håpet å legge bak oss i 2024, fremdeles er sterkt til stede i den internasjonale stormaktspolitikken. Den gamle øst-vest-rivaliseringen er tilbake, angrepskrigen mot Ukraina er på vei inn i sin fjerde vinter, og vi ser at toll brukes som en brekkstang for å oppnå utenrikspolitiske mål.

Norge, et lite land med en åpen økonomi, er spesielt sårbart når det blåser opp til storm rundt oss. Der vi tidligere har kunnet lene oss på at andre land i andre deler av verden har kunnet forsyne oss med ressurser, teknologier og kapasiteter vi har behov for, må vi nå ta større ansvar for egne verdikjeder. Produksjon og prosessering av kritiske råvarer domineres nå av Kina, land som har helt andre krav til lønn, arbeidsvilkår og klima og miljø, klatrer stadig lenger opp på verdikjedene i mange industrier, det finnes ikke oppskytningskapasiteter for satellitter i Kontinental-Europa, og kampen om kunstig intelligens kjempes først og fremst mellom USA og land i Asia.

Denne utviklingen utfordrer konkurransekraften til Norge og Europa. Derfor er et av Arbeiderpartiets viktigste mål nettopp å styrke norsk konkurransekraft. Virkemiddelapparatet skal målrettes bedre, vi skal satse på forskning og utvikling, vi legger til rette for produksjon og prosessering av kritiske råvarer, og vi satser betydelig på romvirksomhet, som vil gagne både sivilsamfunn og forsvar.

Et eksempel som jeg vil trekke fram, er nyheten som kom i går om at tolv nye omstillingsprosjekter får 784 mill. kr fra Grønn plattform. Det inkluderer batterisystemer og mineralprosjekter som skal styrke vår beredskap generelt og råvareberedskapen spesielt. I sum bidrar disse prosjektene til å sette fart på den grønne omstillingen i næringslivet, utvikle nye grønne verdikjeder og bidra til at norsk næringsliv styrker sin konkurransekraft.

Jeg tror de fleste partiene på Stortinget er enige om at vi trenger et mer moderne virkemiddelapparat for å møte den tiden Norge og norsk næringsliv står overfor, men det er en vesensforskjell mellom å ville reformere virkemiddelapparatet og over en lav sko ville kutte i virkemidler til bedrifter som setter norsk teknologi på kartet, øker vår energiforsyning og styrker Europas beredskap. Symbolpolitikk som slår næringsrettede virkemidler i hartkorn med offentlig sløsing, er ikke annet enn skadelig for norsk næringsliv, og det er skadelig for Norge.

Aktiv næringspolitikk er verken sløsing eller statlig overformynderi. Det handler om å styrke norsk konkurransekraft, optimalisere virkemiddelapparatet og legge til rette for at vi kan bygge opp strategiske verdikjeder som ivaretar våre interesser i en urolig tid. Det er nettopp det dette budsjettet legger opp til.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:22:40]: Det var trist å høre at Arthur Arntzen er gått bort. Jeg vil kondolere familien og nasjonen med tapet.

Jeg tror nok ikke Arntzen pekte på regjeringen da han sa at han var redd for Vårherres utvalgte på jord, som Thorheim var inne på, men det kan ha vært regjeringens budsjettforslag han pekte på da han sa: Så dårlig som det har vært i år, har det ikke vært siden i fjor.

Norge er en verdensledende fiskerinasjon. Fiskeri har vært en sentral næring over flere generasjoner, og fiskeri og havbruk vil være svært viktige næringer også i framtiden. Det er derfor avgjørende at sektoren har gode rammebetingelser med mindre regulering og statlig styring, sånn at næringen kan vokse ytterligere. Fiskerinæringen er viktig for vekst og arbeidsplasser i distriktene, og mange lokalsamfunns næringsliv er knyttet til fiskeri. Fiskerinæringen er en subsidiefri næring som står for stor eksport og verdiskapning.

Arbeiderparti-regjeringens forslag om en kraftig økning i CO₂-avgiften for fiskeflåten ville ført til økte kostnader, som i kombinasjon med kvotenedgang ville satt næringen i en krevende situasjon. Heldigvis er økningen foreløpig stoppet i budsjettforliket, men avgiften burde vært fjernet i sin helhet også for kystflåten. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett å fjerne CO₂-avgiften for fiskeflåten.

Grunnrenteskatten regjeringen Støre påførte oppdrettsnæringen, har store negative konsekvenser for både distriktsarbeidsplasser, lokalt eierskap og lokalsamfunn langs hele kysten. Den uforutsigbare politikken fra regjeringen har svekket næringens utviklingsmuligheter. Gulroten til næringen som følge av grunnrenteskatten skulle være en miljøfleksibilitetsordning, som Stortinget har vedtatt og etterspurt ved flere anledninger. Regjeringen setter næringen i en krevende situasjon ved å være svært rask med å finne måter å skattlegge næringen på, mens næringen har ventet i mer enn halvannet år på en miljøfleksibilitetsordning som kan sikre økt produksjon og redusert miljøpåvirkning.

Fremskrittspartiet mener landbrukspolitikken må utformes sånn at bonden selv får langt større frihet til å utvikle egen virksomhet. Unødvendig politisk regulering, produksjonsbegrensning og omfattende byråkrati må erstattes av økt næringsfrihet. Landbrukspolitikken må legge til rette for en sterkt økt matproduksjon samt å dekke forbrukernes behov for norskproduserte matvarer, framfor at staten skal benytte subsidier for hvordan landbruket skal være. Dagens rigide støtte- og reguleringsregime må avvikles, og politikken må i større grad vris til å bidra til at det blir mulig å leve av gården. Landbruket er i dag helt avhengig av store statlige overføringer, og nivået på overføringer har økt markant de siste årene. Til tross for det legges det ned én jordbruksbedrift hver eneste dag, og knapt 11 pst. har mer enn 90 pst. av inntekten sin fra gården. Fremskrittspartiet vil ha mer mat og mindre stat.

Jeg vil ønske presidenten, kollegaene i komiteen og på Stortinget og ikke minst alle de dyktige ansatte på Stortinget og i partiapparatene en riktig god jul.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:26:10]: Jeg vil si noen ord fra fiskeri- og havministeren, som ikke er her, men som hun har sendt meg.

Fiskeri- og havbruksnæringen, sjømatnæringen og den maritime næringen er alle sammen avgjørende for norsk økonomi, for verdiskapingen, for bosettingen og for arbeidsplassene langs hele kysten vår. Ressursene tilhører det norske fellesskapet, og vi må sikre at de forvaltes godt, både for dagens og for framtidens generasjoner. Næringen skal ha forutsigbare rammevilkår.

Det er viktig å ta inn over seg at disse næringene merker veldig godt den verdenssituasjonen vi har i verden nå, med globale handelshindre og utfordringer med toll, for dette er internasjonale, viktige næringer som er avhengig av den typen stabilitet. Det er regjeringen veldig opptatt av.

Oppfølgingen av kvotemeldingen skal gi næringen mer forutsigbarhet. Vi ønsker å ha en variert, bærekraftig, fiskereid og lønnsom flåte som skal sikre leveranser av råstoff til sjømatindustrien, som igjen skaper viktige verdier og sysselsetting langs kysten vår. Vi skal ha en rettferdig fordeling av ressursene. Gjennom internasjonale avtaler sikrer vi bærekraftige bestander. Vi sikrer en rettferdig kvotefordeling. Derfor var det viktig at man i går kom til enighet mellom Norge og Russland når det gjelder forvaltning av fisken. At vi styrker fiskerikontroll, innsatsen mot fiskeri- og miljøkriminalitet, er også viktig, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi prioriterer lokale og kystnære bestander og gjennomfører noen målrettede omstillingstiltak, bl.a. i Oslofjorden. Det er viktig å si at grunnen til at man gjør det, er at man også skal kunne fiske i framtiden.

Kompensasjonsordningen for CO₂-avgiften videreføres. Den styrkes og inkluderer nå også fiske i fjerne farvann og gir insentiver til energieffektiviseringen.

Det er krevende når kvotene går ned, men da er det viktig å huske på og ha med seg at prisene ikke har gått ned. Det er viktig for inntekten til dem som fisker maten for oss.

Regjeringen skal følge opp den viktige enigheten som kom i havbruksmeldingen. Det er bra at man kommer til den typen brede enigheter. Det har vi gjort i fiskeripolitikken, og vi har gjort det i havbrukspolitikken. Det er bra, ikke minst for dem som driver i disse næringene, og det kommer til å være viktig for regjeringen å fortsette den typen samarbeid framover.

Jeg vil benytte muligheten til å ønske alle en riktig god jul.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [14:29:28]: Det er to påstander fra FrP i løpet av denne debatten som bør kvitteres ut og kommenteres før vi avslutter.

Den første var det engasjementet som FrP tilsynelatende har for tallgrunnlaget. Det er nettopp vedtaket her i Stortinget om tallgrunnlaget som gjør at vi kan få den positive utviklingen som jeg beskrev. Årets jordbruksavtale baserer seg nettopp på det tallgrunnlaget som Stortinget vedtok.

Det FrP derimot prater lite om, og som egentlig burde engasjere representanten Strifeldt mer, er at i den enigheten som ble nådd her på Stortinget, var det også noen viktige punkter i tillegg til tallgrunnlaget. Det handlet om satsing på Nord-Norge – som vi nå er i gang med, for det trengs – og det handlet om en langsiktig plan for økologisk matproduksjon fram til 2032. Altså vil jeg på det sterkeste advare mot å skape ny usikkerhet om det som nå gir oss en felles retning, og som kan være så positivt for å få løst totalberedskap med produksjonen vår, men også for å videreføre den positive satsingen på økologien. Det er forutsigbarhet vi trenger nå.

FrPs andre påstand er at det ikke blir mindre mat med FrP-politikk. I en krise blir det nettopp mindre mat med FrP-politikk, for det handler om sentraliseringen som gjør at store arealer og beiter vil bli stående ubrukt. Det er nettopp det som gir oss sikkerhet i møtet med en større krise.

Sammen med komitéleder Rune Støstad møtte jeg dyktige unge gårdbrukere i den vesle bygda Brekkom, som nå har fått støtte fra Innovasjon Norge til å investere i løsdrift på et bruk med 15 melkekyr. Det er den politikken som FrP mener er ineffektiv, men da vil de grasressursene bli stående ubrukt og råtne i stedet for at de gir oss trygghet for mat. Det er det FrP alltid overser: at det ikke er sluttleddet med det som er innholdet i melkekartongen, som er utgangspunktet – det er nettopp graset til kua som gir oss trygghet.

Til slutt vil jeg gi honnør til KrF og Venstre, som har vært med på å sikre denne enigheten. Jeg skrøt jo av det rød-grønne budsjettforliket, men det hadde ikke vært mulig med mindre Senterpartiet, KrF, Venstre, Pasientfokus og Arbeiderpartiet ble enige om dette i vår. Det er det vi nå må stå fast på. Da er det som Valderhaug var innom: Det skal lyse i stille grender – og på grunn av denne enigheten med tallgrunnlaget og dette jordbruksoppgjøret lyser det mer i stille grender nå enn det ville ha gjort med FrP-politikk.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:32:32]: Budsjettet for øygruppen vår langt i nord, Svalbard, behandles og vedtas sammen med statsbudsjettet nå i 2026. Atter en gang ser vi at regjeringens svalbardbudsjett og -politikk ikke gjenspeiler utviklingen på Svalbard, med galopperende kostnader, og ei heller den geopolitiske utviklingen, hvor fokuset på nordområdene er betydelig styrket. Dette er uklokt og uansvarlig, og det må revurderes.

FrP mener norsk svalbardpolitikk må ta innover seg den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten. Innsatsen for å styrke suvereniteten og sysselsettingen må økes, ikke reduseres, og Norges hevd og kontroll på Svalbard må intensiveres. Med andre ord: Gruvedriften må videreføres og utvikles, ikke avvikles. Dette er ikke bare avgjørende for nasjonale interesser, men også for å møte de arktiske utfordringene i en stadig mer kompleks og usikker geopolitisk verden.

Regjeringen, derimot, bevilger 132 mill. kr til avviklingen av dagens gruvedrift, istedenfor å bruke pengene til utvikling av ny gruvedrift. All den tid Norge fortsatt behøver kull og er en stor importør av kull, samt at kullet som ble produsert på Svalbard, gikk til europeisk stålindustri, er det fullstendig uforståelig at man fortsatt står på nedleggingen av norsk kullgruvedrift.

Regjeringen bruker Svalbard som et testområde for innfasing av fornybar, uregulerbar kraft i kombinasjon med importert diesel. Regjeringens energipolitikk på Svalbard har vært en kostnadsbombe som rammer vanlige folk og bedrifter. Man har gått fra kull til diesel – en løsning som har symbolsk klimaeffekt, ikke er økonomisk bærekraftig og reduserer forsyningssikkerheten. Kostnadene har mer enn doblet seg, fra 130 til nesten 300 mill. kr årlig, og selv med massiv strømstøtte på 119 mill. kr for 2026 betaler husholdningene og næringslivet i Longyearbyen 2,4 ganger mer for energien enn befolkningen i resten av landet.

Energisituasjonen og prisene er en direkte trussel mot bosettingen. Hvordan skal man klare å beholde norske familier og norsk næringsliv når det er økonomisk ugunstig å bo på Svalbard? Hvordan skal man beholde norske arbeidere når man legger ned viktige arbeidsplasser?

Uforståelig nok er det ikke flertall på Stortinget for å starte opp igjen norsk gruvevirksomhet på Svalbard, og med det går stabile, godt betalte norske industriarbeidsplasser tapt.

De neste 10 til 15 årene står Longyearbyen overfor store statlige investeringer i infrastruktur: flyplass, boliger, energi, vann og infrastruktur som ganske enkelt er utgått på teknisk levetid. Det er forventet et behov i størrelsesordenen 10 mrd. kr.

Hvordan disse prosjektene gjennomføres, har mye å si for Svalbards utvikling. Skal disse milliardene brukes til å fly inn billig arbeidskraft som reiser ut igjen når brakkene skal rives, eller skal man stille krav som sikrer at prosjektene bygger opp under lokal kompetanse, lærlingplasser og fast norsk bosetning?

Norsk bosetning på Svalbard må styrkes, så det må vi jobbe for.

Trond Giske (A) [14:35:47]: En budsjettdebatt blir jo litt nærsynt, for den handler om det budsjettet som skal gjelde for neste år. Heldigvis er ikke uenighetene så store. Man mister likevel litt det store blikket. I 70 år har den borgerlige opposisjonen til – veldig ofte – Arbeiderparti-regjeringen sagt at skattene er for høye, velferdsstaten er for sterk, staten eier for mye, eller arbeidstakerrettighetene er for omfattende, men ser man på den økonomiske utviklingen i Norge, har jo den vært helt fabelaktig. Vi har bortimot det høyeste BNP per innbygger i verden. Vi har et levende og sterkt næringsliv med teknologi i verdensklasse. Vi har lav arbeidsløshet. I dag kom tallene, på 2,1 pst. Vi trenger bare å reise over til Sverige for å se en helt annen virkelighet. Vi har opprettholdt spredt bosetning, og vi har hatt en klok forvaltning av naturressursene.

Dette har ikke kommet av seg selv, det kunne gått helt annerledes. Det har kommet av kloke valg av politikere før oss: en god distriktspolitikk, tilgang på kapital og en balanse mellom velferd og marked som både har gitt et sterkt næringsliv, god fordeling og trygghet for befolkningen.

Det er akkurat denne balansen det er så vanskelig å finne den rette oppskriften på. Mange land har gått i grøfta med altfor sterkt marked og altfor svak velferd. Det har gitt et godt næringsliv, men det har gitt mange 100 millioner mennesker rundt omkring, også i den vestlige verden, som lever i fattigdom og utrygghet. Men den andre grøfta, med en altfor omfattende stat og et næringsliv som ikke er konkurransedyktig, er heller ikke bra. Det er balansen som gir vinneroppskriften. Det er også en fordel for et sterkt næringsliv med gratis skole til ungene, med et helsevesen som tar seg av arbeidstakerne når de blir syke, eller sykepenger som sikrer at folk ikke trenger å slite seg ut på jobb når de er dårlige.

Budsjettet tar Norge i riktig retning, men vi tar kanskje ikke skrittene fort nok for alle partier. Senterpartiet er nesten litt overrasket over at budsjettforliket i deres øyne ble bedre enn det opprinnelige budsjettet. Det hadde jo vært oppsiktsvekkende om Senterpartiet hadde bidratt til et budsjett som ble dårligere enn det opprinnelige. Det er nå ofte sånn med forlik at man plusser litt på det alle er enige om.

Noen ganger er det også veldig bra å stå sammen. Når vi er ute og snakker med bedriftene, snakker de ikke om lavere skatt, de snakker om forutsigbar skatt. Så jeg håper det største opposisjonspartiet, FrP, tar til vett: at de blir med på et bredt skatteforlik og sørger for at næringslivet får den forutsigbarheten de ønsker seg, og at vi tar vare på den fantastiske norske oppskriften på hvordan vi kombinerer sterkt næringsliv og god velferd.

Geir Pollestad (Sp) [14:39:00]: Sjølvsagt har budsjettet vorte betre gjennom medverknaden til Senterpartiet. Det har vorte viktige satsingar, men me har òg teke tøffe kutt og har vore villige til å vera med på det.

Når me etterlyser offensivitet og tydelegheit frå regjeringa i landbrukspolitikken, i fiskeripolitikken og i næringspolitikken, er det fordi me meiner det er viktig. Me ønskjer eit tydelegare fokus på verdiskaping, og ikkje minst ønskjer me ei sterkare vektlegging av beredskapen. Det er viktig for bonden, det er viktig for fiskaren, det er viktig for arbeidsfolk, men fyrst og fremst er det viktig for folk at me har ein beredskap. Som det er sagt tidlegare, handlar det om at det skal lysa i stille grender, men det handlar òg om at me skal ha mat i krise og krig, og då kan me ikkje venta til det er krise og krig med å satsa på dette.

Vår kritikk mot regjeringa i denne debatten er knytt til ein passivitet der ein er oppteken av å kutta utslepp gjennom å flytta utslepp. Denne budsjetteinigheita endrar ikkje vårt standpunkt når det gjeld det.

Eg har lyst til å knyta ein kommentar til at det er ein stor forskjell mellom budsjettforliket og det høgresida hevdar. Talgrunnlag i jordbruket har òg vore diskutert her. Det ligg til grunn for ei satsing på landbruket. Eg synest det er ganske oppsiktsvekkjande når Framstegspartiet er så oppteke av dette, for realiteten er at Framstegspartiet – på same måten som fargerike fjørkledde dyr – eigentleg berre gjentek bodskap dei har høyrt. Dei snakkar om talgrunnlag, om ærlege tal, men det er ikkje noko innhald i det. Det er oppsiktsvekkjande at Framstegspartiet er villig til å påleggja frisørar, snikkarar og andre næringsdrivande i Noreg å begynna å registrera inn til staten kor mange timar dei jobbar, for å ha eit samanlikningsgrunnlag med inntekta til bøndene. Framstegspartiet vil ha det som grunnlag for å samanlikna med inntekta til jordbruket. Det synest eg er snedig gjort.

Realiteten er at Framstegspartiets politikk, som ligg i budsjettet deira, liknar mykje mindre på politikken til Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag enn den gjer på politikken til Civita, altså den liberale tankesmia. Dei som trur at me får styrkt matberedskap i Noreg gjennom politikken til FrP, tek feil, og det viser dette budsjettframlegget svært, svært tydeleg.

Då vil eg ønskja alle ei god jul – og hugs: Kos dykk med mykje god, norsk julemat!

Rune Støstad (A) [14:42:09]: Debatten går mot slutten, og jeg vil helt kort kommentere noe av kritikken som er kommet. Høyre og FrP hevder at regjeringens næringspolitikk skaper uforutsigbarhet og svekker konkurransekraften. Samtidig viser tallene det motsatte. Tallene i økonomien og sysselsettingen viser at det er det motsatte. Også innretningen i budsjettet viser det motsatte. Vi har lav arbeidsledighet, høy sysselsetting og økende investeringer i næringslivet, også i privat sektor. Dette budsjettet bygger på ansvarlig pengebruk, stabile rammevilkår og langsiktige prioriteringer.

Vi hører også gjentagende i debatten at svaret og løsningen til Høyre og FrP er skattekutt til dem som har mest fra før. Kortsiktige skattekutt til dem som allerede har mest, er ikke svaret på de utfordringene Norge står overfor nå.

Et annet hovedpoeng i kritikken er statens rolle i næringspolitikken. Flertallet i komiteen står bak en aktiv næringspolitikk, der staten tar ansvar – ikke for å erstatte privat kapital, men for å utløse den. Derfor satser vi videre på virkemiddelapparatet – ikke fordi staten skal plukke vinnere, men fordi markedet alene ofte ikke tar den første risikoen. Slik har vi bygd verdier i landet før, med vannkraft, med olje og gass, og slik vil vi også bygge nye eksportnæringer.

Når det gjelder eierskap og skatt, gjentar FrP sin kritikk her. Det er forunderlig at FrP ikke vil være med i arbeidet i den nedsatte skattekommisjonen. Det er bare synd.

Det er også et paradoks når de samme partiene – Høyre og FrP – advarer mot utenlandske investeringer. Norge har alltid hatt både norsk og utenlandsk eierskap. Det avgjørende er at verdiskapingen skjer her, at folk er i arbeid, og at verdiene kommer fellesskapet til gode.

Flertallet i næringskomiteen prioriterer arbeid, langsiktighet og trygg styring i en urolig tid. Det er dette budsjettet et tydelig uttrykk for.

Jeg vil til slutt takke for en god debatt og ønske både presidenten og alle i komiteen en riktig god jul og et godt nytt år!

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:45:07]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet flere ganger, men jeg må bare nevne at landbruksministeren kuttet til industri i nord. Heldigvis kom det inn i budsjettforliket igjen. FrP hadde også styrket det i vårt alternative budsjett. Statsråden hevder det blir mindre mat med FrP-politikk. Det er en påstand uten rot i virkeligheten. Det legges ned nær én jordbruksbedrift hver eneste dag, og det vil øke med regjeringens politikk, bl.a. løsdriftskravet.

Stortingsrepresentanten Giske nevnte nedsalg i selskap som bl.a. Cermaq. Da vil jeg minne om at daværende næringsminister Trond Giske i 2013 ba Stortinget om fullmakt til om mulig å selge seg helt ut av Cermaq, så det var vel Giske som næringsminister som tok initiativ til det. Som næringsminister solgte han også fôrprodusenten EWOS til to oppkjøpsfond og hindret John Fredriksen i å få kontroll over selskapet.

Det lyser i stille grender, sier flere. Statsråden sa at det ville lyse mer i stille grender. Ja, det er grender som er blitt stille grunnet næringspolitikken til Arbeiderpartiet, som har lagt ned næringer.

Bård Ludvig Thorheim (H) [14:46:40]: Det ser ikke ut som Arbeiderpartiet ønsker å ta juleferie med det første. Det er helt fint å svare ut, men når det blir framsatt nye angrep, får debatten forsette litt til før vi tar fri.

Det er litt alvorlig, for i starten av denne perioden fikk Arbeiderpartiet en del kritikk på at det man sa om budsjettet, ikke stemte. Det er veldig viktig for det partiet som til enhver tid styrer landet, at det man sier, er riktig og kan underbygges.

Her gjentas det som også ble sagt i valgkampen, at Høyre ønsker skattekutt for de få, men Arbeiderpartiet ønsket rentekutt for de mange. Nå har statsministeren måttet gå tilbake på det også, og jeg synes det da er riktig å minne om at Høyre har mest skattekutt til dem som jobber, for det skal lønne seg å jobbe. Alle som går på jobb hadde vunnet i Høyres skattelotteri og hadde fått 4 300 kr om vi hadde fått bestemme, og det er vårt viktigste skattekutt. Vi har også skattekutt til norske bedrifter, slik at man nærmer seg å ha samme skatt som utenlandsk eide bedrifter. Det synes jeg er et godt prinsipp, som også Arbeiderpartiet burde være enig i, og særlig representanten Giske, som jo sier at han vil sette Norge først. Da kan jo det være en start.

Trond Giske (A) [14:48:37]: Jeg tror det vil glede alle våre kollegaer om vi nå drar på med en time debatt om salget av Cermaq på en fredag ettermiddag før jul. Jeg skal bare kort få historien rett her.

Vi ba om en fullmakt i 2013 til å selge Cermaq for å kunne fusjonere med en av de store, og den gang var Marine Harvest den aktuelle. Vi tok Cermaq av børs for å oppnå en best mulig løsning for det statlige eierskapet rent forretningsmessig, men også for å få en forankring av selskapet, hovedkontor osv. i Norge.

Så tapte vi valget i 2013. Høyre og Fremskrittspartiet tok over og i stedet for å jobbe videre med en fusjon, valgte man salg. Hvem kjøpte? Jo, Mitsubishi i Japan. Dette er et veldig godt eksempel på hva som skjer. Ja, man kan kanskje senke formuesskatten noe eller beklage seg over at noen milliardærer har flyttet til Sveits, men å tro at norske miljøer kan ta over store eierskap i Hydro og Equinor eller i f.eks. Statnett eller Statkraft er helt utopisk. Så blir høyresiden av og til litt fornærmet når vi sier at det er salg av Norge, men når man noen ganger til og med foreslår å selge Statskog, som eier en femtedel av den norske landjorda, er jo det bokstavelig talt salg av Norge. Det er også et salg ut av Norge. Vi trenger ikke kapitalen, for vi plasserer altså flere hundre milliarder kroner hvert eneste år i et stort oljefond. Pengene vi tjener selv må vi bare omplassere i andre eierskap, i bedrifter. Det eneste man kan lese ut av dette, er at FrP er sterkt imot å eie norske bedrifter, men er veldig for å eie amerikanske bedrifter. Det synes jeg er litt unasjonalt.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:50:37]: Nå skal jeg ikke dra dette ut, og jeg gjør meg sikkert upopulær ved å ta ordet igjen, men det får så være.

Det som er påpekt her og sagt fra Arbeiderpartiets representant stemmer jo ikke. Fremskrittspartiet er ikke er redd for utenlandsk kapital i Norge, vi er redd for all den norske kapitalen som flyttes ut av landet. Det vi ser av tall for 2025, er at under Støre-regjeringen er det fire en halv ganger flere formuende, med formuer over 50 mill. kr, som har flyttet ut av landet enn det det var under Solberg-regjeringen i samme tidsrom. Man ser økt utflytting av dem med veldig store formuer, men også av dem som har mindre formue. Det fører til at mye kapital forsvinner ut av landet. De som velger å drive og satse i Norge, får formuesskatten som en som en ulempe, noe som gjør at vi er bekymret for det norske eierskapet.

Med det ønsker jeg alle god jul. Jeg tror ingen flere har tegnet seg, så da ser ut som vi er ferdige.