Fylkesmannen i Sør-Trøndelag påla i 1989 Trondheim kommune å bygge kjemisk renseanlegg ved Høvringen. Et slik anlegg er kostnadsberegnet til ca. 400 mill. kroner i byggekostnader og 22 mill. kroner i årlige driftskostnader. Trondheim kommune anket i 1989 fylkesmannens pålegg, og ba om å få opprettholde silanlegg ved Høvringen. En rehabilitering av dagens silanlegg vil koste drøye 100 mill. kroner og har ingen driftsutgifter knyttet til slammet som skapes.

Fra enkelte hold hevdes det at silanlegg bryter med minimumskravene. Dette er feil. Statens forurensningstilsyn (SFT) instruerte i 1997 fylkesmannen i hvordan han skulle behandle slike saker. Her fremgår det at silanlegg kan godtas som primærrensing. Det vises til at internasjonale avtaler pålegger Trondheim kjemisk rensing. Haagdeklarasjonen gjelder primært for Svenskegrensen-Lindesnes og primært for strekningen Lindesnes-Stad. Trondheim ligger som kjent nord for Stad. EU-direktivet gjelder i prinsippet for hele Norge, men er myntet på hardt belastete områder i Sør-Europa. Begge avtalene åpner for lavere rensekrav hvis det kan dokumenteres vitenskapelig at miljøet ikke tar skade av det. Selv sør for Stad kan primærrensing godtas hvis dette vilkåret er oppfylt.