Konklusjon

Erfaringene og synspunktene på HVPU-reformens gjennomføring og virkninger er delte og i en del sammenhenger synes det å være nødvendig å se nærmere på livskvaliteten og rettssikkerheten til klientene.

Kommunene har i varierende grad klart å løse oppgaven med å tilpasse psykisk utviklingshemmede inn i lokalmiljøet og det sosiale nettverk. Reformen har vært til gode for svært mange av de voksne klientene som bodde i institusjonene på en del områder, særlig når det gjelder boligforhold. Når det gjelder kultur- og fritidstilbud samt mulighetene til å oppnå å bli inkludert i samfunnet og i de sosiale aktiviteter i bomiljøene er bildet mer variert.

For noen av de klientene med de største skadene bør det kunne vurderes om ikke et institusjonstilbud vil gi bedre livskvalitet, fellesskap og omsorg. For mange kommuner vil et samarbeid på tvers av kommunegrenser, interkommunale små institusjoner, være et bedre alternativ både økonomisk og når det gjelder muligheten til å yte tilfredsstillende tjenester overfor brukerne. Man må tørre å spørre seg om ikke det var visse sider ved institusjonene som var bra og som fungerte bedre enn det gjør i dag for enkelte psykisk utviklingshemmede. Noen kommuner har, basert på egne erfaringer, gjennomført eller foreslått å gjennomføre etablering av mindre institusjoner for enkelte psykisk utviklingshemmede. Dette vil være særlig aktuelt for de tyngste klientene og for mange av dem et bedre tilbud enn egen boform.

Forslagsstillerne mener at det er på tide med en evaluering av HVPU-reformen og virkningene av den for spesielle grupper psykisk utviklingshemmede. En evaluering bør legge særlig vekt på forholdene for de klientene som har behov for den mest omfattende omsorgen.