Kullsyre er karbondioksyd (CO2) oppløst i vann. Karbondioksyd er en fargeløs gass som finnes naturlig i atmosfæren. Gassen dannes blant annet gjennom dyr og menneskers åndedrett og gjennom plantenes fotosyntese. Kullsyre gir en frisk og behagelig smak, og tilsettes derfor ulike drikkevarer. Det er i hovedsak tre kategorier kullsyreholdige, alkoholfrie drikker:

• 1. Vann («naturlig mineralvann»)

• 2. Sukkersøtet leskedrikk («brus»)

• 3. Kunstig søtet leskedrikk («lett-brus»)

Helt siden antikken har kullsyreholdig vann fra naturlige kilder blitt ansett som sunt og helsebringende. På 1800-tallet begynte apotekerne å tilsette kullsyre til medisiner, og etter hvert utviklet de kullsyreholdige drikkene seg fra medisin til tørsteslukkere. På begynnelsen av 1900-tallet kom brus på flasker i handlen, og store og små mineralvannfabrikker ble etablert også i Norge. Naturlig mineralvann med kullsyre har hele tiden bevart sin popularitet, og har blitt en trenddrikk med kraftig økning gjennom 1990-tallet.

Produktavgiften på kullsyreholdige, alkoholfrie drikkevarer (kullsyreavgiften) ble innført i 1924. På den tiden hørte verken brus eller vann på flaske med i vanlige husholdningers forbruk. I dag er situasjonen en helt annen.

Kullsyreavgiften ilegges alle alkoholfrie drikker som inneholder kullsyre. Fordi avgiften er knyttet til kullsyreinnholdet, rammer den brus med eller uten sukker, og vann med kullsyre på lik linje. Forslagsstillerne kan vanskelig se en politisk begrunnelse for avgiften utover å skaffe inntekter til staten. Det er også på det rene at avgiften har fått en rekke negative bivirkninger. Det er imidlertid mindre kjent at avgiften har betydelige, negative bivirkninger. Når disse tas med i regnestykket, blir ikke avgiftens bidrag til samfunnet like imponerende. Dersom avgiften fjernes, vil det gi store positive utslag, både for næringen og samfunnet rundt oss.