Frem til midten a.v forrige århundre var det store bestander
av bjørn, jerv, ulv og gaupe over store deler av landet.
Hard jakt på alle de store rovdyra førte til at
ulv og bjørn nesten var utryddet rundt midten av vårt århundre.
Senere har bestandene tatt seg opp. Ulv og bjørn ble fredet
i hele landet i henholdsvis 1971 og 1973, og jerven ble fredet i
Sør-Norge fra 1973 og i hele landet fra 1982. Dette førte
til en viss økning i bestanden for jerv og bjørn
i deler av landet fra slutten av 1970-åra.
De norske bestandene av store rovdyr er i stor grad deler av
felles bestander med våre naboland. Gjennom økt
satsing på forskning og bestandsregistrering er det kommet
fram ny kunnskap om rovviltbestandene og rovdyras biologi.
Pr. i dag finnes det 26-55 bjørn, nærmere 200
jerv og minst 500-600 gauper i Norge. Bestandsregistreringer på ulv
vinteren 1998-1999 tyder på at vi har 6 familiegrupper
av ulv i Skandinavia. Av disse har tre tilhold i Sverige, en i Norge
og to på tvers av riksgrensen. Bestanden av gaupe på landsbasis
og bestanden av jerv fra Nord-Trøndelag og nordover, vurderes
som levedyktige på dagens nivå. I kjerneområdet
for jerv i Sør-Norge er bestandsmålet ikke oppfylt.
Heller ikke bestandsmålene for ulv eller bjørn
i kjerneområdene som omfatter den skandinaviske bjørnebestanden
utenfor Finnmark, er oppfylt.
Målsettingen om levedyktige bestander av rovdyra innebærer
at vi må forvente en økning i antall rovdyr i
tida som kommer, spesielt av ulv og bjørn. Det er opprettet
kjerneområder for jerv og bjørn, der artene er
spesielt strengt vernet.
Ulv har hatt en vid global utbredelse og tidligere fantes den
trolig over hele den nordlige halvkule nord for 20. breddegrad.
Den var utbredd i en rekke ulike miljø, og hadde utviklet
lokale tilpasninger til flere ulike byttedyr. I Skandinavia har
utviklingen de siste 150 år vært preget av en
dramatisk tilbakegang i bestanden. Dette skyldes hard jakt, samt
periodevis reduksjon i tilgangen på byttedyr. Ulven har
likevel aldri vært utryddet i Skandinavia. Selv i svært
små bestander har ulven vist evne til å overleve
og til å kolonisere nye områder. En kombinasjon
av innvandring og et fåtall dyr til stede kan dermed være opphav
til dagens utbredelse i Norge.
Fra å ha vært nærmest utryddet under
andre verdenskrig, er den skandinaviske bestanden i dag i vekst.
En felles svensk-norsk bestandsovervåking vinteren 1998-1999
påviste 62-78 ulver totalt i de to landene, hvorav totalt
6 familiegrupper. Av de 6 flokkene hadde én flokk tilhold
innenfor revirgrenser som kun omfattet norske arealer (Koppangsflokken), 2
flokker hadde tilhold på tvers av riksgrensen (Dalsland-Haldenflokken
og Årjäng-Kongsvingerflokken), mens de 3 resterende
var svenske (Leksandflokken, Hagforsflokken og Filipstadflokken).
Sist i februar 2000 var i alt 7 familiegrupper av ulv kjent i
Skandinavia. To av disse er helnorske og tre er svensk-norske. Dessuten
er det hittil i vinter kartlagt 6-7 revirmarkerende par i Norge
og Sverige.
Totalt 19-22 ulver har hittil i vinter hatt fast tilhold i de
tre østlandsfylkene på norsk side. Dessuten har
minst 17 individer hatt tilhold på tvers av riksgrensen,
det vil si totalt 36-39 dyr i de tre østlandsfylkene. Ytterligere
sporing og registrering av ulv er imidlertid påkrevd før
det kan trekkes endelige konklusjoner om vinterens antall ulvepar,
antall familiegrupper og individantallet i hver flokk.
For 150 år siden hadde Skandinavia en bjørnebestand
på 4 000-5 000 individer. To tredeler
av den levde i Norge. Skuddpremier førte til at det ble
jaktet hardt på bjørn. I 1850-1860 ble det skutt
200-300 pr. år. Skuddpremieordningen varte fram til 1932.
Da ble bjørnen fredet i hitiden om vinteren. I 1973 ble bjørnen
totalfredet i Norge. Da hadde bjørnen vært så godt
som utryddet siden før krigen.
Bjørn som befinner seg i Norge i dag tilhører
to ulike bestander. I Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk
bestand som vi ikke vet så mye om. I andre deler av landet
stammer bjørnen fra en felles skandinavisk bestand, og
denne bestanden er økende.
I dag teller den skandinaviske bjørnebestanden om lag
1 000 dyr, hvorav 26-55 er i Norge. På grunn av
at bestanden er i vekst, må en forvente økt innvandring
av bjørn fra Sverige. Målsettingen om ynglende
binner innenfor kjerneområdene kan derfor bli oppfylt i
nær fremtid, forutsatt at arten gis tilstrekkelig vern
i Norge. Bjørn yngler årlig i Pasvik i Finnmark.
Utenfor dette området er det bare registrert yngling i
Nord-Trøndelag i nyere tid.
Utregninger viser at det rundt 1850 var ca. 4 000-5 000
bjørner i Skandinavia, og at ca. 65 pst. av dem var i Norge.
Bjørnetettheten var størst i Telemark og Agder
og på Nordvestlandet. Hard jakt både i Norge og
Sverige førte til at bjørnebestanden allerede
tidlig i dette århundre var funksjonelt utrydda fra storparten
av området. Som følge av svenske vernetiltak overlevde
imidlertid bjørnen i fire mindre områder i Sverige.
På grunn av fredningen i Sverige tok delbestandene som
var igjen til å vokse. Det ble i 1994 regnet ut at den
gjenomsnittlige økningen i den samlede skandinaviske bjørnebestanden
har vært 1,5 pst. årlig etter krigen.
Det er opprettet i alt fem kjerneområder for bjørn, og
i alle områdene er det ønskelig med etablering
av ynglende binner. Det fins ennå ikke gode nok data for hvor
fort spredning og etablering av binner fra de nåværende
reproduksjonsområdene kan skje, men kunnskap tilsier at
etableringen vil skje sakte. Tidsaspektet må også vurderes
i forhold til utviklingen i skadeomfang og bruken av effektive skadeforebyggende
tiltak. Det vil derfor være viktig med en god bestandsovervåking
slik at utviklinga kan følges nøye, og bruken
av virkemiddel må tilpasses bestandsutviklinga.
Jerven har tidligere hatt en vid utbredelse i Norge. Fellingsstatistikken
viser nå at bestanden har gått tilbake totalt
sett. Denne tilbakegangen skyldes lokal utrydding i enkelte viktige
områder. Vinteren 1964-1965 ble ti jerver avlivet i Jotunheimen
som følge av at de skadet bufe. Dermed var trolig den siste
rest av ynglende jerv i Sør-Norge utrydda. Frem til jerven igjen
etablerte seg i Rondane-Snøhetta området i 1976-1979,
var det en svært avgrenset forekomst i Sør-Norge.
Etableringen i Rondane-Snøhetta var trolig en direkte effekt
av at jerven ble fredet i Sverige i 1968, og i Sør-Norge
i 1973. Fredningen ga dermed jerven mulighet til å reetablere
seg i et område der den ikke hadde hatt fast bestand på mer
enn 50 år. Ut fra dette området har ynglende tisper
senere etablert seg også i nærliggende fjellområder.
Siden 1970-tallet har den norske jervebestanden vokst noe. Totalbestanden
anslås i dag til nærmere 200 individer. Lisensjakt
ble innført fra og med 1997 for hele landet, med unntak
av i kjerneområdet.
Jerven finnes i to utbredelsesområder i Norge. Det ene
er et mer eller mindre sammenhengende område fra Nord-Norge
og sørover langs svenskegrensa til Femunden. Denne bestanden
betraktes i dag som levedyktig. Det andre området er i
Sør-Norge i områdene i og omkring Dovre, Rondane,
Reinheimen og Snøhetta. Deler av dette omfatter et administrativt kjerneområde
for jerv, men det er usikkert om denne bestanden kan betraktes som
levedyktig. I perioden 1996-1998 ble det registrert 5-6 ynglinger
av jerv årlig i Sør-Norge.
Det er opprettet et kjerneområde for jerv i Sør-Norge
som ligger delt mellom fylkene Hedmark, Oppland, Møre og
Romsdal og Sør-Trøndelag. Innenfor dette kjerneområdet
skal jerven underlegges et strengt vern og målsettingen
er å få etablert 8-10 ynglinger årlig
innenfor kjerneområdet. Grensene for kjerneområdet
for jerv er fastsatt av Miljøverndepartementet, og virkemiddelbruken
er forskjellig innenfor og utenfor området.
Jervebestanden fra Nord-Trøndelag og nordover er en
felles bestand med Sverige og dels Finland. Dette krever samarbeid,
og et slikt er etablert både på regionalt og sentralt
nivå. Samarbeidet er viktig for å sikre at eventuelle
inngrep i bestanden skjer ut fra en felles problemforståelse
og med felles mål for bestandsutviklingen.
Gaupa har vid utbredelse i Nord-Europa. Tyngdepunktet for gaupebestanden
er likevel den skandinaviske halvøy, det vil si Norge,
Sverige og nordvestre del av Finland. Arten må dermed karakteriseres
som ansvarsart for både Norge, Sverige og Finland. Det vil
si at alle landene har et felles forvaltningsansvar for gaupa, som
går på tvers av landegrensene. Utbredelsen var
også vid i forrige århundre, men på dette tidspunktet
var det lite gaupe i nordområdene både i Sverige
og Norge. Utbredelsen av gaupe ble antagelig redusert utover på 1800-tallet,
og rundt 1920-1930 var det bare restbestander igjen i de to landene. På 1950-
og 1960-tallet økte gaupebestanden igjen, og arten ekspanderte
til deler av de områdene der den før hadde vært
utbredt. I tillegg fikk vi en markant ekspansjon nordover både
i Sverige og Norge.
Gaupa inntok derfor også områder der den tidligere
ikke hadde vært, og etablering av reproduserende gaupe
i Finnmark skjedde trolig så sent som i 1980.
Arten er utbredt over hele landet, med unntak av Vestfold, Hordaland
og Sogn og Fjordane. Disse fylkene har ikke kjente forekomster av
reproduserende gauper. Økningen i rådyrstammen
har bedret næringstilgangen for gaupa, og kan langt på veg
forklare ekspansjonen. I tillegg har gaupa relativt stort formeringspotensial.
Bestanden har i dag sannsynligvis stabilisert seg, men i deler av
landet har den gått ned på grunn av bevisst avskyting.
Bestanden er anslått til 5-600 individer, men det reelle
antallet er antagelig noe høyere.
Det skytes i dag rundt 100 gauper årlig under lovlig
jakt. Foruten tamrein dreper gaupa også sau, særlig
lam. På grunn av at det er langt flere gauper enn andre
store rovdyr, er gaupa, sammen med jerv, den rovdyrarten som volder
størst skade på sau.
«Bofaste» gauper kan bevege seg 20-25 km i
løpet av et døgn. Leveområdet til familiegrupper,
som består av ei hunngaupe med siste ungekull, er i Norge rundt
500 km2. Enslige hanner kan ha leveområder som er tre ganger
så store.
Stortinget har besluttet at det ikke er ønskelig med
etablering av gaupe i områder hvor den i dag ikke fins
eller er sjelden, og som har tett bestand av bufe eller tamrein.
Det er derfor innført jakt uten kvotebegrensning i Vest-Agder,
Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, samt i deler av Møre
og Romsdal og Nordland. I de øvrige områdene,
hvor vi har hovedtyngden av gaupebestanden, er jakta kvotebegrenset.