Det hefter også vesentlige uklarheter for lovens virkeområde.
I eiendomsskatteloven slås det uttrykkelig fast at kommunene
kun har lovhjemmel til å innføre eiendomsskatt
på private boliger som ligger i klart avgrensete områder
som helt eller delvis er utbygd på bymessig vis. I et boligområde
som ikke er utbygd helt eller delvis på bymessig vis er
det følgelig forbudt å innføre eiendomsskatt.
Hva som kan defineres som bymessig vis er imidlertid ofte svært vanskelig å avgjøre.
Dette skaper en betydelig uklarhet om hvor kommunen kan trekke opp
grensene for hvor eiendomsskatten er lovlig å innføre.
Det finnes mange eksempler på at kommune- eller bystyret
innfører eiendomsskatt i områder som slett ikke
fremstår som klart bymessig slik loven krever. Loven er
så uklar på dette helt sentrale punkt at det representerer et
alvorlig problem for rettssikkerheten til boligeiere som pålegges
eiendomsskatt. Svært mange boligeiere mener de slett ikke
bor i noe bymessig strøk og følgelig raser mange
over å måtte betale en eiendomsskatt som de mener
kommunen pålegger dem ulovlig. Det har vært reist
flere rettssaker de senere år mot kommuner som har innført
eiendomskatt for å avklare hva som skal forstås
med bymessig utbygde strøk. Dette vitner om hvor vanskelig
loven er å tolke på dette viktige punktet. Lovens
store uklarhet på dette svært sentrale punkt er
således et annet argument som taler for å avvikle
loven.