I innstillingen til St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd
i sentrum Handlingsplan for menneskerettigheter (Innst. S. nr. 23
(2000-2001)), er det bred politisk enighet om Norges rolle og forpliktelser knyttet
til arbeidet for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter
spesielt. Blant annet heter det i komiteens merknader:
«Komiteen vil legge vekt på at menneskerettighetene
er universelle. Alle mennesker har krav på å bli møtt
med den samme respekt og gis de samme muligheter. Det innebærer
at menneskerettigheter aldri kan være kulturrelative. Alle
mennesker skal til enhver tid kunne ta del i disse rettighetene.
(…) Dersom særskilte kulturelle eller religiøse
tradisjoner truer de grunnleggende menneskerettighetene til enkeltindivider
eller grupper av enkeltindivider, er det statens ansvar å påse
at deres rettigheter blir ivaretatt. Komiteen vil vise til at det
er en diskusjon om hvorvidt rettighetsbegrepet skal utvides fra
enkeltindivider til også å omfatte grupper, jf.
kvinnenes situasjon i Afghanistan.»
I debatten, som for øvrig var preget av stor enighet,
ble det bl.a. påpekt (av representanten Marit Nybakk):
«Krenking av kvinners integritet understreker også staters
ansvar for å hindre og strafferettslig forfølge
overgrep begått av private aktører. Hvis stater ikke
følger dette opp, har det internasjonale samfunn en forpliktelse
til å gjøre det.»
På bakgrunn av flere oppslag i media de siste ukene,
er det framkommet at kvinner som har søkt om opphold i
Norge på politisk og/eller humanitært grunnlag
basert på reell frykt for kjønnsbasert forfølgelse
etter samlivsbrudd, har fått avslag på sine søknader.
Kvinnene har i all hovedsak bakgrunn fra ulike stater som langt
på vei praktiserer en politikk som kan karakteriseres som
kjønnsapartheid. Avslagene har ført til at mange
av disse kvinnene har sett seg tvunget til å unndra seg
begjæring om utreise – de har gått i
dekning.
Det er også fremkommet at kvinner som utsettes for mishandling
av ektemannen under opphold på asylmottak, har søkt
beskyttelse på krisesenter og tatt ut separasjon etter
råd fra ansatte ved asylmottak. Slike råd er
selvsagt velment og, ikke minst, korrekte ut fra et humanistisk
idégrunnlag og opparbeidet tradisjon hva gjelder norsk
kvinnepolitikk. Men situasjonen for en kvinne som følger
dette rådet, kan bli fatal: Dersom hun ikke innvilges opphold,
har hun reell grunn til å frykte at hennes handlinger på norsk jord
kan medføre dobbelt forfølgelse: Hun risikerer overgrep
fra egen familie ved retur til hjemlandet fordi hun har brutt sosialt
aksepterte normer. I tillegg kan forsøk på å oppnå asyl
i Norge medføre politisk forfølgelse i hjemlandet.
Bondevik-regjeringen innførte i rundskriv 44/99 (Oppholdstillatelse
for kvinner etter samlivsbrudd), retningslinjer for kvinner som
etter samlivsbrudd kan få urimelige vanskeligheter i hjemlandet
grunnet de sosiale og kulturelle forhold der. Her heter det at kvinnen
da kan få tillatelse til opphold.
Rundskrivet har, så langt forslagsstilleren forstår
det, ikke fått den tilsiktede konsekvensen.
FNs kvinnekonvensjon av 1979 pålegger partene å treffe
egnede tiltak med sikte på å avskaffe diskriminering
mot kvinner. Som diskriminering regnes enhver kjønnsmessig
sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller
formål å utelukke kvinner fra å bruke
sine menneskerettigheter og grunnleggende friheter på alle
samfunnsområder på lik linje med menn og uavhengig
av ekteskapelig status. Det vises i denne sammenheng til at i henhold til
meldingen (op.cit.) vil Regjeringen legge fram forslag om å innarbeide
blant annet Kvinnekonvensjonen i norsk lov.
Norge har i mange år vært ledende i forhold
til internasjonale kvinnespørsmål. Norge har øvet
innflytelse og vært en pådriver for bedring av
kvinners stilling og styrking av likestilling, nasjonalt som internasjonalt.
Forslagsstilleren kjenner til St.meld. nr. 17 (2000-2001) om asyl-
og flyktningepolitikken i Norge (15. desember 2000), der et av hovedbudskapene er
at (sitat) «Regjeringen vil ha fokus på kjønnsbasert forfølgelse».
Dette er et gledelig og rettmessig signal ut fra situasjonen for
kvinner i deler av verden i dag, som risikerer forfølgelse
av både myndigheter, egen familie og folk generelt, dersom
de søker å få innfridd grunnleggende
menneskerettigheter. Med grunnleggende menneskerettigheter menes
eksempelvis retten til å inngå ekteskap ut fra
eget valg, retten til å skille seg, og retten til å leve
uten vold og trusler. Dette er erfaringer som bør tillegges
vekt ved revisjon av utlendingslovgivningen.
Utlendingsloven med forskrifter skal tolkes i overensstemmelse
med internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av. FN-konvensjonen
om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner art.
3 forplikter oss til treffe:
«alle hensiktsmessige tiltak … for å sikre
kvinner hel og full utvikling og fremgang, slik at de garanteres utøvelsen
og nytten av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på like
fot med menn.»
Forslagsstilleren kan ikke se at utlendingsmyndighetenes vedtak
om å utvise kvinner som søker beskyttelse grunnet
kjønnsbasert forfølgelse etter samlivsbrudd samsvarer
med denne forpliktelsen, jf. presumpsjonsprinsippet som tilsier
at norsk lov skal fortolkes i overensstemmelse med internasjonale
forpliktelser og menneskerettigheter.
Regjeringen bes gjennomgå lover, forskrifter og praksis
med det formål å sikre forfulgte kvinner beskyttelse
gjennom:
a) gjenopptakelse av asylsøknadene
for kvinner som har fått avslag og som i søknadsprosessen hadde
samlivsbrudd, fordi grupper av disse kvinnene kan bli utsatt for
kjønnsbasert forfølgelse i opprinnelseslandet.
b) at begjæring om pågripelse av denne
gruppen kvinner stilles i bero inntil ny vurdering av søknad
er gjennomført.