Til Stortinget
Forslagsstillerne fremmer med dette forslag om at staten selger
utvalgte deler av virksomhetene som i dag sorterer under Statskog
SF. Etter forslagsstillernes mening vil statlig nedsalg bidra til
en styrking av den private eiendomsretten i landet. En opphopning av
eiendom på statlige hender kan lede til at private grunneiere
blir forhindret fra å utvikle seg og ekspandere innenfor
denne sektoren. Større privat eierskap vil kunne føre
til økt vekst i de områder av landet hvor disse
eiendommene er lokalisert.
Statskog SF har tradisjoner tilbake til forrige århundre.
Statens skovvesen ble opprettet i 1860 for å holde tilsyn
med statens eiendommer. Frem til 1957 lå forvaltningen
av statens grunn som en egen avdeling under Landbruksdepartementet.
Da ble Direktoratet for Statens Skoger (DSS) opprettet. DSS hadde økonomisk
drift som et av hovedformålene, og besto som frittstående
direktorat frem til 1993. 1. januar 1993 ble Statskog SF
opprettet for å drive og utvikle eiendommene og naturressursene
på vegne av staten.
Etter forslagsstillernes oppfatning har Statskog i dag utviklet
seg til å bli et konglomerat av selskaper. Selskapets formål
er å
«selv, gjennom deltakelse eller i samarbeid med andre, å forvalte,
drive og utvikle statlige skog- og fjelleiendommer med tilhørende
ressurser og annen naturlig tilgrensende virksomhet. Eiendommene
skal drives effektivt med sikte på å oppnå et
tilfredsstillende økonomisk resultat. Det skal drives et
aktivt naturvern og tas hensyn til friluftslivet. Ressursene skal
utnyttes balansert, og fornybare ressurser skal tas vare på og
utvikles videre.»
Statskog er i dag landets største grunneier og landets
største skogeier. Eiendommene omfatter ca. 1/3 av
Norges totalareal. Skogsdrift og eiendomsforvaltning er i dag bærebjelkene
i konsernets virksomhet. Tjenesteyting og foredlingsvirksomhet er økende,
og bidrar til å føre konsernet lengre frem i verdikjeden. Statskog
er organisert etter en konsernmodell med fire forskjellige hovedvirksomhetsområder:
grunneierseksjonen, skogseksjonen, tjenesteseksjonen og energi-
og miljøseksjonen. De forskjellige datterselskapene er
lokalisert under den seksjonen hvor det er mest nærliggende
at de bør ligge. Ifølge konsernstrategien for
2000-2003 kan Statskogs kjernevirksomheter defineres på følgende
måte:
Profesjonell grunneier, som omfatter
eiendoms- og rettighetssikring, profilering av Statskogs rolle og
policy som grunneier, ivaretakelse av allmennhetens interesser,
forvaltning av grunn- og naturressurser og miljøsikring
av Statskogs ressurser.
Kommersiell utnyttelse av skogressurser, som omfatter forvaltning,
drift og salg av tømmer fra egne og andres skogarealer.
Salg av tjenester, som omfatter salg av tjenester til offentlig
og privat sektor, eiendomsutvikling og eiendomsforvaltning og salg
av tjenester innen friluftsliv, jakt, fiske og utmarksforvaltning.
Kommersiell utnytting av naturressursene naturstein og mineraler,
vannkraft og bioenergi.
Statskog har som mål å få en betydelig
vekst i de forretningsområder som sorterer under selskapet. Statskog
vil engasjere seg innen forretningsområder der selskapet
kan bli ledende i nasjonal sammenheng. Selskapet vil aktivt søke
allianser med andre for å nå sine mål.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det uheldig at Statskog har
denne vekstfilosofien. Staten som eier må ikke være
med på å bidra til at staten vokser på bekostning
av privat eierskap.
Morselskapet Statskog SF omfatter den linjestyrte delen av organisasjonen,
herunder grunneierfunksjonen med tilhørende distrikter
og avdelinger. Grunneierfunksjonen er organisert i 6 distrikter
og har 32 lokalkontorer spredt over hele landet. Statskog konsern
omfatter morselskapet Statskog SF og datterselskapene. Datterselskapene
er organisert som hel- eller deleide aksjeselskaper og er i dag
engasjert på en rekke forskjellige forretningsområder
i tillegg til kjernevirksomheten, som er skogsdrift. Blant de heleide
datterselskapene finner vi bl.a.:
Statskog kontraktservice som
er tillagt ansvar for drift av festekontraktene tilhørende
Statskog SF i Sør- og Midt-Norge. Enhetens hovedoppgaver
er overføring av festerett, regulering og innkreving av
festeavgifter, innløsing av festegrunn og ajourhold/endring
av etablerte festekontrakter.
Terra Eiendomsutvikling AS som
har hovedansvaret for all eiendomsutvikling i Statskogkonsernet
i Sør-Norge. Selskapet skal utvikle, markedsføre
og omsette arealer til fritids-, bolig- og næringsformål.
Statskog Naturstein AS som bl.a.
tar ut og omsetter blokker av granitt og marmor. Selskapet vil fremover
i større grad satse på industrimineraler som forretningsområde.
I tillegg er Statskog delaksjonær i følgende
selskaper:
Bio Varme AS (20
pst.) som har som formål å innfase bioenergi i
det norske varmemarkedet på forretningsmessig grunnlag.
Selskapet har som formål å bli en ledende aktør
i denne delen av det norske energimarkedet.
Prevista AS (35 pst.) er landets
største planleggings- og rådgivingsselskap innen
skogbruk og arealplanlegging. Selskapet spesialiserer seg på å fremskaffe
og tilrettelegge beslutningsgrunnlag til aktører som arbeider
med alt fra bruk og kommersiell utnyttelse til vern av naturressurser.
Statsskog Borregaard Skogsdrift AS (50
pst.) er driftsselskapet som står for i hovedsak all forretningsmessig
skogsdrift.
NOAH (5 pst.) som er Norges største
behandler av spesialavfall.
Statskog satser også på utbygging av vannkraft. Statskog eier en lang rekke
mindre vassdrag som med dagens teknologi kan være lønnsomme
og miljømessig forsvarlige å bygge ut. Statskog ønsker å delta
i utbygging av vannkraft som gir rettighetshaver større
utbytte enn kun å avhende fallrettighetene til eksterne
utbyggere. Statskog er også en betydelig aktør
innen utleie av hytter, jakt og fiske.
Statskogs økonomi må betegnes som god. Selskapet
har de senere år hatt en positiv resultatutvikling. I 2000
hadde selskapet en omsetning på 221,5 mill. kroner og et
driftsresultat på 11,4 mill. kroner. Egenkapitalen var
på ca. 200 mill. kroner Dette er bokførte verdier,
og de reelle verdiene må antas å ligge vesentlig
høyere.
Det er forslagsstillernes oppfatning at fast eiendom fortrinnsvis
bør forvaltes av private grunneiere og ikke av statlige
eller andre offentlige organer. Særlig er dette uheldig
på områder der Statskog som forretningsaktør
konkurrerer med private aktører, og ofte med ulike rammebetingelser.
Et eksempel på dette er at Statskog er fritatt for moms
på salg av jakt på sine eiendommer, mens private
grunneiere er underlagt full moms. På denne måten
blir den private verdiskapingen fortrengt til fordel for staten.
Dette er en konkurransevridning som ikke er akseptabel. Med denne
bakgrunn mener forslagsstillerne det derfor er uheldig at staten,
gjennom Statskog, står som eier av ca 1/3 av Norges
totalareal. Det meste av dette er arealer og eiendommer som like
gjerne kan eies og forvaltes av lokale grunneiere. Dette gjelder
særlig de produktive skogarealene. På denne måten
kan ressurssene være med på å bidra til å sikre
bevaring av bosetting i distriktene gjennom muligheter for økt sysselsetting
og styrking av næringsgrunnlaget for innbyggerne. Utmarksressursene,
som skog, fjell, fiske og jakt, er blant de viktigste ressursene
for potensiell næringsutvikling i distriktene. Innbyggerne
i mange av disse områdene har også meget høy
kompetanse når det gjelder å forvalte denne typen
ressurser. Videre er det et stort behov for å styrke næringsgrunnlaget
i norsk landbruk, og en fordeling av statens arealer kan være
et viktig virkemiddel i så måte. Det vil kunne
være med på å skape større og
mer robuste enheter, som igjen har kapasitet og vilje til å utvikle
ressursene på best mulig måte. Derfor er det lite ønskelig
at staten legger sin hånd over et så betydelig areal.
Fremover vil antakeligvis tøffere økonomiske
vilkår innenfor landbruk og skogbruk gjøre hverdagen vanskeligere
for mange bønder og skogbrukere. Resultatet av dette vil
være større utflytting fra distriktene og mindre
vekst i disse områdene. Det må derfor være
i statlige myndigheters interesse å føre en politikk
som bidrar til å sikre distriktenes livsgrunnlag, samt å legge
til rette for økt vekst i disse områdene. Et viktig
virkemiddel i denne sammenheng vil være at statlige myndigheter
legger opp til at lokalbefolkningen får forvalte de ressursene
som finnes lokalt for derved å bidra til at deres egen
fremtid og eget næringsgrunnlag sikres. Skogbruk, hytteutleie,
salg av fiskekort, utleie av jaktrettigheter, arrangering av opplevelsesarrangementer
og utnyttelse av sand-, stein- og grusforekomster vil være
viktige forretningsområder som kan bidra til økt
vekst i mange lokalsamfunn. Staten bør ikke engasjere seg
som aktiv deltaker innenfor disse områdene, men overlate
forvaltningen av disse ressursene til private grunneiere. Jakt,
fiske og hytteutleie er i dag, og bør fremover fortsatt
bli en vekstnæring i distriktene, både med tanke
på det lokale, nasjonale og internasjonale markedet.
Det kan tenkes flere aktuelle modeller for gjennomføringen
av nedsalget av Statskog i offentlig regi. Forsalgsstillerne mener
at i første rekke bør utvalgte deler av Statskogs
produktive skogarealer legges ut for salg til høystbydende
blant interesserte private grunneiere. Denne løsningen
vil kunne bidra til at lokale private grunneiere, som bønder
og skogeiere, vil kunne komme på banen og få tilslag
på eiendommer som ligger strategisk til i forhold til deres eksisterende
eiendommer. Da vil staten kunne bidra til å styrke disse
grunneiernes næringsgrunnlag. Arealene selges høystbydende
i parseller av en slik størrelse at det gir lokale grunneiere
muligheter for å delta i budgivningen. Annonsering av salget
bør først og fremst skje i lokalpressen i de områdene
hvor eiendommene ligger.
I de områdene som vil bli berørt av Samerettsutvalgets
arbeid bør en på nåværende tidspunkt
avvente et eventuelt salg. Det er fremdeles mange usikkerheter knyttet
til rettighetene i disse områdene. Det samme gjelder de
av Statskogs arealer som er statsallmenninger. På disse
arealene er det i mange tilfeller knyttet sterke lokale bruksrettigheter
av ulike slag (f.eks. beiteretter, rett til ved, fiske osv.). Disse
arealene vil derfor kreve en grundigere juridisk vurdering i forhold
til bruksrettene og de bruksberettigede før et eventuelt
salg.
I tillegg til et ordinært salg bør det i denne
prosessen vurderes om deler av de produktive skogarealene kan benyttes
som makeskiftearealer i forbindelse med barskogvernprosessen. Dette
vil være et viktig virkemiddel, og et konfliktdempende
tiltak, for å kunne gjennomføre barskogvernet
så smertefritt som mulig. Det er også en enkel
modell for å få statens arealer over på private
hender.
Av de andre delene av Statskogs virksomheter bør de
heleide selskapene omgjøres til aksjeselskaper og selges
ut til aktuelle interessenter. Det samme gjelder Statskogs andeler
i de selskapene der de er delaksjonærer. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at det er ønskelig at det er lokalbefolkningen
som må få utnytte de lokale naturresursene på en
slik måte at det skaper vekst og sysselsetting i lokalmiljøene.
På denne måten kan staten frigjøre store
mengder kapital som kan plasseres i fond eller kanaliseres inn i
andre områder av statens virksomhet. Hvordan midlene skal
plasseres kan Regjeringen komme tilbake til Stortinget med som egen
sak på et senere tidspunkt.
Statlig eierskap i utmarkseiendommer har ofte vært begrunnet
i at offentligheten må sikres tilgang til skogs- og fjellområder,
samt sikres mulighet til å delta i jakt og fiske. Dette
er gode prinsipper, men det er ikke grunnlag for å argumentere
for statlig eierskap av disse eiendommene. I norsk rett har allemannsretten
lange tradisjoner, og den gjelder alle utmarkseiendommer, offentlige
som private. Allmennheten har fra gammelt av hatt rettigheter på annen manns
eiendom, som for eksempel rett til å ferdes til fots i
utmark, rett til å ferdes over dyrket mark i vinterhalvåret,
rett til å ferdes i vassdrag og rett til å plukke
ville bær og blomster. Disse rettigheter er i dag først
og fremst regulert i friluftsloven av 28. juni 1957 nr.
16. Andre rettigheter er sikret i vassdragslovens § 65,
jf. § 12. Straffeansvar for overtredelse er bl.a.
regulert i straffeloven § 400. Som dette viser
er allmennhetens rett til å ferdes i utmark godt sikret
i lovverket, og offentlig eierskap kan derfor ikke anføres
som noe argument for å sikre dette. En allemannsrett må sikres
gjennom lovgivning og ikke gjennom offentlig eierskap.
Som vist i dette dokumentet, er det etter forslagsstillernes
oppfatning, mange hensyn som taler for at staten må selge
seg ned i virksomheter som i dag sorterer under Statskog. Stortinget
må derfor be Regjeringen om å igangsette dette
arbeidet så snart som mulig, slik at private grunneiere
kan overta driften og eierskapet av disse eiendommene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for og fremme forslag
om salg av utvalgte deler av Statskog SFs produktive skogseiendommer
i tråd med intensjonene i forslaget innen 1. januar
2004.
18. februar 2002