I St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, stadfestet Regjeringen at det ikke er akseptabelt at en stor gruppe mennesker er bostedsløse. "Bostedsløshet" er i Norge definert som

"Personer som ikke disponerer egen eid eller leid bolig og er henvist til tilfeldig boalternativ, samt personer som ikke har ordnet oppholdssted for kommende natt. Dette omfatter også personer som oppholder seg på institusjoner, hospits eller liknende som ikke har egen bosted ved eventuell utskrivelse og denne utskrivelsen vil finne sted om to måneder eller mindre. Som bostedsløs regnes også den som bor midlertidig hos slektninger eller venner" (NOU 2002: 2).

I 1997 ble antallet bostedsløse beregnet til i overkant av 6 200 personer.

23 pst. av alle bostedsløse bor på en institusjon eller i fengsel. Når disse kommer ut fra fengselet eller behandlingen fra en institusjon, har de ofte ikke et eget sted å bo. De midlertidige tilbudene fra kommunene er ofte hospits. Hospits, som er å anse som bostedsløshet, blir derfor ofte det eneste tilbudet disse personene får når de kommer ut fra institusjon eller fengsel. Forslagsstillerne mener det er uakseptabelt at det offentlige ikke kan gi bostedsløse et tilbud om varige boliger.