Til Stortinget
Fri ferdsel i utmark er gammel lovfestet rett i Norge. En slik
ferdselsrett gjelder imidlertid ikke for motorferdsel. Bestemmelser
som avgrenser motorferdsel i utmark er blant annet inntatt i lov
om friluftslivet av 1957, altså lenge før moderne
terrengkjøretøyer dukket opp i utmarkssammenheng.
Loven av 1977 ga en større grad av kommunal bestemmelse
over kjøring i utmark. Et stigende antall snøscootere økte
presset på kommunene som regulerende myndighet, og overkommunale
myndigheter mente kommunene gikk ut over lovverket ved å tillate
utstrakt rekreasjonskjøring. Resultatet ble en innstramming
ved at det ble innført en felles nasjonal forskrift av
1988 som avløste de kommunale forskriftene for motorkjøretøyer.
Forskriften ble justert noe den 3. desember 1990, da det
ble understreket at mest mulig av nødvendig transport med
snøscooter bør foretas av lokale ervervskjørere.
Formålet med sistnevnte endring var at færre
dispensasjoner til nyttekjøring skulle gis, og at slik
kjøring skulle henvises til forhåndsgodkjente
leiekjørere. Således skulle kjøring i
utmark og behovet for å eie egen snøscooter begrenses.
Behovet for lovregulering av motorferdsel i vassdrag og utmark
er utvilsomt til stede. En stadig økende utbredelse av
terrenggående motorkjøretøyer i privat
eie fordrer et lovverk som avgrenser og begrenser bruken av disse
i utmarksområder. Spesielt gjelder dette for bruk av snøscootere,
som har hatt en særlig sterk økning i antall registrerte
enheter de senere år.
Utbredelsen av snøscootere er særlig sterk
i landets nordligste fylker, og det er naturlig at den klassiske
konflikten mellom bruksinteresser og naturverninteresser også er
sterkest i denne landsdelen. Den styrke og intensitet som eksisterer
i denne konflikten stiller store krav til "edruelighet" i saksbehandlingen
hos det forvaltningsorgan som er tillagt avgjørelsesmyndighet
i medhold av lov- og forskriftsverk på området.
Det er imidlertid berettiget grunn til å spørre
om en slik forvaltningsmessig "edruelighet" i dag er et spesielt
fremtredende trekk ved fylkesmannens miljøavdelingers håndhevelse
av regelverket.
Det er et faktum at store avstander, spredt bosetting og et næringsgrunnlag
sterkt knyttet til primærnæringene, turisme, jakt
og fiske, nødvendiggjør en helt annen holdning
til snøscooterbruk i enkelte deler av landet.
Snøscooterturisme er blitt stadig mer utbredt i Sverige
og Finland, og etter hvert blitt en betydelig inntektskilde for
næringslivet, spesielt for næringslivet ute i
distriktene. I Norge har vi på grunn av hindringer i lovverket
dessverre ikke de samme mulighetene for å utvikle en slik
form for vinterturisme. I enkelte kommuner er det innført
en prøveordning med merkede scooterløyper. Dette
har ført til økt turisme, og utviklingen av det
lokale næringsliv har skutt fart. Etter de erfaringer forslagsstillerne
sitter inne med, har prosjektet ikke ført til miljømessige
belastninger.
Norge som et langstrakt land med store områder som ikke
er befolket, har gode forutsetninger til å utvikle en slik
form for turisme uten at det kommer i konflikt med annen turisme
eller friluftsliv. For mange næringssvake områder
i distrikts-Norge vil en åpning for en slik form for vinterturisme
kunne gi positive resultater for både næringsliv
og befolkning, noe også prøveprosjektet har vist.
Det er ikke dermed sagt at man ikke skal ha regler som begrenser
bruken av slike kjøretøyer, men at man i langt
større grad enn i dag erkjenner at geografiske og lokale
forhold umuliggjør en generell lov og forskrifter som favner
alle berettigede behov som kan tenkes å oppstå.
Den tidligere loven, før innføring av nasjonal
forskrift av 1988, ivaretok i langt større grad muligheten til å fange
opp lokale variasjoner og behov. Primært fordi loven var
tuftet på et nærhetsprinsipp, dvs. at myndighet
var tillagt det forvaltningsorgan som presumptivt har størst
kjennskap til lokale forhold, og som dermed også har best
forutsetninger for å styre ferdselen innenfor egne grenser.
Nasjonal forskrift av 1988 fratok kommunene mye myndighet, og overførte
den til fylkesmannens miljøvernavdeling. Dermed fikk man
en mer konsekvent, og i mange tilfeller "firkantet" håndhevelse
av lovverket, som foruten å fjerne muligheten for lokale
variasjoner og tilpasninger, også synes å være
ensidig tuftet på naturverninteressenes premisser.
Dette har bidratt til å skjerpe konflikten mellom de
ulike interesser betraktelig. Umyndiggjøringen av lokale
myndigheter, kombinert med kompromissløs håndhevelse
av regelverket fra fylkesmannens miljøavdeling, bidrar
til å bryte ned respekten for loven. På sikt vil
dette skape større problemer enn hva man får ved
tilbakeføring av myndighet til den enkelte kommune. Dersom
man gjennom lovverket legger seg på en linje som bryter
sterkt med tyngdepunktet i folks rettsoppfatning, vil respekten
og forståelsen for og nødvendigheten av lovverket,
over tid brytes ned. Resultatet kan meget vel bli det motsatte av
lovmakers intensjon: en ukontrollert og lovstridig bruk av motorkjøretøyer
i utmark. Dette vil kunne skje uten at lovmaker og kontrollmyndigheter
har noen mulighet til å gjenvinne kontrollen over situasjonen.
Forslagsstillerne mener med dette ikke at man skal legge seg
flat for bruksinteressene, men bare å påpeke at
lovverket kun får den tilsiktede effekt dersom det oppleves
som rimelig hos majoriteten av dem det angår. Størstedelen
av snøscooterbrukerne er ansvarlige mennesker som ser nødvendigheten
av restriksjoner på motorferdsel i utmark. Nettopp dette letter
håndhevelsen av et regelverk som oppleves å være
rimelig. Det mindretall som tøyer grensene urimelig, vil
foruten trusselen om å bli oppdaget av oppsynsmyndighetene,
også oppleve et betydelig press og risiko for å bli
anmeldt av ansvarlige snøscooterbrukere.
Hensikten med dette forslaget er å tilbakeføre myndighet
gitt i medhold av lov av 10. juni 1977 nr. 82, om motorferdsel
i utmark og vassdrag, til den enkelte kommune, samt at adgangen
til å bruke snøscooter i særskilte løyper
i utmark og på islagte vassdrag gjøres generell.
Dagens ordning med myndighet tillagt fylkesmannens miljøvernavdeling
er ikke egnet til å tilgodese lokale forhold og krav til
tilpasning og variasjoner, og undergraver dermed lovens betydning.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov
om motorferdsel i utmark og vassdrag slik at tillatelse til bruk
av snøscooter i særskilte løyper gjøres
generell, og at myndigheten gitt med hjemmel i lov flyttes fra fylkesmann
til den enkelte kommune.
10. februar 2004