Til Odelstinget
Sosial- og helsedirektoratet har slått fast at det ikke
er tillatt for norske butikker å selge øl til
priser som medfører at butikkene taper penger. Etter at
en rekke butikk-kjeder, i en kort periode, solgte øl til
en pris som var lavere enn det som kreves inn i statlige avgifter
for produktet, fikk butikkene varsel om at dette var i strid med
alkoholloven § 8-12 forbud mot omsetning med rabatt.
Der heter det:
"Det er forbudt for innehavere av salgsbevilling å gi
spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk."
Dersom man ser på hva som fremkommer av kommentarer
til denne aktuelle paragrafen i Norsk lovkommentar med hovedredaktører
Peter Lødrup, Knut Kaasen og Steinar Tjomsland (sist oppdatert 1. mars
2004) så er det grunn til å stille spørsmål
ved om forbudet mot å selge øl med tap er så absolutt
som en kunne få inntrykk av. Under note 321 heter det følgende:
"Så vel kvantumsrabatter som spesielle tilbud på øl
og annen alkoholholdig drikk er forbudt. Siden øl ikke
er prisregulert, er det imidlertid ikke noe i veien for at butikker
holder samme lavprisprofil på denne varen som på butikkens øvrige
sortiment."
Det fremkommer dermed at det er tillatt å selge øl til
en meget lav pris, dersom dette også er tilfelle for butikkens
profil hva angår det øvrige varesortimentet. Flere
av de butikkene som solgte øl til en relativt lav pris,
har i utgangspunktet også en sterk lavprisprofil på sitt øvrige
varesortiment. Det som imidlertid er svært spesielt i den
saken som har oppstått, er at direktoratet i realiteten
innfører en minstepris for en lovlig omsettbar vare i dagligvarehandelen
uten å ville tilkjennegi hva som skal måtte være
den laveste tillatte pris. Dette skaper en underlig situasjon der
offentlige myndigheter griper inn i det frie markedet med en prisregulering
for å sette en stopper for at butikker selger et produkt
uten å tjene penger. Man skulle tro at butikkeierne selv
var i stand til å vurdere sin forretningssituasjon uten
direkte inngripen og hjelp fra myndighetene. Når en så i
tillegg vet at det ikke er tillatt å reklamere for denne
typen produkter, så skulle det være enda mindre
grunn til å gripe inn med udefinerte minstepriser. Den
mediedebatten som fulgte, grunnet at myndighetene ville gripe inn
i saken, medførte i seg selv at en fikk en hamstring av øl
som en muligvis ikke hadde fått dersom ikke myndighetene
selv hadde medvirket til å skape en hamstringssituasjon.
Det er all grunn til å tro at den såkalte "priskrigen"
ville gått over av seg selv etter en tid, slik den gjør
i de mange tilfeller av "priskrig på bensin". Dette er
særdeles sammenlignbare situasjoner all den tid at bensin
ofte selges under det staten tar inn i avgifter. Produktet selges
dermed med tap uten at det ville kunne medført at myndighetene
ville grepet inn.
Det bør ikke være slik at myndighetene skal
gripe inn overfor butikker som velger å selge øl
til en pris som medfører at butikkene ikke tjener penger.
Dette vil de forretningsdrivende selv regulere gjennom sin daglige
virksomhet som har en målsetting om å tjene penger.
For at det ikke skal være tvil om dette, fremmes det derfor
forslag om å oppheve den paragrafen som ble brukt som grunnlag
for å gripe inn overfor dagligvarehandelen hva angikk prisen
på øl.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v.
I
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig
drikk m.v. gjøres følgende endring:
§ 8-12 oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks.
28. mai 2004