Bakgrunn

Den 2. desember 2003 avga Stortingets sosialkomité Innst. O. nr. 28 (2003-2004) om lov om endringer i folketrygd (folketrygdloven) og i enkelte andre lover, hvorpå Odelstinget den 10. desember 2003 vedtok lovendringene. En konsekvens av vedtaket var at det ble innført tidsbegrensning for perioden hvor det gis rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser knyttet til folketrygdloven § 10-8. Lovendringen ble vedtatt av et flertall bestående av regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Det ble gjennom lovendringen vedtatt en tidsbegrensning av unntaksbestemmelsene til 52 uker, utenom for meget alvorlige sykdomstilstander eller større skader hvor den medisinske behandlingen tar lengre tid, for eksempel trafikkskader. De vedtatte lovendringene trådte i kraft den 1. januar 2004.

Sosialkomiteens mindretall bestående av partiene Fremskrittpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet uttalte i forbindelse med komitébehandlingen følgende:

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kan ikke støtte innføringen av tidsbegrensning for hvor lenge man kan motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser. Disse medlemmer er bekymret for at en slik begrensning vil kunne føre til at mange for tidlig overføres til yrkesrettet attføring med fare for å måtte falle tilbake på rehabilitering på grunn av sykdom. Disse medlemmer viser til St.prp. nr. 1 (2002-2003) der det er slått fast at det allerede i dag er en økning i tilbakefallstilfellene i perioden 1999-2002.

Disse medlemmer er også bekymret for at en reduksjon av muligheten til å oppnå medisinsk rehabilitering etter unntaksbestemmelsene kan føre til at flere mister ytelsen for tidlig og henvises til økonomisk sosialhjelp."

Lovendringen skulle bidra til at det gis stønad i en aktiv behandlingssituasjon med mulighet til å bedre arbeidsevnen, men at ytelsen stanses dersom det ikke foreligger aktiv medisinsk behandling med utsikt til bedring. Ordningen med rehabiliteringspenger har til formål å hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet. For noen av disse vil det etter forslagsstillernes syn ta lengre tid å nå dette målet. Dersom målsettingen er å føre flest mulig tilbake til arbeidslivet, er det etter forslagsstillernes syn uhensiktsmessig å gjøre ordningen mindre smidig og fleksibel for dem som trenger den.

Forslagsstillerne har, etter at lovendringen trådte i kraft, mottatt et økende antall henvendelser fra mennesker som har fått stanset sine rehabiliteringspenger, og som er henvist til å kontakte det lokale sosialtjenesteapparatet for å søke om alternative ytelser der. Forslagsstillerne har også mottatt henvendelser fra helsepersonell; medisinske behandlere som mener at innstrammingen slår uheldig ut. Disse beskriver at mennesker som fra før av er i en svært vanskelig situasjon både medisinsk og sosialt, får forverret sine vilkår gjennom innstrammingen, noe som kan føre til at veien tilbake til et aktivt yrkesliv blir enda lenger.

Konklusjon

Forslagsstillerne mener at lovendringen som førte til innstramminger i vilkårene for å kunne tilstå rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene bør omgjøres. Forslagsstillerne mener at loven skal åpne for at det på generelt grunnlag, og ikke bare ved meget alvorlige sykdomstilstander, kan innvilges rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene også utover 52 uker i de tilfeller der medisinsk rehabilitering fortsatt framstår som hensiktsmessig.

Forslagsstillerne mener at en lovendring som beskrevet må iverksettes så raskt dette rent praktisk lar seg gjøre, og ser det som et mål at ikrafttredelsesdatoen blir fra 1. januar 2005.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

• 1. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) slik at mottakere av rehabiliteringspenger kan motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene også utover 52 uker.

• 2. Stortinget ber Regjeringen om å medvirke til at lovendringen kan gjøres gjeldende fra 1. januar 2005.