Fri ferdsel i utmark er en gammel lovfestet rett i Norge. En slik ferdselsrett gjelder imidlertid ikke for motorferdsel. Bestemmelser som avgrenser motorferdsel i utmark er blant annet inntatt i friluftsloven av 1957, altså lenge før moderne terrengkjøretøyer dukket opp i utmarkssammenheng.

Lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag ga en større grad av kommunal bestemmelse over kjøring i utmark. Et stigende antall snøscootere økte presset på kommunene som regulerende myndighet, og overkommunale myndigheter mente kommunene gikk ut over lovverket ved å tillate utstrakt rekreasjonskjøring. Resultatet ble en innstramming ved at det ble innført en felles nasjonal forskrift av 1988 som avløste de kommunale forskriftene for motorkjøretøyer. Forskriften ble justert noe 3. desember 1990, da det ble understreket at mest mulig av nødvendig transport med snøscooter bør foretas av lokale ervervskjørere.

Formålet med sistnevnte endring var at færre dispensasjoner til nyttekjøring skulle gis, og at slik kjøring skulle henvises til forhåndsgodkjente leiekjørere. Således skulle kjøring i utmark og behovet for å eie egen snøscooter begrenses.