Problemene knyttet til import av tropisk trevirke er så store at det er legitimt å stille krav til tømmeret som importeres. Hogsten ødelegger uerstattelige naturverdier, og tar livsgrunnlaget fra urfolk og andre folkegrupper som er avhengige av ressursene i skogen for å overleve. I all hovedsak gis hogsttillatelsene til selskaper med nære forbindelser til eliten i landene, og få eller ingen hensyn tas til lokalbefolkningen.

Mangel på markeder og lav etterspørsel har vært et hovedproblem for dem som forsøker å drive forsvarlig skogsdrift i tropiske områder, særlig fordi det har vært stor tilgang på uforsvarlig og delvis ulovlig hogd trevirke til en langt lavere pris. Ved å stille krav om sertifisering økes incentivene for en overgang til en bærekraftig skogsforvaltning.

Det bør være importørene av trevirke sin oppgave å bevise at varene de selger er lovlig og forsvarlig hogd, og dette kan gjøres ved å stille krav om troverdig sertifisering av produktene.

For å oppnå dette må en skogsertifisering fokusere på produksjonen, det vil si uttaket og forvaltningen av skogressursene, og ikke kvaliteten på det eksporterte tømmeret eller de ferdige produktene. Det finnes internasjonale sertifiseringsordninger hvor kravene er basert på generell praksis og stedsspesifikk kunnskap om god skogsforvaltning. Kravene er som oftest mer omfattende enn lokale lover og regler. Sertifisering skjer da ved gjennomgang av selve driften, med fokus på måltall for skogsforvaltning, biologisk mangfold, sosiale og kulturelle forhold. Det finnes også sertifiseringssystemer hvor miljøledelsessystemet til selskapene som står for skogsdriften gjennomgås. Miljøledelsessystemer inneholder mekanismer som skal sikre kontinuerlig bedrede miljøprestasjoner, men har ikke i seg absolutte krav utover gjeldende lovkrav og kan være uegnet når lovverket er mangelfullt og variabelt. Et troverdig system for sertifisering av norsk og importert trevirke må være produksjonsorientert med absolutte og stedsspesifikke krav til uttaket. Et sertifiseringssystem må også inneholde krav om verdikjedeansvar. Dette kan gjennomføres ved at det utstedes sporbarhetssertifikater som viser at selskapet har kontroll med, og oversikt over, hvor tømmeret de bruker kommer fra. Slik kan trevirket med sikkerhet spores tilbake til stedet der det ble hogget, og dette forhindrer at ulovlig avvirket trevirke kommer inn i salgskjeden.

Det finnes i dag ingen tilstrekkelig pålitelig internasjonal sertifiseringsordning for alle skogstyper som kan garantere at trevirket oppfyller tilfredsstillende miljømessige og sosiale kriterier. Det er derfor viktig at Norge arbeider internasjonalt for å sikre at dette kan bli en realitet.