Det er ofte de offentlige kreditorene som er de tøffeste. Offentlige kreditorer godtar ikke frivillig gjeldsordning, og er ofte de som kjører løpet ut og tvinger frem tvungen gjeldsordning. Stortinget behandlet i forrige sesjon Dokument nr. 3:5 (2005-2006) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven - oppfølging av Dokument nr. 3:13 (1996-1997). I innstillingen uttalte en samlet komité følgende:

"Komiteen er svært opptatt av at enkeltpersoners pådratte gjeldsforpliktelser ikke skal oppleves å bli en livslang fattigdomsfelle, men et forhold som kan håndteres innenfor en begrenset tidsperiode. På denne bakgrunn forutsetter komiteen at Regjeringen løpende vurderer om det bør gjøres endringer i regelverk og praksis for å sikre at de overordnende målene med gjeldsordningsloven blir ivaretatt. Komiteen vil i den forbindelse særlig peke på viktigheten av at offentlige kreditorer konstruktivt bidrar til gjeldsordning når dette er hensiktsmessig. Komiteen ber Regjeringen utarbeide klare retningslinjer både for hvordan det offentlige skal forholde seg til henvendelser vedrørende gjeldssanering/gjeldsordning og for når utestående fordringer bør inngå i en gjeldsordning."

På et oppfølgingsspørsmål, stilt 15. september 2006 fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter i Fremskrittspartiet om hva finansministeren hadde foretatt seg for å gjøre offentlige kreditorer mer fleksible, viser finansminister Kristin Halvorsen til ordninger for lempning av krav i form av betalingsavtale, nedsettelse og ettergivelse på skatte- og avgiftsområdet. Finansministeren skriver videre at det kan være rom for ytterligere forbedringer i innkrevingspraksis, og at etaten vurderer å gjøre situasjonen lettere for vanskeligstilte skattytere. Dette omfatter bl.a. tiltak for å forhindre at enkelte skattytere, på grunn av en vanskelig livssituasjon, opparbeider seg unødvendig stor skatte- og avgiftsgjeld som ødelegger deres fremtid, og tiltak for å unngå at skattytere med særlige kommunikasjonsvanskeligheter overfor offentlige etater blir behandlet urimelig strengt. Det ble videre opplyst at et eget utvalg under Fornyelses- og administrasjonsdepartementet (Solberg-utvalget), gjennomgår det offentlige innkrevingsapparatet med sikte på forbedringer, blant annet når det gjelder samordning av innkrevingstiltak fra flere oppkrevere overfor samme skyldner.

Én særlig viktig endring har skjedd i forhold til reglene om gjeldsordning og skattekrav: Før 1. juli 2003 var det ikke mulig å oppnå gjeldsordning etter gjeldsordningsloven dersom skatte- og avgiftsgjelden oversteg 60 prosent av skyldnerens samlede gjeld. Etter 1. juli 2003 har skatte- og avgiftskrav fullt ut vært omfattet av gjeldsordningsloven. Denne endringen har ifølge Skattedirektoratet medført at flere skyldnere med skatte- og avgiftsgjeld har fått en løsning på sitt gjeldsproblem gjennom gjeldsordningsinstituttet.

Det er spesielt grunn til å sette fokus på noen særskilt uheldige rutiner hos statlige innkrevere. Når det gjelder mennesker som har misligholdt sine studielån eller skattebetaling, og som eier sin bolig, har både Statens innkrevingssentral og kemnerne lagt seg på svært hardhendte rutiner. Statens innkrevingssentral krever gjelden innbetalt innen to år, ellers begjæres boligen tvangssolgt. Skattedirektoratet har utarbeidet rutiner for kemnere som sier at restskatt skal betales innen ett år, ellers kreves det tvangssalg.

I begge tilfeller kan det dreie seg om mennesker som er i arbeid, og som kan dokumentere at de vil være i stand til å betale gjelden uten problemer, men ikke på så korte frister. Man kan da spørre seg om det er samfunnsøkonomisk hensiktsmessig å frata disse menneskene sine boliger, med den følge at barn må bytte skoler, osv. , for beløp som uten vesentlig risiko kan innfordres på rimelig måte.

Et ytterligere problem ved Statens innkrevingssentral er hyppig skifte av saksbehandlere noe som gjør prosessen vanskeligere for skyldner, ettersom saksopplysninger og forløp til stadighet må forklares på nytt.

Offentlige kreditorer står ofte i en ytterligere styrket maktposisjon fordi det offentlige i mange tilfeller har lovbestemt pant i eiendommen for skattekrav på eiendomsskatt som går foran alle andre heftelser i den eiendom skattekravet gjelder, slik det fremgår av panteloven § 6-1 (1). Samme panterett har en kommune og kommunale etater for følgende særlige eiendomsavgifter: avfallsgebyr etter lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, feieavgift etter brann- og eksplosjonsvernloven § 28 annet ledd, og årsavgift for vann og kloakk etter lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter.

Lov om kringkasting 4. desember 1992 § 8-4 fastslår at forfalt kringkastingsavgift og tilleggsavgift er sikret ved panterett i kringkastingsmottakeren og tilbehør, eller deler til den. Panteretten går foran alle andre rettigheter i tingen selv om den overdras til ny eier. Kringkastingsavgift og tilleggsavgift er for øvrig tvangsgrunnlag for utlegg. Statens innkrevingssentral kan inndrive kravet ved trekk i lønn eller andre lignende ytelser.

Veitrafikkloven § 38 gir også staten forrang for andre kreditorer for forfalt tilleggsavgift, gebyrer eller bøter.

Den norske staten har penger nok og burde ikke stå forrest i køen ved en konkurs og dermed fortrenge mindre og mer sårbare kreditorer, men snarere få oppfylt sitt krav dersom de øvrige kreditorene hadde fått dividende, altså få lavest prioritet.