Til tross for at staten bare eier ca. en tredjedel av markedsverdiene
i norsk næringsliv, dreier mesteparten av den næringspolitiske diskusjonen
seg i denne stortingsperioden om det statlige eierskapet, først
og fremst grunnet en uprofesjonell eierskapsforvaltning fra Regjeringens
side.
Det er fornuftig med et mangfold av eierskap i næringslivet,
og aktørene må gis rammebetingelser som gjør det attraktivt med
nyinvesteringer og videreutvikling i Norge. I en tid der den globale
konkurransen styrkes og landene konkurrerer om å tilby de mest tilrettelagte
betingelsene for bedriftsetablering og å trekke til seg kapital,
er det dessverre liten oppmerksomhet i Norge om tilstanden og konkurransedyktigheten
for det private aktive eierskapet i norsk næringsliv.
I en åpen økonomi som den norske er vi avhengig av et mangfold
av eierformer for å møte tøff internasjonal konkurranse. Forslagsstillerne
mener Regjeringen viser liten interesse for de utfordringer aktive private
eiere møter hos offentlige myndigheter med reguleringer og skjemaer.
Det private eierskapet i norsk næringsliv står for 2/3 av totalen
og har nærmere 70 pst. av verdiskapningen. Det er det private eierskapet
som er normalen i næringslivet, og forslagsstillerne mener at myndighetene
nå må rette oppmerksomheten mot disse bedriftenes rammebetingelser
i en globalisert økonomi. Forslagsstillerne mener at private norske
eiere skal ha rammebetingelser som er i verdensklasse, som legger grunnlag
for videre vekst og nye etableringer. Det er det aktive private
familieeierskapet som er den klart største aktøren utenfor børsen
og står for en betydelig del av verdiskapningen i privat sektor.
Så mye som 2/3 av alle norske bedrifter er familieeide, og de langt fleste
av disse er små eller mellomstore.
Veldig mange av disse bedriftene befinner seg i Distrikts-Norge
og er mange steder betydelige bidragsytere i lokalmiljøet, men opplever
ofte offentlige myndigheter mer som en motspiller enn en tilrettelegger.
Det aktive private eierskapet har stor betydning for nyskapning
og verdiskapning i samfunnet, men liten oppmerksomhet rundt rammebetingelser
for privat eierskap i Norge medfører at vi taper i den internasjonale
konkurransen.
Veldig mange av de bedrifter som skapes er mindre foretak med
et aktivt familieeierskap, og for å kunne styrke grunnlaget for
ny etablering og videreutvikling av disse bedriftene er det nødvendig
at rammebetingelsene for eierskap moderniseres og forenkles. Det
er en sammenheng mellom privat eierskap og nyskapning, og dersom
det private eierskapet har dårlige kår, går det også på bekostning
av evnen til innovasjon i en økonomi.
Forslagsstillerne mener det er på tide med en aktiv næringspolitikk
for å styrke rammebetingelsene for privat eierskap og familieeierskap
spesielt, dette er av stor betydning for å styrke videreutvikling
av bedrifter i Norge. Det må utarbeides langsiktige og tydelige
rammebetingelser som gir grunnlag for nyinvesteringer og at nye
ideer kan settes i produksjon i Norge.
Forslagsstillerne vil med dette initiativet legge til rette for
at private eiere skal bli en enda viktigere bidragsyter til verdiskapning
og innovasjon i Norge.
For at gode ideer kan gå over til aktiv produksjon, er det nødvendig
at man i et offentlig-privat samarbeid sørger for gode etableringsordninger.
Det er bygd ut et betydelig offentlig virkemiddelapparat der ansvaret
er delt mellom forvaltningsnivåene, og det er tydelig at dagens
struktur ikke gir gode nok effekter. Forslagsstillerne mener at
det offentlige virkemiddelapparatet skal ha som oppgave å sørge
for hjelp og veiledning til de beste ideene og at utenforliggende
hensyn ikke skal stå i veien for bedriftsetableringer. Dagens situasjon
er preget av at politiske særhensyn dominerer i innovasjonsarbeidet,
noe som gjør arbeidet byråkratisk og lite målrettet. Forslagsstillerne
mener at det offentlige virkemiddelapparatet skal være et landsdekkende
tilbud uten andre bindinger enn å sørge for at de beste ideene gis
mulighet til å komme i produksjon i et offentlig-privat samarbeid. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng vise til Dokument nr. 8:60 (2007–2008) om
i større grad å gjøre Innovasjon Norges virkemidler landsdekkende
og tilgjengelige for alle søkere.
God tilgang på risikokapital for bedrifter i alle faser er nødvendig
for at bedrifter skal ha mulighet til videreutvikling og markedstilpasninger.
I Norge er det lite privat risikokapital grunnet et skattesystem som
ikke stimulerer til investeringer i bedriftsetablering. Den internasjonale
finansuroen gjør tilgangen på risikokapital svakere, og mest sårbare
er bedrifter i såkorn- og tidlig vekstfase. Kapitalmangelen er et hinder
for videreutvikling av bedrifter og kommersialisering av ideer.
Norge er i den situasjon at staten har store mengder kapital, og
forslagsstillerne mener at mer av kapitalen bør settes i arbeid
i et offentlig-privat samarbeid for å styrke det norske risikokapitalmarkedet.
Forslagsstillerne mener dette kan gjøres gjennom opprettelse av
nye fond organisert etter en fond-i-fond-løsning som også vil utløse
mer privat risikokapital. Forslagsstillerne viser i denne sammenhengen
til Argentum fondsinvesteringer som en suksesshistorie og mener
at mer kapital bør tilføres Argentum i tråd med selskapets investeringsstrategi. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng vise til forslag fremmet i forbindelse med
behandlingen av St.meld. nr. 13 (2006–2007) Et aktivt og langsiktig eierskap.
Skjemavelde og omfanget av regelverk er et stort problem for
næringslivet. Dette gjelder spesielt for mindre bedrifter som må
svare på de samme oppgavene som de store, og som med mindre ressurser
bruker mer tid på skjemaer og regler. Offentlige pålegg krever betydelige
arbeidsressurser hos bedriftene og rammer effektiviteten og verdiskapningen
i næringslivet. Til tross for løfter fra Regjeringen gjøres det
ingen innsats for å redusere antall skjemaer, for 2007 er det registrert
11 nye skjemaer som næringslivet må forholde seg til. Stadig mer
omfattende regelverk fordrer også oppfølging og kontroll fra myndighetenes
side, og dersom det svikter her, vil det være en belønning til aktører
som ikke følger regelverket. Forslagsstillerne mener det må gjøres
en innsats for å redusere skjemabelastning og antall skjemaer som næringslivet
må forholde seg til og viser i denne sammenheng til Dokument nr.
8:83 (2005–2006) om å opprette et samarbeidsprogram for å redusere
skjemabelastningen for næringslivet og offentlig sektor.
Norge befinner seg i verdenstoppen når det gjelder skatter og
avgifter pålagt landets innbyggere og bedrifter.
Forslagsstillerne mener at skatte- og avgiftsnivået er en betydelig
konkurranseulempe for bedrifter som befinner seg i åpen internasjonal
konkurranse, og det er et hinder for nyetablering og videreutvikling
av bedrifter. Selv om Norge har gode forutsetninger for å utvikle
et skattesystem som fremmer bedriftsetablering og ‑utvikling, har
Regjeringen valgt å gjøre situasjonen for familieeide bedrifter
enda vanskeligere gjennom forslag om innstramninger i arveavgiften.
Forslagsstillerne mener at den norske skatte- og avgiftspolitikken
må normaliseres og at det må legges til rette for konkurransebetingelser
også på skatte- og avgiftssiden som er internasjonalt konkurransedyktige.
Situasjonen er spesielt dramatisk når det gjelder særavgifter som
slår vilkårlig ut og som har betydelige usosiale virkninger.
Forslagsstillerne vil i denne sammenheng særlig fremheve avgifter
på energi, som bensin- og dieselavgiftene.
Forslagsstillerne mener at det norske nivået på særavgifter må
bringes ned på nivå med våre viktigste europeiske konkurrentland.
Arveavgiften er en usosial avgift som rammer mange privatpersoner,
men som også er et betydelig problem for mange familieeide bedrifter
ved eierskifter. Arveavgiften fremstår derfor også som en statlig pålagt
ulempe for en spesiell eierform. Næringslivets utfordringer med
arveavgiften er en problemstilling som kan betegnes som særnorsk,
da flere andre land har avviklet arveavgiften.
Forslagsstillerne mener arveavgiften er en usosial avgift som
må avvikles.
Forslagsstillerne mener at formuesskatten har en rekke uheldige
virkninger på sparing og investering. Dette er en avgift som rammer
mange enkeltpersoner hardt, men også privat eierskap og familiebedrifter.
Formuesskatten er preget av omfattende forskjellsbehandling mellom
spareformer og er en tilnærmet særnorsk skatt som stimulerer til
skattemotiverte disposisjoner. Forslagsstillerne mener at formuesskatten
må avvikles og at det må gjennomføres et skattesystem som motiverer
til investering og nyskapning gjennom et flatere og lavere skattenivå.
Forslagsstillerne mener at et klart konkurranseregelverk er en
forutsetning for et velfungerende marked. En effektiv konkurransepolitikk
innebærer at Konkurransetilsynet skal ha frihet til å gjøre sin
kontroll og påpeke uholdbare forhold uten direkte politisk innblanding.
For små og mellomstore bedrifter er det av stor betydning at det
er et effektivt konkurranseregelverk som kan åpne sektorer preget
av offentlig monopolbedrifter for konkurranse. Forslagsstillerne mener
at konkurranse- og markedsbaserte løsninger også er den mest fornuftige
måten å organisere produksjonen av offentlig finansierte velferdsoppgaver på.
For å sikre fremtidig vekst og grunnlag for nye virksomheter er
det av sentral betydning å ha konkurranseregler som håndheves effektivt,
og forslagsstillerne vil motsette seg at regelverket utvannes av
politisk synsing.