Det er en samstemt, tverrpolitisk enighet om at en omfattende og mangfoldig frivillig sektor er av enorm betydning for samfunnet. En enstemmig familie- og kulturkomité uttalte for eksempel i Innst. S. nr. 104 (2007–2008), ved behandlingen av Frivillighetsmeldingen (St.meld. nr. 39 (2007–2008)) at

"Komiteen vil understreke at frivilligheten er en grunnleggende drivkraft i samfunnsutviklingen, og komiteen er enig i at frivilligheten er en grunnpilar i vårt demokratiske samfunn."

Det er imidlertid ikke tilsvarende enighet om bruken av politiske virkemidler for å bedre rammevilkårene for frivillighet. Særlig synes det å være uenighet om i hvilken grad det bør satses på skatte- og avgiftslettelser som en del av en samlet frivillighetspolitikk. Mange frivillige organisasjoner opplever at den offentlige støtten er prosjektrelatert og at den generelle driften blir stadig vanskeligere. Det bør derfor være et selvstendig mål å styrke de frivillige organisasjonene, og at en slik styrking skjer gjennom midler som organisasjonene selv disponerer fullt ut.

I kapittel 3.2.2.4 i St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak uttaler Regjeringen at den over noen år ønsker å trappe opp støtten til frivillig sektor med opp mot 1 mrd. kroner, som er det beløpet Frivillighet Norge har antydet at en generell ordning med momsfritak for frivillig sektor vil koste. Regjeringen sier videre at den i forbindelse med en slik opptrapping vil ta stilling i de enkelte statsbudsjettene til hvordan støtten skal fordeles mellom ulike virkemidler. Med andre ord forbeholder Regjeringen seg den fulle frihet til å avvise ethvert framtidig forslag om skatte- og avgiftslettelser til frivillig sektor, og i sin helhet legge inn økt støtte i form av direkte tilskudd til de frivillighetsformål som Regjeringen selv foretrekker å støtte.

Regjeringen åpner imidlertid for at deler av en opptrapping av støtten til frivillig sektor kan (ikke "bør", eller "skal") gjennomføres ved å øke rammene og innretningen av dagens ordning med kompensasjon til frivillig sektor for moms på enkelte tjenester. Det gis i proposisjonen imidlertid et klart signal om at en slik eventuelt utvidet kompensasjonsordning bør være rammestyrt, i motsetning til rettighetsstyrt. Videre presiseres det at "eventuell økt direkte støtte til utvalgte formål innenfor frivillig sektor kan vurderes".

Regjeringens beskrivelse bærer preg av:

• Mangel på en klar forpliktelse, både i tid og omfang, til å få gjennomført det som frivillig sektor selv mener er den viktigste frivillighetspolitiske reformen, nemlig å ta bort den økonomiske merbelastningen som merverdiavgiften påfører frivillig sektor i forhold til avgiftspliktige aktører.

• At hensynet til kontroll både over samlet støttebeløp, hvordan dette skal gis, og eventuelt til hvem, veier tyngre enn frivillig sektors behov for retten til å kunne disponere en større andel av sine egne inntekter.

Spørsmålet om å benytte skatte- og avgiftslettelser overfor frivillig sektor avslører et politisk ideologisk skille. De som mener at frivillighet er et gode i seg selv, vil i større grad ønske at støtten til frivillig sektor skal være ubundet, at sektoren selv skal få disponere en større del av sine inntekter, og dermed også være positiv til å stimulere frivillighet gjennom skattesystemet. De som primært ser på frivillig sektor som en sentral samarbeidsaktør for å få iverksatt statlig eller kommunalt bestemt politikk, vil være avvisende til skatte- og avgiftslettelser, og i størst mulig grad satse på rammestyrte, formålsbestemte støtteordninger.

Det bør være aktuelt å styrke frivillig sektor på flere måter gjennom skattesystemet.