Til Stortinget
Island har i forbindelse med den globale finansuroen opplevd
den største bankkrisen, relativt til landets størrelse, som noe
land noen gang har opplevd. De tre største bankene på Island tok
i 2007 opp lån tilsvarende om lag ni ganger landets årlige vare-
og tjenesteproduksjon, og Island kommer til å slite i mange år med
å nedbetale den store gjelden. For at Island skal gjøre opp for
bankenes forpliktelser til kunder i Storbritannia og Nederland,
har den islandske regjeringen gjennom den såkalte IceSave-avtalen tatt
på seg et gjeldsansvar som tilsvarer om lag 100 000 kroner for hver
islending.
Nå er situasjonen tilspisset fordi den islandske presidenten
ikke vil godkjenne avtalen og vil sende saken ut til en folkeavstemning.
Det internasjonale pengefondet (IMF), de nordiske landene, Russland, Polen
og Færøyene har lånt Island til sammen om lag 5 mrd. dollar for
å hjelpe landet med å importere helt nødvendige basisvarer som mat
og brensel. Disse pengene blir utbetalt i porsjoner, og mye av utbetalingene
gjenstår å betale. Da disse låneavtalene ble inngått, ønsket, ifølge
IMF, de nordiske landene å stille krav om at Island måtte overholde
IceSave-avtalen dersom landet skulle få hjelp. Dersom Island skulle
si nei til Icesave-avtalen, kan derfor lånehjelpen til Island stanse
opp. Kun Polen og Færøyene har unnlatt å stille krav om overholdelse
av IceSave-avtalen for at Island skal få hjelp.
Det er imidlertid usikkert om Island er forpliktet til å betale
så mye som avtalen legger opp til, ettersom det ikke har vært noen
liknende saker tidligere. Det kan virke som om Storbritannia og
Nederland har brukt sin makt mot relativt lille Island, og fått
til en avtale som innebærer at Island må betale mer enn det som
er rimelig, ikke minst tatt i betraktning den prekære økonomiske
situasjonen på øya. Dette strider i så fall mot det sunne prinsippet
i internasjonal rett som den tidligere amerikanske utenriksministeren
og vinner av Nobels fredspris, Elihu Root, formulerte slik:
"Vi må alltid være forsiktige, og særlig i våre relasjoner
med mindre stater, slik at vi aldri foreslår en avtale som vi ikke
[selv] ville være villig til å akseptere hvis situasjonen var motsatt".
Forslagsstillerne stiller spørsmål ved hvorfor de nordiske landene
krevde at den internasjonale lånehjelpen bare skal gis hvis Island
overholdt IceSave-avtalen. At vår egen regjering nå er uklar på
om Island må overholde IceSave-avtalen for fortsatt å få norsk hjelp
til å betale for helt nødvendige varer som mat og brensel, er uholdbart
etter forslagsstillernes mening.
Dersom Regjeringens uklarhet skyldes at man ikke ønsker å gi
Island hjelp hvis IceSave-avtalen ikke overholdes, kan dette vanskelig
sies å være i tråd med den solidariske holdningen Norge bør vise
overfor land i særskilte vanskeligheter, ikke minst overfor et nordisk
naboland som Norge har så lange og nære historiske bånd til. En
meningsmåling på Island under finanskrisen slo fast at islendinger
flest ser Norge som sin klart nærmeste og beste nabo. Når land som Polen
og Færøyene tydelig har sagt seg villig til å hjelpe Island uavhengig
av IceSave-avtalen, er det ikke mindre naturlig at også Norge gjør
det.
Forslagsstillerne mener det er viktig at usikkerheten knyttet
til Norges holdning ryddes av veien, og at Stortinget ber Regjeringen
om snarest å gi Island en klar forsikring om at låneutbetalingene
som Norge har lovet, vil bli gitt uavhengig av hva som skjer med IceSave-avtalen,
slik tilfellet er når det gjelder Polen og Færøyenes hjelp til Island.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om snarest å gi Island tydelige forsikringer
om at Norges bistand til Island i form av låneutbetalinger vil skje
uavhengig av hva som måtte skje med IceSave-avtalen.
Oslo, 20. januar 2010