Til Stortinget
Forslagsstillerne viser til at Internett og digitale medier er
en integrert del av norske barns hverdag. Mange overgrep på nettet
skjer i grenselandet mellom barns utprøving og voksnes utnytting.
Barn er ofte seksuelt utprøvende på nett og bruker nett, mobiltelefon
og spill for å holde kontakt med venner, dele bilder, få seg kjæreste
og skaffe seg ting de ønsker seg på en måte man kan sammenlikne
med prostitusjon. Utfordringen ligger ikke nødvendigvis kun i barns
bruk av digitale medier, men i hvordan voksne misbruker informasjonen
barna legger ut til å manipulere, lokke og seksuelt utnytte barn.
Behovet for en mer samlet innsats er nødvendig, og forslagsstillerne følger
derfor opp Høyres forslag i Dokument nr. 8:74 (2005–2006) som er
fremmet tidligere.
Forslagsstillerne viser til at utviklingen av de nye elektroniske
mediene skaper mange nye former å utnytte barn på. De fleste barn
som utsettes for seksuelle overgrep, misbrukes av en person de kjenner
og som står dem nær, gjerne en person i egen familie. I mange tilfeller
blir det tatt bilder og filmer av overgrepene som distribueres på
nett, og den som begår overgrep, er selv i besittelse av overgrepsmateriale med
andre barn. Det er også mange tilfeller der informasjon om barna
blir utvekslet overgripere imellom. Nettet er også en arena for
menneskehandel der barn selges og utnyttes av overgripere i forskjellige
land. Noen av disse barna utnyttes også til andre former for kriminell
virksomhet som tyverier, narkotikasalg, illegal innvandring og organhandel.
Internett-relaterte overgrep skjer uten at det finnes gode beskyttelsestiltak
for barn og uten at foreldre og hjelpeapparat er klar over utnyttelsesformene på
nett. Svært få barn identifiseres etter at bilder og filmer av seksuelle
overgrep mot dem har blitt distribuert på nettet. Hvor mange saker
som likner "Lommemannen" der barn har blitt misbrukt, distribuert
på nett og før eller etter utnyttet på andre måter, for eksempel
gjennom å søke asyl, tigge eller selge narkotika, og hvor informasjon
ikke har blitt utvekslet mellom ulike offentlige etater og mellom
politidistrikter, finnes det ingen oversikt om.
Det finnes imidlertid en rekke eksempler på at barn har blitt
ødelagt for livet som følge av overgrep og menneskehandel. Et eksempel
er nordmannen som ble dømt for å ha misbrukt seks små gutter i Thailand.
Han hadde utvekslet informasjon om barna via nettet og gitt andre
overgripere mulighet til å kontakte og utnytte barna. Bilder og
filmer av overgrepene ble spredt på nettet, og siden barna er lett
identifiserbare og ikke har noen mulighet til å beskytte seg selv,
som foreldreløse gatebarn med rusproblemer, er det fortsatt en fare
for at de kan utnyttes igjen og igjen ved at bilder og filmer blir
liggende ute slik at nye overgripere kan "pinpointe dem" for nye
overgrep. I tillegg oppleves det for svært mange barn og unge som
nye overgrep at tidligere dokumenterte overgrep blir liggende i
årevis for eksempel på nettet. Det siste kan være vel så integritetskrenkende
som det opprinnelige overgrepet.
De fleste barn som utsettes for seksuelle overgrep, misbrukes
av en person de kjenner og som står dem nær, gjerne en person i
egen familie. I mange tilfeller blir det tatt bilder og filmer av
overgrepene som distribueres på nett, og den som begår overgrep,
er selv i besittelse av overgrepsmateriale med andre barn. Det er
også mange tilfeller der informasjon om barna blir utvekslet overgripere
imellom. Nettet er også en arena for menneskehandel der barn selges
og utnyttes av overgripere i forskjellige land. Noen av disse barna
utnyttes også til andre former for kriminell virksomhet som tyverier,
narkotikasalg, illegal innvandring og organhandel. Ved siden av
våpen og narkotika er barn den viktigste "handelsvaren" for kriminelle
nettverk. Forslagsstillerne understreker derfor at det fremlagte
forslaget må sees i sammenheng med en nødvendig styrket innsats
mot organisert kriminalitet.
Forslagsstillerne viser til at det de siste årene har skjedd
en styrking av politiets arbeid mot Internett-relaterte overgrep
mot barn. Høyre har inititert og/eller støttet flere av de tiltakene
som nå er gjennomført. Blant annet er det opprettet en rapporteringsfunksjon på
nett og ansatt flere etterforskere på fagfeltet. Disse grepene er
positive, men det er viktig å innse at politiet alene ikke kan løse
denne store kriminalitetsutfordringen for det moderne samfunnet.
Når overgrepene sirkuleres på nett og kontakten i mange tilfeller er
etablert online, er det en enorm tilleggsbelastning for offeret.
Det er politiets oppgave å drive etterretning, etterforskning og
identifisering av ofre, men for at barn skal få beskyttelse mot
misbruk, må det være et forpliktende, tverrfaglig samarbeid der
hjelpeapparat og andre instanser kobles inn.
Forslagsstillerne viser imidlertid til at Norge i dag mangler
en nasjonal politikk og en samordnet innsats for å møte utfordringene
knyttet til overgrep mot barn via digitale medier og menneskehandel.
De eksisterende strategiene er for fragmenterte (Datatilsynet, Medietilsynet,
Barneombudet, Redd Barna mv.) og ikke forankret politisk gjennom
en helhetlig tilnærming og er uten et klart fokus på å forebygge
utnytting og overgrep.
Forslagsstillerne foreslår derfor at det opprettes et helhetlig og tverrfaglig nasjonalt
senter for bekjempelse av menneskehandel og overgrep mot barn etter modell
av det britiske CEOP-senteret. Forslagsstillerne viser til at et
tilsvarende forslag ble fremmet av stortingsrepresentantene Elisabeth
Aspaker, André Oktay Dahl og Olemic Thomessen (Dokument nr. 8:74
(2005–2006)) i forrige periode. Forslaget inneholdt en rekke tiltak
for å bekjempe Internett-relaterte overgrep mot barn, blant annet
etableringen av et senter etter modell av CEOP. Regjeringens arbeidsgruppe
mot Internett-relaterte overgrep mot barn, ledet av Grete Faremo,
kom til samme konklusjon og fokuserte på nettopp behovet for et
helhetlig politisk løft på feltet og et eget senter med fokus på
denne typen kriminalitet mot barn. Justisminister Knut Storberget
uttrykte seg positivt til forslagene ved flere anledninger, blant
annet i Aftenposten 31. januar 2007, men etter dette er det ikke
tatt videre initiativ fra regjeringens side .
Forslagsstillerne viser til at et slikt senter kan opprettes
utenfor eksisterende politistruktur eller også tilpasses norske
forhold og tilknyttes det eksisterende arbeidet ved Kripos. Målet
med senteret må være å se flere utnyttelsesformer av barn i sammenheng
og å få et helhetlig grep og en intensivert satsing på kriminalitetsbekjempelse,
forebygging og utadrettet kommunikasjon for å beskytte barn mot
handel og misbruk. Forslagsstillerne viser til at en forutsetning for
å lykkes med denne målsettingen er at man har en gjennomførbar helhetlig
nasjonal strategi og et tverrfaglig samarbeid på tvers av fagfelt
og på tvers av offentlige og private instanser.
I CEOP-modellen er operativt politiarbeid, etterretning og offeridentifisering
samordnet med kriminalitetsforebyggende strategier og utadrettet
kommunikasjon. Når politiet for eksempel drar ut for å gjøre et
beslag, så konfererer de med barnefaglig personell om eventuelle
barn i siktedes nærhet (for eksempel hjemme der beslaget skal gjøres)
samt at det er strukturer slik at kunnskap fra operasjonen pløyes
inn i det forebyggende arbeidet og ut til mediene, slik at befolkningen
holdes oppdatert.
CEOP får sitt mandat gjennom SOCA, som kan sammenlignes med vårt
Rådet for organisert kriminalitet (ROK). Det britiske parlamentet
har nylig vedtatt en forlenget periode der CEOP skal ligge utenfor
den ordinære politistrukturen for å sikre et tydelig fokus i organisasjonen
på nettopp den type kriminalitetsbekjempelse som er målsettingen.
I Norge foreslo voldtektsutvalget for en stund siden en liknende
type organisering for voldtekt og overgrepssaker på grunn av deres
sensitive og komplekse natur. Nettopp disse argumentene burde tale
for at overgrep mot barn, særlig med de tilleggsbelastningene som nettdistribusjon
eller menneskehandel innebærer, kunne ses på som et helt spesielt
satsingsområde.
Det er viktig å understreke at samarbeidsformen i CEOP-modellen
også ivaretar politiarbeidets krav til integritet og uavhengighet.
I tillegg er det et gjennomgående mål at barn, uansett nasjonalitet,
som oppdages på overgrepsbilder på Internett, skal identifiseres
og reddes fra det misbruket bildene viser. På CEOP-senteret utføres
alt arbeidet i nært samarbeid med Internett-bransjen, kredittkortselskapene
(som muliggjør betaling for overgrepsbilder), hjelpeapparatet og
humanitære organisasjoner som arbeider for barns rett til beskyttelse
mot overgrep. Arbeidet har en høy profil i Storbritannia, og flere
nasjonale forebyggingsstrategier og informasjonskampanjer har hatt
sitt utspring i arbeidet på CEOP.
Dagens kompetanse i Kripos er et godt utgangspunkt for å utvikle
en helhetlig strategi som også inkluderer utnyttelse av barn i menneskehandel
på ulike stadier. Forslagsstillerne understreker at dette ikke er
en oppgave politiet kan løse alene, men forutsetter samarbeid på
tvers av faggrupper med kompetanse på utnytting av barn i tilknytning
til digitale medier. Gjennomførte tiltak som "politistasjon på nett"
og "rød knapp" er i seg selv skritt i riktig retning, men uten et
helhetlig og tverrfaglig samarbeid vil de ikke være effektive nok
når det gjelder å møte de enorme kriminalitetsutfordringene nettrelaterte
overgrep og menneskehandel med barn representerer.
Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om etablering av et
helhetlig og tverrfaglig nasjonalt senter for bekjempelse av menneskehandel
og overgrep mot barn, etter modell av det britiske CEOP-senteret.
9. februar 2010