Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til et barn
som ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre.
De aller fleste adopsjonene i Norge gjelder internasjonal adopsjon
gjennom adopsjonsformidling. Statistikken viser at det adopteres
svært få barn etter reglene om innenlandsadopsjon der de biologiske foreldrene
samtykker til adopsjon. Norge har i dag samarbeidsavtaler med en
rekke land for adopsjon. Hovedvekten av barna kommer fra Kina, Nepal,
India og Etiopia. Landene som frigir barn til adopsjon, setter selv
en rekke betingelser. Kina innførte for eksempel regler fra 1. mai
2007 som utestenger en rekke søkere. Dette betyr imidlertid ikke
at adopsjonsmyndighetene i Norge behøver å ha de samme reglene,
men organisasjonene må opplyse om at man ikke kan være søker til
Kina om man ikke oppfyller kravene.
Norge har i mange år ligget på topp når det gjelder antall internasjonale
adopsjoner i forhold til befolkningstallet. Fra 2002 sank antall
formidlinger og nådde en foreløpig bunn i 2008 med 304 formidlinger.
At adopsjonstallene synker, er ikke spesielt for Norge. Også i Europa
og USA har det vært en nedgang i antall internasjonale adopsjoner
de siste årene.
For å kunne adoptere et barn fra utlandet må man være godkjent
av norske myndigheter. En slik godkjenning kalles forhåndssamtykke.
Som hovedregel gis det forhåndssamtykke på betingelse av at formidlingen
skjer gjennom en godkjent adopsjonsorganisasjon. For tiden er tre
organisasjoner godkjent for å drive adopsjonsformidling; Adopsjonsforum,
InorAdopt og Verdens Barn.
Ved søknad om adopsjon utarbeides en sosialrapport som danner
grunnlag for avgjørelse om forhåndssamtykke. Bostedskommunen til
adopsjonssøkerne har ansvaret for å utrede søkerne og å gi en tilrådning
i saken. Når saken er ferdig utredet, skal kommunen sende saken
til Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen.
Forslagsstillerne vil understreke at det er barnets beste som
skal være utgangspunktet for om en adopsjon skal gjennomføres. Ved
adopsjon dannes et livslangt forhold mellom adopsjonsforeldrene
og barnet, og det er derfor viktig at adopsjonsforeldrene er i stand
til å takle ulike forhold som kan oppstå i oppveksten. Forslagsstillerne
mener derfor at det er viktig med en grundig vurdering av adopsjonssøkerne. Forslagsstillerne
mener likevel at prosessen kan gjøres mer forutsigbar og fleksibel.
Det vises til at prosessen for å bli godkjent som adoptivforelder
ofte tar svært lang tid og at reglene og retningslinjene for om en
godtas eller ikke, er vanskelig å få oversikt over. Forslagsstillerne
mener det må stå tydeligere i lovteksten hvilke grunnkrav som stilles
til søknaden og saksbehandlingen.
Forslagsstillerne ønsker et mindre rigid regelverk for potensielle
adoptivforeldre. Man opplever i dag at reglene blir stadig strengere
og at muligheter for adopsjon kobles sammen med ulike faktorer som
i fremtiden kan gi helserisiko. Det er, etter forslagsstillernes
mening, urimelig å legge opp til et regelverk som automatisk utelukker
store deler av befolkningen. Forslagsstillerne er bekymret over
en samfunnsutvikling hvor rammene for hva som anses som normalt,
blir stadig trangere, og som ikke aksepterer noen former for risiko
hva angår helse. Her er det viktig i større grad å se paret som
helhet og ikke utelukke paret fordi en av dem ikke fullt ut oppfyller
dagens forutsetninger.
Forslagsstillerne mener også at det bør være mulig å søke om
adopsjon på generelt grunnlag, uten å knytte søknaden til enkeltland
på forhånd.
Forslagsstillerne mener foreldre som velger å ta seg av barn
som allerede er satt til verden, må få bedre økonomisk støtte enn
i dag. Det bør ikke være en økonomisk byrde å adoptere. Forslagsstillerne
ønsker derfor å øke adopsjonsstøtten til 1 G.
Forslagsstillerne viser til at hvilke land som ønsker å adoptere
til utlandet, er i konstant endring og avhengig av nasjonal utvikling.
De siste årenes utvikling viser at adopsjon av barn til utlandet
synker når nasjonalstatens indre forhold bedres. Dette betyr at dersom
man ønsker å legge til rette for adopsjon, må det stadig inngås
nye avtaler med land der det er behov. Norske myndigheter bruker
imidlertid lang tid på å godkjenne nye adopsjonsland og stiller
langt strengere krav enn mange andre land.
I VG 31. august 2010 kunne man lese i et leserinnlegg skrevet
av Adopsjonsforum at
«Adopsjonsforeningene skulle gjerne ha arbeidet i flere land
slik som svenske og danske kolleger. Ett problem er knyttet til
norske myndigheter som både er mer restriktive enn nordiske kolleger,
og at behandlingstiden for enkelte søknader om samarbeid kan ta
over 2 år i Norge.»
Forslagsstillerne mener Norge fortsatt skal stille strenge krav
for å inngå adopsjonsavtaler, men viser til at det ved usikkerhet
er mulig å foreta noen prøveadopsjoner og evaluere om praksisen
er tilfredsstillende. Forslagsstillerne mener derfor norske myndigheter
bør legge til rette for prøveadopsjon før det gis formidlingstillatelse
til adopsjonsforeninger, det vil si at adopsjonsforeningene bør
kunne forsøke adopsjon fra ulike land og gjøre seg erfaringer fra
disse, før det settes i gang ordinær adopsjonsformidling.