Legemiddelindustrien bidrar betydelig til forskning innen medisin
og helse i Norge. Ifølge en forsknings- og utviklingsundersøkelse
foretatt av Legemiddelindustrien brukte medlemsfirmaene 962 mill. kroner
til forskning og utvikling her i landet i 2008. Legemiddelindustrien
i Norge ansetter anslagsvis 4 370 mennesker, som arbeider innenfor
områder som medisinsk forskning, klinisk utprøvning, produksjon,
godkjenning, distribusjon, bivirkningsovervåking, salg og markedsføring,
samt pris- og refusjonsspørsmål. I 2009 hadde ti legemiddelfirmaer produksjon
av legemidler i Norge. Disse sysselsetter i underkant av 3 000 personer.
Biomedisin er en industriell sektor som sannsynligvis vil ta
større og større plass i verdensøkonomien. Eldrebølgen, folks forventninger
til helsevesenet, kombinert med medisinske nyvinninger, er faktorer
som vil bidra til dette. Norge har i dag en underskog av små biomedisinske
selskaper med stort potensial for utvikling. Forslagsstillerne ser
det slik at disse selskapene ikke bare har potensial til å bidra til
å bedre folks liv og helse gjennom de produkter de utvikler, men
at de også vil bidra til Norges velferdssystem gjennom at de skaper
arbeidsplasser og skatteinntekter.
Norges bevilgninger over statsbudsjettet til spesialisthelsetjenestene
har økt de siste ti årene fra 53 mrd. kroner i 2002 til et budsjettfremlegg
fra regjeringen på 102,9 mrd. kroner for 2011. Samtidig drives det
mer helseforskning. Tall fra NIFU Step viser at bevilgningene til
helseforskning har økt i forhold til bevilgningene til industri
og primærnæringer den siste tiårsperioden. Forslagsstillerne mener
dette har vært nødvendige prioriteringer, men at satsingene også
burde vært satt inn i en næringspolitisk sammenheng, ved at satsingen
blir fulgt opp av en strategi for økt verdisatsing.
Det er en trend i internasjonal biomedisinsk industri at store
multinasjonale selskaper i større grad baserer seg på allianser
med mindre selskaper. Norge har mange små og lovende selskaper,
det drives forskning av høy kvalitet på helseforetakene, vi har gode
helseregistre, en legemiddelindustri med produksjon i Norge og den
globale legemiddelindustri er etablert i landet. Forslagsstillerne
mener det er viktig at norsk legemiddelindustri, med de gode forutsetninger
som råder, blir posisjonert slik at den kan dra nytte av de muligheter
som kan åpne seg i årene som kommer.
Norge ligger lavest i Norden og under OECD-gjennomsnittet i Europa
i andel av Brutto nasjonalprodukt (BNP) til forskning og utvikling
og innovasjon. Forskningsbudsjetter er i 2011 de svakeste på ti år.
Det betyr realnedgang, noe som er i strid med Stoltenberg-regjeringens
egen forskningsmelding.
Forslagsstillerne mener også det vil være nyttig å høste erfaringer
fra våre naboland, som systematisk har støttet opp under næringen.
Dansk bioteknologi (life-science) utgjør 5 pst. av BNP i Danmark
(2006) og sysselsetter over 40 000 mennesker. Hvis råvaren i life-science
er forskningsresultatene, mener forslagsstillerne det er viktig
å se nærmere på grunnene til den store forskjellen i verdiskaping
mellom norsk og dansk life-science. I Danmark og Sverige har myndighetene
tydelig kommunisert at man ser biofarmasi som en næring med stort
potensial, og lagt til rette for utvikling. Medicon Valley, et dansk/svensk samarbeidsprosjekt
er det mest kjente. Seks av de ti største legemiddelselskapene i
verden har etablert samarbeid med bedrifter i klyngen.
Cancer Cluster er etablert i Oslo (OCC), og er et såkalt Norwegian
Centre of Expertise – NCE. Programmet ble etablert av kommunal-
og regionalminister Erna Solberg i 2004, og OCC ble utnevnt som et
NCE sommeren 2007 av regjeringen Stoltenberg. NCE-programmet skal
velge ut og tilby bistand til de regionale næringsklyngene i Norge
som har de beste forutsetningene for videre vekst, og som har klare ambisjoner
om et langsiktig og forpliktende samarbeid. Tidsskriftet Genome
Technology fra New York kåret i juni 2008 Oslo til en av de 20 ledende
biotekklyngene i verden innen utvikling av ny kreftbehandling og
kreftdiagnostikk, og den eneste fra Europa som kom på listen. Forslagsstillerne
mener dette illustrerer potensialet som ligger i norsk biomedisinnæring,
også i et globalt perspektiv.
Patentvernet for legemidler innebærer enerett til å utnytte oppfinnelsen
i 20 år (kan forlenges i inntil 5 år), og andre har da ikke lov
til å utnytte det patenterte i nærings- eller driftsøyemed. Dette
skal bidra til innovasjon på legemiddelmarkedet, ved å gi produsentene
en mulighet for inntjening av innovasjonskostnadene. Dette skal
stimulere til videre forskning og til innovativ industri.
Frem til 31. desember 1991 var det kun mulig å oppnå patent for
fremstillingsmetode (analogifremgangsmåtepatent) i Norge. Denne
beskytter ikke mot konkurranse fra kopiprodusent som benytter en
annen fremstillingsmetode og gir således et dårligere vern i beskyttelsesperioden
enn et produktpatent. Norge er blant svært få land i den industrialiserte
verden hvor myndighetene gir mulighet for en praktisering av patentinstituttet
som medfører overgang til generiske produkter før lovligheten av
generika er rettslig avklart.
Som følge av denne praksisen er Norge oppført på overvåkingslisten
for land med dårlig patentvern, utarbeidet av USAs myndigheter.
2010 Special 301 Report fra 30. april 2010 sier:
«Norway will remain on the Watch List in 2010. The United States
continues to be concerned about the lack of product patent protection
for certain pharmaceutical products. U.S. industry has expressed consercn
that the regulatory framework in Norway regarding process patents
filed prior to 1992 and pending in 1996 denies adequate patent protection
for a number of pharmaceutical products currently on the Norwegian
market. The United States will continue to encourage Norway to resolve
this issue.»
Forslagsstillerne er bekymret for hvilken betydning det kan ha
for norsk biomedisin fremover at Norge skiller seg ut på legemiddelområdet.
Trygge rammevilkår er viktig om de norske bedriftene skal kunne
knytte til seg viktige kontrakter og kontakter internasjonalt. Oppfinnelser
spiller en viktig rolle for den økonomiske utviklingen i norsk næringsliv,
som i medisinsk industri. Bruk av patentbeskyttelse skal stimulere
til videre forskning, teknologisk utvikling og innovasjon. Et patent
gir bedriften enerett til å utnytte en oppfinnelse kommersielt for
et begrenset tidsrom.
Første gang et legemiddel med et nytt kjemisk virkestoff skal
bringes i omsetning, kreves det en omfattende dokumentasjon for
legemiddelets sikkerhet og effekt. For senere kopipreparater, såkalte
generiske legemidler, stilles det langt mindre krav til dokumentasjon.
Dette fordi disse legemidlene anses som identiske med referanselegemiddelet
– det originale legemiddelet.
Dette innebærer at originalpreparater må gjennomgå langvarige
og svært omfattende kliniske studier, mens generiske legemidler
kun må dokumentere samme biotilgjengelighet i tillegg til samme
kvalitative og kvantitative sammensetning av virkestoffet som originalen.
For biologiske legemidler og deres etterligninger er praksisen for
dokumentasjon og innførsel på markedet i de fleste europeiske land
helt annerledes enn for kjemiske legemidler. Dette skyldes det faktum
at det er vesentlige forskjeller mellom originalproduktet og etterligningen,
et såkalt biotilsvarende legemiddel, noe som kan gi kliniske konsekvenser.
I Norge har det likevel oppstått tvil om såkalte biotilsvarende
legemidler kan defineres som et generisk legemiddel, på lik linje
med syntetiske kjemiske legemidler. Forslagsstillerne viser i denne
forbindelse til at Statens legemiddelverk (SLV) 25. januar 2010
sendte ut høringsbrev med forslag om opptak av biologiske legemiddel
på byttelisten, og 16. juni 2010 vedtok SLV å oppføre biotilsvarende
Tevagrastim «Teva» og Ratiograstim «Ratiopharm» på byttelisten sammen
med originalpreparatet Nepogen «Amgen» med virkning fra 1. juli
2010. Saken ble brakt inn for domstolene, som fant at SLVs vedtak
er ugyldig, da det er truffet uten lovhjemmel. Oslo byfogdembetes
kjennelse av 29. juni 2010 om midlertidig forføyning følges nå opp
av en rettssak om vedtakets gyldighet. Spørsmålet er ikke rettskraftig
avgjort.
Forslagsstillerne vil understreke at det er viktig å arbeide
for å redusere utgiftene til det norske helsevesen. Det er derfor
viktig å arbeide aktivt på flere områder for å redusere kostnadene,
deriblant bruke helseøkonomiske analyser i større grad enn i dag
ved introduksjon av nye innovative legemidler. Forslagsstillerne
mener at norsk prispolitikk på legemidler ikke må resultere i usikkerhet
om riktig legemiddelbruk. Uavhengig av hvilken avgjørelse tingretten måtte
treffe, mener forslagsstillerne at dette er et spørsmål om patentsikkerhet
som bør avgjøres politisk. Forslagsstillerne mener at dette er et
spørsmål om hva som skal være norsk helsepolitikk, og at spørsmålet
om bytte av biologiske legemidler ikke i noen utstrekning var tema
da regelverket i sin tid ble vedtatt.
Forslagsstillerne mener derfor norske myndigheter bør utarbeide
en helhetlig og langsiktig strategi for biomedisin. En slik strategi
bør omfatte en målrettet og helhetlig innretning av virkemiddelapparatet med
et større fokus på nytteverdi og kommersialisering. En videreutvikling
av støtteordninger som SkatteFUNN, FORNY, SIVA-inkubatorene, Investinor og
Innovasjon Norges satsing på helsesektoren bør styrkes slik at et
balansert tilbud av virkemidler som fremmer forskning, innovasjon
og næringsutvikling kan tilbys. Det er viktig å trekke erfaringer
fra andre sektorer, og forslagsstillerne vil særlig peke på at oljesektorens
topplederforum har gitt positive erfaringer, og mener det bør etableres
et strategiråd for utvikling av norsk legemiddel- og helserelatert
biomedisinsk næring.
Forslagsstillerne mener at insentivordningene som skal stimulere
til økt forskning i helsetjenesten også bør omfatte samarbeidsprosjekter
mellom industrien og den offentlige helsetjenesten, noe som bør
fremgå i tildelingen av forskningsmidler til helseforetakene. Dette
vil stimulere norsk og utenlandsk helseindustri til å legge utviklingsaktivitet
og produksjon til Norge.
Forslagsstillerne vil peke på at biomedisinindustrien er en forskningsintensiv
industri som preges av særdeles omfattende kvalitetssikring og derav
et svært langt og ressurskrevende utviklingsforløp. Dette trekket
ble også fremhevet i The Boston Consulting Group sin rapport «The
Biopharma Landscape in Norway: Current Status and Future Commercialization
Opportunities» fra 2007. Sektoren krever tett samarbeid med akademia
og helsesektoren, og er helt avhengig av et samspill med helsesektoren
i utviklingsprosessen for å kvalitetssikre preparatene. Dette underbygger
etter forslagsstillernes syn behovet for en overordnet gjennomgang
fra norske myndigheters side, med sikte på å sikre at det legges
til rette for denne næringen på best mulig måte.
Forslagsstillerne mener det er mye som tyder på at det trengs
en helhetsforståelse av næringens forsknings- og utviklingsforløp
fra myndighetenes side, og viser til at samme rapport fra 2007 fant
at næringens kommersielle muligheter var underutnyttet til tross
for en robust forskningsbasis. Det ble særlig pekt på en begrenset
adgang til kompetent kapital og en begrenset tilgang til talenter
med erfaring fra entreprenørskap og kommersialisering innen feltet.
Forslagsstillerne mener det er svært viktig, både for samfunnet
og for næringen selv, at biomedisin anerkjennes som en næring og
at det settes fokus på næringens ansvar og muligheter til å skape
arbeidsplasser, verdier for eierne og skatteinntekter for samfunnet.
Som svar på spørsmål av 23. august 2010 fra Høyres stortingsrepresentant
Svein Flåtten knyttet til at kommersialiseringen i Norge ligger
langt etter våre naboland fordi vår legemiddelpolitikk har særordninger
som gjør at det ikke er attraktivt nok for internasjonale selskaper
å etablere partnerskap med norske gründere, svarte nærings- og handelsminister
Trond Giske følgende:
«Regjeringen arbeider kontinuerlig for å legge til rette for
innovasjon i helsesektoren og bygger opp under kommersialisering
av forskningsresultater fra norske medisinske miljøer. Jeg mener
dette er et viktig felt å satse på i fremtiden.»
Til tross for at forslagsstillerne er bekymret for at behandlingen
av biomedisinnæringen ikke i tilstrekkelig grad har skjedd i et
næringspolitisk lys, er dette positive signaler fra nærings- og
handelsministeren, som forslagsstillerne forstår slik at også regjeringen vil
se fordelene med en slik strategi som her foreslås.