Til Stortinget
Bruken av hijab er tiltagende. Dette mener forslagsstillerne
er en uheldig utvikling, da hijaben symboliserer verdier som bryter
radikalt med de liberale verdiene som Norge er bygget på, og fordi
hijaben er et alvorlig hinder for vellykket integrering.
Hijaben har en historikk som er viktig å kjenne til: Organisasjonen
Muslimbrødrene var de første som tok i bruk hijaben som symbol.
Muslimbrødrene er en fundamentalistisk islamsk organisasjon opprettet
i Egypt 1928 av Hasan al-Banna, som var organisasjonens leder til
han ble myrdet i 1949. Organisasjonen spredte seg raskt til andre
arabiske land. Med et bredt sosialt nettverk og betydelig folkelig
oppslutning ble Muslimbrødrene en sterk og innflytelsesrik bevegelse
i mange arabiske/muslimske samfunn. Dens politiske mål er opprettelsen
av den islamske staten, bygd på den islamske loven, sharia.
Brorskapet legger stor vekt på å bekjempe «moralsk forfall», og
har vært sterkt anti-kommunistisk så vel som anti-vestlig. Muslimbrødrene
utgjør en betydelig politisk-religiøs opposisjonsgruppe i Egypt,
hvor de (innvalgt på andre partiers lister) søker å «islamisere»
lovgivningen og samfunnssystemet. (Kilde: Store norske leksikon).
Hijaben ble laget som variant av klesdrakten som den kvinnelige
forkynner Zaynab al-Ghazali brukte. Hun ble medlem i Muslimbrødrene
i 1949 og skapte en islamistisk kvinnebevegelse, og ble kalt Muslimbrødrenes
mor. Muslimbrødrene har født terrororganisasjoner som Al-Qaida og
Hamas. Etter Khomeinis maktovertagelse i Iran i 1979 spredte den islamistiske
bølgen seg. Tilhengere av politisk islam brukte hijab for å markere
sitt politiske ståsted.
Den islamske hijaben visker bort alle nasjonale og kulturelle
trekk unntatt det islamistiske. Den spesifikke islamske hijaben
er blitt et symbol for politisk islam, dvs. islamisme, men er ikke
et symbol for alle muslimer. Derfor er da også hijab forbudt i en
rekke muslimske land. Den muslimske verden har opplevd et totalt
forbud mot bruk av hijab på offentlige steder i Tyrkia og Tunisia.
TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria har også forbud mot
hijab.
Det må også nevnes at en rekke muslimske lærde mener at man ikke
finner noe absolutt påbud for kvinner om å bære hijab i Koranen.
Det synes videre å være bred enighet om at det ikke finnes noe som helst
påbud om barnehijab i islam.
Skautet i den utgave som nå vekker strid, er altså ikke entydig
påbudt for muslimer. Man kan utmerket godt være en «god muslim»
uten å bruke hijab. «Skautet som kalles hijab er en politisk uniform
for den militante islamistbevegelsen.» (Walid al-Kubaisi, Aftenposten
3. mars 2004).
Forslagsstillerne er klar over at det er et drastisk tiltak at
staten skal gå inn og regulere folks klesplagg. Imidlertid er omstendighetene
og de praktiske følgene av hijab såpass alvorlige at forslagsstillerne
mener det trengs modige vedtak. Spesielt når det gjelder barn er
det viktig å legge forholdene best mulig til rette, og arbeide for
at ikke små barn brukes som frontsoldater i en religiøs verdikamp.
Hodeplagget er til hinder for lek og samspill mellom barn, det
signaliserer avstandtagen til det norske samfunnet, det står i veien
for integrering og skaper et uheldig skille mellom kjønnene, der
signalet er at jenter er mindre verdt. Barnehijab er en praksis
som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir «for norske og
frigjorte». En praksis som ikke kan forsvares med henvisning til
religionsfriheten ettersom barnehijab ikke har noe grunnlag i islamsk
lære. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn
bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort
hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.
Hijab begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt
begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for
foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab
en form for seksualisering av jenter. Når samfunnet aksepterer at småjenter
skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at
man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk
norske barn det gjaldt. Seksualisering av jenter på skolen bør ikke
aksepteres, enten det er i form av tildekking med hijab eller moteindustriens
sexfiksering. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse
og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn,
kan ikke aksepteres i norsk barneskole.
Når man tvinger barna til å bruke hijab, blir de lært opp i et
kjønnsapartheid, som forkynner at kvinner er mindreverdige og må
dekke seg til for ikke å vekke menns ukontrollerbare seksuelle lyster.
Å på denne måten gi kvinner skylden for voldtekt er i seg selv alvorlig.
Enda verre er det når denne tankegangen går så vidt som man i dag
ser tendenser til, der små barn blir ikledd hijab for ikke å vekke
menns begjær. Den økende bruken av hijab er resultat av et politisk-religiøst
fremstøt som bygger på en tanke om at kvinnen er mannens eiendom
og at hun med sitt blotte fysiske nærvær innbyr til voldtekt om
hun ikke dekker seg til. Dette vil ikke forslagsstillerne akseptere.
Den økende bruken av hijab blant barn fører til at liberale krefter
blant innvandrerbefolkningen får det stadig vanskeligere. Stigmatiseringen
av jenter uten hijab er tiltagende, de stemples som dårlige muslimer og
horer. Fedre blir trakassert for å tillate at jenter går uten hijab.
Familier som viser vilje til integrering, blir motarbeidet og hetset.
Mange bøyer av for presset, fordi det fremstår som den enkleste
løsningen. Storsamfunnet stiller ikke opp for de liberale muslimene.
I stedet velger storsamfunnet å tolerere intoleranse, og arenaen
blir overlatt til islamistiske bøller. Ved å unnlate å slå ned på
at foreldre ikler jenter ned i barneskolealder hijab skjer en stilltiende
aksept av stadig mer konservative krefters kamp i det muslimske
miljøet i Norge.
Man ser krav om kjønnssegregert svømmeundervisning på skolene.
Å dusje nakne i fellesdusjen er problematisk. Man ser krav om svømmehaller
med egne tider reservert for muslimske kvinner. Resultatet er at
jentene blir tvunget til å bade til de fastsatte tider. De som fra
før av opplevde press, har nå ingen unnskyldning.
Kvinner fra muslimske land roper om støtte fra Vesten. Norge
kan lite gjøre for kvinneundertrykking i muslimske land, men Norge
kan og bør være et fyrtårn for likestilling, uansett tro og nasjonalitet.
Norge bør gå foran som et godt eksempel og forby hijab i barneskolen.
Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur
når politikere ikke tør å si nei til barnehijab. Politikere må ha
mot til å gå imot den illiberale praksisen med hijab – en praksis
som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling
som frie individer som andre barn.
Forslagsstillernes syn kan sammenfattes i følgende utsagn: «Hijaben
er et fremstøt for å islamisere jenter i norske skoler, helt på
tvers av de verdier skolen og samfunnet står for.» (Brynjulf Mugaas,
tidligere medlem av FNs sikkerhetsråds Panel of Experts on Somalia,
Dagbladet 9. juni 2010).
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen innføre et forbud mot bruk av hijab
i barneskolen.
6. desember 2010