Bakgrunn

Bredbånd er en forutsetning for variert næringsliv og bosetting i hele landet. Likevel har ikke staten påtatt seg det samme ansvaret for bredbåndsutbyggingen som for annen infrastruktur som vei og jernbane.

EU-kommisjonen lanserte 19. mai 2010 Digital Agenda for Europa 2010–2020. Målsettingen i planen er at alle EU-borgere skal ha tilgang til bredbånd i 2013, at alle skal ha anledning til å koble seg opp til bredbånd på 30–100 mbit/s innen 2020, og at minst halvparten av EUs husstander i 2020 skal ha abonnement på bredbånd med minst 100 mbit/s. Flere EU-land har høyere ambisjoner enn dette. Finland har for eksempel lovfestet retten til 1 mbit/s for alle i landet, noe som skal utvides til 100 mbit/s innen 2015. Den lovfestede rettigheten omfatter hele Finland bortsett fra 2 000 personer i svært avsidesliggende områder, og spesifiserer også avstand til tilknytningspunkter.

I Norge bruker Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet en bredbåndsdefinisjon med en oppsiktsvekkende lav hastighet på 640/128 kbit/s. Denne bredbåndsdefinisjonen stammer fra St.meld. nr. 49 (2002–2003), og gjør at norske myndigheter kan hevde at 99,7 pst. av Norges innbyggere har tilgang til bredbånd. US Federal Communications Commission (FCC) definerer derimot bredbånd som minimum 4 megabit per sekund i nedlastingshastighet og minimum 1 megabit per sekund som opplastingshastighet. Forslagsstillerne viser til at Norge ifølge Prop. 1 S (2010–2011) har en bredbåndsdekning på 89 pst. dersom man legger en bredbåndsdefinisjon på 4 mbps/0,5 mbps, dvs. tett opptil bredbåndsdefinisjonen som nå brukes i USA. Dersom man isteden benytter en definisjon med nedlastingshastighet på 25 mbit/s, er bredbåndsdekningen i Norge 55 pst.

Regjeringens svært beskjedne definisjon av hva som kan regnes som bredbånd, er merkelig med tanke på hva Senterpartiet har sagt om saken. Senterpartiets Liv Signe Navarsete uttalte følgende om dagens bredbåndsdefinisjon i en pressemelding publisert på senterpartiet.no 15. november 2005:

«Å snakke om en halv megabit per sekund som bredbånd er på en måte litt hån mot folk, som lett blir forvirret. Jeg vil ikke selv definere noen nedre grense her og nå, men jeg tror en nedre grense vil være nyttig ikke bare for folk flest, men også for bransjen.»

I en annen pressemelding fra Senterpartiet (av 7. september 2009) kommer det frem at partiet opererer med en bredbåndsdefinisjon på 50 mbit per sekund. Forslagsstillerne vil for øvrig vise til oppslaget «Superbredbånd til 14 milliarder» i Teknisk Ukeblad 3. september 2009, der Senterpartiets Liv Signe Navarsete lover at alle bedrifter og husstander i Norge skal ha tilgang til bredbånd med en kapasitet på 50 mbit/s innen 2015. De to Soria Moria-erklæringene er imidlertid ikke akkurat særlig ambisiøse:

«Regjeringen vil fortsatt bidra til å øke mobildekningen og fortsette arbeidet med å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte framtidige behov.»

Hastigheten som er mulig å oppnå på kobbernettet, øker hele tiden. Mens Telenor i 1999 ifølge Dinside.no 6. oktober 1999 tilbød ADSL med inntil 2048/448 kbps i Oslo, Tromsø og Bærum, tilbyr NextGenTel i dag VDSL2 bredbånd med 40 mbit/s nedlastingshastighet og 20 mbit/s opplastingshastighet. Telenor skal tilby VDSL til 400 000 husstander fra 1. februar 2011. Dersom man bruker fiberoptiske kabler istedenfor de gamle kobberlinjene, er det mulig å oppnå langt høyere hastigheter, og det er liten tvil om at det er dette som er fremtidens teknologi.

Kommersielle aktører bygger nå fiberbredbånd over hele landet, og ifølge rapporten «Det norske markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester 1. halvår 2010» fra Post- og teletilsynet hadde 231 000 kunder bredbånd over optisk fiber ved utgangen av juni 2010. Dette er en mangedobling siden 1. halvår 2007, og det har også vært en meget pen utvikling innenfor andre teknologier for høyhastighetsinternett. Ved utgangen av juni 2010 hadde for eksempel 445 000 bredbåndsabonnement Internett over kabel-tv. Den store utbyggingen av fibernettet viser at konkurransen virker, men det er fortsatt slik at tilbudet er veldig mye bedre i byene enn i spredtbygde strøk. Høykom-programmet ble opprettet i 1999 som en tilskuddsordning for å stimulere utviklingen av nettverksbaserte brukertjenester fra det offentlige og samtidig øke markedsgrunnlaget for tilbud av bredbåndskommunikasjon, og ble først avviklet i 2007. I de siste årene av tilskuddsordningen ble fokuset i større grad å gi midler til utbygging av bredbånd i områder i landet der kommersielle aktører ikke ønsket å etablere seg. Totalt ble det til Høykom-programmet bevilget drøyt 770 mill. kroner i perioden 1999–2008. Forslagsstillerne ønsker å gjenopplive ordningen, og presiserer at midler skal gå til økt bredbåndsdekning i såkalte «hvite områder» som er uinteressante for de kommersielle aktørene. Fremskrittspartiet har derfor satt av 800 mill. kroner for både 2010 og 2011 i sine alternative budsjettforslag, hvorav 50 mill. kroner hvert år i form av en direktebevilgning, og 750 mill. kroner hvert år i form av en rentekompensasjonsramme. Ingen av de andre partiene på Stortinget satte av penger til formålet.

Fremskrittspartiet har som ambisjon å øke kapasiteten til minst 100 mbit/s innen 2015 for å nå et mål om at Norge skal ha et av verdens beste bredbånd til sine innbyggere, men ingen av de andre partiene støttet Fremskrittspartiets merknader om dette i Innst. 13 S (2010–2011) til statsbudsjettet for 2011. Det er derfor svært gledelig at Høyre nå ser ut til å ha snudd i saken, jf. oppslag i Dagens Næringsliv 6. januar 2011.

Forslag

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende

forslag:

Stortinget ber regjeringen i løpet av 2011 legge frem handlingsplan med finansieringsløsning for å gjennomføre et nasjonalt bredbåndsløft med målsetting om høyhastighetsbredbånd i hele Norge.