Staten eier store aksjeposter i viktige selskaper i norsk næringsliv,
og forslagsstillerne mener det er behov for et kritisk søkelys på
utøvelsen av dette eierskapet. Den statlige eierskapsutøvelsen
handler om forvaltning av store verdier og ressurser på vegne av
det norske folk. Eierskapsutøvelse handler om viktig infrastruktur,
næringsutvikling, arbeidsplasser og kompetanse. Det handler også
om samfunnsansvar, klima og miljø, og om å omsette politiske mål til
praksis.
Forslagsstillerne mener regjeringen ikke utnytter det rommet
som lovverket gir til aktiv eierstyring av heleide og deleide statlige
selskaper. Forslagsstillerne mener staten bør kunne gripe inn som
en del av et aktivt eierskap, eller selge seg ut og endre porteføljesammensetningen
i det statlige eierskapet dersom et selskaps virksomhet ikke samsvarer
med nasjonal politikk for bærekraft, samfunnsansvar og klimapolitiske
målsettinger.
Forslagsstillerne viser til at regjeringen i nasjonalbudsjettet
for 2008 presenterte en ny nasjonal bærekraftstrategi – Norges strategi
for bærekraftig utvikling. Den bygger på syv politikkområder, og
strategien er fulgt opp i senere nasjonalbudsjetter, i perspektivmeldingen,
i regjeringens melding om rikets miljøtilstand og i fagdepartementenes
stortingsmeldinger. Det er utarbeidet 18 indikatorer for å belyse
om samfunnsutviklingen går i bærekraftig retning. Forslagsstillerne
mener at strategi for bærekraftig utvikling i mye sterkere grad
bør kobles til bedriftenes samfunnsansvar og den statlige eierskapsutøvelsen.
De syv politikkområdene og de 18 indikatorene bør gjøres relevante
for statlig eide selskapers virksomhet. Det må være samsvar mellom bærekraftstrategien
og statens eierskapspolitikk og -utøvelse. Dette vil styrke både
bærekraftstrategien og eierskapsutøvelsen.
Staten er eier (helt eller delvis) av en portefølje på ca. 50
selskaper. Sammensetningen av selskapsporteføljen er et viktig kriterium
for å oppnå størst mulig effekt når det gjelder både økonomisk avkastning
og bærekraftsutvikling. Staten bør foreta en regelmessig gjennomgang
og vurdering av hvordan selskapsporteføljen samlet sett bidrar til
å realisere den nasjonale bærekraftstrategien. Dette gir staten
et grunnlag for å vurdere endringer i porteføljesammensetningen
for å oppnå mer effekt i bærekraftsarbeidet. Det er utarbeidet etiske
retningslinjer for Statens pensjonsfond utland og etablert en praksis
for hvordan disse skal brukes bl.a. når det gjelder uttrekk av selskaper.
På samme måte bør det utarbeides retningslinjer for bærekraftsutvikling/samfunnsansvar
for statens eierportefølje og introduseres en praksis for hvordan
disse kan brukes i beslutninger omkring endringer i sammensetning
av statens selskapsportefølje.
Regjeringen har uttrykt ambisjoner om å utøve et mer aktivt eierskap,
samtidig som den etter forslagsstillernes syn har vært mer opptatt
av begrensningene enn handlingsrommet innenfor et aktivt eierskap. Forslagsstillerne
mener den nye eierskapsmeldingen bør klargjøre og beskrive retningslinjer
for hva som ligger i «et aktivt eierskap». Dette for å skape forutsigbarhet
for berørte selskaper og andre involverte aktører innenfor eierskapsutøvelsen.
Med utgangspunkt i aksjelovens formuleringer og tolkninger bør en
bl.a. se på mandat for styremedlemmer, formålserklæringer for selskaper
og stadfestelse av at staten som eier kan bruke eiermaktene på generalforsamlinger
for å korrigere retning som avviker fra overordnede mål og strategier.
Det bør foreligge klare retningslinjer for hva staten som eier
kan og bør gjøre når enkeltselskapers virksomhet ikke samsvarer
med den nasjonale bærekraftstrategien, sektorpolitiske mål innen
klima, miljø og natur og statens forventninger knyttet til samfunnsansvar.
Alternativene vil enten være å gripe inn som del av et aktiv eierskap,
eller selge seg ut og på den måten endre porteføljesammensetningen
i det statlige eierskapet. Det å ikke gjøre noe vil underminere
statens autoritet som eier og «signalgiver». En statsråds konstitusjonelle
ansvar er ikke begrenset til å omfatte det statsråden gjør, men
også det han velger å ikke gjøre med
de virkemidler han har tilgjengelig.
Forslagsstillerne mener det bør legges opp til regelmessig gjennomgang
av hvordan statlig eide selskaper bidrar til å realisere den nasjonale
bærekraftstrategien og de sektorvise mål for natur, miljø og klima.
Dette kan knyttes opp mot den rapporten som Nærings- og handelsdepartementet
gjennom PriceWaterhouseCoopers (PWC) fikk utarbeidet i 2008 om statlig
eide selskapers rapportering omkring samfunnsansvar. Grunnlaget
for gjennomgangen og vurderingen av statlig eide selskapers prestasjoner
opp mot bærekraftstrategien bør være de syv politikkområdene og
de 18 indikatorene. Dette innebærer også at de statlig eide selskapene
i sin årlige samfunnsansvar-rapportering må basere den på relevante
bærekraftsindikatorer.
Forslagsstillerne mener at samfunnsansvar innebærer at bruk av
skatteparadiser må unngås. Forslagsstillerne viser til at skatteparadiser
tilbyr hemmelighold, fiktivt bosted og nullskatt for å tiltrekke seg
kapital og inntekter som egentlig skulle vært beskattet i andre
land. Dermed bidrar skatteparadiser til å unndra midler fra fellesskapet
i andre land, og gjør det vanskelig for andre land å opprettholde
høye skatter på kapital. Resultatet er mindre penger til statskassen
til fordeling og velferd for innbyggerne. Utviklingsland rammes
særlig hardt av dette, fordi de har et smalere skattegrunnlag enn
rike land, og fordi de får mer av skatteinntektene fra kapital.
Skatteparadiser gir generelt mindre gjennomsiktighet og åpenhet
i næringslivet, og skaper muligheter for korrupsjon og hvitvasking
av penger.
Finanskrisen har vist at mange finansinstitusjoner hadde forpliktelser
som ikke var bokført i regnskapene, fordi forpliktelsene var registrert
i skatteparadis skjermet for innsyn. Skatteparadisenes hemmelighold
gjør at de ulike investorene får ulik informasjon. Dette er en kilde
til markedssvikt, som bidrar til økt risiko og høyere lånekostnader.
En viktig lærdom fra finanskrisen er derfor at ansvarlige myndigheter
i ulike land må gå sammen om å bekjempe skatteparadiser for å oppnå
en bedre regulering av internasjonale finansmarkeder.
Forslagsstillerne viser til at disse momentene var sentrale i
rapporten fra det regjeringsoppnevnte Kapitalfluktutvalget, som
ble lagt frem i juni 2009. Utvalgets leder, professor Guttorm Schjelderup,
understreket at skatteparadiser må bekjempes, blant annet fordi
de gjør det lønnsomt for eliten i utviklingsland å hindre en demokratisk
utvikling. Han brukte Filippinene, Malaysia og Indonesias regnskoger
som eksempler på inntekter fra naturressurser som eksporteres til
skatteparadiser på innbyggernes bekostning.
Regjeringen har, både i forbindelse med fremleggelsen av rapporten
og i andre sammenhenger, understreket at norske myndigheter støtter
utvalgets konklusjoner og sagt at Norge skal «gå foran» i dette spørsmålet.
Etter en bred evaluering av de etiske retningslinjene for Statens
pensjonsfond utland konkluderte regjeringen 3. april 2009, blant
annet, med at det i eierskapsutøvelsen i selskaper der pensjonsfondet
har investeringer, skal stilles «klare forventninger» til å «motvirke
bruk» av skatteparadiser. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim
uttalte til Dagbladet 2. februar 2009 at skatteparadiser er «en
nøkkel» til å løse både finanskrise, terrorisme, fattigdom og narkotikaproblemer.
Forslagsstillerne viser til Økokrims høringsuttalelse til Kapitalfluktutvalget
der betydningen av konsistent og aktiv bekjempelse av skatteparadiser
understrekes:
«ØKOKRIM vil framheve betydningen av konsistens i synet på
skatteparadisene, slik at vi ikke benytter skatteparadisenes strukturer
når det passer, samtidig som vi er opptatt av å bekjempe skadevirkningene
av de samme strukturene.»
Forslagsstillerne mener at det er liten sammenheng mellom regjeringens
gode intensjoner om å bekjempe skatteparadiser, et mål det er bred
politisk enighet om, og regjeringens manglende grep for å bekjempe
skatteparadiser. Det ble nylig avslørt at det statlige kapitalforvaltningsselskapet
Argentum investerer i 27 fond som har base i skatteparadiser. Forslagsstillerne
mener at regjeringen må bruke sin innflytelse i Argentums styrende
organer til å sikre at Argentum ikke investerer i fond som er basert
i skatteparadiser som Bermuda, Jersey, Guernsey, Monaco mv.
Partene i arbeidslivet har et selvstendig ansvar for å sikre
grunnlaget for en stabil økonomisk utvikling gjennom moderate lønnsoppgjør.
Både private og offentlige arbeidsgivere har et selvstendig ansvar
for å bevare forståelsen for dette i hele befolkningen, gjennom
å motvirke en urimelig vekst i lederlønninger.
Flere statlige selskaper har etter forslagsstillernes syn hatt
altfor høy vekst i lederlønningene de siste årene. Det statlige
investeringsselskapet Argentum har laget lukrative bonusordninger
for selskapets ledelse. Men store offentlige millionbeløp gis også
i bonuser til finansforvalterne. I 2009 hadde det selskapet investeringer
på 5,9 mrd. kroner, mens honorarene til forvalterne var på 107 mill.
kroner, noe som tilsvarer 1,8 prosent. Forslagsstillerne mener staten gjennom
å unnlate å gripe inn for å avvikle slike ordninger, indirekte er
med på å opprettholde en usunn praksis og et usunt marked.