Bakgrunn

Norsk fiskerinæring er en tradisjonelt viktig næring som både i historisk perspektiv og i moderne tid har stor betydning for arbeidslivet langs kysten og for hele landets velferd. Norge eksporterte sjømat for 53,8 mrd. kroner i 2010. Av dette utgjorde fiskerinæringen 38 pst., eller 20,4 mrd. kroner. For å sikre videre utvikling i fiskerinæringen mener forslagsstillerne det er viktig å sikre gode, forutsigbare rammebetingelser.

I 2002 la Bondevik II–regjeringen frem St.meld. nr. 20 (2002–2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten. Det kunne beskrives en gjennomsnittsalder for kystflåten som var meget høy, og som tydet på at lønnsomheten og evnen til fornying er for dårlig. Meldingen fokuserte på kystflåten, altså fiskefartøy under 28 meter, og den delte inn kystflåten i fire lengdegrupper etter hjemmelslengde, altså gruppene under 10 meter, 10–15 meter, 15–21 meter og 21–28 meter. Det ble innført en strukturkvoteordning for kystfartøy i adgangsbegrensede fiskerier i størrelsesgruppene 15 til 21 meter og 21 til 28 meter. Strukturkvoteordningen skulle gjøre det mulig å slå sammen kvoter fra flere fartøy, mot at et fartøy ble kondemnert og at 20 pst. av strukturkvoten ble avkortet til fordel for samtlige fartøy i gruppen. Meldingen omhandlet også etablering av det såkalte Strukturfondet, som skulle virke over fem år og gi kondemneringstilskudd til kystfartøy under 15 meter som fisket i adgangsbegrensede fiskerier, samt en prøveordning med driftsordninger for alle kystfartøy under 28 meter i Finnmark fylke.

Da regjeringen Stoltenberg II tiltrådte i 2005, ble det raskt varslet såkalt strukturfrys. Likevel ble det etter to år konkludert med at det var behov for videre strukturordninger, da regjeringen Stoltenberg II la frem St.meld. nr. 21 (2006–2007) Strukturpolitikk for fiskeflåten. Imidlertid skilte regjeringens forslag seg på enkelte sentrale punkter fra det som var fremlagt av Bondevik II-regjeringen, ved at regjeringen foreslo ordningen som folkelig omtales som 2+2 eller 3+1. Stortingets mindretall, bestående av partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ønsket å opprettholde kvotetakene som var gjeldende for kystflåten før strukturfrysen 20. oktober 2005, altså en ordning som kan omtales på folkemunne som 3+3, jf. Innst. S. nr. 238 (2006–2007).

Forslagsstillerne viser til at forskjellsbehandlingen mellom ulike deler av kystfiskeflåten har resultert i det som oppfattes som A-, B-, C- og D-lag. A-laget er kystfiskefartøy på over 15 meter som strukturerte før 2005, og som har tre kvoter av hvert slag. B-laget er kystfiskefartøy på over 15 meter som strukturerte etter 2005, og som har to kvoter av hvert slag. C-laget er kystfiskefartøy mellom 11 og 15 meter som kan doble kvotegrunnlaget av enten torsk eller sild. D-laget er kystfiskefartøy under 11 meter som ikke har struktureringsmuligheter.

Forslagsstillerne mener det er viktig for å sikre fremtidig lønnsomhet, attraktivitet og rekruttering at reguleringen av hele næringen jevnlig blir gjenstand for evaluering. I denne sammenheng er det av stor betydning å lytte til næringen selv. Forslagsstillerne viser til fiskeribladet Fiskaren 7. oktober 2011 som meldte at langt over 90 pst. av delegatene på landsmøtet i Norges Fiskarlag høsten 2011 støttet landsstyrets forslag om å gi alle, uansett båtlengde, de samme mulighetene til å sanke tre kvoter av både sild og torsk. Et forslag om å stanse struktureringen av kystflåten på dagens nivå fikk bare støtte av seks av 69 representanter på landsmøtet.

Forslagsstillerne registrerer at spørsmålet om strukturering har vært gjenstand for politisk uenighet, men mener dette ikke bør forhindre at det tas grep for noen del av flåten. I denne sammenheng vil forslagsstillerne særlig peke på behovet for å rette opp forskjellsbehandlingen av fartøy over 15 meter.

Forslag

Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende

forslag:

Stortinget ber regjeringen sørge for like struktureringsmuligheter for kystfiskefartøy over 15 meter senest i løpet av våren 2012.