Forslagsstilleren påpeker at årsrapporten til Statens pensjonsfond
utland (SPU) viser at fondet ved utgangen av 2010 hadde investert
minst 16 mrd. kroner i 38 selskaper som er involvert i regnskograsering.
Verdien av investeringene i disse selskapene har økt dobbelt så
raskt som fondets øvrige investeringer. SPU tjener store penger
på næringer som er ansvarlige for ødeleggelsen av enorme regnskogområder,
slik som tømmerhogst, gruvedrift, visse typer oljeutvinning, samt
produksjon av palmeolje, cellulose og kjøtt i disse områdene.
Forslagsstilleren viser til at de etiske retningslinjene for
SPU ble fastsatt 19. november 2004. Retningslinjene bygger på forslag
fra det regjeringsoppnevnte Graver-utvalget som la fram sin rapport
sommeren 2003. Utvalget identifiserte to etiske forpliktelser for
forvaltningen av SPU. For det første skal fondet forvaltes med sikte
på høy avkastning. For det andre skal grunnleggende rettigheter
hos dem som berøres av selskaper fondet har investert i, respekteres.
Denne delen av de etiske forpliktelsene er ment å fremmes både gjennom
eierskapsutøvelse og utelukkelse av selskaper fra fondets investeringsunivers.
Forslagsstilleren mener at til tross for den gode intensjonen
bak de etiske retningslinjene, har ikke rammebetingelsene for å
sette dem ut i livet holdt tritt med fondets enorme vekst. I dag
investerer SPU i over 8 000 selskaper, og med Etikkrådets begrensede budsjett
og størrelse er det umulig å gjøre noe mer enn å skrape i overflaten
på problemet. Etikkrådet er prisverdig for sin grundighet og etterrettelighet
i arbeidet med tilrådninger om eventuell utelukkelse av selskaper
fra fondets investeringsunivers. Imidlertid har rådet altfor små
ressurser tilgjengelig, slik at vurderingen av hvert selskap tar
svært lang tid, ofte mange år. Et eksempel er det spanske oljeselskapet
Repsol YPF, som Regnskogfondet i 2007 klaget inn for Etikkrådet
for å utsette ukontaktede urfolksgrupper i regnskogen i Peru for
livsfare. Til tross for at en lang rekke troverdige kilder har bevitnet
at disse indianerstammene risikerer å utryddes som følge av selskapets
aktiviteter i deres leveområder, har etterforskningen av Repsol
YPF tatt hele fem år uten at Finansdepartementet har fattet noe
vedtak i saken. Det er dessverre stor fare for at det har skjedd
uopprettelig skade på liv og helse i dette tidsrommet.
Forslagsstilleren mener at problemet med lang behandlingstid
forsterkes av at Etikkrådet ikke selv har myndighet til å fatte
vedtak om uttrekk, men bare til å gi råd til Finansdepartementet.
Det kan gå svært lang tid fra Etikkrådet avleverer en tilråding
om uttrekk til Finansdepartementet fatter et vedtak i saken. For
eksempel tok det ett og et halvt år fra Etikkrådet tilrådet uttrekk
fra selskapet Petrochina i mai 2010 til Finansdepartementet fattet
vedtak i saken i desember 2011. Forslagsstilleren peker på at departementet
attpåtil valgte å avfeie Etikkrådets tilråding, tross den uavhengige
instansens grundige dokumentasjon av Petrochinas delaktighet i grove
menneskerettighetsbrudd i Burma. Forslagsstilleren mener det er
grunn til å tro at regjeringens ønske om å normalisere forholdet
til Kina lå bak avgjørelsen om ikke å ekskludere det statseide selskapet
Petrochina. Forslagsstilleren peker på at dette ikke er første gang
Finansdepartementet tilsidesetter Etikkrådets tilrådinger, noe som,
etter forslagsstillerens mening, gir grunn til bekymring for at
vedtak om uttrekk fattes på politisk grunnlag snarere enn i henhold
til de etiske retningslinjene for SPU. Den opprinnelige hensikten
med å opprette Etikkrådet som et uavhengig organ, var å tydeliggjøre
at eksklusjon av selskaper ikke er politisk motivert, men basert
på uavhengige vurderinger av om selskaper bryter de etiske retningslinjene
for SPU. Hvis det er slik at Finansdepartementet nå behandler Etikkrådets
tilrådinger på politisk snarere enn etisk grunnlag, risikerer det,
etter forslagsstillerens mening, å undergrave hele systemet for
forvaltning av fondets etiske retningslinjer.
Forslagsstilleren mener det er uheldig at eierskapsforvaltningen
til Norges Bank Investment Management (NBIM) framstår som ugjennomsiktig,
begrenset i omfang og tilsynelatende lite effektiv. Det er ingen
åpenhet om hvilke selskaper NBIM er i dialog med om etiske problemstillinger,
ei heller om målsetning eller innhold i selskapsdialogene. Den totale
mangel på åpenhet og innsyn gjør det umulig både for Stortinget,
Riksrevisjonen og det norske sivilsamfunnet å følge med på om etikkarbeidet
som gjøres er godt nok. Selv om det kan være gode grunner til å
holde en del detaljer i dialogene skjult mens de pågår, er dagens
praksis unødvendig restriktiv. Etikkrådet for de svenske AP-fondene
praktiserer for eksempel mye større grad av åpenhet.
Forslagsstilleren mener disse problemene til sammen har skapt
et stort gap mellom Stortingets intensjon om en etisk forsvarlig
forvaltning av SPU, og den faktiske situasjonen hvor etikkforvaltningen framstår
som i stor grad kosmetisk. De økende investeringene i bransjer og
selskaper som står bak enorme regnskogødeleggelser, er et talende
eksempel på dette.
Forslagsstilleren mener investeringene i regnskogverstinger er
i strid med SPUs etiske retningslinjer, som forbyr investering i
selskaper som forårsaker alvorlig miljøskade. Investeringene er
også direkte undergravende for Norges mest profilerte bidrag til internasjonalt
miljø- og utviklingsarbeid, nemlig klima- og skoginitiativet. Forslagsstilleren
peker på Indonesia som et eksempel: Norge har gjennom en bilateral
avtale lovet Indonesia inntil 6 mrd. kroner for å redusere landets
galopperende avskoging. Samtidig investerer SPU 3,5 mrd. kroner
i et trettitalls plantasjeselskaper som anklages for å stå bak ulovlig
avskoging og annen miljøkriminalitet i Indonesia. SPU finansierer
altså den samme ulovlige avskogingen som Norge og den indonesiske
regjeringen prøver å bekjempe. Forslagsstilleren mener den økende
oppmerksomhet om den manglende samstemigheten i norsk politikk er
i ferd med å gi Norge et omdømmeproblem i utlandet. Blant annet
var dette tema på et seminar i London hos den britiske tankesmia
Chatham House 10. februar 2012.
Forslagsstilleren peker på at avskoging i utviklingsland står
for ca. 15 prosent av verdens samlede utslipp av klimagasser. På
klimatoppmøtet i Cancún i Mexico i 2010 ble partene enige om at
alle land har et ansvar for å gjennomføre tiltak for å redusere
sine bidrag til drivkreftene bak avskoging. Norges desidert største
bidrag til avskoging er investeringene til Statens pensjonsfond
utland, og Norge har derfor en klar forpliktelse til å treffe tiltak
for å begrense fondets skogsødeleggelser.