Siden midten av 1990-tallet, da 1 av 15 i den voksne befolkningen
hadde kols (kronisk obstruktiv lungesykdom), har antallet personer
som er rammet økt. Nyere undersøkelser har vist at per 2006 var
andelen av lungesykdommen økt til 1 av 8 voksne nordmenn. Utviklingen
har skjedd på tross av at andelen dagligrøykere i befolkningen i
samme tidsrom sank fra 33 pst. til 25 pst. Nedgangen i røyking skyldes
hovedsakelig at færre unge røyker.
Selv om nedgang i røyking på sikt forventes å ville gi en nedgang
i kolsforekomst, tyder mye på at det vil kunne ta inntil én generasjon
før omfanget av sykdommen har kulminert.
I 2007 ble Nasjonalt kolsråd opprettet. Rådets oppgave var å
følge opp «Nasjonal strategi for kols-området
2006–2011». Rådet bidro med en rekke innspill og forslag til
Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet, men ble imidlertid
opphevet da perioden det var oppnevnt for løp ut ved utgangen av 2011,
og er ikke blitt erstattet av noe lignende organ.
Forslagsstillerne ønsker å bidra til at spredningen av kols blir
bekjempet med virkningsfulle tiltak og en handlekraftig politikk,
og mener innsatsen mot kols i dag ikke reflekterer hvilket alvorlig
samfunnsproblem sykdommen er.
For andre gang i FNs historie avholdt Hovedforsamlingen i september
2011 et møte om et helserelatert tema. Temaet var det som kalles kroniske, ikke-smittsomme sykdommer. Mens
det tidligere var de smittsomme sykdommene som tok mange liv, har Verdens
helseorganisasjon (WHO) utpekt sykdomsgruppene kreft, diabetes,
hjerte-kar-sykdommer og kroniske lungesykdommer (herunder kols)
til hovedsatsingsområder innen de kroniske, ikke-smittsomme sykdommene.
Felles for kroniske, ikke-smittsomme sykdommer er at de i stor
grad er forebyggbare – spesielt er røyking og levemåte (lite fysisk
aktivitet, dårlig kosthold og mye alkohol) faktorer som kan endres.
WHO beregner at kols vil være på tredjeplass over dødelige sykdommer
i 2020, mot femteplass nå. Forslagsstillerne vil imidlertid påpeke
at dette også har sammenheng med medisinske fremskritt innenfor
andre sykdommer og lidelser, som påvirker de relative helseeffektene
av ulike sykdommer og skader.
For helsevesenet betyr dette at pasientene kommer med sykdommer
som ved siden av diagnose og akutt behandling, også krever oppfølging
og behandling over lang tid. Dessuten er det også ofte tilleggssykdommer
som må behandles. Dette byr på utfordringer for både organisering
og prioriteringer.
At sykdommene ofte henger sammen med forebyggbare livsstiler
og vaner, gjør at enkelte pasienter som rammes kan kvie seg for
å følge opp og søke behandling. Alt dette betyr at helsevesenet
må tenke på en annen og mer helhetlig og langsiktig måte. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng understreke viktigheten av å ansvarliggjøre
og påvirke individene som selv velger sin atferd, ettersom det er
klare begrensninger for hvor langt staten kan og bør gå for å begrense
atferden som kan lede til denne typen sykdommer.
Kols er resultatet av kroniske betennelsesprosesser som gir varige
skader på strukturer i lungene. Dette gjør åpningen til bronkiene
trangere slik at det blir vanskeligere å puste og mer sekret må
hostes opp. Gradvis brytes lungevevet ned slik at lungenes evne til
å ta opp oksygen fra luften reduseres. Personer som lever med kols,
må puste mer enn normalt ved fysiske anstrengelser. Viktige plager
ved kols er derfor kronisk hoste, mye seigt slim fra luftveiene
og tung pust ved fysiske anstrengelser.
Man regner at 70 pst. av kolstilfellene skyldes tobakksrøyking
alene. Omtrent 30 pst. skyldes yrkesmessig påvirkning, med og uten
røyking. De fleste tilfellene oppstår ved at man blir utsatt for
støv, særlig i deler av industrien, men nyere kunnskap viser at også
ganske forskjellige grupper, så som bønder og asfaltarbeidere, kan
være særlig utsatt. I tillegg kan arv disponere for kols. Kols utvikles
imidlertid meget sjelden uten en ytre årsak – og da først og fremst
røyking.
Det tar flere år, ofte tiår, å utvikle kols. De første tilfellene
av kols blant personer som begynner å røyke i ungdomsårene, ser
man vanligvis først i 35–40-årsalder, og de fleste er i 60-årene
når kolsdiagnosen stilles. Diagnosen kan stilles endelig ved spirometri som
er en lungefunksjonstesting.
Antallet kolssyke i Norge er beregnet til cirka 370 000. Man
regner med at det er cirka 20 000 nye kolstilfeller i året i Norge.
Det er beregnet at kols er årsaken til cirka 20 000 sykehusinnleggelser
årlig, og hvert år dør om lag 1 400 mennesker av kols, eller omtrent
det samme antallet som dør av lungekreft.
Har man først fått kols, blir man ikke frisk. Kols er en kronisk
sykdom, og den forverrer seg med tiden. Men selv om forverringen
ikke lar seg stoppe, kan den ofte bremses ved å slutte å røyke,
ved å bli fysisk aktiv og trene og ved riktig medisinering.
Utfordringen for kolspasienter er å leve best mulig med sykdommen.
Dette er krevende, hvilket gjør det avgjørende at det gis god behandling
og oppfølging.
I all behandling er diagnostisering avgjørende. Diagnosen er
en forutsetning for å kunne gi den riktige behandlingen til rett
tid, og tidsnok.
Undersøkelser viser at om lag 40 pst. av dem som har kols, cirka
150 000 personer, er udiagnostiserte. En undersøkelse blant allmennleger,
som ble utført i 2009 og 2010 med støtte fra Nasjonalt kolsråd,
viste at kun 50 pst. behersker diagnosekriteriene for kols og stadieinndelingen
av sykdommen. Under 1 av 5 følte seg trygge på å stille diagnosen.
Resultatet er at svært mange kolspasienter diagnostiseres altfor
sent. Sykdommen har da allerede gått over i en alvorlig fase. Belastningene
som kols påfører den enkelte og helsevesenet, blir verre og større.
Det er behov for at allmennleger blir tryggere på kolsdiagnostisering,
og bedre på å følge opp med røykeavvenning for pasienter som vil
ha utbytte av dette. Det vises i denne sammenheng også til at Nasjonalt
kolsråd anbefalte at alle personer over 35 år, som røyker eller
arbeider i risikoyrker og som har lungesymptomer, bør undersøkes
årlig med en lungefunksjonstest, spirometri.
Forslagsstillerne mener derfor det er nødvendig å utforme tiltak
for å forbedre diagnostiseringen av kols.
Får man diagnosen kols, er det å slutte å røyke det viktigste
enkeltstående tiltaket man kan gjøre. Det er anslått at 54 pst.
av dem som er diagnostisert med kols fortsatt røyker, til tross
for at dette er den beste måten å bremse sykdomsutvikling på og
bedre pasientenes helse.
Undersøkelsen blant allmennlegene fra 2009 og 2010 viste at selv
om 6 av 10 leger spør nye pasienter om de røyker, er det bare 1
av 5 som kan tilby røykeavvenning.
Dette gjenspeiler det generelle problemet med manglende og svakt
utbygd røykeavvenningstilbud i Norge. Det er vist at investering
i røykeavvenning er det mest gunstige tiltaket man kan gjøre helseøkonomisk
sett.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig å styrke innsatsen og
se på hvordan virkemiddelapparatet for å bistå med røykeavvenning
kan forbedres.
Ved siden av røykeavvenning er fysisk aktivitet og trening det
viktigste en kolspasient kan gjøre, dersom hun/han vil bremse utviklingen
av sykdommen og få styrke og utholdenhet til å leve best mulig med den.
Å endre livsstil og tilegne seg nye levevaner er et krevende og
langvarig endringsarbeid. De aller fleste mennesker trenger støtte
og hjelp i slike prosesser, og har nytte og glede av veiledning.
Dette funksjonsfremmende arbeidet som tar sikte på å bedre og
bevare menneskers funksjonsnivå, er rehabiliteringens fagfelt. Og
hos de fleste som lever med en kronisk sykdom som kols, er det et
tilbakevendende behov for lungerehabilitering. Dette tilbudet er
i dag ikke godt nok. Forslagsstillerne vil også vise til Riksrevisjonens
Dokument 3:11 (2011–2012) Riksrevisjonens undersøkelse
om rehabilitering innen helsetjenesten, som slår fast at det
ikke er mulig å dokumentere noen økt innsats på rehabilitering siden
2005, til tross for at dette har vært Stortingets klare intensjon.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig å styrke rehabiliteringstilbudet
i Norge, i tråd med de politiske føringer som er gitt, og at dette
løftet må komme kolspasienter med behov for lungerehabilitering
til gode. Nasjonalt kolsråd anbefalte en kraftig utbygging av rehabiliteringstilbudet
til personer som lever med kols, og utbyggingen bør skje balansert
og omfatte både primær- og spesialisthelsetjenesten. Det vises i
denne sammenheng også til at Fremskrittspartiets, Høyres og Kristelig
Folkepartis representanter i flere sammenhenger, som i forbindelse
med Stortingets behandling av Samhandlingsreformen (St.meld. nr.
47 (2008–2009), samt Prop. 91 L (2010–2011)), har bedt om en nasjonal
opptrappingsplan på rehabiliteringsfeltet, etter modell av opptrappingsplanen for
psykisk helse.
God medisinering spiller en avgjørende rolle for hvordan det
er å leve med kols. Medisiner har effekt på symptomene ved at de
både kan bedre livskvalitet og lindre og redusere forverringer.
Undersøkelsen blant allmennlegene fra 2009 og 2010 viste at bare
1 av 3 leger valgte riktig medikamentell behandling. For å forebygge
forverring hos pasientene må dette forbedres. Ved innleggelse i
sykehus for en alvorlig kolsforverring, viser ulike studier at mellom
en tredjedel og halvparten av pasientene er døde etter to år. Dette
er en mer alvorlig prognose enn ved akutt hjerteinfarkt.
Erfaring viser at de pasientene som får rehabilitering, også
får kunnskap nok til å få en medisineringsplan slik at de selv kan
starte opp med effektiv behandling ved en begynnende forverring.
Ved norske sykehus er det vist at dette gir en reduksjon i antall innleggelser
og antall liggedøgn med opptil 60 pst. blant kolspasientene.
En del kolspasienter utvikler svært alvorlig kols med sterkt
redusert lungefunksjon – kanskje ned mot 20 pst. av det normale,
eller lavere. Mens lindrende (palliativ) behandling i livets sluttfase
er blitt vanlig i moderne kreftbehandling, er dette tilbudet ikke
tilstrekkelig utbygd for kolspasienter. Selv om kols og lungekreft
gir samme symptombyrde, viser flere studier at mens ingen kolspasienter
får palliativ behandling, får cirka 30 pst. av lungekreftpasientene
slik behandling. Å lindre tung pust og smerter, samt å redusere
angst, krever spesialistkompetanse.
Forslagsstillerne mener at et viktig tiltak for å gi trygghet
til personer som lever med kols, er at sykehus kan tilby lindrende
behandling til kolspasienter og at det blir etablert palliative
team som fører tilsyn med sykehusavdelinger og går på hjemmebesøk
til kolssyke. Som ved kreft, ville flere pasienter da sannsynligvis
velge å bo hjemme i livets sluttfase.
I lys av de store utfordringene som de kroniske, ikke-smittsomme
sykdommene generelt, og kols spesielt, stiller helsevesenet overfor,
mener forslagsstillerne at ettersom funksjonstiden til Nasjonalt
kolsråd og Nasjonal strategi for kolsområdet
2006–2011 utløp ved utgangen av 2011, er det nødvendig å få
på plass en strategi for hvordan innsatsen mot kols kan forbedres
og styrkes i årene som kommer.
Noe av det siste Nasjonalt kolsråd gjorde, var å vurdere gjennomføringen
av Kolsstrategien og oppfølgingen av den. Kolsrådet kom med tre
anbefalinger:
For det første må helsemyndighetene
lage en ny kolsstrategi som gjøres til et sentralt dokument for
politikkutformingen, ikke minst når det gjelder Samhandlingsreformen.
For det andre må helsemyndighetene kreve at de store helseaktørene
som helseforetak, kommuner og fagorganisasjoner, setter en ny kolsstrategi
ut i livet.
For det tredje må helsemyndighetene organisere seg slik
at kols blir møtt som en folkesykdom på linje med kreft, diabetes
og hjerte-kar-sykdom.
Nasjonalt kolsråd mente også at kolsepidemien har avdekket tre
politiske problemer: Det første problemet er at politikken ikke
reflekterer størrelsen på det helseproblemet som kols er for befolkningen.
Det andre problemet, mente Kolsrådet, er at politikken ikke viser
tilstrekkelig kraft og vilje. Kolsepidemien trenger en politikk
som endrer holdninger og stiller krav til den medisinske verden.
Det tredje problemet Kolsrådet pekte på, er at tiltroen til politikken
er blitt svekket. Dette henger særlig sammen med det reduserte rehabiliteringstilbudet.
Sammenfattet mener forslagsstillerne at en handlingsplan for
å møte kolsutfordringen må omfatte tiltak som styrker tilbudet om
diagnostisering, røykeavvenning, rehabilitering, medisinering og
lindrende behandling til den delen av befolkningen som blir rammet
av kols. Det er problematisk om gapet mellom befolkningens behov
og helsetjenestens tilbud er stort. Det antydes at gapet er i ferd
med å bli større, både fordi andelen kolssyke i befolkningen øker, men
og fordi viktige deler av tilbudet i de senere årene ikke er blitt
styrket, men svekket.