Faglig kompetente lærere er viktige bidrag til elevers læring. Det er ikke tvil om at rekruttering av kvalifiserte lærere er helt avgjørende for å styrke kunnskapen og kvaliteten i skolen. Videreutdanningsstrategien «Kompetanse for kvalitet» har vært og er et viktig tiltak for å sikre en kontinuerlig etter- og videreutdanning av lærerne. Til tross for gode tilbakemeldinger fra dem som har deltatt er søkningen til ulike tilbud lavere enn forventet, og lavere enn det reelle behovet. Det er svært alvorlig at hver tredje norske kommune nedprioriterer videreutdanning av lærere, slik en undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser. Fylkesmennene har også gitt tilbakemeldinger om at hvor godt tilbud man får avhenger av hvor i landet man bor. Forslagsstillerne mener at en ambisiøs og kontinuerlig etter- og videreutdanning av lærere er avgjørende, og det må settes inn nødvendige tiltak for å lykkes. Staten må i dialog med KS sørge for at kommunene følger opp og prioriterer videreutdanning av lærerne. Forslagsstillerne mener det bør være en rett, men også en plikt til etter- og videreutdanning. For å få dette til må statens andel av spleiselaget mellom staten, arbeidsgiver og den enkelte lærer økes til 60 pst. I dag dekker staten 50 pst., arbeidsgiver dekker 25 pst., mens de resterende 25 pst. må dekkes av læreren selv.

Det er ikke til å komme forbi at statusen på et yrke henger sammen med lønn. I 2003 ble forhandlingsansvaret overført fra staten til kommunene. Det pålegger derfor kommunene et stort ansvar i å bidra til at lærerstatusen heves. Det er på den lokale skole, i den enkelte kommune at lærermangelen vil merkes. Derfor er det også i kommunenes interesse at flest mulig søker seg til lærerutdanningen og at flest mulig ferdigutdannede lærere velger å bli i læreryrket. Staten har også et ansvar i å gjøre kommunene i stand til å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår gjennom tilstrekkelige overføringer til kommunene. Forslagsstillerne mener staten i dialog med K, må finne nødvendige grep for å heve statusen ved læreryrket.

I Sverige innføres det nå to karrieretrinn for lærere. Bakgrunnen er at svenske myndigheter ønsker å gjøre læreryrket mer attraktivt. Den norske regjeringen regner med at dette kommer til å omfatte omtrent 10 000 lærere og at de økte lønnskostnadene vil utgjøre 880 mill. kroner når ordningen er fullt utbygd i 2016. Betegnelsen som skal brukes på stillingene er førstelærer og lektor. En førstelærer kan bli tillagt å veilede kolleger, være hovedlærer eller arbeide for å utvikle og forbedre undervisningen. En lektor skal, i tillegg til undervisningen, dele sine fagkunnskaper med andre, være eksamensansvarlig eller drive med forskning som kommer undervisningen til gode. Begge kan i tillegg få ansvaret for lærerstudenter. Skal man bli utnevnt til førstelærer, må man være en dyktig pedagog og anses som særskilt skikket i yrket.

Forslagsstillerne mener flere muligheter for karrieresteg kan være et bidrag til å heve statusen ved læreryrket. I dag er mulighetene for karrieresteg få. Den norske regjeringen bør derfor, i samarbeid med partene, vurdere dette nærmere. Det vil være en forutsetning at et slikt grep ikke medfører økte utgifter for kommunene, men at staten står for finansieringen.

På tross av de tiltakene Stortinget vedtok i forbindelse med Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring – oppfølging av Tidsbrukutvalgets rapport, får man fortsatt tilbakemeldinger fra lærere som fortviler over tidsbruken i skolen. Altfor mye tid går med til rapporter og annet administrativt arbeid. Svært mange lærere føler de ikke får tid til det viktigste, nemlig pedagogisk arbeid. Skjemaer blir fort «må-oppgaver», for de må leveres inn. Det kan være en fare for at disse «må-oppgavene» tar bort en del av den tiden som er «bør-oppgaver», som skolen virkelig handler om. Tilbakemeldingene viser at man fortsatt er langt fra målet om å frigjøre lærerens tid og ressurser til å være lærere. Forslagsstillerne mener derfor det er behov for et regelråd som kan etterprøve konsekvenser av nye regler og endringer i eksisterende regler i skolesammenheng, med sikte på å redusere byråkratiet og frigjøre mer tid til lærernes kjernefunksjoner i skolen.

Forslagsstillerne mener også det vil være et viktig tiltak å få andre yrkesgrupper inn i skolen. Det må i sterkere grad tas på alvor at det samfunnet man ser utenfor skolen, også gjenspeiles i skolen. Et barns behov for voksenkontakt, en å snakke med, en som ser, stopper ikke utenfor skoledøra. Det å få barnevernsfaglige og sosialfaglige ressurspersoner og kanskje også vernepleiere inn i skolen, ville vært en stor hjelp. For å få det til må det settes inn en nasjonal, systematisk satsing for hvordan man kan få andre yrkesgrupper inn i skolen. Det er viktig at andre grupper blir brukt på riktig måte, slik at de ikke blir en erstatning for lærerrollen.