Hvilken relevans har dagens utdanninger for arbeidslivet og samfunnet for øvrig, og hvordan kan de omsettes til verdiskapende virksomhet? Dette er spørsmål som også hører hjemme i en studiekvalitetsmelding. Forslagsstillerne mener at innovasjonsevne – skaperkraft – er et godt kvalitetsparameter for utdanningen. Å få omsatt teori og ideer til praksis er positivt både for den enkelte student, for utdanningsinstitusjonene og for samfunnet som helhet.

I samfunnsdebatten kan man få inntrykk av at innovasjon bare er noe som foregår i en garasje hvor to teknologer utvikler et nytt apparat, men innovasjon er mye mer enn det. Den amerikanske forskeren Rosabeth Moss Kanter har formulert følgende:

«Innovasjon er utvikling og utnyttelse av nye ideer.»

Denne definisjonen har danskene tatt til seg, og de bruker i dag denne definisjonen:

«Innovasjon er ny og kjent viten som bringes i anvendelse i nye sammenhenger.»

Innovasjon kan skje i alle fagretninger, og finner sted i tjenesteproduksjon, i offentlig sektor, helsesektoren og så videre, ikke bare i industri- og næringsliv. Innovasjon handler også om kultur, og forutsetter at man har innbyggere med kompetanse på mange felt, ikke bare innen real-/teknologifag, men også innen samfunnsfagene og humaniora. Å få flere humanister og samfunnsvitere til å tenke mer bevisst rundt kreativitet og verdiskaping ved for eksempel å delta i Venture Cup og oppsøke miljøer som Oslo Teknopol, Movation, Gründerforeningen med flere, vil ha betydning for kvalitetsutviklingen og stimulering av skaperkraften i akademia.

Et samfunns forutsetninger for å klare å gjøre forskningsresultater om til innovasjon er mange, og det finnes kompliserte sammenhenger. Noen felles kjennetegn for de samfunn, industrier og forskningsmiljøer som lykkes, finnes det imidlertid. Slike kjennetegn er kompetente forskningsmiljøer med god mottakskapasitet i industrien i form av høyt utdannet arbeidskraft og tilgang på risikovillig kapital. Dessverre kommersialiseres for få av nyvinningene i Norge. Årsakene til dette er sammensatt, men manglende koordinering av det statlige virkemiddelapparatet er én av dem. I tillegg er gründerkultur og kultur for samarbeid med næringslivet innen akademia svakere i Norge enn i mange andre land. Amerika er et eksempel på et land hvor denne kulturen er langt sterkere, og som også lykkes bedre med å konvertere gode forskningsresultater til innovasjon og verdiskaping.