Til Stortinget
Norge er et av verdens rikeste land, og forekomsten av fattigdom
er lav sammenliknet med andre land. Men også i Norge finnes det
mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi
eller dårlige levekår. Ofte henger dårlig økonomi og dårlige levekår
sammen. Dersom personer blir stående utenfor arbeidslivet og andre
viktige arenaer over tid, øker dette faren for varig utenforskap.
Dette har store omkostninger for det enkelte menneske og for samfunnet
som helhet. Det er særlig grunn til bekymring når det gjelder barn
og unge.
Arbeid er en kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt
og selvrealisering. Høy sysselsetting bidrar til å sikre velferdsstaten,
utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og forebygge fattigdom.
Noen mennesker kan av ulike grunner ikke arbeide. Da er det viktig
å ha en forsvarlig inntektssikring.
Barnefattigdom i Norge dreier seg ikke bare om sosial nød eller
om mangel på forbruksvarer. Fattigdom i Norge handler heller ikke
om å sammenligne seg med de rikeste. For barna handler fattigdom
først og fremst om manglende mulighet til å delta i aktiviteter
på lik linje med andre barn. I et samfunn hvor det i økende grad
koster penger å vokse opp, vil lav inntekt få konsekvenser for barna
– både på kort og lang sikt. Det handler rett og slett om at barna
faller utenfor deler av det sosiale livet, fordi idrett, fødselsdager
og skoleturer koster for mye.
Det blir stadig flere barn som vokser opp i fattige familier
i Norge. Fra 2000 til 2006 økte barnefattigdommen fra 5,8 prosent
til 7,9 prosent. I reelle tall betyr dette en økning fra 58 000
til 85 000 barn. Antall barn i lavinntektsfamilier har fortsatt
å øke, også etter 2006. Dette skjer til tross for at den rød-grønne regjeringen
gikk til valg i 2005 på at fattigdomsbekjempelse ikke var vanskelig,
men kun handlet om «politisk vilje». I 2010 var det om lag 102 000
barn som vokste opp i lavinntektsfamilier, ifølge EUs lavinntektsdefinisjon,
jf. oppslag i Dagsavisen den 6. november 2012, i familier med vedvarende
lav inntekt.
Barnefattigdom rammer spesielt barn av foreldre med lav utdanning,
foreldre uten fast arbeid og foreldre med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn.
Barn i store husholdninger, med enslig forsørger, i husholdninger
som mottar sosialhjelp eller er velferdsstatsavhengige er også utsatt.
Enslige forsørgere, barnerike familier med innvandrerbakgrunn
og mottakere av økonomisk sosialhjelp er overrepresentert når det
gjelder barnefattigdom i Norge. Det er særlig for innvandrere med
landbakgrunn fra Øst-Europa, Afrika, Asia og Latin-Amerika det har
vært en klar økning.
Ved internasjonale sammenlikninger av omfanget av fattigdom i
ulike land legges gjerne en inntektsbasert definisjon av fattigdom
til grunn. Fattigdom sees i forhold til det gjennomsnittlige inntektsnivået
i samfunnet. Det er vanlig å definere inntektsfattigdom som «en
inntekt som er mindre enn x prosent av medianinntekten» i det aktuelle
landet i et gitt år. To vanlige mål er basert på anbefalinger fra henholdsvis
OECD og EU. EU bruker 60 prosent av medianinntekten for å definere
fattigdom, mens OECD bruker 50 prosent av medianinntekten. I tillegg
benyttes to ulike ekvivalensskalaer, der EU legger noe mer vekt
på husholdningenes stordriftsfordeler enn det den gamle OECD-skalaen
gjør. EU kaller det «risk of poverty». De mener altså ikke at det
er en faktisk fattigdomsgrense, men et mål for når man kan snakke
om økt risiko for å være fattig.
Andelen barn som lever i lavinntektsfamilier har økt det siste
tiåret, men gikk ned fra 2008 til 2009 og har holdt seg på omtrent
samme nivå i 2010. I underkant av åtte prosent av barna som bor
i Norge opplever vedvarende lavinntekt i perioden 2008–2010 ifølge
EUs lavinntektsmål. Ved bruk av OECDs lavinntektsmål er andelen
noe lavere, fem prosent. Innvandrerbarn er klart overrepresentert.
Fire av ti barn med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.
Særlig høy er andelen i husholdninger med bakgrunn fra Irak, Afghanistan
og Somalia, men også barn med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Marokko
og Russland er overrepresentert.
Dersom man tar utgangspunkt i FNs liste over 14 grunnleggende
goder som er viktige for barns levekår i den rike industrialiserte
verden, ser man at kun 1,9 prosent av barn i Norge er fattige. Land
øst og sør i Europa har ifølge denne listen langt høyere andel fattige
barn. Høyest er Romania med 70 prosent fattige barn. Ifølge FNs
liste er det følgende 14 grunnleggende goder som er viktige for
barns levekår:
1. Tre måltider om dagen.
2. Minst ett måltid om dagen med kjøtt, kylling eller fisk
(eller tilsvarende vegetarisk).
3. Frisk frukt og grønnsaker hver dag.
4. Bøker tilpasset barns alder og kunnskapsnivå (ikke inkludert
skolebøker).
5. Utendørs fritidsutstyr (sykkel, rulleskøyter m.m.).
6. Faste fritidsaktiviteter (idrett, spille instrumenter, delta
i ungdomsorganisasjoner m.m.).
7. Innendørsleker (minst ett per barn).
8. Penger nok til å være med på skoleturer og andre aktiviteter.
9. Et stille sted med nok rom og lys til å gjøre hjemmelekser.
10. Internettforbindelse.
11. Noen nye klær (ikke bare brukte).
12. To par sko som passer (inkludert minst ett par allværssko).
13. Muligheten innimellom til å invitere venner hjem for
å leke og spise.
14. Muligheten til å feire spesielle anledninger som fødselsdager,
religiøse markeringer m.m.
En slik innfallsvinkel til barnefattigdom vil være mer opptatt
av hvilke goder et barn reelt sett har tilgang til i stedet for
plasseringen på inntektsstatistikken. Det gir også et godt bilde
av hvilke problemstillinger som må adresseres for å bekjempe barnefattigdom.
Et økende antall barn i Norge vokser opp i familier med en inntekt
under fattigdomsgrensen. Disse barna kan ikke delta på de samme
fritidsaktivitetene som klassekameratene, og de har ofte ingen ferieturer å
snakke om etter sommerferien. Altfor mange barn forteller om en
oppvekst hvor de føler seg utenfor og mistrives i hverdagen.
Allerede i dag bidrar de frivillige organisasjonene på en utmerket
måte med å tilby lek og aktiviteter på en trygg sosial arena til
barn og unge som ikke har mulighet til å delta i andre organiserte
fritidsaktiviteter.
Frivillige organisasjoner som blant annet Kirkens Bymisjon og
Røde Kors gir også tilbud om ferie for familier som lever i en situasjon
med svak økonomi, og der hvor barna ikke får oppleve dette på annen
måte. Med tanke på at antall barn som vokser opp i fattige familier
har økt, har også pågangen til disse arrangementene økt de siste
årene. Dessverre er resultatet at de frivillige organisasjonene
ikke makter å gi et stort nok tilbud i forhold til det faktiske
behovet. Målgruppen for dette tilbudet er barn som kommer fra barnevernet,
via Nav-kontoret, og gjennom helsetjenesten i skolen.
Mange barn og unge i Norge får ikke den hjelpen de trenger med
leksene hjemme. Det kan være mange ulike årsaker til dette. Men
uten hjelp med leksene kan det bli vanskelig å mestre skolehverdagen.
Frafallet fra skolen er en av de største samfunnsutfordringene man
står overfor i Norge i dag. Det er en nær sammenheng mellom svake
karakterer i grunnskolen og senere frafall i videregående skole.
Det er også en tydelig sammenheng mellom frafall og svak tilknytning
til arbeidsmarkedet.
Frivillige organisasjoner bidrar i dag med leksehjelp, hvor frivillige
leksehjelpere legger til rette for mestring, motivasjon og et godt
læringsmiljø. På leksehjelpen møter elevene voksne personer med
fagkunnskap og erfaring. De frivillige har tid til å hjelpe hver
enkelt elev i en én-til-én-situasjon, i et miljø med trygge rammer.
De fleste forskere er enige om at de universelle og forebyggende
tiltakene mot barnefattigdom virker. Dette dreier seg om den generelle
oppvekst-, utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken. Det å fullføre skolegang
og utdanning og det å ha arbeid gir stor grad av beskyttelse mot
fattigdom. Det samme gjelder en god oppvekstpolitikk, gode og inkluderende barnehager,
skoler og fritidsaktiviteter. Forskere trekker også fram betydningen
av billige og/eller subsidierte barnehager og skolefritidsordninger
og arbeid for å motvirke frafall fra videregående opplæring.
I 2012 gjennomføres landsdekkende tilsyn der fylkesmannen ser
på hvordan Nav-kontorene behandler søknader om økonomisk sosialhjelp
fra personer som har forsørgeransvar for barn. De undersøker om
kommunen sikrer at søkerens situasjon blir kartlagt i tilstrekkelig
grad og om det blir gjort individuelle vurderinger. Tilsynet som
er foretatt hittil tyder på at det fortsatt tas avgjørelser der
barns behov ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Fylkesmannens tilsyn er
viktig for å påse at tjenestene utføres i tråd med lov og forskrift.
Kommunen i Nav har et ansvar for at ansatte har tilstrekkelig kunnskap
og ferdigheter for å utføre arbeidet. Alle landets fylkesmenn får
opplæring i det nye rundskrivet. De skal deretter gi opplæring til
Nav-ansatte og Nav-ledere.
Arbeid er det viktigste virkemiddelet mot fattigdom. Noen foreldre
vil bruke lang tid på å komme i arbeid. Da er det viktig at hjelpeapparatet
ser barna og bidrar til å iverksette avhjelpende tiltak. Både Nav og
barnevernet kan bistå familier som sliter økonomisk, slik at barn
og unge får delta i skole- og fritidsaktiviteter på lik linje med
andre barn. Barn av mottakere av økonomisk stønad er en sårbar gruppe.
For familier som mottar økonomisk stønad, regnes kostnader for barns
deltakelse i fritidsaktiviteter og utstyr til slike aktiviteter
som en del av livsoppholdet etter loven. Nav-kontorene har dermed
plikt til å ta slike kostnader med i vurderingen ved utmåling av
økonomisk stønad.
De viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, inkludert barnefattigdom,
vil på lang sikt være en god, sosialt utjevnende skole og et åpent
arbeidsliv med plass til alle. Det vil likevel alltid være noen
som faller utenfor, permanent eller midlertidig. Barn som vokser
opp i lavinntektsfamilier kan ikke på noen måte lastes for den økonomiske
situasjonen de er i, og samfunnet bør derfor ta et ekstra ansvar
for å sikre at denne gruppen blir inkludert på så mange arenaer som
mulig på en likeverdig måte. De foreliggende forslagene vil ikke
en gang for alle løse fattigdomsproblematikken, men de vil være
ett viktig skritt på veien mot en bedre fattigdomspolitikk.
Forslagsstillerne mener at offentlig finansierte velferdstjenester,
samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer og etater, samt et bedre
samspill med de frivillige organisasjonene, er nødvendig for å gi
et mangfold og godt tilbud til vanskeligstilte. Allerede i dag stiller
de frivillige organisasjonene opp på en utmerket måte hvor det offentlige
ikke strekker til, og på den måten hjelper de mange barn i en vanskelig
situasjon med tilbud om aktivitet og deltakelse.
Forslagsstillerne mener derfor det er viktig at man utvikler
et enda bedre og større samspill mellom frivilligheten og det offentlige
slik at flere barn som lever i fattige familier kan få tilbud om
aktivitet, og hvor man kan bryte med den negative sosiale sirkelen.
Frivilligheten vil på den måten være en viktig medspiller i kampen
mot barnefattigdom på de områder den det offentlige ikke strekker
til.
Forslagsstillerne viser for øvrig til at representantene som
står bak dette forslaget, hver for seg eller sammen har fremmet
flere ulike tiltak de siste årene for å bekjempe og motvirke fattigdom
i Norge, og spesielt blant barn. Dette gjelder en rekke forslag. Forslagsstillerne
viser videre til at deres respektive partier hadde en større og
mer målrettet satsing mot barnefattigdom i sine alternative statsbudsjett
for 2013 enn det regjeringen mente var tilstrekkelig. De forslagene
som følger er tiltak disse partiene uten videre er enige om. Partiene
har videre en klar intensjon og politisk vilje om et kraftig løft
for innsatsen mot barnefattigdom ved et nytt flertall etter valget høsten
2013.
På den bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen trappe
opp tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud
til fattige og vanskeligstilte barn.
2. Stortinget ber regjeringen sikre at alle barn fra økonomisk
vanskeligstilte familier har tilgang på utstyrslån til fritidsaktiviteter
og ordninger tilsvarende opplevelseskort, organisert enten i regi
av det offentlige eller i regi av frivillige organisasjoner.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke
inkluderingstiltak i regi av frivillige organisasjoner og kommuner.
4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å tilby
gratis barnehageplass til alle barn av flyktninger hvor begge foreldrene
deltar i introduksjonsprogrammet.
5. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke
tilbudet til barn og unge rammet av fattigdom og dårlig oppvekst-
og levekår i kommuner med storbyproblematikk.
6. Stortinget ber regjeringen legge frem en opptrappingsplan
for psykisk helsevern for barn og unge.
7. Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt tilgjengelighet
av og faste åpningstider for skolehelsetjenesten og helsestasjoner.
8. Stortinget ber regjeringen i langt større grad ta i bruk
sosialt entreprenørskap i bekjempelsen av barnefattigdom.
9. Stortinget ber regjeringen styrke koordineringen mellom
barnevernet og Nav for å sikre at barnevernsbarn ikke faller utenfor
arbeidslivet i overgangen til voksen alder.
10. Stortinget ber regjeringen styrke kommunenes tilbud
om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer.
11. Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag
til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting i foreldrenes
sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme og som har
egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.
12. Stortinget ber regjeringen igangsette et forsøksprosjekt
med det formål å styrke samarbeidet mellom arbeidsmarkedsbedriftenes
utdanningstilbud og de videregående skolene. Formålet med et slikt
prosjekt skal være å fange opp elever som står i fare for å falle
ut av det ordinære skoleløpet.
13. Stortinget ber regjeringen igangsette et forsøksprosjekt
mellom Nav og dagligvarebransjen, hvor ungdom som har falt ut av
videregående opplæring gis mulighet til å kvalifisere seg gjennom
dagligvarebransjens bransjeskoler.
14. Stortinget ber regjeringen igangsette et treårig landsomfattende
«sommerjobbprosjekt», etter modell fra Kristiansand kommune, målrettet
mot ungdom mellom 16–22 år med behov for spesiell oppfølging, og
hvor ungdommene enten har falt ut av videregående skole og/eller
vært i kontakt med barnevernet eller sosialtjenesten.
30. april 2013