Forslagsstilleren er enig i premissene i Utenriksdepartementets høringsnotat om at det bør opprettes en ny uavhengig nasjonal institusjon for menneskerettigheter i Norge, men mener at institusjonen bør legges under Stortinget og knyttes til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen. Forslagsstilleren viser til at dette er én av flere løsninger som er drøftet i Utenriksdepartementets høringsnotat.

Forslagsstilleren viser til at Stortinget bærer et særlig ansvar for å bidra til ivaretagelse av menneskerettighetene i Norge ved å samtykke til ratifikasjon av Norges internasjonale forpliktelser og påse at den utøvende myndighet følger opp de forpliktelsene fellesskapet har overfor enkeltpersoner i Norge. Forslagsstilleren viser videre til at det vil være en naturlig videreføring av Stortingets rolle og ansvar for menneskerettigheter at nasjonal institusjon for menneskerettigheter knyttes til Stortinget gjennom integrering med Sivilombudsmannen. Beograd-prinsippene tilsier at det uansett organisasjonsform bør etableres et nært samarbeid mellom nasjonal institusjon og Stortinget, noe som det vil kunne legges godt til rette for med den foreslåtte organisasjonsmodellen.

Ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal omfatte den delen av virksomheten som Senter for menneskerettigheter ivaretar som nasjonal institusjon, med de tilpasninger av dagens arbeidsoppgaver som følger av en slik ny organisering. Forslagsstilleren forutsetter at den nye nasjonale institusjonen kan etableres fra og med 1. januar 2015.

I tilknytning til den nasjonale institusjonen bør det oppnevnes et rådgivende utvalg for å legge til rette for at institusjonen kan avspeile et mangfold og ha en samordningsfunksjon overfor ulike menneskerettighetsaktørers innsats, slik Paris-prinsippene gir anvisning på.

Sivilombudsmannen er opprettet for å «bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene», jf. sivilombudsmannsloven § 3. Som en forlengelse av Sivilombudsmannens menneskerettighetsarbeid ble Sivilombudsmannen i 2013 utpekt til nasjonal forebyggende mekanisme (NFM) i henhold til valgfri protokoll til FNs torturkonvensjon, som ble ratifisert og trådte i kraft for Norge samme år. Ombudsmannen har for øvrig vært representert i nasjonal institusjons rådgivende utvalg i en årrekke.

Forslagsstilleren viser til at Sivilombudsmannen velges av Stortinget og har dermed den uavhengige posisjonen som kreves for at den nasjonale institusjonen kan markere sin uavhengighet til regjeringen som den utøvende makt. En nasjonal institusjon i tilknytning til Sivilombudsmannen vil, etter forslagsstillerens mening, bidra til å gi den en fremtredende rolle som selvstendig overvåker av regjeringens menneskerettighetspolitikk og forvaltningens gjennomføring og oppfølging av lovverket på området. Dessuten vil den nasjonale institusjonen kunne trekke veksler på den brede fagkompetansen hos Sivilombudsmannen, herunder nasjonal forebyggende mekanisme som er tillagt embetet. Nærhet til sistnevnte vil også være en fordel med hensyn til eventuell samordning av arbeidsoppgaver. Samlokaliseringen med Sivilombudsmannen antas også å ha administrative og ressursmessige fordeler, i tillegg til synergieffektene av et samlet sterkt faglig miljø.

Forslagsstilleren viser til at Sivilombudsmannens rolle i samfunnet er tydelig og etablert, med en hovedvekt på behandling av klagesaker. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter vil ha en annen karakter. Institusjonen skal være en pådriver i menneskerettighetsarbeidet og drive utstrakt utadrettet virksomhet. Det er derfor viktig at institusjonen blir en identifiserbar enhet med egen agenda i henhold til det mandat den er gitt.

En høy grad av legitimitet og gjennomslagskraft er viktige forutsetninger for den funksjon nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal ha. En organisering som foreslått vil gi et godt grunnlag for institusjonen til å styrke sin stilling for igjen å kunne oppnå A-status i det internasjonale nettverket av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, i samsvar med de krav FN stiller. Dette vil markere viktigheten av institusjonen i et nasjonalt perspektiv, og vil også kunne bidra positivt til Norges utenrikspolitiske troverdighet og påvirkningskraft på menneskerettighetsområdet.