Norske arbeidsplassar er avhengige av å tiltrekkje seg utanlandsk
arbeidskraft. I intensive periodar vil mange bedrifter også ha behov
for innleigde medarbeidarar. Alle som arbeider i Noreg skal ha krav
på sømmeleg løn, uavhengig av fast tilsetjing, vikariat eller sesongarbeid.
Forslagsstillarane meiner det er nødvendig å gjere fleire av reguleringane
i arbeidslivet universelle for å hindre sosial dumping, og gjere dei
uavhengige av om arbeidsplassen har tariffavtale eller ikkje. På
bakgrunn av dette ønskjer forslagsstillarane at det vert sett ned
eit utval som skal utgreie lovfesting av nasjonal minsteløn.
I løpet av 2000-talet har spørsmålet om lovbasert minstelønsordning
fått fornya aktualitet i Europa. Ein massiv arbeidskraftmobilitet
frå aust til vest i kjølvatnet av EU-utvidingane i 2004 og 2007
har sett eksisterande nasjonale regelverk under press, samstundes som
finanskrisa har slått brutalt inn i store delar av dei europeiske
arbeidsmarknadene. Utviklinga har reist grunnleggjande spørsmål
om korleis arbeidstakarar kan sikrast ei sømeleg minsteløn, og om
det er nødvendig å søkje etter nye løysingar. Ei mogeleg europeisk
minstelønsordning har blitt diskutert både i Europaparlamentet og
i Den europeiske faglege samorganisasjonen ved fleire høve. Saka
blir også diskutert i samband med Europaparlamentsvalet i mai 2014.
Volumet på arbeidsinnvandringa til Noreg er blitt langt høgare
enn det ein såg føre seg då EU blei utvida med ti nye medlemsland
i 2004. I tillegg er det eit mykje større omfang av utanlandske
firma som kjem til Noreg og arbeidar på tilbod no enn før EU-utvidingane.
Samla sett har dette gjort det mogeleg for norske bedrifter å hyre
billeg arbeidskraft i eit heilt anna omfang enn før.
Det finst ikkje ein eintydig definisjon av omgrepet sosial dumping,
men det blir gjerne brukt som eit samleomgrep for dei tilfella der
utanlandske arbeidstakarar, som utfører arbeid i Noreg, får løns-
og arbeidsvilkår som er vesentleg dårlegare enn det norske arbeidstakarar
får.
Fleire forskingsrapportar dei seinare åra har avdekka useriøsitet
og omfattande sosial dumping innanfor fleire bransjar, som mellom
anna bygg, industri og private tenestebransjar som reinhald og bemanning.
Seinast i januar 2014 vart det lagt fram ein Fafo-rapport som viste
at mengda av lovbrot i utelivsbransjen er svært høgt, samstundes
som det er store manglar når det gjeld arbeidskontraktar, arbeidstid
og overtid.
Arbeidsmiljølova med tilhøyrande forskrifter regulerer mange
vesentlege forhold knytt til arbeidsvilkår i Noreg, men det finst
ingen lovregel som regulerer ei konkret nedre grense for kva ein
ser som akseptabel løn. Minstelønsreguleringar i Noreg har tradisjonelt
vore overlatne til partane sin autonomi, men EU si austutviding
i 2004 gjorde at denne ordninga vart supplert av allmenngjering
av minstelønssatsar innanfor bransjar som opplevde høg grad av arbeidsinnvandring
frå dei nye medlemsstatane, det vil seie bygg-, skips- og verftsindustrien,
landbruk og reinhald. Avtalar som er allmenngjorde, dekkjer i avgrensa
grad arbeidslivet i Noreg i dag.
Om allmenngjering skal finne stad, vert avgjort av ei statleg
vald nemnd, tariffnemnda, på bakgrunn av vilkår nedfelte i lov om
allmenngjering av tariffavtalar. Nemnda har fem medlemmar, ein frå
kvar av partane og tre nøytrale. Avgjersler vert tekne med simpelt
fleirtal. For at nemnda skal kunne gjere vedtak om allmenngjering,
må det vere dokumentert at utanlandske arbeidstakarar utfører eller
kan kome til å utføre arbeid på vilkår som er dårlegare enn det
som er fastsett i gjeldande kollektivavtale. Allmenngjering skjer
deretter av dei områda som tariffnemnda vel, i praksis minsteløn,
kost, losji og reisegodtgjersle og i somme tilfelle arbeidstid.
Ei uorganisert bedrift med uorganiserte arbeidstakarar vil deretter måtte
leggje til grunn den allmenngjorde minsteløna.
I regelverket for arbeidsinnvandring frå land utanfor EØS/EFTA
gjeld eit hovudprinsipp om at løns- og arbeidsvilkår ikkje skal
vere dårlegare enn etter gjeldande tariffavtale, regulativ eller
det som elles er normalt for vedkomande stad og yrke. Men for arbeidsinnvandrarar
frå EØS-området gjeld ikkje slike krav som vilkår for opphald og
arbeid i Noreg, med mindre området er allmenngjort.
Rettane til arbeidstakarar som er utsende frå ei utanlandsk verksemd
i samband med tenesteyting, vert regulert av eiga forskrift heimla
i arbeidsmiljølova. Utgangspunktet er fri lønsfastsetjing, men forskrifta
skal sikre at utsende arbeidstakarar blir omfatta av reglane om
arbeids- og tilsetjingsvilkår som gjeld i vertslandet. Mellom anna
følgjer det uttrykkjeleg av forskrifta at reglane i arbeidsmiljølova
om fullt forsvarleg arbeidsmiljø, arbeids- og kviletid, skriftleg
arbeidskontrakt, stillingsvern og permisjonsrettar i samband med
svangerskap og fødsel, feriepengar og feriefritid etter ferielova
og forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn også gjeld for utsende
arbeidstakarar. I tillegg vil utsende arbeidstakarar også vere omfatta
av forskrift om allmenngjering av tariffavtalar dersom dei arbeidar
innanfor eit område der det gjeld ei slik forskrift.
Dette tyder at arbeidsinnvandrarar frå EØS-området til Noreg
i dag er avhengige av allmenngjorde tariffavtalar for å vere sikra
eit sømmeleg lønsnivå.
Forslagsstillarane meiner allmenngjering av tariffavtalar er
problematisk når det gjeld sentrale og overordna prinsipp som fri
konkurranse og organisasjonsfridom, i tillegg til at ordninga representerer
eit offentleg inngrep i den frie avtaleretten og partane sitt ansvar
for lønsdanning.
I tillegg meiner forslagsstillarane at det er tankevekkjande
at Stortinget har delegert ei avgjersle av ein slik alvorlig karakter
til tariffnemnda, som handsamar sakene utan ein føregåande politisk
prosess.
Forslagsstillarane meiner difor at lovfesta minsteløn er eit
alternativ til allmenngjering av tariffavtalar. Med lovfesta minsteløn
meiner ein eit minste lønsnivå som anten blir fastsett ved lov eller
ved heimel i lov av dei folkevalde. Ei lovfesta minsteløn set eit golv
for løn. Dette golvet er fråvikeleg oppover, men ikkje nedover.
I dag har 20 av 28 EU-land lovfesta minsteløn, med satsar som
ligg på om lag 30 til 50 prosent av gjennomsnittsløna i dei aktuelle
landa. 18 land har både lovfesta minsteløn og ordningar for allmenngjering
av tariffavtalar. Nøyaktig korleis den lovfesta minsteløna vert
fastsett, varierer frå land til land. Hovudpoenget er at det er
lovgjevar, og ikkje arbeidstakar- eller arbeidsgjevarorganisasjonane,
som har fastsett ei minsteløn eller ein prosedyre for korleis minsteløn
skal fastsetjast. Som arbeidstakar er ein heller ikkje avhengig
av å vere organisert, eller vere knytt til ei bedrift eller verksemd
som er organisert, for å ha krav på minsteløn. I somme land er lovfesta minsteløn
garantert alle arbeidstakarar, men det kan også vere gjort unntak
for einskilde grupper, eller minsteløn kan vere gradert ut frå fyrst
og fremst alder.
Hovudmålet med dei fleste minstelønsordningane som eksisterer
i Europa i dag, har vore å skape sosial tryggleik for arbeidstakarar
gjennom å sikre eit minste akseptabelt inntektsnivå knytt til arbeid.
Dette speglar krava i ILOs minstelønskonvensjon nr. 131 av 1970
og tilgrensande ILO-reguleringar. Det har vore viktig å få bukt
med dei mest ekstreme formene for utnytting av arbeidstakarar, spesielt
i typiske lågtlønsbransjar. Minstestandardar har blitt innført for
å leggje band på arbeidsgjevar si styringsevne med omsyn til lønsfastsetjing
i individuelle arbeidsforhold og spesielt når det gjeld dei svakare
stilte gruppene i arbeidsmarknaden. Eit anna viktig moment har vore
å verne arbeidstakarar i bransjar der stillinga til fagrørsla har
vore svak, særleg innanfor tenesteytande sektor og primærnæringar.
Dei europeiske statane har i varierande grad klart å heve løna
til dei lågast lønte samanlikna med arbeidstakarar høgare oppe i
lønshierarkiet og redusere gapet mellom kvinner og menn. Med omsyn
til likelønsproblematikken ser ein jamt over ein svak reduksjon
av lønsskilnadene mellom menn og kvinner i Europa dei siste 10–15
åra.Employment and Social Developments in Europe 2012 – frequently
asked questions
I Fafo-rapporten 2012:07 «Lovfesta minstelønn i Norden og Europa»Lovfestet
minstelønn: Norden og Europa blir det slått fast at ei
nasjonal, lovfesta minsteløn i Noreg vil kunne gi vern til sårbare
grupper i svakt organiserte område, der regulering gjennom tariffavtalar
eller allmenngjering er lite aktuelt.
For Noreg sin del kan dette for eksempel vere aktuelt i utelivs-
og restaurantbransjen.
Vidare peiker rapporten på at etableringa av eit nasjonalt minstelønsgolv
kan hindre framveksten av nye låglønssjikt og sikre at alle arbeidstakarar
får ei inntekt ein kan leve av. I tillegg er nasjonal lovfesta minsteløn
ei enkel regulering som det er lett å formidle til arbeidstakarar
og arbeidsgjevarar, og ho er lett å kontrollere. Dette er ein fordel
særleg med tanke på arbeidsinnvandrarar og utanlandske bedrifter.
Forslagsstillarane meiner at minsteløn i mindre grad grip inn
i prinsipp som avtalefridom, organisasjonsfridom og konkurransefridom
enn det allmenngjering av tariffavtalar gjer. Ei lovfesta minsteløn som
omfattar alle arbeidstakarar, kan også hindre forsøk på omgåingar
og kreative selskapsskipingar. I tillegg kan eit minstelønsnivå
fastsett av Stortinget etter ein demokratisk prosess skape ein større
motivasjon til å handheve reglane enn kva allmenngjering i dag gjer.
Innføring av ei lovfesta minsteløn vil få ulike konsekvensar
i Noreg. Forskingsrapportar som berre tek utgangspunkt i erfaringane
med minsteløn i Europa er ikkje tilstrekkeleg for å avdekkje korleis
eit system med lovfesta minsteløn i Noreg vil fungere. Difor meiner
forslagsstillarane at spørsmålet om minsteløn bør bli sak for ei
offentleg utgreiing.
Sist gong spørsmålet om løn, medrekna minsteløn for ungdom, vart
utgreidd, var i 1994, jf. NOU 1994:8. Det har skjedd mykje i norsk
arbeidsliv sidan den gong.
På bakgrunn av dette blir det fremja følgjande
forslag:
Stortinget ber regjeringa greie ut og i eigna form leggje fram
spørsmålet om lovfesting av nasjonal minsteløn.