Industrien er viktig både for verdiskaping og arbeidsplasser, men også for utvikling av ny teknologi som trengs for å skape et mer miljøvennlig samfunn. Klimaendringene og faren for global oppvarming er en av nåtidens største utfordringer. Det kreves innsats på mange fronter, og også industrien må bidra. Norsk industriell erfaring og kompetanse må benyttes til å utvikle eksisterende industri og samtidig være en viktig premissleverandør på tiltakssiden inn mot det fornybare samfunnet. Forslagsstillerne vil derfor ha et tettere samarbeid med industrien for løsninger som både ivaretar industriens behov og i tillegg svarer på de politiske utfordringene som klimaendringene stiller samfunnet overfor.

Industrien er en nødvendig bidragsyter til å løse nye, store miljø- og klimautfordringer. Industrien leverer blant annet viktige miljøløsninger til for eksempel transportindustri, som energieffektiviserende løsninger, løsninger for CO2-rensing, og utslippsreduserende løsninger. I tillegg har norsk industri teknologisk og industriell kompetanse til å levere løsninger for ny fornybar energi, kanskje særlig når det gjelder offshore vind.

Norge trenger en samlet og helhetlig politikk for klima, energi og næringsutvikling. En samlet politikk på disse feltene vil skape muligheter også for grønn verdiskaping, som i neste omgang vil gi grobunn for videre innovasjon og teknologiutvikling i Norge. Det er viktig at bedrifter som satser på fornybare løsninger belønnes for å tenke fremtidsrettet. Forslagsstillerne ønsker en politikk som er pådriver for forsknings- og innovasjonsprogrammer som støtter produktutvikling, og som medvirker til å lokalisere pilot- og demonstrasjonsanlegg for nye miljøvennlige teknologier og fornybar energi til Norge for å posisjonere norske løsninger for et globalt marked.

Industri og øvrig næringsliv trenger stabile rammebetingelser for å sikre videreutvikling, og særlig gjelder dette ved nyinvesteringer. Enhver usikkerhet bidrar til risiko som senker avkastningen på nye investeringer i produksjon og forskning. Mens f.eks. Sverige innførte (grønne) elsertifikater for fornybar kraftutbygging i 2003, brukte Norge årene frem til 2012 på en rekke forskjellige ordninger før Norge i 2012 sluttet seg til det svenske elsertifikatmarkedet. Resultatet har vært en betydelig oppgang i svensk investering i vindkraft fra 2005, mens de norske investeringene har vært svært lave, først og fremst på grunn av usikkerhet om rammebetingelsene fra år til år.

I Norge har produksjonen ved vindkraftverkene økt fra ca. 1 TWh i 2005 til 2 TWh i 2014 (+100 pst.), i Sverige har vindkraften økt fra knapt 2 TWh i 2005 til over 10 TWh i 2012 (+500 pst.). Dette er en enkel illustrasjon av hva som skjer når det lages et forutsigbart og stabilt virkemiddel kontra et uforutsigbart virkemiddel. Kostnaden for vindkraften er om lag den samme, kraftprisen er den samme, vinden er den samme og den politiske målsettingen om utbygging er den samme. Men i det usikre systemet som ble endret fra år til år økte produksjonen med 100 pst., mens stabile rammebetingelser gav en økning på 500 pst.

Forslagsstillerne mener dette viser behovet for gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser.