Til Stortinget
Kirkebygningene og deres omgivelser er en sentral del av den
norske kulturarven. Gjennom tusen år har det blitt bygget og utsmykket
kirker i alle landsdeler og så å si alle lokalsamfunn. Kirkebygget
har mange steder vært det eneste eller det mest markante offentlige
bygget av noen alder. Kirkebygget var og er fremdeles «signalbygget»
som gjør et sted til et sted og ofte også en bydel til en bydel.
Av de mange kirker som ble bygget i Norge i middelalderen, er
bare noen få tilbake. Norge har 162 middelalderske steinkirker og
33 trekirker fra samme tidsperiode. Av disse siste er 28 stavkirker,
og disse er av særlig stor betydning. Stavkirkene er Norges kanskje
viktigste bidrag til den internasjonale arkitekturarven, noe som
illustreres ved at Urnes stavkirke i Luster i 1979 ble tatt opp
på verdensarvlisten som forvaltes av UNESCO.
Norge har også en verdifull gruppe kirkebygninger fra perioden
etter reformasjonen og før 1650, som i nyere tid automatisk er blitt
fredet, på linje med andre stående bygninger fra det samme tidsrommet.
Når det gjelder den store mengden kirker som er bygget etter
1650, representerer også disse svært store kulturhistoriske verdier
– ofte like store verdier som de kirkene som er fredet etter alderskriterier. Mange
av dem anses for å være i «fredningsklasse» eller «fredningsverdige»
– og håndteres derfor som om de var fredet av Den norske kirke og
vernemyndighetene. Rent praktisk handler denne ordningen om at de
aktuelle kirkene listeføres på særskilt måte. At kirkebygninger
ikke er i fredningsklasse, betyr selvfølgelig ikke at de er uten
kulturhistorisk verdi. Tvert imot vil man i denne gruppen kirker
finne mange bygninger som er markante og verdifulle i sine lokalsamfunn.
I Norge er det særlig mange kirker fra perioden 1850–1910. Det
ble reist over 700 kirker i dette tidsrommet. Det er grunn til å
huske at noen av de arkitektene som ga form til mange av disse,
som J.W. Nordan og C.H. Grosch, i særlig grad har vært med på å
prege bildet av den norske bygdekirken som arkitektonisk fenomen.
Også kirker fra 1900-tallet er en rik og variert arkitekturskatt.
At kirkearkitektur fra dette århundret bærer på mange overraskelser,
illustreres kanskje best av at vestfronten på Nidarosdomen ble opptatt på
verneorganisasjonen ICOMOS’ liste over de mest representative norske
kulturminnene fra det 20. århundre. Det er grunn til å huske at
1900-tallets arkitekturskatt rommer mange kjente kirker, et av de
beste eksemplene på dette er «Ishavskatedralen» (Tromsdalen kirke)
i Troms. Etterkrigstiden var en veldig aktiv kirkebyggeperiode,
da den norske arkitektstanden på bred front gjorde seg gjeldende.
Kirkearkitekturen gjennomgikk en betydelig fornyelse på 1950- og
1960-tallet. Kirkene fra 1945 og framover spiller en viktig rolle
i utviklingen av norsk arkitektur, men perioden er underrepresentert
i utvalget av fredede/vernede kirker.
Kirkebyggingen i Norge har fortsatt inn i et nytt årtusen. Mortensrud
kirke (2002) og den såkalte Nordlyskatedralen i Alta (2013) er eksempler
på bygninger som forteller om kirkens virkelighet i en ny tid. Flere
nyere kirker vil uten tvil bli regnet som verneverdige eller fredningsverdige
i framtida. Per 2015 er ingen av kirkene bygd etter årtusenskiftet
underlagt fredning eller vern.
I Norge har forvaltningsansvaret for lokalkirkene vært forankret
i lokalsamfunnet. Dette forvalteransvaret inkluderer også eiendomsforvaltningen,
altså ansvaret for kirkebygninger og kirkegårder. I praksis blir
disse håndtert av de kirkelige fellesrådene i primærkommunene eller
menighetsrådene i ettsoknskommuner. I all hovedsak er det altså
slik at kirkene eies av soknene.
Selv etter endringene i kirkeordningen i 2012 er det fellesrådenes
økonomi som først og fremst setter rammer for kirkevedlikeholdet.
Ser man bort fra kostnadene ved å holde menighetene med prest (en utgift
staten håndterer), er det fellesrådenes og menighetsrådenes økonomi
som i praksis utgjør økonomien i Den norske kirke.
Disse forholdene skaper en nær forbindelse mellom spørsmålet
om kirkevedlikehold og kommuneøkonomi. I en tid hvor kravene til
kommunal tjenesteyting blir stadig flere og hvor investeringsbehovene øker,
har man sett en tendens til at vedlikeholdsoppgaver blir nedprioritert
i kommunene. Det er vanskelig for kommunepolitikerne å prioritere
vedlikehold av lokale kirker hvis det er sterkt behov for mer lærerkapasitet
i grunnskolen, hvis pensjonsforpliktelsene blir for store eller
hvis man trenger flere sykehjemsplasser. I flere kommuner kan det
også være en kompetanseutfordring knyttet til kulturhistorisk bygningsmasse.
Storting og regjering har ved ulike korsveier engasjert seg for
å få til et mer kraftfullt statlig virkemiddelapparat på feltet
«kirkevedlikehold». Da St.meld. nr. 16 (2004–2005) «Leve med kulturminner»
ble lagt fram og behandlet i Stortinget i 2005, var diskusjonen
om kirkeforfallet ett av flere viktige elementer.
For det første erkjente man de store utfordringer kirkeforvalterne
i menigheter og kommuner hadde på feltet. Det ble videre lansert
en rentekompensasjonsordning for kirker, som ble utlyst samme år.
I den forbindelse ble det uttalt at
«Kulturhistorisk verdifulle kirker skal ha høy prioritet ved
fordelingen av investeringsrammen og kompensasjonen på de enkelte
tiltakene».
Da Innst. S. nr. 227 (2004–2005) om «Leve med kulturminner» ble
behandlet i Stortinget 8. juni 2005, ble følgende forslag enstemmig
vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen i henhold til sektorprinsippet
om å utarbeide en strategi for hvordan alle freda og verneverdige
kirker, herunder steinkirker fra middelalderen kan sikres et forsvarlig
vedlikeholdsnivå.»
Det ble i 2005 innført en ordning med rentekompensasjon for kirkebygg,
en ordning som i dag styres av Kulturdepartementet og forvaltes
av Husbanken. Målet med ordningen er at den skal stimulere til sikring
og bevaring av kirkebyggene, kirkenes utsmykning og inventar. Kompensasjonsordningen
omfatter alle kirkebygg i Den norske kirke, og fredede og verneverdige
kirker har prioritet. Finansdepartementet opplyste høsten 2014 at
det da var «gitt tilsagn om rentekompensasjon til prosjekter i 837
kirker fordelt på 303 kommuner.» Ordningen ble første gang etablert
i statsbudsjettet for 2005. I perioden 2005–2014 har investeringsrammen
under ordningen vært utvidet flere ganger. I perioden 2005–2013
ble det gitt tilsagn om rentekompensasjon (tilskudd) for investeringer
på rundt 3 mrd. kroner. I Stortingets behandling av statsbudsjettet
for 2015 ble det vedtatt en ny investeringsramme på 500 mill. kroner.
I 2007–2009 eksisterte det også en tilskuddsordning til de eldste
kirkene (fra før 1650) i Opplysningsvesenets fond (OVF), selv om
denne ordningen fikk liten betydning. Ordningen ble avviklet på
grunn av svakere økonomi i OVF.
Viktigere var det at kulturminnemyndighetenes arbeid med de antikvarisk
mest verdifulle kirkene ble trappet opp. Viktigst i denne sammenhengen
var stavkirkeprogrammet, som nå er fullført, men som også handler
om en tallmessig liten gruppe kirker. Som tidligere nevnt har Norge
kun 28 stavkirker. I 2005–2015 har alle stavkirkene blitt satt i
stand – noe staten har brukt om lag 150 mill. kroner på.
Det er også verdt å nevne at kommuneøkonomien har blitt styrket
de siste årene. Likevel så man at økte rammer i kommunesektoren
ikke brakte med seg den opprustning av bygningsmassen som kommunene har
ansvar for, og spesielt ikke kulturminner som f.eks. kirker. Dette
må forstås ut fra de samlede krav til tjenesteyting i kommunesektoren,
som stadig øker i omfang.
Det er også verdt å merke seg at det viktigste statlige virkemidlet
– rentekompensasjonsordningen – bygger på at kommunene skal ta opp
lån. Man vet i dag at gjeldsgraden i kommunesektoren er svært stor, og
at låneviljen derfor minsker. Selv om rentekompensasjonsordningen
kan være aktuell for noen kommuner, er det likevel et stort behov
for å finne virkemidler som ikke er basert
på kommunale lånevedtak.
KA, Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon, har i rapporten
«Felles eie – felles ansvar – en tilstandsrapport for norske kirker»
(2013/2014) dokumentert at Norge fortsatt har store utfordringer knyttet
til kirkevedlikehold. Undersøkelser gjort vinteren 2013 i 1 511
av 1 625 kirker viser et sammensatt bilde. Likevel er utfordringene
så store at KA kan rapportere:
1. «Undersøkelsen i 2010 viste en klar forbedring fra
2006 på mange punkter. I årets undersøkelse har denne positive utviklingen
flatet ut. For ett viktig område har tilstandsnivået gått ned, dette
gjelder bygningenes yttervegger. Mer enn hver fjerde kirke har problemer
knyttet til ytterveggene, og dette er et alvorlig signal.»
2. «For undersøkelsen som helhet, ligger gjennomsnittsresultatet
av alle spørsmålene på eksakt samme nivå som i 2010. Fordi andelen
kirker med klimaskall-feil ikke har blitt lavere, gir undersøkelsen
klare indikasjoner på at det totale vedlikeholdsetterslepet fra
2010 ikke har blitt redusert.»
3. «Det fremgår av undersøkelsen at 15-20 % av de fredete og
verneverdige kirkene har problemer knyttet til drenering og bortleding
av overflatevann.»
4. «KA har anbefalt at 70-80 % av alle kirkebygg bør ha et automatisk
slokkeanlegg. Undersøkelsen viser at litt over 11 % av kirkene har
slike anlegg. For de fredete kirkene er denne andelen høyere, her
ligger andelen på 29,1 %. Dette skyldes i hovedsak at det er bevilget
statlige midler til oppgradering av stavkirkene. Ser man på hele
gruppen med fredete og verneverdige kirker, viser undersøkelsen
av 15,5 % av disse kirkene har automatiske slokkeanlegg, […].»
Det er uholdbart at Norge i altfor høy grad lar en sentral del
av den felles kulturarven forfalle og stå usikret mot brann og innbrudd.
Det er derfor nødvendig med et nasjonalt løft for vedlikehold av
kulturhistorisk viktige kirker – et løft hvor staten må ta et større
ansvar enn den gjør nå, og hvor statens medvirkning stiger i takt
med den enkelte kirkes kulturminneverdi. Forslagsstillerne ønsker
derfor primært forslag til en slik strategi.
Dernest mener forslagsstillerne at det ville være hensiktsmessig
med et statlig bidrag til dette løftet på flere nivåer:
1. Det bør opprettes et eget bevaringsprogram
i regi av Riksantikvaren for særlig viktige, automatisk fredede
steinkirker, hvor noen store steinkirker fra middelalderen får dra
nytte av en særlig sterk statlig medvirkning til restaurering og
vedlikehold. Det bør videre opprettes et eget bevaringsprogram for
etterreformatoriske kirker som er automatisk fredet og kirker fra
etter 1650 med særlig stor kulturminneverdi.
2. Det bør opprettes et eget program innenfor rammene av
Norsk Kulturminnefond, hvor man initierer «spleiselag» mellom stat
og kommuner for å vedlikeholde og sikre norske kirkebygg som er fredede
eller verneverdige. Denne ordningen burde ha som mål at det statlige
bidraget over tid skal utgjøre i snitt 30 pst. av de totale kostnadene, og
denne nye innsatsen må skje som følge av nye bevilgninger til Kulturminnefondet.
3. Endelig bør rentekompensasjonsordningen for kirkebygg
styrkes som et supplement til de to nevnte ordningene, og ha alle
landets kirkebygg som målgruppe.
4. Ut fra prinsippet om likebehandling bør man også satse
sterkere på tilskuddsordninger som er til gavn for private kirkebygninger
og de bygninger som tilhører andre trossamfunn – i begge tilfeller
med vekt på bygninger som er kulturhistorisk betydningsfulle.
Forslagsstillerne ønsker ikke med dette å endre de gjeldende
ansvarsprinsippene når det gjelder bygningsvedlikehold. Målet er
at det statlige medansvaret, som allerede er erkjent, skal framstå
som mer adekvat enn hva det gjør i dag. Verken på kort eller lang
sikt er det aktuelt for forslagsstillerne å gå inn for løsninger
som innebærer at noen annen enn primærkommunene skal ha ansvar for
vedlikehold av kirkebygg.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen i
henhold til sektorprinsippet utarbeide en forsterket strategi for hvordan
alle fredede og verneverdige kirker kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå.
2. Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om forsterkede
statlige virkemidler for å ta vare på steinkirker fra middelalderen,
fredede etterreformatoriske kirker og særlig viktige kirker fra
etter 1650. Det bes om at regjeringen overveier om det kan opprettes
bevaringsprogrammer etter mønster av Riksantikvarens «Stavkirkeprogram».
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en særlig
satsing på store, nasjonalt viktige steinkirker fra middelalderen.
4. Stortinget ber regjeringen overveie om «spleiselagsmodellen»
i sterkere grad kan anvendes når det gjelder vedlikehold av fredede
og verneverdige kirker, og om Norsk Kulturminnefond kan få en sentral
rolle i den kommende satsingen.
30. april 2015