Fellesskolen er en god arena for implementering av universelle, forebyggende tiltak. Å innføre psykisk helse som felles fag i skolen kan både forebygge og bidra til å nå allerede satte mål i læreplanen.

I tillegg til faktorer som har med familie og oppvekstmiljø å gjøre, er mobbing og manglende mestring i skolen blant de mest alvorlige risikofaktorene for ungdoms psykiske helse.

Stadig mer forskning viser at opplæring som på ulike måter knyttes til psykisk helse, tanker, følelser og adferd, har en god forebyggende effekt på psykiske problem og lidelser.

Ved å trene på hvordan man regulerer følelser, tenker fornuftig, lærer, korrigerer adferd og møter sosiale utfordringer, er man bedre rustet til å takle ulike situasjoner i livet. Opplevelse av å mestre og håndtere hverdagslivet er helt nødvendige forutsetninger for god helse og trivsel.

En god skole for alle er hjørnesteinen i den norske modellen. Fellesskolen skal gi et godt tilbud til alle elever. Foreldre skal være trygge på at barna blir tatt vare på i skolen, og at skolemiljøet legger til rette for læring.

Læreplanens generelle del slår fast at:

«Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi (…).»

Et godt eksempel på hvordan man ønsker å nå dette målet er ernæringslære og fysisk aktivitet som forutsetninger for å kunne ta vare på seg selv og egen helse. Tilsvarende er sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd grunnleggende kompetanse for å forstå hvordan man fungerer som menneske. Kunnskap om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer for utvikling av psykiske plager er en forutsetning for å ivareta egen psykisk helse og ivareta andre.

Kompetansemålene reflekterer i liten grad at mennesket består av kropp og sinn. At disse to samvarierer, og at følelser henger sammen med sosiale og relasjonelle forhold, er ikke omtalt. Det er utelukkende ett kompetansemål knyttet til sammenheng mellom fysisk og psykisk helse, men ingen kompetansemål knyttet til basiskunnskap om følelser og påvirkninger på sinnet, vanlige følelser og reaksjoner osv. En forutsetning for å mestre livet best mulig, og ha en best mulig helse som plattform for dette, er å ha verktøy til å forstå seg selv, kroppen og sinnet/følelsene.

Til tross for dette er disse temaene nærmest fraværende i læreplanene. En oppstilling av læringsmålene for kropp og helse gjennom grunnskolen viser nærmest fravær av forståelsen for at psyken utgjør en vesentlig del av ens helse og forutsetning for god helse. Opplæring i slike temaer må sies å være nødvendig for å møte opplæringens mål i læreplanen.

Skolen vektlegger primært opplæring i kroppens fysiske funksjoner og sammenheng mellom livsstil og fysisk helse. Samtidig viser stadig mer forskning at opplæring som på ulike måter knyttes til psykisk helse, tanker, følelser og adferd, har en god forebyggende effekt på psykiske problemer og lidelser.

Djupedal-utvalget, NOU 2015:2 «Å høre til» peker på at det i dag tilbys et stort antall programmer og tiltakspakker i skolen. De har gjerne til hensikt å redusere atferdsproblemer, fremme sosial kompetanse, forebygge psykiske plager eller lidelser og fremme trivsel og livskvalitet. Gode programmer kan ha en positiv effekt for de elevene som deltar, men i skolen kommer uansett stadig nye alderskull til. De nye kullene kan ha begrenset glede av det forrige kull ble tilbudt, med mindre tiltakene stadig gjentas eller har resultert i varige endringer i skolens arbeidsmåte, kultur eller miljø. Noen programmer har nettopp slike endringer som mål. Utvalget mener at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom det å ta i bruk spesifikke programmer og det å utvikle en mer helsefremmende skole.

Det fremkommer også av Djupedal-utvalgets arbeid at skoleledere etterspør større oppmerksomhet på psykisk helse i programmene som mottar støtte fra Utdanningsdirektoratet. Programmene er ment å være av universell og forebyggende karakter, og tilbakemeldingen er at psykisk helse burde vært en tydelig komponent i programmene som benyttes, for at skolen skal ha mer helhetlig støtte i sitt arbeid med denne tematikken.

Videre viser en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) fra 2014 at lærerne ønsker at skolen skal arbeide systematisk, både for å forebygge psykiske vansker og for å fremme god psykisk helse hos elevene. Likevel er det bare et mindretall av lærerne som oppgir at skolen faktisk gjør dette.

I rapporten «Bedre føre var» (FHI:2011) trekkes helsefremmende skoler frem som ett av tiltakene som bygger på det mest solide evidensgrunnlaget eller vurderes som de viktigste.

Helhetsinntrykket av arbeidet med psykisk helse i skolen er at det er fragmentert. Det er tilfeldig hvilke skoler som tar i bruk det enkelte program, og det avhenger i for stor grad av lokale ressurser og prioriteringer.

Flere steder er skolen også avhengig av en solid skolehelsetjeneste for å lykkes med programmene. Tidsskriftet Sykepleie» har dokumentert at dette ofte blir nedprioritert, noe som ytterligere kan bidra til å svekke tilbudet om bistand til skolering innen psykisk helse.