Det vises til at hvert femte barn og hver femte ungdom har nedsatt
funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjoner eller
atferdsproblemer. Psykiske vansker i barne- eller ungdomsårene gir
økt risiko for å utvikle vedvarende plager og lidelser senere i
livet (Folkehelseinstituttet 2014). Flere studier tyder på en økning
i depressive symptomer blant jenter. I rapporten fra Ungdata 2014
vises det til en klar økning i angst- og depresjonslidelser som
begrunnelse for uføretrygd blant unge (Norsk institutt for forskning
om oppvekst, velferd og aldring 2014).
Kommunene bør ha større oppmerksomhet på forebygging og helsefremming.
Tidlig intervensjon vil være avgjørende. Forslagsstillerne vil påpeke
viktigheten av tilstrekkelig kapasitet til å ta imot barn, ungdom
og studenter med behov for samtaler eller ytterligere oppfølging.
Det er avgjørende at barn og unge ikke blir kasteball i systemene,
men at ansvaret for den enkelte tydeliggjøres og at det i kommunen utvikles
god samhandling og arbeidsdeling mellom hjelpetjenestene – helsestasjons-
og skolehelsetjenesten, barnevern, fastlege og pedagogisk-psykologisk
tjeneste (PPT) – for å gi tidlig og riktig hjelp til de som trenger
det. Det må bli psykologkompetanse tilgjengelig for disse tjenestene
i kommunen. Tjenestene må samarbeide nært med foreldre, barnehage
og skole.
Alvorlig psykisk syke barn og unge må prioriteres. Forslagsstillerne
understreker at om fjerning av ventetiden for behandling av psykiske
lidelser for barn og unge skal bli mer enn en ønskedrøm, må kapasiteten
styrkes og det må prioriteres tydeligere i helseforetakene. Psykisk
helsehjelp må individuelt tilpasses, herunder må det også sikres
at et døgnbasert tilbud til barn og unge er tilgjengelig, og ambulant
aktivitet må videreutvikles.
Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–2008) ble avsluttet
for tidlig. Det trengs en ny opptrappingsplan innen psykisk helse,
med utgangspunkt i de ressursene som finnes i dag, og med friske, øremerkede
midler for å sikre den enkelte riktig og tilstrekkelig oppfølging
og behandling i tide. En slik plan kommer med en prislapp, men gitt
potensialet som ligger i forebygging og tidlig, riktig behandling, vil
det å la være å satse over tid være langt mer kostbart. Forslagsstillerne
understreker at mange av utfordringene i det psykiske helseområdet
også ligger i organiseringen av tjenestene, og forslagene dreier seg
således ikke bare om ytterligere ressurser, men også om organisering
av tjenestene.
Regjeringen Solberg gjør viktige grep for å få på plass flere
kommunepsykologer, en satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten
og gjeninnføring av den gylne regel. Allikevel ser man en reell
nedgang i antall årsverk innen psykisk helsearbeid i kommunene og
at det i flere helseregioner kuttes i det psykiske helsevernet/tilbudet
til barn og unge. Det trengs en offensiv og helhetlig opptrappingsplan
for barn og unge. Med planen må det tas sikte på god forebygging
og at barn og unge med behov for psykisk helsehjelp på ulike nivåer,
både i hjemkommunen og i spesialisthelsetjenesten, skal oppleve
at det er enkelt å oppsøke hjelp, at det er tilstrekkelig kapasitet,
individuelt tilpassede tilbud og god samordning og oppfølging. En
slik opptrappingsplan må ses i sammenheng med opptrappingsplanen
på rusfeltet, opptrappingsplanen for (re)habilitering og opptrappingsplanen
for bekjempelse av vold mot barn.
Rapportering fra kommunene viser en bekymringsfull nedgang i
antall årsverk innen psykisk helsearbeid for barn og unge. En SINTEF-rapport
fra 2015 (SINTEF-A27362) viser at det har vært en reduksjon i antall
årsverk i kommunene til psykisk helsearbeid for barn og unge, fra
2 961 årsverk i 2007 til 2 584 i 2013. Dette tilsier en nedgang
på rundt 13 prosent. Dette til tross for at barn og unge med psykiske
helseutfordringer er en av pasientgruppene med størst behov for
flere og sammensatte tjenester, og også er den aldersgruppen hvor
forebyggende tiltak har best og mest varig effekt. Satsingen på
psykologer i kommunen har gitt positiv effekt, men det er langt
frem til at psykologkompetansen er tilgjengelig for barn og unge
som trenger hjelp eller for andre tjenesteutøvere som ønsker veiledning
eller undervisning fra psykolog. Fortsatt er det bare omtrent 1/3
av norske kommuner som har tilgang til psykologkompetanse. Det må
utvikles en tydeligere plan for utvikling av psykologtjenestene
i kommunene.
Kommunene melder om ulike utfordringer i arbeidet: sterk økning
i antall henvisninger til psykisk helsearbeid, flere personer med
samtidig ruslidelse og psykisk lidelse, frafall i skolen, unge mennesker med
svært sammensatte behov, problemer i overgangsfaser for ungdom og
ungdom som faller mellom barne- og voksentjenester. Kommunene melder om
behov for mer kompetanse i tjenestene, om utfordringer i samhandlingen
med spesialisthelsetjenesten og om manglende ressurser, herunder
fagfolk/midler, til å jobbe forebyggende. Forslagsstillerne påpeker viktigheten
av en opptrapping av antall årsverk til psykisk helsearbeid i kommunene.
Tilbudet til barn og unge med behov for sammensatte tjenester
i kommunene er ikke godt nok samordnet. Det er vanskelig å slå fast
omfanget av utfordringen, men eksemplene på barn og unge som opplever å
bli kasteballer, er for mange. Da Stortinget nylig behandlet primærhelsemeldingen
(Meld. St. 26 (2014–2015), jf. Innst. 40 S (2015–2016)), ble dette karakterisert
som en av hovedutfordringene. Kommunen har et overordnet ansvar
for å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys
nødvendige helse- og omsorgstjenester. Psykisk helsetjeneste for
barn og unge ivaretas ikke av en spesifikk enhet i kommunen, og
tilbudene er ulikt organisert i kommunene. Forslagsstillerne ser
behovet for at det innføres et krav til kommunene om å definere
hvem som har det overordnede ansvaret for hjelpetjenestene til barn
og unge. For å sikre en forsvarlig oppfølging av den enkelte, må
ansvaret tydeliggjøres. Barn og unge med behov for ulike tjenester
skal kun oppleve «en dør» til tjenesten, i tråd med Flatø-utvalgets innstilling
(NOU 2009: 22, Det du gjør, gjør det helt). Ifølge § 7-2 i den kommunale
helse- og omsorgsloven skal pasienter og brukere med langvarige
og koordinerte tjenester tilbys koordinator. En slik kontaktperson
må på plass tidlig i sykdomsforløpet for å sikre at barn og unge
og deres familier ikke opplever et fragmentert tjenestetilbud.
Lavterskeltilbud skal være nettopp det – et tilbud med lav terskel
for den enkelte. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en lovpålagt
helsetjeneste som skal ivareta forebyggende og helsefremmende arbeid rettet
mot barn og unge. Ifølge Helsedirektoratets minimumsnorm for skolehelsetjenesten
mangler det i 2015 i overkant av 1 000 stillinger for å nå deres
minstenorm for tjenesten. Forslagsstillerne mener midlene til skolehelsetjenesten
må øremerkes i en opptrappingsperiode for å få tjenesten opp på
et forsvarlig nivå, og vil innføre en bindende norm for å sikre
en god og tilgjengelig skolehelsetjeneste over hele landet.
I Norge har man en tradisjon for å skille barnevernstjenesten
fra helsetjenesten både kommunalt og regionalt. Det er stor grunn
til å tro at det i kommunene ville blitt bedre tjenester til barna
som trenger det om det i større grad var samarbeid mellom barnevern,
helsetjenester og PPT. Som ledd i en opptrappingsplan for barn og
unges psykiske helse må det arbeides for å sikre bedre samarbeid
og god bruk av kompetanse i kommunen, uansett hvilken av tjenestene
som får hovedansvar for hjelpetiltakene til den enkelte. Ungdommene
som er plassert i barnevernsinstitusjon er ikke garantert å få den
helsehjelpen de har krav på. I Prop. 106 L (2012–2013) oppsummeres
forskning og utredninger om barnevern og psykisk helse. Her understrekes
det at mange barn i barnevernet står overfor sammensatte utfordringer
og mangler oppfølging fra foreldre. Det meldes om at barnevernsbarn
blir nedprioritert innenfor psykisk helsevern, fordi de lever i
en uavklart omsorgssituasjon eller mangler motivasjon til å ta imot
hjelp.
Det påpekes også at gjeldende ordninger for døgnplassering og
døgnbehandling ikke er tilpasset barnevernsbarns behov og livssituasjon.
En forskningsrapport fra NTNU i 2015 viste at 76 prosent av barna
på barnevernsinstitusjon hadde minst én diagnostiserbar psykisk
lidelse. Dette samtidig med at det er mer enn 5 ganger så mange
institusjonsplasser i barnevernet enn det er i det psykiske helsevernet.
Tilbud innenfor psykisk helsevern forutsetter i for stor grad at
barn og unge har en trygg omsorgsbase. Barn i barnevernet har behov
for kombinerte behandlings- og omsorgstilbud. Manglende tilbud i
helger og ferier kan innebære at barn som barnevernet har overtatt omsorgen
for, må flytte mellom institusjoner. Dette skaper lite stabilitet
for barn og unge som allerede befinner seg i en svært sårbar livssituasjon.
Forslagsstillerne ber regjeringen vurdere hvorvidt barne- og
ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) bør ha en plikt til å levere
ambulante team til barnevernstjenesten for å sikre nødvendig helsehjelp
for den enkelte, og understreker viktigheten av generelt bedre samordning
av barneverns- og psykisk helseverntjenester, herunder endringer
i regelverket og praktiseringen av dette som fører til en styrking
av barnets rett til samordnede tjenester i barnevern og psykisk helsevern,
og ber regjeringen følge opp dette.
Psykisk og fysisk vold mot barn er ofte vanskelig å avsløre.
Frykt for represalier hindrer mange barn og foreldre fra å søke
helsehjelp. Barnevernslovgivningen og psykisk helsevernloven gir
foreldre eller foresatte innsynsrett når barnet er i konsultasjon
hos behandler i spesialisthelsetjenesten eller saksbehandler i barnevernet.
Lovverket gir også rom for at veileder bruker sin taushetsplikt
i møte med nærmeste familie, men slik loven i stor grad tolkes i
dag, skal det svært mye til før foreldre eller de som er i deres
sted, blir hindret fra å motta informasjon om de ønsker det. Foreldre
eller foresatte vil ofte være de mest sentrale samarbeidspartnere
når det enkelte barn møter utfordringer. Det er allikevel grunn
til å vurdere hvorvidt nåværende lovgivning ivaretar barns rettssikkerhet. Både
PRESS Redd Barna Ungdom og Psykiskhelseproffene fra Forandringsfabrikken
mener lovverket må endres for å tydeliggjøre viktigheten av at det ikke
videreformidles fortrolig informasjon når barnets rettssikkerhet
kan være i fare. Forslagsstillerne viser til at Barnevernlovutvalget
nå vurderer denne problemstillingen og understreker viktigheten
av at lovverket utformes med tanke på barns særlige behov og rett
til beskyttelse.
Bruken av sovemedisin og midler mot angst og depresjon blant
ungdom har økt med nær en tredjedel i løpet av de siste fem årene.
Flere av medisinene er klart vanedannende. Den største relative
økningen av antall brukere har skjedd for sovemidler. Her har antall
brukere økt for alle aldersgruppene og spesielt sterkt for de eldste
aldersgruppene. I 2014 brukte 20 per tusen 15–19-åringer sovemidler,
mot 7 av tusen i 2004. For aldersgruppen 10–14 år steg antall brukere per
tusen i samme periode fra tre til 13 (Folkehelseinstituttets reseptregister).
Helsedirektoratet publiserte i 2014 en ny veileder om forsvarlighet
i forskrivning av vanedannende legemidler. Her understrekes viktigheten
av generell tilbakeholdenhet ved rekvirering av vanedannende legemidler
til ungdom, og at hjelp til ikke-medikamentell mestring av problemer
bør benyttes. Forslagsstillerne mener utviklingen i bruk av sovemedisiner
og antidepressiva er svært bekymringsfull, og ber regjeringen intensivere
innsatsen med å redusere unødig medisinbruk blant barn og unge ved
å legge frem en egen plan.
Samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti
og Venstre slår fast at behandlingstilbudet for psykisk syke skal
styrkes, med økt kapasitet og et mer sammenhengende behandlingsløp.
Polikliniske tilbud skal styrkes uten å gå på bekostning av døgnbehandling
der det trengs, og det må tilrettelegges for større grad av ambulant
virksomhet. Ledelsen i flere av de lokale helseforetakene varslet om
kutt innen psykisk helsevern i 2016 og stagnering i tjenestene.
Riksrevisjonen la i 2015 frem en rapport om samhandlingsreformen
hvor det konkluderes med at tilbudet til psykisk syke er langt fra
godt nok. Antallet heldøgnplasser til rusbehandling og psykiatri
i spesialisthelsetjenesten har blitt redusert med nesten 10 prosent
fra 2010 til 2014. Reduksjonen har ikke blitt kompensert med en
tilsvarende styrking av tilbudet i kommunene.
Regjeringen Solberg har gjeninnført «den gylne regel» om at rusbehandling
og psykisk helsevern hver for seg skal ha en årlig vekst som er
høyere enn i somatikken. I oppdragsdokumentene til de regionale
helseforetakene ble det lagt til grunn at veksten innen psykisk
helsevern skulle komme ved de distriktspsykiatriske sentrene og
innen psykisk helsevern for barn og unge. Tall fra Samdata (2014)
viser at gjennomsnittlig ventetid for barn og unge innen psykisk
helsevern (PVBU) har gått ned fra 65 til 53 dager fra 2011. Imidlertid
er den prosentvise kostnadsveksten til somatiske sykehus høyere
(4,2 prosent) enn til psykisk helsevern (0,7 prosent). Dette gjaldt
alle regionene. Fra 2013 til 2014 var det også noe sterkere vekst
i årsverk på somatiske sykehus enn i psykisk helsevern. Den prosentvise
veksten i aktivitet var likevel sterkere i psykisk helsevern for
voksne enn ved somatiske sykehus, men ikke innen psykisk helsevern
for barn og unge. Innen psykisk helsevern for barn og unge har det
vært en betydelig økning i pasientraten, nær 150 prosent, etter
opptrappingsplanens start. De siste årene har imidlertid veksten
i pasientraten stoppet opp. Antallet polikliniske konsultasjoner
per innbygger under 18 år har imidlertid fortsatt å øke. Polikliniske
konsultasjoner økte ved både somatiske sykehus (3,5 prosent), psykisk
helsevern for voksne (5,1 prosent) og ved tverrfaglig spesialisert
behandling (TSB) (7,3 prosent per innbygger 18 år og eldre). Den
laveste veksten var innenfor psykisk helsevern for barn og unge,
med en vekst i konsultasjonene på 2,8 prosent. Døgnopphold brukes
i liten grad innen PVBU, og det har vært en stabilitet på rundt
300 døgnoppholdsplasser i perioden 1998 til 2014 (Samdata spesialisthelsetjenesten
2014). Det er grunn til å tro at dette tallet er så lavt fordi mange barn
og unge som har psykiske lidelser, blir plassert i institusjoner
innen barnevernet. Forslagsstillerne er bekymret for at den reelle
ressurstilførselen til psykisk helsevern går ned, til tross for
den politiske målsettingen om en tydeligere prioritering av rus
og psykisk helse. Det er svært problematisk om den gylne regel hevdes
oppfylt om det i praksis kuttes i tilbudet, så lenge kuttet er mindre
i psykiatrien enn i somatikken.
Psykisk helsevern må tilføres nødvendige ressurser til både dag-
og døgntilbud og det må utvikles sterkere ambulante tilbud for å
sikre nødvendig hjelp til barn og unge når den trengs. Et helhetlig
og individuelt tilpasset behandlingsløp må sikres den enkelte.
Ventetidene innen psykisk helsevern for barn og unge er fortsatt
for lang. Mange må vente altfor lenge når hjelpen trengs som mest.
Det er nødvendig med en reell utbygging og utvikling av tjenestetilbudet
til barn og unge. Forslagsstillerne mener det også er behov for
å se på de polikliniske refusjonstakstene innen psykisk helsevern
for barn og unge med tanke på om prissettingen kan hindre omfanget
av samarbeidet med andre tjenester.