Årlig produseres det på verdensbasis 300 millioner tonn plast. 8 millioner tonn av dette ender i havet. De seks største produsentene av plast som ender i havet, er Kina, Indonesia, Filippinene, Sri Lanka, Thailand og Vietnam. Disse landene produserer en tredjedel av alt plastavfall og står for 60 pst. av all marin forsøpling.

Globalt dør over en million sjøfugl og 100 000 havpattedyr årlig bare på grunn av skader de får av plast. Det finnes store områder med plast i verdenshavene, og flere organisasjoner jobber med å begrense problemet. Ifølge tall fra WWF er mengden fisk, sjøfugl, hval og andre havlevende dyr blitt redusert med over 50 pst. fra 1970 til 2012. Marin plastforsøpling utgjør en ytterligere trussel mot disse bestandene.

Oppdaterte estimater anslår 150 millioner tonn søppel i havet. Mindre enn 20 pst. kommer fra fiskeri og marine næringer. Dårlig søppelhåndtering og manglende resirkuleringsordninger er årsak til 50 pst. av marin forsøpling. Det er spesielt voksende økonomier som står bak marin forsøpling.

En artikkel i Science anslår at det innen 2025 vil være 250 millioner tonn søppel i verdenshavene, om forsøplingen fortsetter i samme tempo som i dag. Mye av dette er plast. Dette tilsvarer en femtedel av den samlede biomassen av alle verdens store fiskebestander. Mengden plast i havet har nådd et stadium hvor det forårsaker stor økonomisk og økologisk skade.

I Norge, inkludert Svalbard, er noen kystområder og store områder under vann fulle av plastsøppel. Sjøfugl som spiser plast, dør ofte. Trolig har over 95 pst. av sjøfuglarten havhest plast i magen.

De store søppelmengdene i verdenshavene, for eksempel «The Great Pacific Garbage Patch», tilsvarer tross sine enorme dimensjoner under 5 pst. av den totale mengden søppel i havet. 95 pst. av søppelet som ender i havet, vet man ikke hvor befinner seg. Muligheten for å få det fjernet når det først har havnet i havet, er begrenset. Plasten vil mest sannsynlig ligge og forurense mange hundre år fram i tid. Store deler av denne plasten blir brutt ned til stadig mindre biter og ende som mikroplast. Mikroplast har fått økende oppmerksomhet. Den største bidragsyteren til mikroplastproblemet er de store plastforekomstene som brytes ned til mikroplast. Mikroplast i produkter er et mer begrenset problem.

Plast, særlig mikroplast, er skadelig og giftig i seg selv. I tillegg trekker plast i havet til seg kreftfremkallende stoffer som PCB og DDT. Konsentrasjonen av disse stoffene har i noen undersøkelser vist seg å være en million ganger høyere på plast enn i vannmassene rundt. Når mikroplast som har disse stoffene på seg tas opp av arter som på bunnen av en næringskjede, kan stoffene konsentreres oppover i næringskjeden (bioakkumulasjon) og kan ende i høye konsentrasjoner i marine ressurser som fisk, og dermed også påvirke verdens og Norges befolkning.