Bakgrunn

Det er skattepenger som finansierer offentlig velferd, enten tjenesten utføres av det offentlige selv eller av private aktører. Når det offentlige betaler private aktører for å levere en tjeneste, må det offentlige stå fritt til å bestemme hvordan disse pengene brukes.

Å måle kvalitet for velferdstjenester kan by på utfordringer, men kvalitetssikringen er viktig. Når tjenesten ytes av kommersielle aktører, kan det være særlig behov for virkemidler som bidrar til kvalitetssikringen.

Lønnsdannelsen i Norge baseres på frontfagsmodellen, som i sterk grad bidrar til å sikre en lønnsvekst som reflekterer lønnsevnen i konkurranseutsatte næringer. Det er nødvendig å sikre at private virksomheter som utfører offentlig finansiert velferd, har lønnsvekst som samfunnet for øvrig.

I driftsavtalene med kommersielle aktører innarbeides ofte en indeksregulering som tar høyde for å kompensere generell lønns- og prisvekst, slik at nivå og omfang for tjenesten videreføres selv om kostnader ved driften stiger.

Tjenestene er arbeidsintensive, og kvaliteten er avhengig av dyktige ansatte. For å sikre at kompensasjon for generell lønnsvekst i sin helhet blir brukt til å gi lønnsvekst for virksomhetens ansatte, må krav om dette innarbeides i driftsavtalene. Dette bidrar til stabile og trygge arbeidsforhold, der ansatte kan være over tid, utvikle kompetanse og yte gode tjenester for brukerne.

Virksomhetene må kunne dokumentere at midler som gis som kompensasjon for lønnsøkning, brukes til lønnsøkning for de ansatte.

Driftsavtaler uten kompensasjon av lønnsvekst må få dette innarbeidet og følge samme krav om disponering av midlene.

Krav om at midler til lønnsvekst blir brukt til lønnsvekst, vil ikke gi urimelig begrensing for partene i arbeidslivet. Partene står fritt til å forhandle om fordeling av tildelte lønnsmidler og eventuelt også om ytterligere midler ut over det som kompenseres gjennom driftsavtalen.