Bakgrunn
Boligmarkedet gir utfordringer
i både bygd og by. Samfunnsøkonomisk analyse AS leverte i desember 2020
en rapport på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
der de har kartlagt i hvilken grad tilgang på egnede boliger i distriktskommuner hemmer
rekruttering av arbeidskraft. På spørsmål om hva som er viktige
årsaker til rekrutteringsutfordringene, svarer 25 prosent at manglende
tilgang på egnede boliger er en viktig årsak til deres rekrutteringsutfordringer.
Virksomheter lokalisert i kommuner som utgjør sin egen bo- og arbeidsmarkedsregion,
oppgir noe oftere (4 prosentpoeng større andel) manglende tilgang
til egnede boliger som en viktig årsak. Industrivirksomheter oppgir
relativt mer hyppig dette som en viktig årsak. Den viktigste årsaken
til at virksomhetene opplever at manglende tilgang på egnede boliger hemmer
rekrutteringen av arbeidskraft er at det sjelden er boliger for
salg eller leie i regionen, dernest at lokale boligpriser er så
lave at det ikke lønner seg å bygge nytt. NOU 2020:15 «Det handler
om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i
distriktene», understreker viktigheten av et velfungerende boligmarked
i distriktene i kapittel 10.4.5:
«Mange distriktskommuner
har ensartede, små, usikre eller stagnerende boligmarkeder som er
preget av lave boligpriser og svak prisvekst. Byggekostnadene kan
gjerne være høyere enn boligverdien, noe som kan føre til at folk
ikke ønsker å oppta eller ikke får lån til boliginvesteringer. Når
man først har kjøpt seg bolig, blir det vanskeligere å flytte på
seg. Lite boligbygging kan derfor gi redusert mobilitet i lokale
boligmarkeder. Tilgang på egnede og varierte boliger har betydning
for om folk etablerer seg og blir boende på et sted.»
Bestemmelsene i den
nåværende boliglånsforskriften hindrer utbygging av egnede og sårt
tiltrengte boliger i mer usentrale strøk. En av bestemmelsene her,
som setter grenser for belåningsgrad (§ 5), er et stort hinder for
boligbygging i områder der en forsiktig anslått markedsverdi på
planlagt bolig er lavere enn byggekostnadene. Det dette i praksis
betyr, er at den eller de som søker om lån for å bygge bolig, får
dette beregnet med grunnlag i anslått markedsverdi, med det egenkapitalkravet
det medfører, samt at et eventuelt mellomlegg mellom markedsverdi
og byggekostnader kommer på toppen uten at de får lånt penger til
dette. Dermed øker også «kravet» til egenkapital.
Husbanken er et viktig
verktøy for å sikre et velfungerende boligmarked i hele landet.
Hvis Husbanken kunne gitt et toppfinansierende lån for dette mellomlegget
med en gunstig rente og samme krav til egenkapitalkrav som i dag,
ville dette i praksis motvirket konsekvensene av dagens boliglånsforskrift
uten at dette får større følgefeil som en omlegging av boliglånsforskriften
vil kunne få. Boligmarkedet i Norge varierer sterkt, og da må staten
sette inn tilpassede løsninger som fungerer for ulike områder der
boligmarkedet varierer.
Leie-til-eie-modellen
har vist seg å være en gunstig måte å hjelpe unge i etableringsfasen
inn på boligmarkedet på. Modellen gir unge i etableringsfasen tilgang på
nøkterne boliger. Dette vil kunne styrke disse personenes egenkapital
til senere boligkjøp, enten det er boligen de leier og kan velge
å kjøpe eller en annen bolig. En ser derimot at denne modellen per
i dag har et begrenset omfang, og at det er ønskelig med en større
utbredelse av dette tilbudet i pressområder.