Bakgrunn
Offentlige tjenester
er underlagt lovverk som regulerer offentlig innsyn og rettssikkerhet.
Når velferdstjenester settes ut til private, kommersielle aktører,
blir informasjonen om drift, bemanning og kompetanse derimot omgjort
til forretningshemmeligheter og unntatt offentlig innsyn.
Alle som ønsker å
se hvordan kommunale sykehjem eller barnehager forvalter midlene
sine, kan få innsyn i det. Men kommersielle selskaper kan nekte
å gi innsyn på bakgrunn av at dette er forretningshemmeligheter.
Aftenpostens dekning
av kommersielle barnevernsaktører høsten 2022 illustrerer tydelig
hvorfor dette bør endres. Omfanget av arbeidet med å se en helt grunnleggende
del av velferdssystemet i kortene er enormt og krever tid og ressurser
typisk forbeholdt store redaksjoner med spesialisert kompetanse.
Dermed vet man lite om hva skattepengene som bevilges til velferdstjenester
som er drevet av kommersielle aktører, går til. Det gir et demokratisk
underskudd på helt sentrale samfunnsområder.
Viktig informasjon
om arbeidsvilkår og kvalitet på tjenestene er for eksempel unntatt
offentlighet. Private kommersielle sykehjem rapporterer ofte ikke
inn avvik eller hvordan de ulike avdelingene og vaktskiftene er bemannet.
Fagbladet har beskrevet at de private kommersielle sykehjemmene
ikke rapporterer inn lønnsutviklingen for sine ansatte ut over minimumet
i tariffavtalene.
Kommersielle velferdstjenester
er i stadig økende grad dominert av aktører med sentralisert eierskap gjennom
store kjeder eller utenlandske oppkjøpsfond. Samlet tas milliarder
ut fra fellesskapets midler som er bevilget til velferd, til profitt
for eiere av kommersielle selskaper.
En av Velferdstjenesteutvalgets
viktigste konklusjoner i NOU 2020:13 – Private aktører i velferdsstaten
var at det var umulig å kartlegge hvor mye penger kommersielle aktører
tar ut i profitt, fordi tallgrunnlaget er svakt og vanskelig tilgjengelig.
Utvalget slo fast at det for fremtiden bør bli mye enklere å gjennomføre
kartlegging og analyser av kommersielle leverandører av offentlig
finansierte velferdstjenester. Et samlet utvalg tilrådde derfor
at det skulle settes i verk tiltak for økt transparens om eierskap,
organisering og økonomi hos private aktører som leverer velferdstjenester
med offentlig finansiering.
Når velferdstjenester
eies av private equity-eide fond, utgjør det et særlig problem for
offentligheten. Basert på 2018-tall anslo Velferdstjenesteutvalget
at selskaper eid av fem private equity-fond stod for 21 prosent
av omsetningen til alle utenlandskontrollerte driftsforetak, altså
den enheten i en konsernstruktur som faktisk leverer velferdstjenesten.
Sett under ett stod private equity-eide selskaper for 8 prosent
av de samlede driftsinntektene til kommersielle aksjeselskaper i velferdssektorene.
Kompliserte eierstrukturer og lokalisering i skatteparadiser tilslører
hvem som til syvende og sist er eier og dermed ansvarlig for velferdstjenestene som
ytes i Norge. Dette kan gi seg særlig dramatiske utslag i saker
der liv og helse settes i fare, for eksempel når et barn får varige
skader, eller til og med dør, mens det er under barnevernets omsorg
og man ikke vet hvem som egentlig er ansvarlig for tjenesten.
For aksjeselskaper,
som alle de kommersielle tilbydere av velferdstjenester er organisert
som, gjelder aksjeloven og rett til hemmelighold av det de definerer
som forretningshemmeligheter. «Andre kostnader» er et eksempel på
hvordan dagens ordning med innsyn i regnskap ikke er tilstrekkelig.
Det er opp til selskapet om de vil oppgi hva posten faktisk inneholder.
Dette er et demokratisk problem på flere måter. Media får svært
begrensede muligheter for å undersøke pengestrømmer, folkevalgte
får ikke full informasjon om hva skattebetalernes penger brukes
til, fagforeninger får begrenset sine muligheter til medbestemmelse
og pasienter, brukere, foresatte og pårørende mister muligheten
til å ta informerte valg. Det er et paradoks at man skal ha helt
ulik mulighet til innsyn avhengig av om offentlig finansierte velferdstjenester
drives i offentlig eller kommersiell regi.
Det er nødvendig
å sikre at man har innsyn i hvordan midlene det offentlige bevilger
til velferd, blir brukt, og i innholdet i tjenestene.