Nærenergi er en del av løsningen

En naturlig konsekvens av en strategisk, grønn planlegging av videre kraftproduksjon bør være å prioritere produksjon som har minst konfliktnivå, som kan komme raskest i gang, som kan ha lavest utbyggingspris, som kan stimulere mest til effektiv energibruk, og som kan gi flest mulig nye arbeidsplasser.

Energikommisjonen peker på at «nærvind», utbygging av vindkraft ved eksisterende infrastruktur, kan produsere ny energi raskt, med lavt konfliktnivå og lavere kostnader. Solenergiklyngen har beregnet at det teoretiske potensialet for solkraft på tak og fasader i Norge er nesten 66 TWh, hvorav nær 23 TWh på næringsbygg. Forslagsstillerne mener derfor at nærvind, solenergi og annen fornybar energiproduksjon i utbygde områder kan bli en viktig del av løsningen på kraftsituasjonen på kort sikt.

Selskaper som Greenstat, Norhybrid og flere andre utvikler allerede integrerte løsninger for vind, sol, hydrogen, jordvarme og andre løsninger tilpasset næringsparker og industriområder med allerede utbygget areal. Næringsmiddelprodusenten Gorines tar sikte på å bli mer enn selvforsynt med en kombinasjon av solceller, smart strømstyring, geobrønner, batterier og nærvind. Slike bedrifter kan skape flere varige arbeidsplasser og mer lokal verdiskapning enn store kraftanlegg langt fra befolkede områder. Det er også grunn til å tro at det å produsere og forvalte sin egen og felles energi i næringsparker og industriområder vil øke bedriftenes bevissthet om og kompetanse på energistyring og -bruk, med mulighet for betydelige effektiviseringsgevinster.

Regulatoriske hindre for nærenergi må fjernes

Mange nærenergiløsninger kan bygges ut uten subsidier. Det fins imidlertid noen regulatoriske hindre for effektiv og lønnsom produksjon og deling av strøm i og mellom næringsbygg. Energilovforskriften § 3-1 andre ledd slår fast at vindkraftanlegg på land med installert effekt under 1 MW ikke trenger konsesjon. I mange industribedrifter vil det ofte både være mulighet og behov for mer installert effekt enn 1 MW. Konsesjonsgrensen på 1 MW kan derfor være til hinder for etablering av nærvind med få eller ingen naturinngrep. Forslagsstillerne mener derfor at denne grensen bør heves til 5 MW for industribedrifter.

Et annet hinder for nærenergi i energilovforskriften § 3-1 andre ledd er antallsbegrensningen, som slår fast at anlegg med mer enn fem vindturbiner er konsesjonspliktig uavhengig av samlet installert kapasitet. Dette kan slå uheldig ut for en del alternative typer vindkraftteknologi, for eksempel Norhybrids turbinløsning. Disse turbinene er om lag 10 meter høye, og vil dermed være mindre sjenerende i landskapet enn tradisjonelle turbiner. De kan plasseres betydelig tettere enn høyere turbiner. Hver turbin har imidlertid en kapasitet på kun 3,7 kW, og det trengs derfor mange turbiner for å produsere tilstrekkelige mengder strøm for næringsvirksomhet. Energilovforskriftens antallsbegrensning er ikke tilpasset slike løsninger.

Et tredje hinder for nærenergi er begrensningen i hvor mye egenprodusert strøm man kan dele uten å betale elavgift og nettleie. Grensen er nå 100 kW, men regjeringen har foreslått å øke den til 500 kW. En grense på 500 kW vil i de fleste tilfeller være tilstrekkelig for private boliger og borettslag, men kan være for lite for industribedrifter. Hvis man dekker taket på et næringsbygg med solceller, vil den installerte effekten i mange tilfeller overstige 500 kW. Dette kan føre til at bedrifter bygger ut mindre lokalprodusert energi enn de ville gjort med et mer fleksibelt avgiftsregime for deling av egenprodusert fornybar strøm.

I en tid med stort behov for ny fornybar energi, stort sprik mellom utbyggingsønsker og forpliktelser til naturbevaring og stor folkelig motstand mot særlig vindkraft i naturen, bør potensialet for rask, effektiv og naturvennlig nærenergi prioriteres betydelig høyere enn i dag.