Bakgrunn
Delen av verdiskapingen som går til eierne,
har økt, mens den delen som går til arbeidstakerne, har sunket de
siste årene. Organisasjonsgraden har på tross av rekordmange LO-medlemmer
gått sakte ned, fra toppen på 57 pst. på 80-tallet, til under 50
pst. de siste årene. I mange bransjer meldes det om trakassering
av tillitsvalgte og hindring av fagorganisering. Med dette bakteppet
har den økonomiske ulikheten økt de siste tiårene. Særlig har ulikheten
blitt stor i formue. De ti prosent rikeste sitter nå på over halvparten
av all formuen i landet.
Et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger, faglige
rettigheter og tariffavtaler er avgjørende for å utjevne maktforholdene
i arbeidslivet, hindre utnyttelse av arbeidsfolk og bidra til små
forskjeller. Derfor er også det viktigste som kan gjøres for å gi
arbeidsfolk mer makt og innflytelse i eget arbeidsliv, det å fremme
sterkere organisering. Den viktigste jobben gjøres av tillitsvalgte,
fagforeninger og forbund. Samtidig kan politikk legge bedre til
rette for det faglige arbeidet, og den kan endre på systemer og
lover sånn at ansatte får mer innflytelse. Gjennom å legge til rette
for at flere organiserer seg i fagforeninger, og ved god lovregulering,
vil forslagsstillerne påvirke maktforholdene i arbeidslivet i arbeidstakernes
favør.
Forslagsstillerne understreker at samtlige forslag må
gjennomføres av regjeringen i et tett partssamarbeid.