Bakgrunn
De siste årene har det skjedd en betydelig vekst
i antall direktører og lederstillinger i staten og statlige virksomheter.
Det er samtidig dokumentert at lederlønningene i staten har økt
betydelig. Denne utviklingen innebærer økt byråkratisering, svekket
effektivitet og økt avstand mellom ledelse og fagmiljøer. For å
sikre en mer effektiv og brukerorientert statlig sektor er det behov
for en systematisk gjennomgang og reduksjon av direktørstillinger
i staten og statlige virksomheter.
I norsk helseforvaltning er det i dag om lag
644 personer med «direktør» i sin formelle stillingstittel, inkludert
departementet, direktorater og regionale helseforetak. Bare i de
19 helseforetakene som driver pasientbehandling, er det 338 direktører,
med en gjennomsnittslønn på 1,4 mill. kroner, noe som utgjør 473
mill. kroner i årlige lønnskostnader. I tillegg kommer fagdirektører
og andre ledere uten direktørtittel.
Etter jernbanereformen og oppsplittingen av
NSB har antallet direktører i jernbanesektoren økt fra 11 til 49.
Alle har millionlønn, og de seks toppsjefene tjener i snitt 3,2
mill. kroner. Reformen har ført til en fragmentert struktur med
mange selskaper og ledere, noe som har skapt bekymring for effektiviteten
og ressursbruken.
I forsvarssektoren, inkludert Forsvarsdepartementet
og underliggende etater som Forsvaret, Forsvarsmateriell, Forsvarsbygg
og Forsvarets forskningsinstitutt, er det 352 personer med stillingskoder
som inkluderer direktør, assisterende direktør, avdelingsdirektør,
seksjonssjef og lignende.
Blant fagfolk kalles gjerne «direktørifisering»
for «lederisme». Dette fenomenet er bredt og finnes både i offentlig
og privat sektor. Professor Tom Karp skriver i Dagens Næringsliv
at mens arbeidsstokken i Norge har økt med ni prosent, har antallet
ledere økt med 41 prosent de siste årene. Når det i 2011 var 15
ansatte per leder, er det i 2021 omtrent 11 ansatte per leder. Karp
definerer «lederisme» som en ideologi som konstruerer en oppblåst
forventning om hvor mye ledere kan få til, hvor viktige de er, hvor
mye makt de bør ha, og hvor mange ledere og lederdrevne prosesser
som trengs i samfunnet. Karp mener lederismen innebærer at «de som
ikke er ledere, umyndiggjøres og devalueres som fagpersoner».
Forslagsstillerne er bekymret for «direktørifisering» i
offentlig sektor – en overtro på ledelse og rigide strukturer. Direktørifiseringen
innebærer ikke bare at det er skapt en lønnsadel som er urimelig
for skattebetalerne som faktisk finansierer de offentlige tjenestene
– men skaper også avstand til de som faktisk utfører jobbene i offentlig
sektor. Direktørifiseringen har skapt enorme strukturer der både
den vanlige ansatte, pasienter, pårørende og andre brukere blir
små. Forslagsstillerne mener offentlig sektor har behov for «avdirektørifisering», der
en større del av ressursene brukes på dem som utfører jobben i førstelinjen,
som sykepleiere, ingeniører og andre fagfolk, mens mindre ressurser
går til ledere og kommunikasjonsfolk.