Bakgrunn

Norge står i en ny situasjon, både på norsk sokkel og geopolitisk.

Siden de første funnene på norsk sokkel på slutten av 1960-tallet, har petroleumssektoren vært en bærebjelke i norsk økonomi og velferd. Næringen har ikke bare bidratt med store inntekter til fellesskapet, men også vært viktig for utvikling av norsk teknologi, kompetanse og arbeidsplasser. Samtidig står en nå overfor store globale og nasjonale utfordringer knyttet til klimaendringer, grønn omstilling og behovet for å sikre en bærekraftig forvaltning av våre naturressurser.

Europa trenger fortsatt store mengder naturgass de neste årene, blant annet for å gjøre seg fullstendig uavhengig av Russland, og den store etterspørselen er ikke forbigående. Også i scenarioer hvor klimamålene nås vil EU ha et betydelig behov for import av olje og gass. Norsk sokkel er godt posisjonert til å opprettholde leveranser med lave utslipp, lav kostnad og høy pålitelighet. En forutsetning er stabile og gode rammebetingelser som stimulerer til aktivitet. Uten politiske rammebetingelser tilpasset utviklingen på norsk sokkel, kan produksjonsnedgangen bli bratt. Det vil få uønskede konsekvenser for arbeidsplasser, statlige inntekter og Europas energisikkerhet. Skal Norge bidra til Europas sikkerhet og omstilling må man å utvikle sokkelen, ikke avvikle den.

Alle scenarioer viser at produksjonen på norsk sokkel etter hvert vil falle. Selve produksjonen av olje nådde en topp rundt 2000 og halverte seg frem mot 2015. Til erstatning kom det inn mye gass som kompenserte for bortfallet. Fremover er det ventet at også gassproduksjonen vil falle betydelig. Det er en virkelighet som har stor betydning for norsk økonomi og europeisk energisikkerhet.

Sokkeldirektoratet lanserte tre mulighetsbilder fram mot 2050 i ressursrapporten fra 2024. Hovedpoenget er at:

«Det må letes og investeres i mer felt, funn og infrastruktur, dersom fallet i produksjonen skal bremses. Manglende investeringer vil føre til rask nedbygging av petroleumsvirksomheten.»

I Sokkeldirektoratets basis-scenario reduseres produksjonen gradvis fra 243 millioner Sm³ o.e. i 2025 til et nivå på om lag 83 millioner Sm³ o.e. i 2050. Dette innebærer en betydelig nedbygging av petroleumsvirksomheten fram mot 2050. I det lave scenarioet er det nær ingen produksjon i 2050, mens i det høye scenarioet klarer Norge å opprettholde produksjonen en ti-års tid før den halveres til 2050. Dette forutsetter i så fall teknologiutvikling og høy leteaktivitet, både i infrastrukturnære områder og i områder som er lite utforsket, samt at Norge gjør flere og større funn.

Aktørbildet har også endret seg, med færre store, internasjonale aktører som ConocoPhillips, Shell og TotalEnergies. Produksjonen domineres ikke lenger av de store utbyggingene, men preges i større og større grad av mindre funn med tilbakeknytting på havbunnen (subsea tie-backs) til eksisterende plattformer og transportinfrastruktur.

Mange bruker krefter på å kjempe mot olje- og gassutvinning, mens forslagsstillerne mener man heller må bruke kreftene på å kutte utslippene. Det er nemlig viktig at å redusere klimautslipp fra produksjonen for å kunne opprettholde olje- og gassaktivitet på sokkelen også på sikt. Næringen må betale CO₂-avgifter og er omfattet av EUs kvotesystem, der antall kvoter skal reduseres med 62 prosent i 2030 og ned til null allerede i 2040. Det innebærer at produksjonen fra norsk sokkel over tid må skje med null eller nær null utslipp.

Norsk naturgass er også viktig for Europas energi- og klimaomstilling, for å erstatte andre mer forurensende energikilder og som en stabil back-up når vinden ikke blåser og solen ikke skinner. Dessuten kan norsk naturgass bidra til å skalere hydrogenøkonomien og verdikjedene for CCS. Blått hydrogen fra naturgass koster i dag halvparten av grønt hydrogen. Norsk gass har også strategisk betydning for Europa i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Karbonfangst- og lagringsteknologi legger grunnlaget for en fremtidsrettet lavutslippsindustri i Norge, og er en forutsetning for blant annet å kutte industriutslipp som ikke kan elektrifiseres. Det antas at man kan lagre opp mot 85 milliarder tonn CO₂ på norsk sokkel. Det representerer en stor forretningsmulighet for Norge, og vil samtidig kunne være et viktig bidrag for å hjelpe Europa med håndteringen av deres utslipp. Det er viktig at regelverk og rammevilkår legger til rette for å videreutvikle verdikjedene og aktørbildet for CCS i Norge og Europa.

For et land som Tyskland, som skal bygge ut 10 000 km med hydrogenrør for å kutte utslippene i tysk industri, vil blått hydrogen være en langt rimeligere måte å skalere hydrogenøkonomien enn å basere seg på dyrere, grønt hydrogen. Det vil også bidra til utvikling av verdikjeder rundt karbonfangst og -lagring. Skal Europa nå sine hydrogenmål i 2030 kun fra grønt hydrogen kreves det 500 TWH og ny fornybar kraftproduksjon for dette formålet alene.

Norge har også blant Europas beste havvindressurser, som kan spille en viktig rolle i å øke kraftproduksjonen og kutte utslipp. Havvind, og spesielt flytende havvind, har en del fellestrekk med dagens offshorenæring. I utviklingen av havvind finnes det både relevant kompetanse og infrastruktur fra dagens olje- og gassnæring som kan ha nytteverdi, og det er stort potensial for et større samspill mellom disse bransjene.