Bakgrunn
Forskrift om takstberegning og maksimalpriser
for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn regulerer i dag øvre
pris for drosjetjenester i kommuner med færre enn 20 000 innbyggere
eller lav befolkningstetthet. Forskriften fastsetter blant annet
et påslag for transport med rullestoltilpasset drosje, som per i
dag er 63 kroner per tur.
I kommuner som ikke omfattes av denne forskriften,
i dag 37 kommuner, hovedsakelig større bykommuner, finnes det ingen
regulering av påslaget. Kostnadene for installasjon og drift av
rullestolheis, samt begrenset tilgang på slike kjøretøy, gjør at
påslaget i disse kommunene ofte blir vesentlig høyere. Dette medfører
at rullestolbrukere betaler betydelig mer for drosjeturer enn andre,
og at TT-kortet spises opp langt raskere i disse kommunene. Norges
Handikapforbund har kritisert dagens ordning og mener den er diskriminerende.
Unntakene fra forskrift om makspriser for drosjebilkjøring
er begrunnet med en forventning om at markedet regulerer seg selv.
For rullestoltilpassede drosjer fungerer imidlertid ikke markedet
slik. Tilbudet er begrenset, og konkurranse presser ikke prisene
ned. Dermed oppstår en situasjon der rullestolbrukere i byene betaler
flere hundre kroner ekstra for en drosjetur, mens brukere i nabokommunen
betaler langt mindre. Dette undergraver prinsippet om likeverdige
tjenester og bryter med intensjonen bak maksimalprisforskriften
– å sikre forutsigbarhet og hindre urimelige prisutslag.
Mobilitet er en forutsetning for deltakelse
i samfunnsliv, arbeid og utdanning. Når personer med nedsatt funksjonsevne
må betale uforholdsmessig mye for transport, utfordres grunnleggende
rettigheter. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering
på grunn av funksjonsnedsettelse og pålegger offentlige myndigheter
å arbeide aktivt for likestilling. Norge er også forpliktet gjennom
FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne
(CRPD) til å sikre tilgjengelighet til transport på lik linje med
andre. Prinsippet om universell utforming, nedfelt i norsk lovgivning,
understreker at transporttjenester skal være tilgjengelige for alle
– og økonomiske barrierer er en del av tilgjengelighetsproblematikken.
En nasjonal regulering av påslaget vil bidra
til likere vilkår, bedre forutsigbarhet og redusert risiko for sosial ekskludering.
Kostnaden for rullestoltilpasning er reell, men bør fordeles gjennom
regulering, ikke gjennom uforholdsmessige påslag for enkeltbrukere.
Brukerorganisasjoner, herunder Norges Handikapforbund, har uttrykt
støtte til en slik endring, og det er bred politisk enighet om behovet
for å sikre et rimelig og tilgjengelig drosjetilbud for rullestolbrukere.