Bakgrunn
Miljøfartsgrenser fastsettes ikke ut ifra veiens beskaffenhet
eller trafikksikkerhet men er begrunnet i andre hensyn og gjerne
innrettet mot vinterhalvåret. Det juridiske grunnlaget for etablering
av miljøfartsgrenser følger i dag av veitrafikkloven og det er en ordning
som har vært i bruk siden 2004. Et grunnleggende problem med denne
typen fartsgrenser er at den ikke oppleves som riktig for bilistene
da veiens standard ikke hensyntas. Dette kan være med på å undergrave respekten
for fartsgrensesystemet og det er slik at bare omtrent halvparten
av bilistene i dag følger etablerte fartsgrenser. Norske fartsgrenser
er allerede lave sammenliknet med nabolandene våre, særlig på hovedveinettet.
Forslagstillerne mener at bruken av miljøfartsgrenser kan bidra
til å ytterligere svekke forståelsen og respekten for norske fartsbestemmeleser.
Miljøfartsgrenser er gjerne begrunnet i å skulle redusere svevestøv.
Piggdekkandelen i byområdene er nå så lav at det er tvilsomt om
dette fortsatt er en holdbar begrunnelse. Forslagstillerne mener
det heller har blitt en trafikksikkerhetsrisiko at det er for få
biler med piggdekk i de store byene, særlig når det over tid er
glatt veibane. Bruk av piggdekk bidrar til bedre veisikkerhet for alle,
også for dem som velger å kjøre piggfritt.
Ordningen med miljøfartsgrense er kontroversiell, og det er tvilsomt
om det har noen merkbar effekt på luftkvaliteten. Det er grunn til
å tro at en mer effektiv vinterdrift samt vasking av veiene vil
kunne ha større effekt på luftkvaliteten enn lavere fartsgrenser,
som i større grad må ansees å være et symboltiltak. Selv om miljøfartsgrenser
senker tillatt hastighet betydelig, viser hastighetsmålinger at
i praksis reduseres hastigheten langt mindre. Ordningen har imidlertid
den effekten at folk bruker mer tid på veien med lengre reisetid,
noe som gir et økonomisk tap for samfunnet. Dette mener forslagsstillerne
er uheldig.